For et par år siden skrev jeg en artikkel i Morgenbladet om det dårlige debattklimaet i klimadebatten. Det var ment som en liten refleksjon, men selv en liten refleksjon førte til at jeg fikk kjeft fra den daværende miljøvernministeren.

Siden er det vel nesten bare blitt verre. Nå blir den som bare antyder den minste skepsis omtalt som "klimafornekter", og det er nesten umulig å føre en nogenlunde saklig debatt. I Politisk kvarter for en stund siden snakket Hans Henrik Ramm om at frontene går mellom dem som mener at det menneskeskapte CO2-utslippet betyr litt eller mye, eller noe midt i mellom litt eller mye, for den globale oppvarmingen. For som han presiserte: Det er nesten ingen som mener at det menneskeskapte betyr alt eller ingenting. Men da Lars Haltbrekken skulle respondere, tok han overhodet ikke denne nyansen inn over seg – men fortsatte i stedet å argumentere som om Ramm mente at det menneskeskapte CO2-utslippet ikke betyr noe som helst for den globale oppvarmingen. Det ble altså hverken dialog eller debatt – det ble bare en voldsom tirade fra en av miljøbevegelsens mest sentrale talspersoner – rettet mot noen som ikke var til stede, og som vi knapt vet hvem er.

Noe lignende skjedde på Redaksjon 1 forleden. Da skulle Støre presentere rapporten han har lagt frem sammen med Al Gore. Den stakkers forskeren som var i studio, som mente at rapporten hadde lav kvalitet, inneholdt mange feil og var en form for krisemaksimering, ble nærmest oversett. Eller det vil si: Støre påsto ikke at denne  forskeren tok feil. Han mente bare at ansvarlige politikere er nødt til å handle som om de andre forskerne har rett.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Men debatten fortsetter. Gore har allerede måttet beklage at han har kommet med sterke overdrivelser, og nå dumpet denne pressemeldingen ned i postkassen min:

Pressemelding
Nansensenteret (http://www.nersc.no), Ola M. Johannessen
Bergen 15. Desember 2009

Gore – Gahr Støre rapporten; "Melting snow and ice, a call for action"

Rapporten som er utarbeidet av Norsk Polar Institutt etter en "lukket" konferanse ved Polar Instituttet i april 2009, er overfladisk. Forfatterne, som etter Gahr Støre's utsagn, er verdens ledende forskere refererer til få publiserte arbeider og ofte til seg selv. For eksempel når det gjelder iskapittelet, består referanselisten bare av 10 publiserte arbeider – hvor 8 omhandler isen i Arktis og 2 isen i Antarktis. Av de 8 arbeidene referer 4 av arbeidene til to av de 5 forfatterne. Viktige andre publiserte arbeider er utelatt.

Flere av påstandene i iskapittlet er direkte gale. Foreksempel i innledningen (side 34) skrives det "Sea ice extent in the Arctic has shrunk by almost 40% since 1979" det riktige tallet er her 4,1% per decade eller 12,3% siden 1979 – ikke 40%. 4,1% per decade kommer fra Nansensenteret sitt isinformasjonssystemet; http.arctic-roos.org.

Videre nevnes det ikke at isens utbredelse har stor naturlig variabilitet. Foreksempel i perioden 1915-1935 under den naturlige oppvarmingen i Arktis, minsket isen med 0.6 mill km2, mens sommeren 1996 økte isen med 1.6 mill km2 forårsaket av den Nord Atlantiske svingning. Sammenhengen mellom økning i CO2 og avtagende isutbredelse nevnes heller ikke – se foreksempel Johannessen 2008, vedlagt.

Kapittlet om Grønlandsisen har også få referanser, bare 7 arbeider hvor flere er referert til forfatteren av kapittlet – dette blir for tynt. Når det gjelder økning av havnivået har Gore – Gahr Støre overtolket rapporten, hvor de sier at havnivået vil stige med 1 – 2 m. Den høyeste verdien som nevnes i rapporten er fra 0.5 – 1.5 m og med stor usikkerhet til en økning på 1.5 m i dette århundre.

Hvis spørsmål kontakt Ola M. Johannessen
<[email protected]>,
mobil 901 35 336

Hvem skal vi tro på? Er det Støre og Gore – eller er det Nansensenteret som har rett? Skal vi tro Støres resonnement behøver vi ikke å vite det. Vi kan bare "la debatten gå". Men er man en ansvarlig politiker, altså, må man handle som om verstefallstenkerne har rett.

Jeg syns det er en underlig holdning, som jeg ikke kjenner igjen fra noe annet politikkområde. Hvis kunnskapsgrunnlaget er feil, kan jo også politikken bli feil og i verste fall skade mer enn den gavner.

Er det spesielt ansvarlig?

For et par år siden skrev jeg en artikkel i Morgenbladet om det dårlige debattklimaet i klimadebatten. Det var ment som en liten refleksjon, men selv en liten refleksjon førte til at jeg fikk kjeft fra den daværende miljøvernministeren.

