Nå har VG ringt meg også. De lurer på om jeg syns jeg er medlem av et “kvinnefiendtlig” parti. Grunnen til at VG spør, er at Julie Voldberg har tapt en avstemning på nominasjonsmøtet i Oslo Høyre, og at det er kommet “masse påstander” om at Høyre er et kvinnefiendtlig parti. Da jeg spurte hvor disse “masse påstander” kom fra, svarte VG-journalisten at det var Trygve Hegnar (som i Dagsnytt 18 i dag sa at han ikke mener dette) og lederartikler i Dagbladet og Dagsavisen. VG spør også om jeg syns det er “rart” eller “urettferdig” at Voldberg ikke vant.
Jeg er for tiden ikke aktiv i Høyre. Men jeg er medlem, hvilket jeg har vært i mer enn 35 år. Jeg deltok også på det angjeldende nominasjonsmøtet, der det for øvrig visstnok ikke var en eneste journalist til stede. I tiden etterpå har jeg, stadig mer forbauset, lest hva særlig VG har skrevet og insinuert om maktkamper og stridigheter i Oslo Høyre. Til dags dato har jeg imidlertid hverken truffet, snakket med eller hørt om noen som var til stede på det nevnte møtet, som kjenner seg igjen i VGs beskrivelser.
Det ene oppslaget er mer absurd enn det andre. Den ene dagen er det en “skandale”, hvis lederen i Oslo Høyre ikke tar avstand fra sjefssekretærens humor. Den andre dagen er det en “skandale”, hvis lederen i Oslo tar avstand fra Voldbergs humor.
Hva er det egentlig som har skjedd, som fortjener en slik føljetong i en av landets største aviser?
Det er helt på det rene at sjefssekretæren i Oslo Høyre, forut for nominasjonsmøtet, har sendt et par SMS’er som han ikke burde ha sendt. De har riktig nok ikke hatt det innholdet mediene har referert, og de er åpenbart sendt mellom to personer som er venner, men likevel: De skulle ikke vært sendt. Da Oslo Høyres ledelse fikk vite om SMS’ene ble det derfor umiddelbart tatt affære.
Senere har Oslo Høyres arbeidsutvalg og hovedstyre bedt om, fått og behandlet en rapport om saken fra en uavhengig advokat. I oppsummeringen fra denne behandlingen heter det på hjemmesiden til Oslo Høyre:
Oslo Høyres Arbeidsutvalg mottok 16. februar rapport fra advokat Per P. Hodneland, som fikk i oppdrag å gi en vurdering av kontakten mellom sjefsekretær Geir Staib og et medlem av Oslo Høyres representantskap i uken før nominasjonsmøtet i Oslo Høyre, mandag 7. februar 2011. Rapportens innholdsmessige hovedpunkter er:
1. Denne kontakten hadde ingen innvirkning på de valg som ble gjennomført på nominasjonsmøtet.
2. Denne kontakten hadde ikke til hensikt å påvirke utfallet av nominasjonsmøtet.
3. Rapporten legger til grunn at kontakten var av privat karakter, selv om det hos en av partene hersket forbigående usikkerhet rundt dette.
4. Kontakten skulle ikke vært tatt, fordi det ikke er en oppgave for ansatte ved sekretariatet å gi råd eller ha personlige meninger om hvordan et medlem av representantskapet skal opptre.
Rapporten peker på at det er et grunnlag for en advarsel. Arbeidsutvalget sluttet seg til denne vurderingen.
Oslo Høyres arbeidsutvalg varslet Oslo Høyres hovedstyre om innholdet i rapporten, og på Hovedstyremøtet fredag 18. februar ble det konkludert med at sjefsekretæren har Hovedstyrets tillit, og rapporten ble tatt til etterretning. Hovedstyret sluttet seg også til Arbeidsutvalgets personalreaksjon.
Denne beklagelige saken hadde altså, heldigvis!, ingen innvirkning på nominasjonsmøtet. Spørsmålet blir da: Har det skjedd noe annet som er urettferdig eller kritikkverdig, eller som tyder på at det foregår noen illegitime “maktkamper” eller “kampanjer” i Oslo Høyre (underforstått mot Julie Voldberg) som fortjener den typen oppslag VG lager?
