Politisk kynisme

Idet jeg skriver dette, er Adecco-saken nok en gang tema i Dagsnytt 18. Anne Grosvold stiller kritiske og nesten sinte spørsmål til Adecco, som nå har bestemt seg for å avvikle sykehjemsvirksomheten i Norge.

Ifølge Dagsavisen i dag har venstresiden fått sin store valgkampsak i Adecco-saken. Avisen svinger seg til de store, nesten kommunistiske høyder i sin fordømmelse av privat, kommersiell virksomhet. Konkurranse er visstnok dømt til å føre til uetisk virksomhet – et uholdbart resonnement, som i så fall også gjelder norske aviser.

Adecco-saken var også tema i Politisk kvarter i dag morges.

Kort oppsummert: Adecco-saken fyller fortsatt spaltene og etermediene – nesten fire uker etter at Dagsrevyen avslørte saken.

Det er kanskje rimelig, men jeg er litt i tvil. Og jeg ble veldig i tvil etter at Helsetilsynet i går la frem sin tilsynsrapport for 2010 om barnevernet, sosial- og helsetjenestene i Norge. For her blir det avdekket veldig mange alvorlige lovbrudd.

Til sammen er det ført tilsyn med 243 virksomheter i Norge, hvorav kun tre er private, mens resten er kommunale.

Til sammen ble det funnet avvik eller lovbrudd ved 2/3 av institusjonene.

I 14 av 21 kommuner får f.eks. ikke eldre nok og næringsrik mat. Det er store mangler i arbeidet med å forebygge og behandle underernæring. Det er reell fare for at de eldre ikke får dekket sine grunnleggende behov for mat og drikke. Det er manglende kompetanse i alle ledd, og det er hverken gode nok tilbud til demente eller gode nok rutiner for medisinering. Mange blir låst inne uten en juridisk vurdering. Alt dette ifølge Aftenposten, som har dekket saken i dag.

Men har dette sjokkert andre journalister og politikere på samme måte som Adecco-saken gjorde? Har mediene i dag svømt over av sjokkerte meldinger, uttalelser og fordømmelser av alle de kommunale sykehjemmene som behandler de eldre så dårlig? Hvor mange politikere har vært indignert og opprørt på de eldres vegne? Og hvor mange har skråsikre forklaringer på hvorfor det skjer, slik Dagsavisen har i Adecco-saken?

Jeg har ikke lagt merke til så mange. Tvert om – NRK bruker den plassen de har igjen, når Japan har tatt sitt, til å dekke Adecco-saken enda en gang.

Så hvorfor er det et så stort misforhold mellom de to sakene?

Den ene grunnen er selvsagt at det er mye lettere, særlig i det norske politiske klimaet, å fordømme privat virksomhet enn det er å ha en kritisk holdning til offentlig virksomhet.

Den andre grunnen er verre – for den etterlater dessverre et mye mer kynisk inntrykk av både fagbevegelse, politikere og journalister: Adecco-saken handler om de ansattes ve og vel. Tilsynssaken handler om de eldres ve og vel.

I det jeg nå skal avslutte denne bloggen, tar Siv Jensen mitt poeng. På Dagsrevyen etterlyser hun de rødgrønnes engasjement for de eldre og mot kommunene –  og ikke bare for de ansatte og mot private. Det hele opptok 20 sekunder av et langt innslag – der 90 prosent av tiden dreide seg om – ja, Adecco. (Oppdatering: Dagsrevyens reporter har gjort meg oppmerksom på at hele innslaget var på to minutter, og at omtrent halvparten av tiden ble ble brukt på Helsetilsynet. Det har han nok rett i, men jeg tror ikke det endrer mitt hovedpoeng i denne bloggen.)

Den begredelige sannhet er vel at både fagbevegelsen, mange journalister og politikere tror de har funnet den valgkampsaken de trenger, og da får det heller være med de eldre.

Politisk kynisme, kaller jeg det.

DLD

De sentrale spørsmålene i DLD-saken er disse:

Skal borgerne, i et fritt land, anses som potensielt skyldige inntil det motsatte er bevist – eller er de uskyldige inntil det motsatte er bevist?

