De sentrale spørsmålene i DLD-saken er disse:
Skal borgerne, i et fritt land, anses som potensielt skyldige inntil det motsatte er bevist – eller er de uskyldige inntil det motsatte er bevist?
Skal staten kunne samle inn potensielle bevis mot borgerne ifall de begår en forbrytelse i fremtiden, eller er det en type politistat-metoder vi vanligvis ikke forbinder med et liberalt demokrati?
Det er selvsagt skuffende, men kanskje ikke så overraskende, at flertallet i Høyres stortingsgruppe i realiteten går inn for å implementere datalagringsdirektivet i norsk lov. Den lille gruppen av kjente DLD-motstandere i stortingsgruppen har riktig nok vokst, men den har ikke vokst nok til å komme i flertall.
Likevel var det en liten og positiv overraskelse at så mange som 11 representanter stemte mot å gå i forhandlinger med Arbeiderpartiet, dvs. at de i realiteten stemte mot å implementere DLD. 11 representanter er én mer enn det som skal til for å sikre et flertall mot DLD i Stortinget.
Man skulle tro dette ga håp til motstanderne av DLD, både i og utenfor Høyres stortingsgruppe. Men nei. Enkelte av de 11 representantene har allerede avlyst muligheten for at forslaget om å implementere DLD blir nedstemt. Ifølge Torbjørn Røe Isaksen finnes det i Høyre (eller muligens i Høyres stortingsgruppe) “en tradisjon for at man respekterer flertallets beslutninger”.
Dette innebærer en tolkning av tradisjonen som jeg er uenig i. Det som er tradisjonen i ethvert parti, er at man stemmer i overensstemmelse med de løfter man har avlagt før valget, dvs. i samsvar med partiets program – medmindre man før valget har gitt klart uttrykk for en dissens. Dessuten er det selvsagt tradisjon for at mindretallet bøyer seg for flertallet i de mange nokså trivielle sakene som kommer opp i løpet av stortingsperioden, som ikke er programfestet, men som heller ikke går på samvittigheten løs eller bryter med grunnleggende prinsipper.
Men ingen kan tvinge noen til å stemme mot sin samvittighet. Spørsmålet blir derfor ikke om man har en slik tradisjon i stortingsgruppen, som Røe Isaksen viser til, men om DLD-saken er et samvittighetsspørsmål for de som skal stemme.
Selv var jeg stortingsrepresentant i perioden 1989 – 93. Den gangen skilte jeg lag med flertallet i stortingsgruppen og dens ledelse tre ganger. Det gjaldt i flere spørsmål knyttet til den første stortingsmeldingen om bioteknologi. Det gjaldt i spørsmålet om partnerskapsloven. Og det gjaldt i spørsmålet om dødsstraff i krig.
Høyre har ikke programfestet noe som gjelder DLD. Men det står veldig mye om personvern i programmet, herunder bl.a. dette:
“Høyre legger til grunn at personvernet må sikres på alle samfunnsområder. Ved vurderingen av behovet for nye etterforskningsmetoder må personvernhensyn veie tungt. Rettshåndhevelse er en offentlig oppgave.” Høyre vil
“utrede grunnlovsfesting av personvernet”, “legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon” og “stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.”
Det finnes selvsagt ikke noe objektivt eller krystallklart svar på hva som er et “verdispørsmål”, og som derfor skal inngå i en slags Høyre-tradisjon som automatisk stiller representantene fritt. Hver og en må gjøre dette opp med seg selv i alle saker: Er dette et standpunkt jeg kan leve med?
For meg var altså de tre nevnte sakene av en karakter som gjorde at jeg ikke kunne følge flertallet i gruppen, selv om bare to av dem utad ble definert som “verdispørsmål”.
Jeg vet ikke om DLD-saken er et samvittighetsspørsmål for de 11 som stemte nei. At det ikke er det, er kanskje litt overraskende, sett i lys av de prinsipielle argumentene som er blitt brukt mot DLD.
