I dag har tankesmien Res Publica lansert boken The Spirit Level i Norge. Ulikhetens pris, som boken heter på norsk, ble, i følge meldinger på twitter, lansert uten motforestillinger på noe som lignet et halleluja-møte på Litteraturhuset.

Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre kommenterte boken da den ble lansert, og etterpå ble de intervjuet av radioens Her & Nå. Overdrivelsene og omtrentelighetene sto i kø:

Kristin Halvorsen “vet” bare at alt boken prediker, er sant. Deretter trekker hun inn valgkampen og advarer mot at Høyre og Fremskrittspartiet skal komme til makten, fordi vi da vil få en mye mindre velferdsstat og et skattesystem som innebærer at vi ikke skal betale skatt “etter evne”. Begge deler er feil.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Jonas Gahr Støre svarte enda merkeligere. Han brukte nemlig boken som et bevis på at mulighetslikhet er viktig – mens det boken handler om, er resultatlikhet.

Jeg syns boken er interessant, og at den bør debatteres. Men innholdet i boken bør ikke slukes rått, og man bør unngå å trekke bombastiske konklusjoner som grunnlag for å utvikle politikk.

La meg peke på to svakheter og en viktig innvending mot budskapet i boken.

For det første: Boken har faglige svakheter. Den bygger, etter mange fagfolks mening, på for enkel statistikk – og den drøfter i altfor liten grad alternative årsaksforhold. At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene.

Helse er det feltet forfatterne av boken kan best. Men også på dette området er det kommet tunge faglige arbeider som motsier boken, bl.a. i standardverket “The Oxford Handbook of Ecnomic Inaquality”. Der heter det bl.a.:

“More than 100 articles have been published over the past two decades on whether changes in economic inequality lead to changes in health. (…) Although there are plausible reasons for anticipating a relationship between inequality and health (in either direction), the empirical evidence for such a relationsship in rich countries are weak. (…) The preponderance of evidence suggests that the relationship  is either non-existent or too fragile to show up in a robustly estimated panel specification. The best cross-national studies uniformly fail to find a statistically reliable relationship between inequality and longevity. (…) most studies of the evidence is that most studies of health and inequality find no statistical significant relationship either across countries or over time”

Så når Audun Lysbakken i BT forleden skrev at Ulikhetens pris har “en faglig tyngde ingen meningsmotstandere har klart å slå hull på gjennom to år med global debatt”, så er vel ikke det helt riktig…

En annen svakhet ved boken er at den ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet. Andre viktige mål er bl.a. frihet, likeverd, tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst (som kan fordeles).

Av og til kan man oppnå flere god mål på én gang. Men ofte kommer også slike mål i konflikt med hverandre. Hvis ikke det var slik, måtte man jo forvente at venstresiden f.eks. foreslo lik lønn til alle?

Men venstresiden vil ikke foreslå lik lønn til alle. Årsaken til at den ikke gjør det, som, ifølge resonnementet i Ulikhetens pris, burde gi oss verdens beste samfunn, er at sammenhengene faktisk ikke er så enkle som boken prediker. Dersom alle skulle få lik lønn, ville det innebære tiltak som går utover friheten, viktige menneskerettigheter, den økonomiske veksten, kravet til likebehandling og folks rettferdighetsfølelse.

Det er altså ikke bare ulikheten, men også likheten, som kan ha en pris.

En tredje viktig innvending mot boken er at den er veldig nasjonal og lite global. Skal vi skape et bedre liv  for de som har det aller dårligst, er det ikke viktig om ulikhetene øker litt i vårt eget land. Det er mye viktigere at ulikhetene mellom land blir redusert, og at det er de fattigste landene som vokser mest. Det er også mindre viktig at noen i Kina er blitt grotesk rike, dersom mange millioner kinesere får sjansen til å løfte seg ut av fattigdom og bli middels rike.

I noen tilfeller er det til med slik at vi må tåle økt ulikhet her hjemme for å bidra til mindre ulikhet der ute. Innvandring, f.eks., vil, i hvert fall på kort sikt, føre til større ulikhet i Norge, mens det fører til mindre ulikhet i verden, fordi migrasjon bidrar til utvikling og mindre fattigdom globalt.