Skal staten kunne samle inn potensielle bevis mot borgerne ifall de begår en forbrytelse i fremtiden, eller er det en type politistat-metoder vi vanligvis ikke forbinder med et liberalt demokrati?

Det er selvsagt skuffende, men kanskje ikke så overraskende, at flertallet i Høyres stortingsgruppe i realiteten går inn for å implementere datalagringsdirektivet i norsk lov. Den lille gruppen av kjente DLD-motstandere i stortingsgruppen har riktig nok vokst, men den har ikke vokst nok til å komme i flertall.

Likevel var det en liten og positiv overraskelse at så mange som 11 representanter stemte mot å gå i forhandlinger med Arbeiderpartiet, dvs. at de i realiteten stemte mot å implementere DLD. 11 representanter er én mer enn det som skal til for å sikre et flertall mot DLD i Stortinget.

Man skulle tro dette ga håp til motstanderne av DLD, både i og utenfor Høyres stortingsgruppe. Men nei. Enkelte av de 11 representantene har allerede avlyst muligheten for at forslaget om å implementere DLD blir nedstemt. Ifølge Torbjørn Røe Isaksen finnes det i Høyre (eller muligens i Høyres stortingsgruppe) “en tradisjon for at man respekterer flertallets beslutninger”.

Dette innebærer en tolkning av tradisjonen som jeg er uenig i. Det som er tradisjonen i ethvert parti, er at man stemmer i overensstemmelse med de løfter man har avlagt før valget, dvs. i samsvar med partiets program – medmindre man før valget har gitt klart uttrykk for en dissens. Dessuten er det selvsagt tradisjon for at mindretallet bøyer seg for flertallet i de mange nokså trivielle sakene som kommer opp i løpet av stortingsperioden, som ikke er programfestet, men som heller ikke går på samvittigheten løs eller bryter med grunnleggende prinsipper.

Men ingen kan tvinge noen til å stemme mot sin samvittighet. Spørsmålet blir derfor ikke om man har en slik tradisjon i stortingsgruppen, som Røe Isaksen viser til, men om DLD-saken er et samvittighetsspørsmål for de som skal stemme.

Selv var jeg stortingsrepresentant i perioden 1989 – 93. Den gangen skilte jeg lag med flertallet i stortingsgruppen og dens ledelse tre ganger. Det gjaldt i flere spørsmål knyttet til den første stortingsmeldingen om bioteknologi. Det gjaldt i spørsmålet om partnerskapsloven. Og det gjaldt i spørsmålet om dødsstraff i krig.

Høyre har ikke programfestet noe som gjelder DLD. Men det står veldig mye om personvern i programmet, herunder bl.a. dette:

“Høyre legger til grunn at personvernet må sikres på alle samfunnsområder. Ved vurderingen av behovet for nye etterforskningsmetoder må personvernhensyn veie tungt. Rettshåndhevelse er en offentlig oppgave.” Høyre vil

“utrede grunnlovsfesting av personvernet”, “legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon” og “stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.”

 

Det finnes selvsagt ikke noe objektivt eller krystallklart svar på hva som er et “verdispørsmål”, og som derfor skal inngå i en slags Høyre-tradisjon som automatisk stiller representantene fritt. Hver og en må gjøre dette opp med seg selv i alle saker: Er dette et standpunkt jeg kan leve med?

For meg var altså de tre nevnte sakene av en karakter som gjorde at jeg ikke kunne følge flertallet i gruppen, selv om bare to av dem utad ble definert som “verdispørsmål”.

Jeg vet ikke om DLD-saken er et samvittighetsspørsmål for de 11 som stemte nei. At det ikke er det, er kanskje litt overraskende, sett i lys av de prinsipielle argumentene som er blitt brukt mot DLD.

Men særlig hvis det er et samvittighetsspørsmål, syns jeg argumentasjonen som nå brukes, etterlater et litt underlig inntrykk. Det kan virke som om man mener at man kan følge sin samvittighet hvis det ikke får noen konsekvenser – men at man bør stemme mot sin overbevisning, dersom man risikerer å få gjennomslag.