Men særlig hvis det er et samvittighetsspørsmål, syns jeg argumentasjonen som nå brukes, etterlater et litt underlig inntrykk. Det kan virke som om man mener at man kan følge sin samvittighet hvis det ikke får noen konsekvenser – men at man bør stemme mot sin overbevisning, dersom man risikerer å få gjennomslag.
“Vi er bare nødt til å godta at vi er med i et politisk parti”, sier Røe Isaksen. Men hvis det er poenget, så bør man også studere den sterke motstanden i egne partirekker. Hele 10 fylkesorganisasjoner, hvorav noen meget store, har uttalt seg mot direktivet.
Dersom et mindretall i Høyres stortingsgruppe skulle sikre et utfall som er i strid med synet til flertallet i stortingsgruppen, så er det selvsagt uvanlig og antagelig ubehagelig. Det er lett å forstå. Når mennesker går mot strømmen og følger sin overbevisning, har det ofte en pris. Spørsmålet blir igjen hva som er viktigst: Å hindre implementering av DLD – eller å unngå et mulig ubehag i partiet.
DLD-saken er spesiell på flere måter: Den splitter Høyres stortingsgruppe. Den splitter Regjeringen. Og den splitter Stortinget. Mindretallene er betydelige overalt. 11 av 30 stortingsrepresentanter i Høyre er mot direktivet. Ni av 20 statsråder er mot direktivet. 86 av 169 stortingsrepresentanter er tilsynelatende mot direktivet, og selv om noen av dem skulle snu og stemme for noe de egentlig er mot, eller for noe de egentlig er for (vi må kanskje anta at det gjelder noen i FrPs gruppe), så vil likevel mindretallet være meget betydelig.
Det ville kledd både det liberal-konservative partiet Høyre og et liberalt demokrati at man ikke overkjører så store mindretall i en så sensitiv og viktig sak når det foreligger så stor uro og tvil. Demokrati er ikke bare flertallsstyre. For å sitere ideologen Røe-Isaksen selv:
“Det er vanlig å se på demokrati som flertallsstyre, men konservative vil snu argumentet på hodet: Demokratiets viktigste kjennetegn er ikke at flertallet bestemmer alt, men at mindretallet også har en reell beskyttelse.”
Rett etter, med like stor relevans for DLD, skriver han: “Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvanititet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll. Derfor er den viktigste institusjonen i det liberale demokratiet den som begrenser demokratiet selv, nemlig rettsstaten.”
EU-kommisæren Vivane Reding, som også er en partifelle av Høyre, har uttalt at datalagringsdirektivet var et feilgrep, og at det må erstattes med saksrelatert og målrettet bevissikring, i tråd med veletablerte europeiske prinsipper for en liberal, demokratisk rettsstat. Uttalelsen er én av mange indikasjoner på at heller ikke EU er sikker på at direktivet var en god ide, og at det ikke er sikkert hva som blir dets endelige skjebne.
Og nettopp denne usikkerheten om direktivet innad i EU er ett av flere forhold som taler for at det er liten risiko forbundet med å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. At EU skulle iverksette drastiske tiltak eller velte EØS-avtalen som en følge av at Norge reserverer seg mot å implementere DLD, virker svært lite sannsynlig. Jeg syns det i den forbindelse er verdt å merke seg, med glede, at lederen for utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget, Ine Marie Eriksen Søreide, var én av de 11 i Høyres stortingsgruppe som stemte mot DLD. Vi må vel legge til grunn at hun, mer enn noen annen, har overveid konsekvensene i forhold til EU og EØS-avtalen.
Personvernet er under sterkt press. Grensene flyttes stadig. Det er trist at Høyre, som programfester et så tydelig forsvar for personvernet, likevel svikter personvernet når det gjelder. Desto mer gledelig er det at så mange unge mennesker, inkludert et krystallklart Unge Høyre, velger å ta personvernets parti.