Siden er det vel nesten bare blitt verre. Nå blir den som bare antyder den minste skepsis omtalt som "klimafornekter", og det er nesten umulig å føre en nogenlunde saklig debatt. I Politisk kvarter for en stund siden snakket Hans Henrik Ramm om at frontene går mellom dem som mener at det menneskeskapte CO2-utslippet betyr litt eller mye, eller noe midt i mellom litt eller mye, for den globale oppvarmingen. For som han presiserte: Det er nesten ingen som mener at det menneskeskapte betyr alt eller ingenting. Men da Lars Haltbrekken skulle respondere, tok han overhodet ikke denne nyansen inn over seg – men fortsatte i stedet å argumentere som om Ramm mente at det menneskeskapte CO2-utslippet ikke betyr noe som helst for den globale oppvarmingen. Det ble altså hverken dialog eller debatt – det ble bare en voldsom tirade fra en av miljøbevegelsens mest sentrale talspersoner – rettet mot noen som ikke var til stede, og som vi knapt vet hvem er.

Noe lignende skjedde på Redaksjon 1 forleden. Da skulle Støre presentere rapporten han har lagt frem sammen med Al Gore. Den stakkers forskeren som var i studio, som mente at rapporten hadde lav kvalitet, inneholdt mange feil og var en form for krisemaksimering, ble nærmest oversett. Eller det vil si: Støre påsto ikke at denne  forskeren tok feil. Han mente bare at ansvarlige politikere er nødt til å handle som om de andre forskerne har rett.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Men debatten fortsetter. Gore har allerede måttet beklage at han har kommet med sterke overdrivelser, og nå dumpet denne pressemeldingen ned i postkassen min:

Pressemelding
Nansensenteret (http://www.nersc.no), Ola M. Johannessen
Bergen 15. Desember 2009

Gore – Gahr Støre rapporten; "Melting snow and ice, a call for action"

Rapporten som er utarbeidet av Norsk Polar Institutt etter en "lukket" konferanse ved Polar Instituttet i april 2009, er overfladisk. Forfatterne, som etter Gahr Støre's utsagn, er verdens ledende forskere refererer til få publiserte arbeider og ofte til seg selv. For eksempel når det gjelder iskapittelet, består referanselisten bare av 10 publiserte arbeider – hvor 8 omhandler isen i Arktis og 2 isen i Antarktis. Av de 8 arbeidene referer 4 av arbeidene til to av de 5 forfatterne. Viktige andre publiserte arbeider er utelatt.

Flere av påstandene i iskapittlet er direkte gale. Foreksempel i innledningen (side 34) skrives det "Sea ice extent in the Arctic has shrunk by almost 40% since 1979" det riktige tallet er her 4,1% per decade eller 12,3% siden 1979 – ikke 40%. 4,1% per decade kommer fra Nansensenteret sitt isinformasjonssystemet; http.arctic-roos.org.

Videre nevnes det ikke at isens utbredelse har stor naturlig variabilitet. Foreksempel i perioden 1915-1935 under den naturlige oppvarmingen i Arktis, minsket isen med 0.6 mill km2, mens sommeren 1996 økte isen med 1.6 mill km2 forårsaket av den Nord Atlantiske svingning. Sammenhengen mellom økning i CO2 og avtagende isutbredelse nevnes heller ikke – se foreksempel Johannessen 2008, vedlagt.

Kapittlet om Grønlandsisen har også få referanser, bare 7 arbeider hvor flere er referert til forfatteren av kapittlet – dette blir for tynt. Når det gjelder økning av havnivået har Gore – Gahr Støre overtolket rapporten, hvor de sier at havnivået vil stige med 1 – 2 m. Den høyeste verdien som nevnes i rapporten er fra 0.5 – 1.5 m og med stor usikkerhet til en økning på 1.5 m i dette århundre.

Hvis spørsmål kontakt Ola M. Johannessen
<[email protected]>,
mobil 901 35 336

Hvem skal vi tro på? Er det Støre og Gore – eller er det Nansensenteret som har rett? Skal vi tro Støres resonnement behøver vi ikke å vite det. Vi kan bare "la debatten gå". Men er man en ansvarlig politiker, altså, må man handle som om verstefallstenkerne har rett.

Jeg syns det er en underlig holdning, som jeg ikke kjenner igjen fra noe annet politikkområde. Hvis kunnskapsgrunnlaget er feil, kan jo også politikken bli feil og i verste fall skade mer enn den gavner.

Er det spesielt ansvarlig?

Obamas tale var usedvanlig – og usedvanlig god. Men den var ikke slik jeg hadde trodd på forhånd. Den beveget ikke, og den rørte ikke, slik mange av Obamas tidligere taler har gjort. Det var snarere en intellektuell og akademisk tale – en Nobelforelesning i ordets rette forstand.