Jeg tror de fleste som er aktive i Oslo Høyre, har veldig vanskelig for å se det. Personlig kjenner jeg ikke til noen slike kampanjer eller maktkamper. Såvidt jeg har forstått, har flere medier ringt en rekke medlemmer av Oslo Høyres representantskap for å “avsløre” en “maktkamp”, men så langt er det tydeligvis ingen som har hatt noe å fortelle. Så når VG påstår at det foregår en maktkamp i Oslo Høyre – hvem er det egentlig som kjemper mot hverandre? Av en eller annen grunn er det umulig å få fatt i det.
Oslo Høyre har hatt tidenes mest åpne og grundige nominasjonsprosess. I likhet med bl.a. SV i Oslo eksperimenterer partiet med nye måter å gjennomføre nominasjonsprosessen på, slik at den skal bli mindre lukket. Oslo Høyre har bl.a. innført rådgivende uravstemninger blant medlemmene, og det ble gjennomført to åpne møter, der alle kandidater kunne presentere seg selv skikkelig.
Da nominasjonskomiteens innstilling forelå, var det dissens på en av de forhåndskumulerte plassene: Et flertall i komiteen ønsket Julie Voldberg på denne plassen. Et mindretall ønsket Øystein Sundelin. Flertallet på nominasjonsmøtet ønsket Sundelin, mens Voldberg etterpå, til sterk akklamasjon, ble valgt på en annen plass.
Avstemningen mellom Voldberg og Sundelin var én av mange avstemninger på møtet. I alle avstemninger var det én som tapte og én som vant. Det er ikke tradisjon i Oslo Høyre for at man følger ledelsen eller nominasjonskomiteen slavisk, hverken når det gjelder valg av personer eller program. Det mest kjente eksemplet på det, er da Fabian Stang, etter et benkeforslag, ble valgt som Oslo Høyres ordførerkandidat, enda nominasjonskomiteen enstemmig gikk inn for Annelise Høegh.
På nominasjonsmøtet i Oslo Høyre fulgte man det jeg vil kalle “god nominasjonsskikk”. Ingen talte mot noen kandidater – man talte bare for. Så la meg bare nevne hvem Voldbergs motkandidat var, siden mediene i liten grad har interessert seg for det: Øystein Sundelin, som altså ble valgt på sikker plass, ble første gang nominert av Oslo Høyre og valgt til bystyret i 2007, da han var 21 år – fordi han var og er et stort politisk talent. Siden den gang har han gjort mye mer for Oslo Unge Høyre og Høyre enn noen kunne forvente. Han er i dag en av de beste og mest aktive debattantene i Oslo Høyres bystyregruppe. Jeg holdt for øvrig en av hans valgtaler.
Er Oslo Høyre et kvinnefiendtlig parti, fordi en kvinne i denne avstemningen fikk færre stemmer enn en mann?
Påstanden er etter min mening helt urimelig. Oslo Høyre hadde overskudd av gode kandidater til listen denne gangen. Det var mange kvinner, mange unge og mange med innvandrerbakgrunn, og alle er representert på sikker plass. Og hvis jeg ikke husker helt feil, er det mer enn 40 pst kvinner på listen.
Vanligvis får et parti valgt inn mer enn dobbelt så mange som det har forhåndskumulert. De som for øvrig velges inn, er ofte personer som har et kjent navn, som har markert seg positivt, og som er godt likt og respektert. Jeg tror derfor sannsynligheten er svært stor for at Julie Voldberg får sitt sterke ønske oppfylt, og at hun blir å se som medlem av Oslo bystyre i neste periode.
Sjefssekretæren i Oslo Høyre har gjort en feil, og den er beklaget og håndtert. Øystein Sundelin, som allerede er medlem av Oslo bystyre og har gjort en god jobb, er ikke blitt “vraket”. Julie Voldberg, som ganske nylig er blitt aktiv i Oslo Høyre, er blitt valgt til å stå på listen, og det til kraftig applaus.
