Menge er spente på hva valgkampen nå vil bringe og hva vi kan vente oss av den politiske debatten i tiden som kommer. Her er noen av tankene jeg gjør meg.
Jeg tror Arbeiderpartiet er hardere rammet enn vi andre kan forestille oss. Det er mye sorg, mange begravelser, mange etterlatte og skadde som trenger oppmerksomhet. Jeg tror vi kan komme til å se et parti som nesten ikke greier å drive valgkamp. Men som en rødgrønn politiker sa til meg i dag: Det behøver de jo heller ikke. Det holder å dele ut roser.
Jeg tror Arbeiderpartiet vil få større oppslutning enn partiet ellers ville fått. Det er ikke sikkert at partiet stjeler så mange velgere fra de andre partiene, men det kommer til å rekruttere en del som alternativt ville latt være å stemme. De andre partiene, og kanskje særlig Høyre (fordi det var fullmobilisert) og FrP (fordi partiet er bragt opp i en litt vanskelig situasjon), vil nok kunne tape litt på det.
Jens Stoltenbergs popularitet er betydelig styrket. Det kunne gitt et større utslag i et stortingsvalg enn det vil gjøre i kommunevalget. Om det vil gi utslag i 2013, er umulig å si. Historien har vist oss at partilederes popularitet kan svinge voldsomt, og at det ofte er liten sammenheng mellom ledernes og partienes oppslutning. Men det Stoltenberg nå har vist, krever nok at også de andre partilederne, særlig de som har statsministerambisjoner, viser at de har format.
Stoltenberg er likevel ikke den eneste som har vist styrke i denne situasjonen. I mange kommuner er det ordførere – hvorav Fabian Stang i Oslo har vært den mest synlige – som har stått for fremragende lederskap i en vanskelig situasjon. De kan kan komme fra mange partier, og deres innsats kan også få effekt på valgdagen når det nettopp er de som skal velges.
Vi kommer til å se at alle partier og alle ungdomspartier har fått flere medlemmer. Det viser at mange har tatt beskjeden om mer demokrati og ikke bare rettet sitt engasjement mot ett parti – og at respekten for det partipolitiske arbeidet antagelig har økt. Flere partier kan vise frem imponerende tall, men jeg har ikke sett noen tall fra Arbeiderpartiet. Mitt tips er at særlig AUF har fått mange nye medlemmer, og at mange ungdommer, som tidligere ikke har vært engasjert, på ulike måter nå flokker seg om AUF.
Vi kommer antagelig til å se en mindre aggressiv retorikk enn vi har vært vant med i tidligere valgkamper. Politikerne kommer antagelig til å snakke mindre nedsettende om konkurrentene og være mer opptatt av å fremheve egne standpunkter. Det kommer til å bli vanskeligere å påstå at “alt” er galt i landet vårt – men det blir antagelig også vanskeligere å hevde at det bare er ett parti som har bygget landet. Det blir nok også mindre spill og spetakkel enn det pleier å være i medienes valgkampdekning.
Kanskje får valgkampen noen trekk vi setter så stor pris på at vi gjerne vil bringe dem med oss videre til senere valgkamper. I så fall skal det bli spennende å se om det er mulig – eller om vi, mer sannsynlig, får et tilbakefall, straks den politiske debatten er mer normalisert.
Vi vil forhåpentligvis se en mer edruelig debatt om innvandring, integrering og islamisering. De som er positive til innvandring og ikke ser eller frykter noen islamisering av samfunnet vårt, vil antagelig legge vekt på å argumentere mer grundig og saklig – og ikke bare utstede avskyerklæringer – mens de som er skeptiske til innvandring og frykter islamisering, vil uttrykke seg mer nyansert. Civita vil gi sitt bidrag i løpet av morgendagen – da vi utgir et notat om Islamisering av Norge?.
Som ledd i en slik mer opplysende debatt, tror jeg også vi vil se at flere tar et personlig ansvar for å ta til motmæle mot standpunkter de ikke deler, særlig på nettet. I skrivende stund foregår det f.eks. en omfattende debatt på Aftenposten.no etter et innlegg av Trine Skei Grande om islamofobi mm. Vi vil nok også se en videreføring – og en ansvarliggjøring, tror jeg – av ytringsformene på nett. Og debatten om ytringsfrihetens grenser vil bli intensivert.
Vi kommer dessuten til å fortsette debatten om ekstremisme; hva er det, hvilke avarter av politisk estremisme finnes, og hva gjør vi for å bekjeme det? Også i denne debatten vil Civita gi sitt bidrag.
Selv er jeg også spent på debatten om Norges plass i det internasjonale samfunn. Vil vårt selvbilde i fremtiden være like preget av selvforherligelse og selvtilstrekkelighet som før? Selve terroraksjonen kan tale for at vi ikke lenger ser på Norge som så unikt som vi gjorde før, og at vi i større grad ser behovet for å tilhøre et større fellesskap. Reaksjonen etterpå, derimot, kan kanskje tyde på at vi nå vil synes at vi er enda mer spesielle (og bedre?) enn vi syntes før.
Vi får også en debatt om sikkerhet, straffer, overvåkning, politimetoder og selve aksjonen og redningsarbeidet i Regjeringskvartelet og på Utøya. Noen vil selvsagt tale for lengre straffer, mer bevæpning og mer overvåkning – men statsministerens og politikernes tale om et mer åpent samfunn har nok samtidig vært en øyeåpner for mange – for verdien av å leve i et fritt og åpent samfunn. Argumentene for personvern, mindre våpen og en human strafferettspleie vil derfor også stå sterkt.