Han gjorde det mange trodde og håpet. Han hjalp så å si Nobelkomiteen til å fremstå med litt større ære og autoritet enn den ellers ville gjort. Men talen hans var nok ikke slik komiteen hadde tenkt den skulle være. For å i stedet for å gi oss en tale om fred og forsoning, fortalte han oss hvorfor krig er nødvendig, og at krig kan være rettferdig. Det gjorde antagelig amerikanerne stolte, og det vil bidra til å endre grunnlaget for vår hjemlige debatt.

En norsk politiker kunne aldri holdt en slik tale. Ingen har Obamas retoriske talegaver. Det er heller ikke mange som har hans intellektuelle kapasitet. Men det er heller ingen som ville hatt mot til å snakke så åpent og ærlig om nødvendigheten av krig. Likevel er det høyresiden som har størst grunn til å være fornøyd med talen – mens venstresiden nok er mer skuffet.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Alle vil sole seg i glansen av Obama. Derfor har også nesten alle partier i Norge trykket ham til sitt bryst og nærmest påstått at han ligner mest på dem. Erik Solheim har ment at Obama er en typisk representant for venstresiden, andre har ment at han er sosialdemokrat, mens atter andre har ment han ligner mest på en Høyre-mann. Bare FrP har unnlatt å forsøke å ta eierskapet til Obama.

Men i går var det FrP som var mest fornøyd, mens SV og Rødt mislikte mye av det de hørte. Det ble nok en illustrasjon på at det ikke er så lett å sammenligne norsk og amerikansk politikk, og at en amerikansk demokrat ikke nødvendigvis fremstår som venstrevridd sett med norske øyne.

For den som har lest Civita-notatet om Obama bør ikke dette overraske. For som det heter der: Obamas utenrikspolitikk ligner mest på de borgerlige partienes utenrikspolitikk – ikke på SVs.

Heldigvis.

Obamas tale var usedvanlig – og usedvanlig god. Men den var ikke slik jeg hadde trodd på forhånd. Den beveget ikke, og den rørte ikke, slik mange av Obamas tidligere taler har gjort. Det var snarere en intellektuell og akademisk tale – en Nobelforelesning i ordets rette forstand.

Han gjorde det mange trodde og håpet. Han hjalp så å si Nobelkomiteen til å fremstå med litt større ære og autoritet enn den ellers ville gjort. Men talen hans var nok ikke slik komiteen hadde tenkt den skulle være. For å i stedet for å gi oss en tale om fred og forsoning, fortalte han oss hvorfor krig er nødvendig, og at krig kan være rettferdig. Det gjorde antagelig amerikanerne stolte, og det vil bidra til å endre grunnlaget for vår hjemlige debatt.

En norsk politiker kunne aldri holdt en slik tale. Ingen har Obamas retoriske talegaver. Det er heller ikke mange som har hans intellektuelle kapasitet. Men det er heller ingen som ville hatt mot til å snakke så åpent og ærlig om nødvendigheten av krig. Likevel er det høyresiden som har størst grunn til å være fornøyd med talen – mens venstresiden nok er mer skuffet.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Alle vil sole seg i glansen av Obama. Derfor har også nesten alle partier i Norge trykket ham til sitt bryst og nærmest påstått at han ligner mest på dem. Erik Solheim har ment at Obama er en typisk representant for venstresiden, andre har ment at han er sosialdemokrat, mens atter andre har ment han ligner mest på en Høyre-mann. Bare FrP har unnlatt å forsøke å ta eierskapet til Obama.

Men i går var det FrP som var mest fornøyd, mens SV og Rødt mislikte mye av det de hørte. Det ble nok en illustrasjon på at det ikke er så lett å sammenligne norsk og amerikansk politikk, og at en amerikansk demokrat ikke nødvendigvis fremstår som venstrevridd sett med norske øyne.

For den som har lest Civita-notatet om Obama bør ikke dette overraske. For som det heter der: Obamas utenrikspolitikk ligner mest på de borgerlige partienes utenrikspolitikk – ikke på SVs.

Heldigvis.

I dag fikk jeg en mail fra Barack Obama. 

"Let's win this together", skriver han, men det er ikke freden han tenker på. Det er helsen. Han er rett og slett, dagen før dagen, opptatt av helt andre ting enn Nobels fredspris.

I skrivende stund er det to timer til Barack Obama setter seg på flyet til Oslo. Det vet jeg, fordi det er en halv time siden hovedoppslaget i Kveldsnytt var at det var to og en halv time til han skulle sette seg på flyet til Oslo. Deretter sendte Kveldsnytt et langt intervju med en politimann – før programlederen kunne fortelle oss at NRK i morgen starter dekningen av Obamas Oslo-besøk klokken halv syv – allerede før han lander.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Det er ikke overraskende. De siste ukene har det nesten ikke vært en dag uten topp-nyheter om helt ubetydelige forhold knyttet til Obamas Norgesbesøk. Vi er blitt orientert om den ene endringen i programmet etter den andre, om politiets arbeid, om menyer og overnatting, måltider, senger og gud vet hva. Innimellom kan man ikke la være å rødme – som f.eks. når noen forsøker å innbille oss at grunnen til at Obama ikke vil spise lunch på Slottet eller se utstillingen om seg selv, er at han trenger tid til å "styre USA".  Eller når f.eks. NRK gjør det til en hovedsak at norsk presse bare får stille ett spørsmål på en pressebrief, og at NRK og TV2 har kastet mynt og kron om hvem som skal få lov – hvoretter det annonseres at det er Annette Groth som skal stille spørsmålet, og at lytterne kan sende inn forslag til hvilket spørsmål hun bør stille!