“Vi er bare nødt til å godta at vi er med i et politisk parti”, sier Røe Isaksen. Men hvis det er poenget, så bør man også studere den sterke motstanden i egne partirekker. Hele 10 fylkesorganisasjoner, hvorav noen meget store, har uttalt seg mot direktivet.

Dersom et mindretall i Høyres stortingsgruppe skulle sikre et utfall som er i strid med synet til flertallet i stortingsgruppen, så er det selvsagt uvanlig og antagelig ubehagelig. Det er lett å forstå. Når mennesker går mot strømmen og følger sin overbevisning, har det ofte en pris. Spørsmålet blir igjen hva som er viktigst: Å hindre implementering av DLD – eller å unngå et mulig ubehag i partiet.

DLD-saken er spesiell på flere måter: Den splitter Høyres stortingsgruppe. Den splitter Regjeringen. Og den splitter Stortinget. Mindretallene er betydelige overalt. 11 av 30 stortingsrepresentanter i Høyre er mot direktivet. Ni av 20 statsråder er mot direktivet. 86 av 169 stortingsrepresentanter er tilsynelatende mot direktivet, og selv om noen av dem skulle snu og stemme for noe de egentlig er mot, eller for noe de egentlig er for (vi må kanskje anta at det gjelder noen i FrPs gruppe), så vil likevel mindretallet være meget betydelig.

Det ville kledd både det liberal-konservative partiet Høyre og et liberalt demokrati at man ikke overkjører så store mindretall i en så sensitiv og viktig sak når det foreligger så stor uro og tvil. Demokrati er ikke bare flertallsstyre. For å sitere ideologen Røe-Isaksen selv:

“Det er vanlig å se på demokrati som flertallsstyre, men konservative vil snu argumentet på hodet: Demokratiets viktigste kjennetegn er ikke at flertallet bestemmer alt, men at mindretallet også har en reell beskyttelse.”

Rett etter, med like stor relevans for DLD, skriver han:  “Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvanititet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll. Derfor er den viktigste institusjonen i det liberale demokratiet den som begrenser demokratiet selv, nemlig rettsstaten.”

EU-kommisæren Vivane Reding, som også er en partifelle av Høyre, har uttalt at datalagringsdirektivet var et feilgrep, og at det må erstattes med saksrelatert og målrettet bevissikring, i tråd med veletablerte europeiske prinsipper for en liberal, demokratisk rettsstat. Uttalelsen er én av mange indikasjoner på at heller ikke EU er sikker på at direktivet var en god ide, og at det ikke er sikkert hva som blir dets endelige skjebne.

Og nettopp denne usikkerheten om direktivet innad i EU er ett av flere forhold som taler for at det er liten risiko forbundet med å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. At EU skulle iverksette drastiske tiltak eller velte EØS-avtalen som en følge av at Norge reserverer seg mot å implementere DLD, virker svært lite sannsynlig. Jeg syns det i den forbindelse er verdt å merke seg, med glede, at lederen for utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget, Ine Marie Eriksen Søreide, var én av de 11 i Høyres stortingsgruppe som stemte mot DLD. Vi må vel legge til grunn at hun, mer enn noen annen, har overveid konsekvensene i forhold til EU og EØS-avtalen.

Personvernet er under sterkt press. Grensene flyttes stadig. Det er trist at Høyre, som programfester et så tydelig forsvar for personvernet, likevel svikter personvernet når det gjelder. Desto mer gledelig er det at så mange unge mennesker, inkludert et krystallklart Unge Høyre, velger å ta personvernets parti.

 

Fullt navn, takk!

Kjære blogg-leser!

Det er etter hvert veldig mange som leser bloggen min, og det er jeg veldig glad for. Jeg får også mange kommentarer – direkte på bloggen, på twitter, på facebook og på annen måte.

Det er fint å kunne svare på kommentarer som kommer. Jeg merker imidlertid at jeg har veldig liten motivasjon for å gå i dialog med de som er anonyme, hvorav noen må sies å være gjengangere.