Det er fint at The Spirit Level er kommet på norsk. Men det avslutter hverken den faglige eller den politiske debatten om frihet og likhet. 

Norsk skole – og Oslo-skolen i særdeleshet – preges visstnok av “testhysteri”, ifølge kunnskapsministeren.

Det er en interessant påstand, som fortjener en nærmere dokumentasjon.

Ifølge opplæringsloven har elevene i norsk grunnskole krav på minst 190 skoledager i året. Over 10 år betyr det at de har krav på (minst) 1900 dager. Nasjonale myndigheter stiller også krav til hvor mange timer elevene skal få i det enkelte fag, men kommunene står fritt til å tilby flere timer. Oslo kommune er blant de kommunene i landet som tilbyr flest ekstra skoletimer til elevene.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Av de (minst) 1900 skoledagene norske elever får i den 10-årige grunnskolen skal Oslo, med det nå gjeldende system, bruke 19 dager til “testhysteri”. Det betyr altså at ca. én – 1 – prosent av skoletiden går med til prøver og testing. I virkeligheten er det enda mindre, ettersom prøvene bare tar fra 40 – 90 minutter og altså langt fra en hel dag. I virkeligheten bruker man dermed ca en halv prosent av skoletiden på testing.

De 19 prøvene Oslo-skolen gjennomfører i løpet av 10 år i grunnskolen, kan deles i tre typer: Det er statlige obligatoriske kartleggingsprøver, nasjonale prøver og kommunale prøver, og de fordeler seg slik:

* Syv statlige kartleggingsprøver

* Åtte nasjonale prøver

* Fire kommunale Oslo-prøver (de ekstra fagene Oslo-elevene prøves i, er IKT og naturfag)

I tillegg kommer én statlig fastsatt eksamen til slutt.

“Hysteriet” knytter seg visst særlig til de fire ekstra Oslo-prøvene. Det kan dreie seg om til sammen ca. fem timer, tenker jeg, i løpet av de 10 årene elevene går på skolen.

Etter min mening virker det ikke direkte hysterisk å bruke ca. en halv prosent av tiden på skolen til prøver. Det medgår selvsagt også tid til øving og forberedelse til prøvene, men poenget med øving og forberedelse er jo å lære. Når man tar i betraktning at det man prøves i, stort sett er grunnleggende ferdigheter og basisfag som lesing, regning og engelsk, som man også trenger i all annen læring – ja, så høres det igrunnen enda mindre hysterisk ut. Det er faktisk meningen at elevene nå skal trene mer på lesing enn de gjorde før vi fikk nasjonale prøver og før Kunnskapsløftet ble innført. Meningen er at de også  skal lese bedre enn de gjorde før.

At det er potensielle problemer knyttet til testing, er gammelt nytt. Dårlige og hyppige tester kan skape såkalte teach to test-effekter og kan i overdreven grad  fjerne oppmerksomheten fra andre og kanskje like viktige fag og ferdigheter. Kombineres slike tester med uheldige incentiver for elever, lærere og ledere, kan konsekvensene bli verre. Det er selvsagt heller ikke bra, dersom de lærerne og lederne som bruker testene, ikke har den nødvendige kompetansen.

Det er lite som tyder på at vi har slike problemer i Norge. Prøvene og testene er selvsagt ikke perfekte, og det finnes selvfølgelig eksempler på at prøvene og bruken av dem ikke virker slik de skal. Det vil alltid være rom for forbedring. Men i det store og hele er det grunn til å tro at prøvene fungerer ganske godt i Norge, og at de er nødvendige.

Å lage gode prøver, som svarer til formålet med dem, er en stor faglig kunst. Heldigvis har vi gode faglige miljøer i Norge som står for utviklingen av prøvene.

Formålene er nemlig flere: De skal sikre skolen et bedre faglig og pedagogisk grunnlag for å organisere opplæringen og tilpasse den til den enkelte elev. De skal gi lærerne og skolen en mulighet til å vurdere hvorvidt det bør iverksettes tiltak, og de skal være et hjelpemiddel i underveisvurderingen. De skal kartlegge i hvilken grad elevenes ferdigheter er i samsvar med målene i læreplanen, og de skal gi informasjon til elever, lærere, foresatte, skolen, kommunen og nasjonale myndigheter som grunnlag for forbedringstiltak.