Det hele er bare pinlig.

Men enda pinligere har det vært å være vitne til det amatørskapet som Nobelkomiteen har lagt for dagen i organiseringen av Nobelmiddagen på Grand hotell.

Hvem er invitert? Ja, det er ikke åpenbart klart, hverken for komiteen, potensielle gjester eller oss som leser avisen. Det er tydeligvis ingen protokoll, ingen etikette, ingen dannelse som driver komiteens verk.

Ifølge Dagens Næringsliv kommer det f.eks. totalt åtte personer fra IBM, hvorav "noen kunder". Også styrelederen i Dagbladet, Tore Stangebye og hans kone, som "har vært på disse arrangementene tidligere" og syns de er hyggelige, er invitert. Telenor er til stede med flere representanter, inklusive gjester de selv har invitert med. En tidligere administrerende direktør i KPMG med kone er visstnok også invitert.

Det som kanskje vil forbause noen, er at det ikke er plass til Regjeringen. Dagens Næringsliv skriver riktig nok at statsministeren skal delta sammen med "regjeringsmedlemmene", men det er nok ikke tilfellet. Regjeringens medlemmer blir stort sett ikke invitert – bortsett fra noen ytterst få. Ifølge mine undersøkelser er det bare tre (kanskje fire) regjeringsmedlemmer som er invitert.

Det er visstnok heller ikke plass til lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomite. Hun var først ikke invitert. Så ble hun invitert. Og så var hun visst ikke invitert likevel.

Og Stortingets presidentskap passerer heller ikke nåløyet, bortsett fra presidenten selv.  I siste liten ser det imidlertid ut til at komiteen, ved nærmere ettertanke, har funnet plass til kronprinsparet.

Det hele fremstår som en farse og en skandale. Det er dristig nok å gi fredsprisen til Obama. Men når man først velger å gi prisen til en statsleder, så må man også søke hjelp hos dem som forstår seg på sånt i UD. Det bør man, bl.a. av hensyn til skattebetalerne, som antagelig finansierer gildet, og som nok vil mene at tiden bør brukes fornuftig, og ikke minst av hensyn til Obama selv.

Nå er det snart bare halvannen time til Obama setter seg på flyet i Oslo. Han ønsket seg ikke fredsprisen, men jeg unner  ham en god dag i morgen.

Antagelig er Obama den eneste som nå kan redde både sin egen og Nobelkomiteens ære.

Han kan gjøre det ved å holde en tale som rører og beveger oss og setter det hele i perspektiv.

Han kan gjøre det. Så la oss håpe at han gjør det.

I dag fikk jeg en mail fra Barack Obama. 

"Let's win this together", skriver han, men det er ikke freden han tenker på. Det er helsen. Han er rett og slett, dagen før dagen, opptatt av helt andre ting enn Nobels fredspris.

I skrivende stund er det to timer til Barack Obama setter seg på flyet til Oslo. Det vet jeg, fordi det er en halv time siden hovedoppslaget i Kveldsnytt var at det var to og en halv time til han skulle sette seg på flyet til Oslo. Deretter sendte Kveldsnytt et langt intervju med en politimann – før programlederen kunne fortelle oss at NRK i morgen starter dekningen av Obamas Oslo-besøk klokken halv syv – allerede før han lander.

Det er ikke overraskende. De siste ukene har det nesten ikke vært en dag uten topp-nyheter om helt ubetydelige forhold knyttet til Obamas Norgesbesøk. Vi er blitt orientert om den ene endringen i programmet etter den andre, om politiets arbeid, om menyer og overnatting, måltider, senger og gud vet hva. Innimellom kan man ikke la være å rødme – som f.eks. når noen forsøker å innbille oss at grunnen til at Obama ikke vil spise lunch på Slottet eller se utstillingen om seg selv, er at han trenger tid til å "styre USA".  Eller når f.eks. NRK gjør det til en hovedsak at norsk presse bare får stille ett spørsmål på en pressebrief, og at NRK og TV2 har kastet mynt og kron om hvem som skal få lov – hvoretter det annonseres at det er Annette Groth som skal stille spørsmålet, og at lytterne kan sende inn forslag til hvilket spørsmål hun bør stille!

Det hele er bare pinlig.

Men enda pinligere har det vært å være vitne til det amatørskapet som Nobelkomiteen har lagt for dagen i organiseringen av Nobelmiddagen på Grand hotell.