Så siden dette er min blogg, har jeg nå bestemt meg for bare å publisere kommentarer som kommer fra navngitte personer. På den måten blir det også mer interessant og overkommelig å gå i en dialog eller debatt!

Hilsen Kristin

Marie Simonsens verden

I en artikkel i Dagbladet i går argumenterer og ironiserer Marie Simonsen over en artikkel som jeg nylig har skrevet i siste utgave av Minerva, og som senere er gjengitt i en kortversjon i Dagbladet 1.mars.

Jeg vet ikke om Marie Simonsen misforstår meg med vilje, eller om jeg muligens har veldig vanskelig for å uttrykke meg. Men la oss ta det punkt for punkt:

Simonsen syns det er utrolig at borgerlige feminister – og jeg – er opptatt av retten til å være hjemme med barn. Selv syns jeg det er selvsagt at både kvinner og menn må kunne velge å være hjemme med barna sine, og det er det jo også mange som er. Men dette er ikk,e som Simonsen etterlater inntrykk av, en slags tilbakevending til livet som mormoren og moren hennes levde; de som var hjemmearbeidende hele sitt liv. I dag gjelder det svært få, og det vil sannsynligvis gjelde enda færre i fremtiden.

Det som er aktuelt i dag, er at man velger å være hjemme en del av tiden, ved at man arbeider lite eller ingenting en kort periode av livet, som regel mens barna er små. Simonsen tror åpenbart at jeg bare skriver om andre kvinner når jeg skriver om dette, siden jeg selv “har gjort karriere”, men det er feil: Jeg arbeidet mindre og var mer hjemme da mine barn var små – og det er jeg glad for.

For å sitere SSB: “Det er få som i dag betrakter seg selv hovedsakelig som husmor eller hjemmearbeidende. De fleste kvinner er yrkesaktive store deler av livet, og perioder med fulltids hjemmearbeid er gjerne bare midlertidige avbrekk fra denne situasjonen….. Bare to prosent av gifte eller samboende kvinner er hjemme på heltid og anser seg selv om primært hjemmearbeidende. Tar man med de som vurderer seg selv som hovedsakelig hjemmearbeidende og som jobber utenfor hjemmet, blir tallet tre prosent. Inkluderer man også yrkesaktive kvinner som jobber noen få timer i uken, men som ikke regner seg selv som husmødre, blir tallet ni prosent.”

Å respektere valgene som disse kvinnene har gjort, syns jeg, ærlig talt, ikke er så bakstreversk at det gjør noe.

Simonsen skriver at det å være hjemme med barna sine er en “luksus (de fleste) ikke kan unne seg”. Underforstått: Det er bare velstående vestkantkvinner som kan unne seg å være hjemme mens barna er små.

Men også dette er feil. Dagens husmor er, stadig ifølge SSB, “ingen luksuskvinne”. SSB finner i det hele tatt ikke støtte for det som ser ut til å være Simonsens hypotese om “de moderne husmødrene som velutdannede kvinner som tar et avbrekk i karrieren… eller som rikmannsfruer som bruker tiden til å dyrke egne interesser”. De kvinnene som er hjemme, er altså helt alminnelige kvinner.

Simonsen mener også at jeg tar feil når jeg sier at det typiske (nesten karikerte) mannlige livsløpet er “gullstandarden” i likestillingspolitikken, fordi kvinner nettopp ikke jobber som menn, men f.eks. som lavtlønte omsorgsarbeidere på et sykehjem. Men Simonsen feiler igjen: Jeg har aldri sagt at det typiske mannlige karrierelivet er gullstandarden for kvinner. Det jeg har sagt, er at det er gullstandarden for likestillingspolitikken, altså for politikerne.Det er politikerne, og ikke vanlige kvinner, som mener at vi må kvoteres inn i ASA-styrene.

Så for å oppsummere: Fulltidshusmoren er nesten borte. Hun er i alle fall svært sjelden. Når kvinner nå utdanner seg så mye som de gjør (les: mer enn menn) er det også temmelig usannsynlig at hun kommer tilbake.