Sammen med internasjonale undersøkelser (som gir informasjon om norske elevers kompetanse i forhold til elever i andre land), brukerundersøkelser, tilsynsvirksomhet og omfattende forskning på utdanning, gir altså prøvene viktig kunnskap om norsk skole, som gjør at man kan sette inn tiltak, justere kursen eller omprioritere ressurser når det trengs.

For 10 år siden fantes bare en brøkdel av denne kunnskapen. Det gjorde at vi ikke visste mye av det vi vet i dag om elevenes faglige ferdigheter. Det betød også at vi hadde langt mindre muligheter til å sette inn tiltak i tide, dersom en elev f.eks. ikke greide å lære å lese. Og vi visste mye mindre om hva lærere, skoleledere og politikere gjorde for å få til forbedringer i norsk skole.

Det er nå tverrpolitisk enighet om at vi trenger kartleggingsprøver og nasjonale prøver i skolen. Det er også tverrpolitisk enighet om at kommunene skal ha frihet til f.eks. å tilby flere timer enn normen og til å ha egne kommunale tester, hvis de mener at de trenger det (men åpenbart ikke frihet fra å få kjeft av en statsråd hvis man benytter friheten). Det er også tverrpolitisk enighet om alle viktige elementer i Kunnskapsløftet nå – etter at SV gradvis har endret sin skolepolitikk. (Nå er det ikke engang anti-SV-politikk å nedlegge et stort antall grendeskoler og erstatte mange av dem med private skoler.)

Norge er et land hvor det forskes veldig mye på skolen. Det kan av og til virke litt forvirrende, fordi det kommer så mange skråsikre og tilsynelatende forskjellige “forskermeninger” på en gang. Motsatt gir det grunnlag for å si at vi vet veldig mye om norsk skole nå, og at vi derfor er mindre henvist til å basere oss på enøyde ideologer, anekdoter, rykter og anonyme påstander når vi skal gjøre oss opp en mening om norsk skole. Heldigvis.

Kunnskapsløftet er ennå ikke ferdig implementert. Det er politisk uenighet om gjennomføringen og om justeringer SV nå gjør i regjering.  Sett i stort er det altså likevel tverrpolitisk enighet om reformen.

Så langt ser den da også ut til å lykkes ganske bra – ikke med alt, men med mye. Professor Sten R. Ludvigsen, som leder arbeidet med evaluering av reformen, har bl.a. uttalt  følgende:

“Skal resultatene oppsummeres, så er det at vi ser mange positive tegn. Jeg tror Kunnskapsløftet har vært en meget god samfunnsmessig investering – og nødvendig for skolens utvikling. (…) Kunnskapsdimensjonen – hva elevene faktisk oppnår av kompetanse, altså læringsresultat, er mye kraftigere fokusert. Lærerne arbeider mer systematisk med elevvurdering. Kravene til ledelse i skolen (…) er kraftig økt.”

99,5 prosent av skoletiden brukes til andre ting enn prøver og testing. Men for at denne tiden skal kunne brukes til beste for den enkelte elev, trengs det kunnskap og informasjon om hvor elevene står, hva slags utfordringer de har og hvilken hjelp de kan trenge.

Derfor må vi også bruke litt av tiden på prøver.

Menge er spente på hva valgkampen nå vil bringe og hva vi kan vente oss av den politiske debatten i tiden som kommer.  Her er noen av tankene jeg gjør meg.

Jeg tror Arbeiderpartiet er hardere rammet enn vi andre kan forestille oss. Det er mye sorg, mange begravelser, mange etterlatte og skadde som trenger oppmerksomhet. Jeg tror vi kan komme til å se et parti som nesten ikke greier å drive valgkamp. Men som en rødgrønn politiker sa til meg i dag: Det behøver de jo heller ikke. Det holder å dele ut roser.

