Obamas tale var usedvanlig – og usedvanlig god. Men den var ikke slik jeg hadde trodd på forhånd. Den beveget ikke, og den rørte ikke, slik mange av Obamas tidligere taler har gjort. Det var snarere en intellektuell og akademisk tale – en Nobelforelesning i ordets rette forstand.

Han gjorde det mange trodde og håpet. Han hjalp så å si Nobelkomiteen til å fremstå med litt større ære og autoritet enn den ellers ville gjort. Men talen hans var nok ikke slik komiteen hadde tenkt den skulle være. For å i stedet for å gi oss en tale om fred og forsoning, fortalte han oss hvorfor krig er nødvendig, og at krig kan være rettferdig. Det gjorde antagelig amerikanerne stolte, og det vil bidra til å endre grunnlaget for vår hjemlige debatt.

En norsk politiker kunne aldri holdt en slik tale. Ingen har Obamas retoriske talegaver. Det er heller ikke mange som har hans intellektuelle kapasitet. Men det er heller ingen som ville hatt mot til å snakke så åpent og ærlig om nødvendigheten av krig. Likevel er det høyresiden som har størst grunn til å være fornøyd med talen – mens venstresiden nok er mer skuffet.

Alle vil sole seg i glansen av Obama. Derfor har også nesten alle partier i Norge trykket ham til sitt bryst og nærmest påstått at han ligner mest på dem. Erik Solheim har ment at Obama er en typisk representant for venstresiden, andre har ment at han er sosialdemokrat, mens atter andre har ment han ligner mest på en Høyre-mann. Bare FrP har unnlatt å forsøke å ta eierskapet til Obama.

Men i går var det FrP som var mest fornøyd, mens SV og Rødt mislikte mye av det de hørte. Det ble nok en illustrasjon på at det ikke er så lett å sammenligne norsk og amerikansk politikk, og at en amerikansk demokrat ikke nødvendigvis fremstår som venstrevridd sett med norske øyne.

For den som har lest Civita-notatet om Obama bør ikke dette overraske. For som det heter der: Obamas utenrikspolitikk ligner mest på de borgerlige partienes utenrikspolitikk – ikke på SVs.

Heldigvis.