“Deltidshusmødre”, derimot, dvs kvinner som i en kortere periode jobber lite eller ingenting utenfor hjemmet, er det langt flere av, og det syns jeg overhodet ikke er rart. Tvert om kan det å velge å være litt mer sammen med barna enn man ville vært hvis man jobbet full tid hele tiden, være et godt valg for mange. Jeg håper også at det kan bli like naturlig for menn som for kvinner.

Og endelig: De som i dag velger å være husmødre i kortere eller lengre tid, er ikke primært velutdannede “luksuskvinner”, de er helt vanlige kvinner.

Men viktigst av alt: De trives! SSB skriver at de “alt i alt er fornøyd med sin egen situasjon – både økonomisk og når det gjelder arbeidsfordeling i hjemmet” – selv om de i gjennomsnitt har mindre å rutte med enn de som jobber for fullt.

Kvinnene selv er altså fornøyd.

Men Marie Simonsen er ikke fornøyd med kvinnene.

Velferdsstatens historie

Neste uke utgir Civita en bok om den norske velferdsstatens historie.

 

Målet med boken er å se velferdsstatens utvikling fra et borgerlig perspektiv, ved å tilby et korrektiv til og en utfylling av alminnelige politiske forestillinger om historien.

 

Mange av de historiske analysene av norsk politikk og nasjons­bygging som dukker opp i den politiske debatten, underspiller etter vår mening kon­servative, sosialliberale og kristendemokratiske krefter som aktører i historien. Det er en vinkling som ikke bare undervurderer dette tankegodsets betydning, men som også begrenser vår felles histo­riske horisont. Ofte har Arbeiderpartiet fått ufortjent mye, og de borgerlige partiene ufortjent lite, oppmerksomhet omkring sine bidrag til utviklingen. Boken er derfor et bidrag til debatten om de borgerlige partienes, politikernes og ideenes betydning for den nor­ske velferden. I boken tar vi ikke stilling til hvodan  velferdsstaten bør være – det kommer vi tilbake til i senere arbeid og i den politiske debatten.

 

Boken viser hvordan kompromisser er en svært viktig del av den norske velferdshistorien. Mange parter og partier har bidratt. De har ofte vært enige i hovedmålene, men uenige om midlene og de beste veiene til målet. Men partiene har også hatt forskjel­lig ideologi og ulik politikk, og bidragene fra begge leire må med hvis man skal forstå hvordan velferdsstaten oppsto og utviklet seg. Partiene ble gjensidig påvirket av hverandre – i enkelte tilfel­ler så mye at de fullstendig byttet standpunkt. På mange områder er de mest “ekstreme” standpunktene blitt moderert av andre par­tier og den politiske debatten.

 

Det har kun unntaksvis vært uenighet om grunnleggende retningsvalg – f.eks. om hvorvidt velferdsordningene burde være et ansvar for hver enkelt, for  “markedet”, familien eller det offentlige. Enda sjeldnere har det vært uenighet om hvorvidt velferdsordningene har vært nødvendige.

 

I ulike epoker har det vært tydelige forskjeller mellom borgerlige partier og sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Men ser man historien under ett, er det vanskelig å trekke klare konklusjoner. Alle partier har stort sett hele tiden vært for mer velferd. Alle partier har variert sine standpunkter. Alle partier har ment noe annet før enn de mener i dag. Og alle partier kan nok finne noe i historien som de ikke er spesielt stolte av i dag.

 

Ser vi på de siste 20 år, er det nesten umulig å se noen forskjeller på de politiske partiene som har deltatt i regjering  – enten vi vurderer viljen til å bevilge penger eller ideologien bak velferdspolitikken. Om det er bra eller dårlig kan selvsagt diskuteres, men det er altså ikke tema for boken vi presenterer nå.

 

Alt oppsummert er det antagelig grunnlag for å si som Francis Sejersted: Det har vært stor uenighet på mange områder i norsk politikk. Men sosial- og velferdspolitikken er ikke ett av dem.

 

For et par dager siden presenterte Aftenposten boken vår. Arbeiderpartiets Raymond Johansen fikk samtidig anledning til å kommentere den. Vårt svar til Johansen er lagt ut på våre hjemmesider. Så den som vil følge debatten, kan se her: http://www.civita.no/tema/velferdsreformer/svar-til-raymond-johansen-1600

 

Private sykehjem

SV er forbilledlig klare.