Jeg tror Arbeiderpartiet vil få større oppslutning enn partiet ellers ville fått. Det er ikke sikkert at partiet stjeler så mange velgere fra de andre partiene, men det kommer til å rekruttere en del som alternativt ville latt være å stemme.  De andre partiene, og kanskje særlig Høyre (fordi det var fullmobilisert) og FrP (fordi partiet er bragt opp i en litt vanskelig situasjon), vil nok kunne tape litt på det.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jens Stoltenbergs popularitet er betydelig styrket. Det kunne gitt et større utslag i et stortingsvalg enn det vil gjøre i kommunevalget. Om det vil gi utslag i 2013, er umulig å si. Historien har vist oss at partilederes popularitet kan svinge voldsomt, og at det ofte er liten sammenheng mellom ledernes og partienes oppslutning. Men det Stoltenberg nå har vist, krever nok at også de andre partilederne, særlig de som har statsministerambisjoner, viser at de har format.

Stoltenberg er likevel ikke den eneste som har vist styrke i denne situasjonen. I mange kommuner er det ordførere – hvorav Fabian Stang i Oslo har vært den mest synlige – som har stått for fremragende lederskap i en vanskelig situasjon. De kan kan komme fra mange partier, og deres innsats kan også få effekt på valgdagen når det nettopp er de som skal velges.

Vi kommer til å se at alle partier og alle ungdomspartier har fått flere medlemmer.  Det viser at mange har tatt beskjeden om mer demokrati og ikke bare rettet sitt engasjement mot ett parti – og at respekten for det partipolitiske arbeidet antagelig har økt. Flere partier kan vise frem imponerende tall, men jeg har ikke sett noen tall fra Arbeiderpartiet. Mitt tips er at særlig AUF har fått mange nye medlemmer, og at mange ungdommer, som tidligere ikke har vært engasjert, på ulike måter nå flokker seg om AUF.

Vi kommer antagelig til å se en mindre aggressiv retorikk enn vi har vært vant med i tidligere valgkamper. Politikerne kommer antagelig til å snakke mindre nedsettende om konkurrentene og være mer opptatt av å fremheve egne standpunkter. Det kommer til å bli vanskeligere å påstå at “alt” er galt i landet vårt – men det blir antagelig også vanskeligere å hevde at det bare er ett parti som har bygget landet. Det blir nok også mindre spill og spetakkel enn det pleier å være i medienes valgkampdekning.

Kanskje får valgkampen noen trekk vi setter så stor pris på at vi gjerne vil bringe dem med oss videre til senere valgkamper. I så fall skal det bli spennende å se om det er mulig – eller om vi, mer sannsynlig, får et tilbakefall, straks den politiske debatten er mer normalisert.

Vi vil forhåpentligvis se en mer edruelig debatt om innvandring, integrering og islamisering. De som er positive til innvandring og ikke ser eller frykter noen islamisering av samfunnet vårt, vil antagelig legge vekt på å argumentere mer grundig og saklig – og ikke bare utstede avskyerklæringer – mens de som er skeptiske til innvandring og frykter islamisering, vil uttrykke seg mer nyansert. Civita vil gi sitt bidrag i løpet av morgendagen – da vi utgir et notat om Islamisering av Norge?.

Som ledd i en slik mer opplysende debatt, tror jeg også vi vil se at flere tar et personlig ansvar for å ta til motmæle mot standpunkter de ikke deler, særlig på nettet. I skrivende stund foregår det f.eks. en omfattende debatt på Aftenposten.no etter et innlegg av Trine Skei Grande om islamofobi mm. Vi vil nok også se en videreføring – og en ansvarliggjøring, tror jeg – av ytringsformene på nett. Og debatten om ytringsfrihetens grenser vil bli intensivert.

Vi kommer dessuten til å fortsette debatten om ekstremisme; hva er det, hvilke avarter av politisk estremisme finnes, og hva gjør vi for å bekjeme det? Også i denne debatten vil Civita gi sitt bidrag.

Selv er jeg også spent på debatten om Norges plass i det internasjonale samfunn. Vil vårt selvbilde i fremtiden være like preget av selvforherligelse og selvtilstrekkelighet som før? Selve terroraksjonen kan tale for at vi ikke lenger ser på Norge som så unikt som vi gjorde før, og at vi i større grad ser behovet for å tilhøre et større fellesskap. Reaksjonen etterpå, derimot, kan kanskje tyde på at vi nå vil synes at vi er enda mer spesielle (og bedre?) enn vi syntes før.