Et stort spørsmål er journalistene. Kyrre Nakkims uttalelser av i går, om at det representerer et demokratisk problem at politikerne forholder seg i ro i noen dager, bygger på en altfor snever og kortsiktig forståelse av begrepet demokrati. Det er derfor lett å tro at det er journalistene og mediene – snarere enn folket – som nå har et problem med de begrensninger politikerne har lagt på seg selv. Vi kan jo bare forestille oss hvilke rykter og temaer som nå svirrer rundt i redaksjonene – om Breivik, om redningsarbeidet, om ofrene, om politiets arbeid – og hvordan mange brenner etter å bringe betente temaer på bane, som f.eks. sikkerhetstiltak og overvåkning, innvandring og islamisering. Samtidig vet de at det ikke bare er mediekritikere og “bedrevitere” som nå vokter dem, men et helt folk. Så prøvestenen for mediene blir denne: Greier de å bedrive seriøs og kritisk politisk journalistikk uten å tråkke over?
Det finnes forhåpentligvis bare ett menneske i dette landet som ikke er dypt ulykkelig over den tragedien som har rammet oss. I dagene etter viste vi at vi også i en så ekstrem situasjon er i stand til å styrke demokratiet. Nå blir det spennende å se om vi klarer overgangen til en valgkamp.
Også valgkampene og den politiske debatten i Norge kan bli bedre.
Så igjen: Det er opp til oss.
Islamofobi – Jeg har i tiden siden “den arabiske våren” brøt ut sett med tilfredshet at en form for islamofobi også hersker i de landene hvor revulusjonen er sterkest; Egypt, Libya og Syria. Selv om de yngre som står bak opptøyene, selv kaller seg muslimer og går til moskeen osv, ønsker de ikke et sterkt islamsk styre. Det snakkes åpent om sekulære demokratiske styresett. Islam og sharia synes å forbinde dem med stagnasjon, føydalisme og mye negativt.
Vi hadde vel selv kommet lengere ved å gå over til en sekulær statsform – Vi (og Island) er jo eneste land i den vestlige verden som forfekter statskirken! http://bit.ly/lmIzc7
Hei
Det nevnes ovenfor at “Politikerne kommer antagelig til å snakke mindre nedsettende om konkurrentene og være mer opptatt av å fremheve egne standpunkter.” i kommende valgkamp.
Jeg er overhodet ikke faglært i politikk, og kan derfor ikke vise til konkrete eksempler/uttalelser i forbindelse med valgkamp, eller på andre måter begrunne eller forklare politiske emner. Men jeg vil si at slik jeg oppfatter valgkampene er slik mannen i gata oppfatter den, i stor grad.
Valgkamp, skoledebatter og debatter i studio eksisterer slik jeg har forstått det fordi velgerne spesielt skal få innsikt i temaer som er aktuelle under valgkampen. Jeg fikk vite av kjæresten min som nylig har entret politikken at det i ungdomspartiet hun er med i holdes debattopplæring, eller hva det nå heter. Denne opplæringen skal vistnok gå ut på hva man burde si i debatt, og hvordan man skal oppføre seg. Ingen dum idé, det gjelder jo ha tunga i rett munn når man skal snakke på vegne av et helt parti.
Første gang jeg fulgte med på debatt var skoledebatten for noen år siden. Alle de unge politikerne var engasjerte og hadde mye på hjertet, men jeg ble sittende å stusse over hvor lite de egentlig hadde å si om sitt eget parti. Mesteparten av debatten var preget av kritisering av de “andre” partiene, og hvor latterlig og teite de andre partienes holdninger var.
Nå er skoledebattene kjent for å være ekstra krasse og aggressive, kansje fordi politikerne som deltar er unge, kansje fordi publikumet er unge folk som lett lar seg påvirke av gode poeng og heier mest på de tøffeste politikerne.
Andre debatter, feks TV-debatter der ofte høyt profilerte politikere deltar, ser desverre ut til å være gjennomsyret av samme kultur. Av en eller annen grunn trekker jeg lett paralleller til såkalt battling, en slags konkurranse innfor rap-musikk, der målet er å rakke mest mulig ned på motstanderen, og slik score poeng på motstanderens bekostning.
For meg tar det bort seriøsiteten til politikerne når de ikke klarer å argumentere for sitt eget parti uten å først rakke ned på de andres parti, eller i motsatt fall argumentere for sine meninger for så å bli utskjelt av de andre politikerne. Det har nesten blitt slik at man etter en debatt kun har fått vite dårlige meninger om partiene som har deltatt. Det er forbløffende at ikke politikerne selv ser at de like gjerne kunne sittet på gulvet og kastet viskelær på hverandre og kalt hverandre for duster.
Så mine to spørsmål til deg:
– Er det en saklig tanke bak denne typen useriøs valgkamp, eller har den norske politikken bare utviklet en latterlig kultur som egentlig ikke har noe i politikken å gjøre?
– Finnes det noen måte det går an å endre denne trenden, slik at partiene i større grad hadde konsentrert seg mer om sitt eget partis meninger og planer? Jeg har på følelsen av at jeg kommer til å lære like mye politikk i forkant av valget ved å se den siste Harry Potter-filmen som å følge med på debattene.
Men det er jo lov å håpe på en mer saklig debatt denne gangen.
Hilsen Martin