SV vil forby kommersielle barnehager og sykehjem å levere tjenester til det offentlige. Det er bare ideelle organisasjoner som skal kunne motta offentlig støtte til å drive barnehager og sykehjem.

Men om talen er klar, er kanskje ikke konsekvensene like klare. La meg bare minne om noen få spørsmål som må avklares før SVs politikk kan gjennomføres:

For det første: Hvilke typer virksomheter – som mottar offentlig støtte eller betaling – skal forbys å tjene penger? Vi vet at det skal gjelde barnehager og sykehjem (i tillegg til skoler), men hva med private sykehus, privat snørydding og private asylmottak som mottar offentlig støtte eller betaling? Skal de også få et forbud mot å tjene penger? Og med hvilken begrunnelse skal man skille mellom ulike typer leverandører av tjenester til det offentlige?

For det annet: Hvor skal grensen for leveranser til det offentlige gå? Hva med private virksomheter som leverer varer og tjenester til de angjeldende barnehagene og sykehjemmene – av f.eks. tekniske hjelpemidler, sengetøy, møbler, medisiner, leker og annet utstyr? Skal de kunne tjene penger, enda de mottar betaling fra et sykehjem eller en barnehage som mottar offentlig støtte?

For det tredje: Hva skal være forbudt? Skal det bare være forbudt å ta ut utbytte – eller skal det være forbudt å gå med overskudd? Skal det f.eks. være forbudt å drive kommersielt med sikte på å tjene mest mulig penger – hvis overskuddet ikke deles ut, men pløyes tilbake i virksomheten?

Og for det tredje: Hva er en ideell virksomhet? Jeg regner med at SV ikke har tenkt å basere seg på spontan og frivillig dugnadsinnsats, men profesjonelle medarbeidere som er betalt for å gjøre et stykke arbeid. Bør også lønningene og annet forbruk i disse virksomhetene reguleres, slik at man ikke risikerer at noen tar ut et slags “utbytte” ved å sløse med penger eller tjene for mye?

Poenget mitt er ikke å ironisere over SVs klare tale, men å antyde at forslaget som fremmes, ikke akkurat er plankekjøring. SV kan hevde at vi har erfaring med å forby uttak av utbytte på skoleområdet, og det er riktig. Poenget er bare at skolen, slik jeg har skrevet om på bloggen min før, er i en helt annen situasjon enn barnehagene og sykehjemmene. SV må altså også ta i betraktning at et forbud mot å la kommersielle virksomheter få være med å løse oppgavene, selvsagt også betyr at det blir mye mindre kapasitet til å løse dem.

Som politisk retorikk er likevel SVs relativt klare tale å foretrekke fremfor Arbeiderpartiets litt utspekulerte tale.

Arbeiderpartiet sier nemlig noe og mener noe annet – og det tror jeg de vet.

Både Arbeiderpartiets byrådslederkandidat i Oslo, Libe Rieber-Mohn, og statsministeren taler med to tunger i kjølvannet av Adecco-saken. De prøver både å etterlate inntrykk av at de ikke vil “privatisere” og konkurranseutsette – eller at de ikke vil tilltate at noen tjener penger på “bestemor” – og at de er veldig for samarbeid mellom privat og offentlig virksomhet, og at de selvsagt ikke vil forby konkurranseutsetting.

Sannheten er nok at Arbeiderpartiet i posisjon, rent prinsipielt, vil føre samme politikk som Høyre fører. De vil, etter en helt pragmatisk vurdering, bruke kommersielle virksomheter når de tror det er fornuftig for å få løst oppgaven best mulig. Samtidig vil de, i likhet med Høyre, være motstandere av at virksomhetene bryter lover, regler og inngåtte avtaler.

Hvis jeg tar feil i dette, bør Arbeiderpartiet gi klarere beskjed, og de bør gjøre det før valget.