Hvem er det som er så misfornøyd med dette at de syns det fortjener en føljetong i VG?
Jeg er enig i at Høyre i Oslo hadde sitt på det tørre under deres nominasjonsmøte.
Nå var jeg selv tilstede på et nominasjonsmøte i FRP i en mindre østlandsby mandag i denne uken. Dette møtet synes jeg derimot ikke holdt mål siden maktmenneskene på de 3 første plassene fikk presset gjennom kumulasjon av sine tre tetplasser. Dette har med prestige og økonomi å gjøre, så jeg kan forstå dem. Men alikevel synes jeg det ikke vitner om godt folkestyre når maktmennesker sikret sine egne kommunestyretaburetter på denne måten.
Og saken ble jo ikke bedre av at på samme nominasjonsmøte ble det vedtatt at mannen på førsteplass skulle være partiets ordførerkandidatet, uavhengig hvor få eller mange stemmer han får. Alle som stemmer FRP i denne småbyen har altså i realiteten null påvirkningsmakt til å velge personer de ønsker på partiets 3 første plasser, og heller ikke har de mulighet til å påvirke valget av ordførerkandidat. Og dette gir jo ikke de som stemmer noen reelt mulighet til å påvirke.
Nå var undertegnede blandt de som stemte inn disse tre førstevalgene, men det var før de kumulerte seg selv. Og da var jeg tydeligvis ikke helt våken, for jeg burde ha forsøkt å stoppe kumueringen, noe jeg dessverre ikke gjorde.
Jeg synes det er rart at FRP sentralt tillater denne type nominasjoner. FRP har jo vitterlig programfestet å utvide bruken av folkeavstemminger, nettopp for å gi folk og lokalsamfunn best mulig påvirkningskraft. Men i denne lille östlandsbyen gjør man altså tvert i mot, bare for å sikre makten de har…
Det er slike ting som får den liberale berserken til å bli litt nedtrykt og skuffet, og ikke at Høyres proffilerte kvinnepolitiske talsmann går miste av plass i Oslo bystyre…
Hvem gir en journalist på agurk-jakt lillefingeren for et slikt håpløst oppslag? Og koker spiker på andre uke… ikke rart at opplagstallet synker!
Selvfølgelig foregår det en konstant maktkamp i H. Men neppe spesielt mere eller mindre enn i et hvilket som helst annet parti.
Imidlertid er det jo valgår i år, og da er det om å gjøre å skape et størst mulig inntrykk av kaos i de rekker man selv (journalistene) ikke tilhører.
Rent bortsett fra at de har glemt hva journalistikk egentlig er og derfor er desperate etter å finne sladder som kan spas og spikere som det kan kokes suppe på.
Hvis alt er bare fryd og gammen, så er jo svaret på spørsmålet som stilles en bagatell.
Hvem mener Geir S vil bli skadelidende eller vonbroten om Mamre holdt et innlegg for Voldeberg?
For hvorfor ellers skulle Geir S sendt disse sms`ene, enten må Geir S ha trodd at det ville skade “vennen” Mamre fordi noen pr proxy ikke ville ha Voldeberg. Eller så er Geir S en psykiatrisk potensiell pasient som ser konspirasjoner på høylys dag, for alle er glade i Voldeberg i Oslo Høyre.
Og siden konspirasjoner er pr def ikke mulig i demokratiet i Norge, så står man ovenfor den første mulighet som deles i to;
1. Geir S er selv en del av en gruppe som helst ser Voldeberg begravet, politisk.
2. Geir S vet om en gruppe som helst ser Voldeberg begravet, politisk.
Politisk gjørmeslagsmål, absolutt. Frem med popcornet.
Hvem er det som er så misfornøyd med dette at de syns det fortjener en føljetong i VG?
spør Kristin. Jeg går utifra at det er et retorisk spørsmål vi alle vet svaret på. Noen er såret og føler seg dårlig behandlet, tydeligvis. Spørsmålet er om disse har “bare feil”