Hvem er invitert? Ja, det er ikke åpenbart klart, hverken for komiteen, potensielle gjester eller oss som leser avisen. Det er tydeligvis ingen protokoll, ingen etikette, ingen dannelse som driver komiteens verk.

Ifølge Dagens Næringsliv kommer det f.eks. totalt åtte personer fra IBM, hvorav "noen kunder". Også styrelederen i Dagbladet, Tore Stangebye og hans kone, som "har vært på disse arrangementene tidligere" og syns de er hyggelige, er invitert. Telenor er til stede med flere representanter, inklusive gjester de selv har invitert med. En tidligere administrerende direktør i KPMG med kone er visstnok også invitert.

Det som kanskje vil forbause noen, er at det ikke er plass til Regjeringen. Dagens Næringsliv skriver riktig nok at statsministeren skal delta sammen med "regjeringsmedlemmene", men det er nok ikke tilfellet. Regjeringens medlemmer blir stort sett ikke invitert – bortsett fra noen ytterst få. Ifølge mine undersøkelser er det bare tre (kanskje fire) regjeringsmedlemmer som er invitert.

Det er visstnok heller ikke plass til lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomite. Hun var først ikke invitert. Så ble hun invitert. Og så var hun visst ikke invitert likevel.

Og Stortingets presidentskap passerer heller ikke nåløyet, bortsett fra presidenten selv.  I siste liten ser det imidlertid ut til at komiteen, ved nærmere ettertanke, har funnet plass til kronprinsparet.

Det hele fremstår som en farse og en skandale. Det er dristig nok å gi fredsprisen til Obama. Men når man først velger å gi prisen til en statsleder, så må man også søke hjelp hos dem som forstår seg på sånt i UD. Det bør man, bl.a. av hensyn til skattebetalerne, som antagelig finansierer gildet, og som nok vil mene at tiden bør brukes fornuftig, og ikke minst av hensyn til Obama selv.

Nå er det snart bare halvannen time til Obama setter seg på flyet i Oslo. Han ønsket seg ikke fredsprisen, men jeg unner  ham en god dag i morgen.

Antagelig er Obama den eneste som nå kan redde både sin egen og Nobelkomiteens ære.

Han kan gjøre det ved å holde en tale som rører og beveger oss og setter det hele i perspektiv.

Han kan gjøre det. Så la oss håpe at han gjør det.

På NRK i morges fikk vi atter en gang vite at folk stort sett er like fornøyd med tjenestene de får, enten de som utfører tjenestene, er ansatt i det offentlige eller i det private. Det er, med respekt å melde, ikke særlig overraskende, men i et land med så mye angst for private løsninger, er det kanskje en god nyhet likevel.

Det er analyseselskapet Epsi Norge som har undersøkt hvor fornøyd borgerne og brukerne er med en rekke offentlige tjenester, herunder barnehager, helsetjenester, skole, politi og transport. Når jeg skriver både "borgere" og "brukere", er det fordi Epsi til dels både spør befolkningen generelt og brukerne (eller kundene, som Epsi kaller dem) av tjenestene spesielt.

Der det også er private tilbud, viser det seg altså at brukerne er mer fornøyd med det private tilbudet enn med det kommunale. Det gjelder både barnehager og sykehjem. Og de er ikke bare bedre – de er også billigst.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

En rødgrønn statssekretær måtte svare for disse resultatene i NRK i morges. Det gikk ikke så bra. De rødgrønne er fortsatt negative til å bruke private krefter i løsningen av viktige samfunnsoppgaver. Hvorfor de er negative, fremsto såpass uklart i morges at det dessverre ikke er mulig å gjengi presist. Såvidt jeg forsto statssekretæren, kan det være andre skumle ting med de private som vi må passe oss for.

På ett punkt kan det likevel være grunn til å foreta en opprydding. Den rødgrønne statssekretæren gjentok nemlig hele tiden at hun, nærmest i motsetning til opposisjonen, var tilhenger av at det offentlige skulle ha ansvaret for disse tjenestene. Men slike utsagn bidrar til å forvirre mer enn de oppklarer.

Faktum er jo at alle partier i Norge mener at det offentlige skal ha ansvaret for både barnehagene, skolen, sykehjemmene, kollektivtransporten, veiene og politiet. Det som diskuteres, er altså ingen privatisering av ansvaret for at disse tjenestene tilbys borgerne og er så kvalitativt gode som mulig.

Det vi diskuterer, er hvem som skal få lov til å utføre arbeidet med å produsere og levere tjenestene, og hva som er mest effektivt. Er det mest effektivt og best for brukerne og borgerne at private gjør det – eller bør det være det offentlige selv? Og er det i seg selv et poeng at flere tilbydere konkurrerer om å få produsere og levere tjenestene, fordi det i seg selv kan fremme kreativiteten og effektiviteten?