VG og Voldberg

Nå har VG ringt meg også. De lurer på om jeg syns jeg er medlem av et “kvinnefiendtlig” parti. Grunnen til at VG spør, er at Julie Voldberg har tapt en avstemning på nominasjonsmøtet i Oslo Høyre, og at det er kommet “masse påstander”  om at Høyre er et kvinnefiendtlig parti. Da jeg spurte hvor disse “masse påstander” kom fra, svarte VG-journalisten at det var Trygve Hegnar (som i Dagsnytt 18 i dag sa at han ikke mener dette) og lederartikler i Dagbladet og Dagsavisen. VG spør også om jeg syns det er “rart” eller “urettferdig” at Voldberg ikke vant.

Jeg er for tiden ikke aktiv i Høyre. Men jeg er medlem, hvilket jeg har vært i mer enn 35 år. Jeg deltok også på det angjeldende nominasjonsmøtet, der det for øvrig visstnok ikke var en eneste journalist til stede. I tiden etterpå har jeg, stadig mer forbauset, lest hva særlig VG har skrevet og insinuert om maktkamper og stridigheter i Oslo Høyre. Til dags dato har jeg imidlertid hverken truffet, snakket med eller hørt om noen som var til stede på det nevnte møtet, som kjenner seg igjen i VGs beskrivelser.

Det ene oppslaget er mer absurd enn det andre. Den ene dagen er det en “skandale”, hvis lederen i Oslo Høyre ikke tar avstand fra sjefssekretærens humor. Den andre dagen er det en “skandale”, hvis lederen i Oslo tar avstand fra Voldbergs humor.

Hva er det egentlig som har skjedd, som fortjener en slik føljetong i en av landets største aviser?

Det er helt på det rene at sjefssekretæren i Oslo Høyre, forut for nominasjonsmøtet, har sendt et par SMS’er som han ikke burde ha sendt. De har riktig nok ikke hatt det innholdet mediene har referert, og de er åpenbart sendt mellom to personer som er venner, men likevel: De skulle ikke vært sendt. Da Oslo Høyres ledelse fikk vite om SMS’ene ble det derfor umiddelbart tatt affære. 

Senere har Oslo Høyres arbeidsutvalg og hovedstyre bedt om, fått og behandlet  en rapport om saken fra en uavhengig advokat. I oppsummeringen fra denne behandlingen heter det på hjemmesiden til Oslo Høyre:

 

Oslo Høyres Arbeidsutvalg mottok 16. februar rapport fra advokat Per P. Hodneland, som fikk i oppdrag å gi en vurdering av kontakten mellom sjefsekretær Geir Staib og et medlem av Oslo Høyres representantskap i uken før nominasjonsmøtet i Oslo Høyre, mandag 7. februar 2011. Rapportens innholdsmessige hovedpunkter er:

1. Denne kontakten hadde ingen innvirkning på de valg som ble gjennomført på nominasjonsmøtet.

2. Denne kontakten hadde ikke til hensikt å påvirke utfallet av nominasjonsmøtet.

3. Rapporten legger til grunn at kontakten var av privat karakter, selv om det hos en av partene hersket forbigående usikkerhet rundt dette.

4. Kontakten skulle ikke vært tatt, fordi det ikke er en oppgave for ansatte ved sekretariatet å gi råd eller ha personlige meninger om hvordan et medlem av representantskapet skal opptre.

Rapporten peker på at det er et grunnlag for en advarsel. Arbeidsutvalget sluttet seg til denne vurderingen.

Oslo Høyres arbeidsutvalg varslet Oslo Høyres hovedstyre om innholdet i rapporten, og på Hovedstyremøtet fredag 18. februar ble det konkludert med at sjefsekretæren har Hovedstyrets tillit, og rapporten ble tatt til etterretning. Hovedstyret sluttet seg også til Arbeidsutvalgets personalreaksjon.

Denne beklagelige saken hadde altså, heldigvis!, ingen innvirkning på nominasjonsmøtet. Spørsmålet blir da: Har det skjedd noe annet som er urettferdig eller kritikkverdig, eller som tyder på at det foregår noen illegitime “maktkamper” eller  “kampanjer”  i Oslo Høyre (underforstått mot Julie Voldberg)  som fortjener den typen oppslag VG lager?