Vi får også en debatt om sikkerhet, straffer, overvåkning, politimetoder og selve aksjonen og redningsarbeidet i Regjeringskvartelet og på Utøya. Noen vil selvsagt tale for lengre straffer, mer bevæpning og mer overvåkning – men statsministerens og politikernes tale om et mer åpent samfunn har nok samtidig vært en øyeåpner for mange –  for verdien av å leve i et fritt og åpent samfunn. Argumentene for personvern, mindre våpen og en human strafferettspleie vil derfor også stå sterkt.

Et stort spørsmål er journalistene. Kyrre Nakkims uttalelser av i går, om at det representerer et demokratisk problem at politikerne forholder seg i ro i noen dager,  bygger på en altfor snever og kortsiktig forståelse av begrepet demokrati. Det er derfor lett å tro at det er journalistene og mediene – snarere enn folket – som nå har et problem med de begrensninger politikerne har lagt på seg selv. Vi kan jo bare forestille oss hvilke rykter og temaer som nå svirrer rundt i redaksjonene – om Breivik, om redningsarbeidet, om ofrene, om politiets arbeid – og hvordan mange brenner etter å bringe betente temaer på bane, som f.eks. sikkerhetstiltak og overvåkning, innvandring og islamisering. Samtidig vet de at det ikke bare er mediekritikere og “bedrevitere” som nå vokter dem, men et helt folk. Så prøvestenen for mediene blir denne: Greier de å bedrive seriøs og kritisk politisk journalistikk uten å tråkke over? 

Det finnes forhåpentligvis bare ett menneske i dette landet som ikke er dypt ulykkelig over den tragedien som har rammet oss. I dagene etter viste vi at vi også i en så ekstrem situasjon er i stand til å styrke demokratiet. Nå blir det spennende å se om vi klarer overgangen til en valgkamp.

Også valgkampene og den politiske debatten i Norge kan bli bedre.

Så igjen: Det er opp til oss.

I Dagbladet i går, og her på bloggen min, skriver Robert Wright at jeg har “stemplet” han og hans standpunkter, fordi jeg har nevnt ham som én av flere jeg er uenig med i innvandrings- og integreringspolitikken. Slik jeg forstår ham, mener han det er urettferdig at han står nevnt sammen med personer og grupper som politisk står ham meget fjernt – og han mener det er feil av meg å nevne ham uten at jeg samtidig sier hva som er galt med hans argumentasjon.

Hensikten med mitt innlegg i Dagbladet var ikke å stemple noen, men å forsøke å gi et bidrag til hva jeg selv kan gjøre for å skape en bedre innvandrings- og integreringsdebatt. Innlegget var ikke banebrytende akkurat, det skal sies, men jeg har fått mange positive tilbakemeldinger. Og bare for å ha det sagt: Jeg mener selvsagt ikke at Wright og de andre jeg nevner, er enige om alt – det burde være åpenbart. Det de har felles, er at de er uenige med meg – eller jeg med dem. Hva uenigheten med Wright dreier seg om, har jeg for øvrig redegjort for før – både i avisinnlegg og her på bloggen min.

Grunnen til at jeg skriver nå, er likevel ikke et ønske om å videreføre denne delen av debatten. Derimot vil jeg ta opp en side ved Wrights argumentasjon, som ikke er unik, men som, etter min mening, er problematisk.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Han skriver, slik han også har gjort før, at han “i motsetning til Clemet og de fleste andre i denne debatten”, bor i et område med stor innvandrertetthet. Han skriver videre at jeg argumenterer med statistikk, mens han argumenterer med det som skjer i et nabolag. Underforstått: Han har (eller antar at han har) en personlig erfaring som gjør ham mer meningsberettiget enn meg.

På den måten ligner han sin meningsmotstander Marte Michelet, som i sin artikkel Nå blir det personlig, som jeg har kommentert på bloggen min før, også argumenterte med sin personlige erfaring. De bruker samme argument, men kommer til forskjellig konklusjon: Wright lever med innvandrere og “vet” derfor at problemene er større enn mange tror. Michelet lever også med innvandrere og “vet” derfor at problemene er mindre enn mange tror.

Den personlige erfaring gir altså ikke noe fasitsvar.

Men viktigere: Er dette en konstruktiv debattform?

Jeg er sterkt i tvil om det.