Noen later av og til som om det f.eks. blir færre arbeidsplasser, dersom det offentlige slutter å drive et sykehjem. Men det er jo ikke tilfellet, dersom et sykehjem fortsatt skal drives i privat regi. I et gitt tilfelle kan både sysselsettingen, verdiskapingen, skatteinntektene og brukernes tilfredshet øke – fordi man slipper private til.

Den rødgrønne regjeringen fremstår veldig ideologisk, men greier ikke alltid å følge sitt ideologiske program. Også under de rødgrønne har f.eks. ordningen med post i butikk blitt stadig mer utbredt. Og såvidt jeg forstår de rødgrønne selv, har det ført til både billigere og bedre posttjenester enn vi ellers ville fått. De private utfører arbeidet, men det offentlige har fortsatt ansvaret.

Og slik vil det naturligvis være på alle de andre områdene også.

Det er nemlig forskjell på å privatisere ansvaret og privatisere arbeidet.

På NRK i morges fikk vi atter en gang vite at folk stort sett er like fornøyd med tjenestene de får, enten de som utfører tjenestene, er ansatt i det offentlige eller i det private. Det er, med respekt å melde, ikke særlig overraskende, men i et land med så mye angst for private løsninger, er det kanskje en god nyhet likevel.

Det er analyseselskapet Epsi Norge som har undersøkt hvor fornøyd borgerne og brukerne er med en rekke offentlige tjenester, herunder barnehager, helsetjenester, skole, politi og transport. Når jeg skriver både "borgere" og "brukere", er det fordi Epsi til dels både spør befolkningen generelt og brukerne (eller kundene, som Epsi kaller dem) av tjenestene spesielt.

Der det også er private tilbud, viser det seg altså at brukerne er mer fornøyd med det private tilbudet enn med det kommunale. Det gjelder både barnehager og sykehjem. Og de er ikke bare bedre – de er også billigst.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

En rødgrønn statssekretær måtte svare for disse resultatene i NRK i morges. Det gikk ikke så bra. De rødgrønne er fortsatt negative til å bruke private krefter i løsningen av viktige samfunnsoppgaver. Hvorfor de er negative, fremsto såpass uklart i morges at det dessverre ikke er mulig å gjengi presist. Såvidt jeg forsto statssekretæren, kan det være andre skumle ting med de private som vi må passe oss for.

På ett punkt kan det likevel være grunn til å foreta en opprydding. Den rødgrønne statssekretæren gjentok nemlig hele tiden at hun, nærmest i motsetning til opposisjonen, var tilhenger av at det offentlige skulle ha ansvaret for disse tjenestene. Men slike utsagn bidrar til å forvirre mer enn de oppklarer.

Faktum er jo at alle partier i Norge mener at det offentlige skal ha ansvaret for både barnehagene, skolen, sykehjemmene, kollektivtransporten, veiene og politiet. Det som diskuteres, er altså ingen privatisering av ansvaret for at disse tjenestene tilbys borgerne og er så kvalitativt gode som mulig.

Det vi diskuterer, er hvem som skal få lov til å utføre arbeidet med å produsere og levere tjenestene, og hva som er mest effektivt. Er det mest effektivt og best for brukerne og borgerne at private gjør det – eller bør det være det offentlige selv? Og er det i seg selv et poeng at flere tilbydere konkurrerer om å få produsere og levere tjenestene, fordi det i seg selv kan fremme kreativiteten og effektiviteten?

Noen later av og til som om det f.eks. blir færre arbeidsplasser, dersom det offentlige slutter å drive et sykehjem. Men det er jo ikke tilfellet, dersom et sykehjem fortsatt skal drives i privat regi. I et gitt tilfelle kan både sysselsettingen, verdiskapingen, skatteinntektene og brukernes tilfredshet øke – fordi man slipper private til.

Den rødgrønne regjeringen fremstår veldig ideologisk, men greier ikke alltid å følge sitt ideologiske program. Også under de rødgrønne har f.eks. ordningen med post i butikk blitt stadig mer utbredt. Og såvidt jeg forstår de rødgrønne selv, har det ført til både billigere og bedre posttjenester enn vi ellers ville fått. De private utfører arbeidet, men det offentlige har fortsatt ansvaret.

Og slik vil det naturligvis være på alle de andre områdene også.

Det er nemlig forskjell på å privatisere ansvaret og privatisere arbeidet.

I en kronikk i Aftenposten på torsdag skrev Kjetil van der Wel, Espen Dahl og Knut Halvorssen, som holder til ved Høgskolen i Oslo, at jeg og andre mener at økt bruk av trygdeytelser skyldes fallende arbeidsmoral, og at det er et uttrykk for "moralsk panikk". De mener dessuten at vi tar feil. Trygdebruken øker ikke, arbeidsmoralen faller ikke, og det er heller ikke et mål å endre trygdeadferden, mener de. 

Det er flere problemer med dette innlegget. 