Jeg tror de fleste som er aktive i Oslo Høyre, har veldig vanskelig for å se det. Personlig kjenner jeg ikke til noen slike kampanjer eller maktkamper. Såvidt jeg har forstått, har flere medier ringt en rekke medlemmer av Oslo Høyres representantskap for å “avsløre” en “maktkamp”, men så langt er det tydeligvis ingen som har hatt noe å fortelle. Så når VG påstår at det foregår en maktkamp i Oslo Høyre – hvem er det egentlig som kjemper mot hverandre? Av en eller annen grunn er det umulig å få fatt i det.

Oslo Høyre har hatt tidenes mest åpne og grundige nominasjonsprosess. I likhet med bl.a. SV i Oslo eksperimenterer partiet med nye måter å gjennomføre nominasjonsprosessen på, slik at den skal bli mindre lukket. Oslo Høyre har bl.a. innført rådgivende uravstemninger blant medlemmene, og det ble gjennomført to åpne møter, der alle kandidater kunne presentere seg selv skikkelig.

Da nominasjonskomiteens innstilling forelå, var det dissens på en av de forhåndskumulerte plassene: Et flertall i komiteen ønsket Julie Voldberg på denne plassen. Et mindretall ønsket Øystein Sundelin. Flertallet på nominasjonsmøtet ønsket Sundelin, mens Voldberg etterpå, til sterk akklamasjon, ble valgt på en annen plass.

Avstemningen mellom Voldberg og Sundelin var én av mange avstemninger på møtet. I alle avstemninger var det én som tapte og én som vant. Det er ikke tradisjon i Oslo Høyre for at man følger ledelsen eller nominasjonskomiteen slavisk, hverken når det gjelder valg av personer eller program. Det mest kjente eksemplet på det, er da Fabian Stang, etter et benkeforslag, ble valgt som Oslo Høyres ordførerkandidat, enda nominasjonskomiteen enstemmig gikk inn for Annelise Høegh.

På nominasjonsmøtet i Oslo Høyre fulgte man det jeg vil kalle “god nominasjonsskikk”. Ingen talte mot noen kandidater – man talte bare for.  Så la meg bare nevne hvem Voldbergs motkandidat var, siden mediene i liten grad har interessert seg for det: Øystein Sundelin, som altså ble valgt på sikker plass, ble første gang nominert av Oslo Høyre og valgt til bystyret i 2007, da han var 21 år – fordi han var og er et stort politisk talent. Siden den gang har han gjort mye mer for Oslo Unge Høyre og Høyre enn noen kunne forvente. Han er i dag en av de beste og mest aktive debattantene i Oslo Høyres bystyregruppe. Jeg holdt for øvrig en av hans valgtaler.

Er Oslo Høyre et kvinnefiendtlig parti, fordi en kvinne i denne avstemningen fikk færre stemmer enn en mann?

Påstanden er etter min mening helt urimelig. Oslo Høyre hadde overskudd av gode kandidater til listen denne gangen. Det var mange kvinner, mange unge og mange med innvandrerbakgrunn, og alle er representert på sikker plass. Og hvis jeg ikke husker helt feil, er det mer enn 40 pst kvinner på listen.

Vanligvis får et parti valgt inn mer enn dobbelt så mange som det har forhåndskumulert. De som for øvrig velges inn, er ofte personer som har et kjent navn, som har markert seg positivt, og som er godt likt og respektert. Jeg tror derfor sannsynligheten er svært stor for at Julie Voldberg får sitt sterke ønske oppfylt, og at hun blir å se som medlem av Oslo bystyre i neste periode.

Sjefssekretæren i Oslo Høyre har gjort en feil, og den er beklaget og håndtert.  Øystein Sundelin, som allerede er medlem av Oslo bystyre og har gjort en god jobb, er ikke blitt “vraket”. Julie Voldberg, som ganske nylig er blitt aktiv i Oslo Høyre, er blitt valgt til å stå på listen, og det til kraftig applaus.

Hvem er det som er så misfornøyd med dette at de syns det fortjener en føljetong i VG?