Selvsagt er det slik at alle mennesker påvirkes av sine personlige erfaringer. Det sier seg selv. Det man lærer og erfarer, danner et svært viktig grunnlag for de holdningene man har og de standpunktene man tar. Det er noe umenneskelig over mennesker som ikke lærer av erfaring.

Spørsmålet er likevel om ens private erfaringer bør brukes som de facto ekskluderende argumenter i debatter om politikk og viktige samfunnsforhold? Eller sagt med andre ord: Er det slik at Michelets og Wrights personlige erfaringer skal tvinge deres med- og motdebattanter til å vise frem sine private “kort”, fordi det er disse “kortene” – og ikke andre argumenter – som gir legitimitet i debatten, og som gjør at man kan “nedkjempe” motstanderen, mens f.eks. statistikk eller annen kunnskap ikke er gyldig?

Jeg mener å huske at Knut Olav Åmås – i Dagsnytt 18 – var blant dem som argumenterte positivt for Michelets personlige stil i den nevnte artikkelen og sa at vi kunne trenge flere slike personlige fortellinger.

Jeg er veldig i tvil om det. Vi kan jo tenke over de mulige konsekvensene:

Kan man, dersom dette blir vanlig, delta i debatten om homofiles livsvilkår uten selv å være homofil, ha homofile i familien eller kjenne noen homofile?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om abort uten selv å ha tatt en abort, eller kanskje mange aborter, slik at man virkelig “vet” hva man snakker om – eller har noen i familien eller i vennekretsen som har tatt abort?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om surrogati, hvis man ikke selv er eller har vært ufrivillig barnløs, eller kanskje helst kjenner noen som har surrogatbarn, slik at man “vet” hvor vanskelig de har det – eller “vet” hvor gode foreldre de er?

Og kan man, med troverdighet, delta i debatten om muslimer i Norge, hvis man ikke selv er muslim, har muslimer i familien, i vennekretsen eller nabolaget – slik at man “vet”  hvordan virkeligheten for muslimer i Norge er?

Jeg har mange ganger, i møte med slike personlige argumenter, hatt lyst til å slå i bordet med mine egne personlige erfaringer. Tanken på at det skal utvikle seg til en slags konkurranse i personlige erfaringer – der andre uten slike erfaringer blir ekskludert fra debatten – byr meg imidlertid imot. Jeg tror derfor at jeg i det store og hele har unngått å falle for fristelsen.

Jeg har unngått det også fordi jeg vet at vi aldri vil eller bør få vite alt om hverandre. Mange mennesker vil ikke utlevere seg selv og vi bør heller ikke forvente det.

Men nettopp derfor kan man heller ikke legge til grunn at andre mennesker ikke har erfaringer som er like verdifulle som de en har selv.

I Stortinget mandag ba statsministeren om at “vi ikke starter en heksejakt på ytringer” etter tragedien i Regjeringskvartalet og på Utøya.

Mange vil følge denne oppfordringen, men ikke alle. Magnus Marsdal i Manifest er en av dem, som, i Dagsnytt 18 i går, viste at han ikke vil gjøre det. Han hevder riktig nok at han ikke vil legge begrensninger på ytringsfriheten, og at han ikke vil gi noen andre enn gjerningsmannen selv skylden for den udåden som er begått. Men han gir seg ikke med det. Han sier også at det ikke lenger bør være “lov” å si at man frykter eller er imot islams eller muslimenes innflytelse i Europa. Han oppfordrer til “selvransakelse”, men mener ikke at han skal ransake seg selv. Det er det andre som skal gjøre.

Marsdals strategi, som er å stemple meningsmotstanderes ytringer i kjølvannet av tragedien, vil garantert ikke lede til en bedre debatt. Selv tror jeg det er langt mer fruktbart at alle går i seg selv fremfor å peke på andre.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

La meg gi et eksempel på det:

Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, har ofte blitt beskyldt for å smykke oss med pene ord om toleranse og med ord som “avsky” overfor dem som mener noe annet og har et annet “menneskesyn” enn oss. Sist jeg så et eksempel på det, var da en eller flere biskoper bare skrek “Avskyelig!” i forbindelse med diskusjonen om Stiklestad.