For det første: Mine synspunkter gjengis feil. Jeg mener ikke at økte trygdeutgifter eller sykefravær bare eller hovedsakelig skyldes svekket arbeidsmoral. VG har forsøkt å tolke meg slik i et intervju jeg ga i forbindelse med at Civita ga ut et notat om uføreksplosjonen. Men det jeg egentlig har sagt og mener, fremgår bl.a. av et innlegg jeg hadde i Aftenposten 1.12. og av det jeg har skrevet her på bloggen min før. 

Det er mange årsaker til sykefravær og uførhet, og den enkleste forklaringen er selvsagt at man er syk eller ufør. Men siden disse begrepene ikke er uttrykk for absolutte og bestandige størrelser, er det rom for skjønn. Dét er også grunnen til at mange tror at bedre ledelse, bedre tilrettelegging, bedre oppfølging, flinkere leger og et mer effektivt NAV kan redusere fraværet.

Jeg mener i tillegg at økt sykefravær må sees i sammenheng med våre holdninger til arbeid og helse, og at disse holdningene må sees i sammenheng med de økonomiske rammebetingelsene som gjelder for syke og uføre.  Rammebetingelsene kan støte og lokke mennesker ut av arbeidslivet, og de kan gjøre det vanskelig å komme inn i arbeidslivet.  

En uføretrygdet, for eksempel, kan bli straffet økonomisk, dersom hun begynner å arbeide, fordi skatten på lønn er høyere enn skatten på trygd. Et annet eksempel fikk vi i Aftenposten i helgen, som viser til den svenske professoren Mårten Palmes forskning om sykefravær. Han mener at sykefravær "smitter", fordi det utvikles holdninger i enkelte miljøer, som innebærer at man lettere melder seg syk enn man gjør i andre miljøer. Dette strider mot grunnlaget for vår velferdsstat, som innebærer at de som trenger fellesskapets hjelp, skal få det, mens de som kan arbeide, skal arbeide. Dessuten skal det alltid lønne seg å jobbe. 

For det andre: Det er allment akseptert i norsk politikk at det ikke er likegyldig hvor gode trygde- og støtteordningene er. Alle partier er enige om at ytelsene skal være gode nok til at de som ikke kan forsørge seg selv, skal ha et godt og verdig liv. Men de skal ikke være så gode at det frister noen som kan arbeide, til ikke å gjøre det. Det er altså bred enighet om at økonomiske incentiver påvirker holdninger og adferd. At det kan være en viss uenighet om hvor grensen går, rokker ikke ved dette.  

Etter min mening er grensen passert når det er like lønnsomt å være hjemme som å gå på jobb. Jeg mener at man bør motta litt mindre lønn når man ikke jobber. Det kan skje ved at det innføres en karensdag, ved at ytelsene blir litt mindre i en periode og/eller ved at ytelsene gradvis trappes ned.

Jeg mener dette er riktig uansett, og det mener tydeligvis også tidligere Ap-statsråd Matz Sandman, som ledet utvalget som før 2001 ønsket å gjøre noe med sykelønnsordningen. Men både han og jeg mener det vel også fordi vi tror at det vil bidra til å redusere sykefraværet og utgiftene til syke og uføre. 

Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at trygdeadferden ikke er endret, men det vil andre forskere være sterkt uenig i. Ifølge NAV har antall personer på sykepenger, rehabilitering, attføring og uføretrygd økt med ca. 25 prosent siden 2000. Det som dessuten ikke kan bestrides, er at det finnes grupper med sterkt endret trygdeadferd, og at trygdeutgiftene er i ferd med å vokse oss over hodet. Bare på ett år er det antatt at trygdeutgiftene skal vokse med 30 milliarder kroner. Det skaper et finansieringsproblem.

For det tredje: Også Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at det er "noen skjær i sjøen", ettersom det i for liten grad er "plass til lavt utdannede med ulik grad av helseproblemer" i arbeidslivet, noe de mener skyldes arbeidslivet selv, fordi det er for effektivt. Dette skriver de, samtidig som de skryter av at arbeidslivet er produktivt og inkluderende.

Men ser de ikke sammenhengen? I Norge står ca. 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Mange av dem kan og vil arbeide. Men fordi de ikke er produktive nok, for eksempel fordi de er "lavt utdannede med ulike grad av helseproblemer", skyves de ut av arbeidsmarkedet og over på trygd. Dermed blir vi i snitt ganske produktive, men det er ikke så mye å skryte av.  Det er som å ta de svakeste elevene ut av klassen når det er nasjonale prøver. Også da vil resultatene i snitt bli bedre.

Velferdssystemet må være bærekraftig, også i forhold til kommende generasjoner. De som vil gjøre noe nå, har ikke fått "moralsk panikk".
    
De tar ansvar.

I en kronikk i Aftenposten på torsdag skrev Kjetil van der Wel, Espen Dahl og Knut Halvorssen, som holder til ved Høgskolen i Oslo, at jeg og andre mener at økt bruk av trygdeytelser skyldes fallende arbeidsmoral, og at det er et uttrykk for "moralsk panikk". De mener dessuten at vi tar feil. Trygdebruken øker ikke, arbeidsmoralen faller ikke, og det er heller ikke et mål å endre trygdeadferden, mener de. 

Det er flere problemer med dette innlegget. 

For det første: Mine synspunkter gjengis feil. Jeg mener ikke at økte trygdeutgifter eller sykefravær bare eller hovedsakelig skyldes svekket arbeidsmoral. VG har forsøkt å tolke meg slik i et intervju jeg ga i forbindelse med at Civita ga ut et notat om uføreksplosjonen. Men det jeg egentlig har sagt og mener, fremgår bl.a. av et innlegg jeg hadde i Aftenposten 1.12. og av det jeg har skrevet her på bloggen min før. 

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Det er mange årsaker til sykefravær og uførhet, og den enkleste forklaringen er selvsagt at man er syk eller ufør. Men siden disse begrepene ikke er uttrykk for absolutte og bestandige størrelser, er det rom for skjønn. Dét er også grunnen til at mange tror at bedre ledelse, bedre tilrettelegging, bedre oppfølging, flinkere leger og et mer effektivt NAV kan redusere fraværet.

Jeg mener i tillegg at økt sykefravær må sees i sammenheng med våre holdninger til arbeid og helse, og at disse holdningene må sees i sammenheng med de økonomiske rammebetingelsene som gjelder for syke og uføre.  Rammebetingelsene kan støte og lokke mennesker ut av arbeidslivet, og de kan gjøre det vanskelig å komme inn i arbeidslivet.  

En uføretrygdet, for eksempel, kan bli straffet økonomisk, dersom hun begynner å arbeide, fordi skatten på lønn er høyere enn skatten på trygd. Et annet eksempel fikk vi i Aftenposten i helgen, som viser til den svenske professoren Mårten Palmes forskning om sykefravær. Han mener at sykefravær "smitter", fordi det utvikles holdninger i enkelte miljøer, som innebærer at man lettere melder seg syk enn man gjør i andre miljøer. Dette strider mot grunnlaget for vår velferdsstat, som innebærer at de som trenger fellesskapets hjelp, skal få det, mens de som kan arbeide, skal arbeide. Dessuten skal det alltid lønne seg å jobbe. 

For det andre: Det er allment akseptert i norsk politikk at det ikke er likegyldig hvor gode trygde- og støtteordningene er. Alle partier er enige om at ytelsene skal være gode nok til at de som ikke kan forsørge seg selv, skal ha et godt og verdig liv. Men de skal ikke være så gode at det frister noen som kan arbeide, til ikke å gjøre det. Det er altså bred enighet om at økonomiske incentiver påvirker holdninger og adferd. At det kan være en viss uenighet om hvor grensen går, rokker ikke ved dette.  

Etter min mening er grensen passert når det er like lønnsomt å være hjemme som å gå på jobb. Jeg mener at man bør motta litt mindre lønn når man ikke jobber. Det kan skje ved at det innføres en karensdag, ved at ytelsene blir litt mindre i en periode og/eller ved at ytelsene gradvis trappes ned.

Jeg mener dette er riktig uansett, og det mener tydeligvis også tidligere Ap-statsråd Matz Sandman, som ledet utvalget som før 2001 ønsket å gjøre noe med sykelønnsordningen. Men både han og jeg mener det vel også fordi vi tror at det vil bidra til å redusere sykefraværet og utgiftene til syke og uføre. 

Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at trygdeadferden ikke er endret, men det vil andre forskere være sterkt uenig i. Ifølge NAV har antall personer på sykepenger, rehabilitering, attføring og uføretrygd økt med ca. 25 prosent siden 2000. Det som dessuten ikke kan bestrides, er at det finnes grupper med sterkt endret trygdeadferd, og at trygdeutgiftene er i ferd med å vokse oss over hodet. Bare på ett år er det antatt at trygdeutgiftene skal vokse med 30 milliarder kroner. Det skaper et finansieringsproblem.

For det tredje: Også Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at det er "noen skjær i sjøen", ettersom det i for liten grad er "plass til lavt utdannede med ulik grad av helseproblemer" i arbeidslivet, noe de mener skyldes arbeidslivet selv, fordi det er for effektivt. Dette skriver de, samtidig som de skryter av at arbeidslivet er produktivt og inkluderende.

Men ser de ikke sammenhengen? I Norge står ca. 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Mange av dem kan og vil arbeide. Men fordi de ikke er produktive nok, for eksempel fordi de er "lavt utdannede med ulike grad av helseproblemer", skyves de ut av arbeidsmarkedet og over på trygd. Dermed blir vi i snitt ganske produktive, men det er ikke så mye å skryte av.  Det er som å ta de svakeste elevene ut av klassen når det er nasjonale prøver. Også da vil resultatene i snitt bli bedre.

Velferdssystemet må være bærekraftig, også i forhold til kommende generasjoner. De som vil gjøre noe nå, har ikke fått "moralsk panikk".
    
De tar ansvar.