Jeg syns kritikerne har et poeng. Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, må bli flinkere til å gi våre positive holdninger et innhold som er basert på kunnskap. Vi må forsøke å møte både reelle bekymringer og virkelige problemer og ubegrunnet frykt, overdrivelser og grunnløse påstander med mer kunnskap om de faktiske forhold. I Civita har vi forsøkt å gjøre det, bl.a. ved å utgi en serie notater med fakta om innvandringen og integreringen i Norge.

Hvis vi løfter blikket og ser utover oss selv, både i tid og rom, vil vi se at vi igrunnen alle er etterkommere etter innvandrere.

Mennesker har bestandig vandret for å skape seg et bedre liv. Mennesker flytter fra mindre velstående til mer velstående land. De flykter fra krigssoner til fredeligere soner. De reiser fra utarmet jord til jord som kan dyrkes. De reiser fra steder med arbeidsledighet til steder hvor det er muligheter for jobb. De flykter fra undertrykkelse til frihet. De forflytter seg fra områder hvor det er umulig å se for seg en fremtid til steder hvor barna kan få en utdannelse. Og de flytter fra små leiligheter ett sted i byen til en større leilighet et annet sted i byen når de får mulighet til det.

Denne trangen til å ville forsørge seg og sine, til å søke de best mulige fremtidsutsiktene for sine barn, til å søke seg vekk fra ondskap og til det gode og til å oppleve oppdrift og fremgang, ja, den er så dypt menneskelig at den ikke bør forbause noen. Mennesker søker lykke, frihet og velstand – selvfølgelig!

Historisk har dette vært til stor fordel for verden. I lange perioder frem til ca. 1970-tallet har menneskene i vår del av verden kunnet bevege seg helt fritt, hvilket har ledet til en vekst og innovasjon uten sidestykke i verdenshistorien. Det betyr ikke at det alltid har vært problemfritt – lang derifra – men nettovirkningen har uten tvil vært en enorm velstandsøkning.

Siden 1970-tallet har det imidlertid vært en stigende motstand mot innvandring i de mest velstående landene i verden. Argumentene har variert, men i Norge og mange andre land har det stort sett kretset langs disse linjene:

1) Innvandrerne tar arbeidsplassene våre.

(En variant av dette argumentet er at innvandrerne bare får dårlige jobber (eller “drittjobber”) og dårlig betalt, og at vi derfor bedriver sosial dumping.)

2) Stor innvandring og en sjenerøs velferdsstat er uforenelig, og hvis vi må velge, velger vi velferdsstaten.

3) Vi har begrenset kapasitet til integrering.

4) Innvandring skaper forskjeller, og forskjeller skaper disharmoni og mindre sammenhengskraft og tillit i samfunnet.

5) Innvandring leder til islamifisering av samfunnet, fordi det kommer mange muslimer til vestlige land.

(En variant av dette argumentet er at muslimene bevisst arbeider for å overta og islamifisere våre samfunn, og at vi er utsatt for en konspirasjon.)

Disse argumentene har kommet fra både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Grovt sagt kan vi kanskje si at deler av venstresiden har vært mest opptatt av at innvandrerne “tar” fra oss jobbene og velferdsgodene våre, mens deler av høyresiden har vært mest opptatt av at de “tar” fra oss kulturen og  verdiene våre. Men både på venstre- og høyresiden har det hele tiden vært mange stemmer som har hatt en overveiende positiv holdning til migrasjon og intregrering og til globalisering og EU-samarbeid.

Jeg mener at det går an å møte alle de foran nevnte argumentene med saklig informasjon og saklige argumenter. Så fremfor å stemple disse synspunktene som intolerante, “avskyelige” eller illegitime på annen måte, bør de møtes med andre argumenter og andre syn.

Samtidig bør vi argumentere positivt for det som taler for innvandring. Det finnes både menneskelige, menneskerettslige og økonomiske argumenter som taler for en positiv holdning til innvandring. Dessuten er det så mye som går bra med integreringen at også det bør bedre frem.

Så for å oppsummere:

Hvis Bruce Bawer, Fremskrittspartiet, Hallgrim Berg, Hege Storhaug og document.no har begått feil: De kan helt sikkert tenke og reflektere over dette selv nå.

Og så kan vi, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. slik jeg har pekt på i denne bloggen.