Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle mine lesere godt nytt år! Det har vært morsomt å blogge og hyggelig med mye respons!

For Civita har det vært et spennende år. Vi er “all time high”, både når det gjelder ressurser og aktiviteter. I 2010 har vi hatt syv – åtte årsverk å “rutte med”, men vi har vært langt flere mennesker. I Civita er det alltid flere studenter og akademikere som jobber deltid med prosjekter, og det skaper et spennende miljø.

I løpet av 2010 har vi gjennomført nærmere 30 arrangementer, hvorav de fleste har vært frokostmøter på Café Christiania. Frokostmøtene er stort sett alltid godt besøkt – til sammen kommer over 5000 mennesker i løpet av året. I tillegg er det mange som følger frokostmøtene våre på nettet når videoopptakene legges ut der.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Vi har utgitt nærmere 25 publikasjoner i løpet av året. Vi har bl.a. utgitt en større rapport om sykelønnsordningen og utviklingen i trygdeutgiftene i Norge; vi har utgitt en viktig bok til forsvar for personvernet, og vi har produsert pamfletter om bl.a. marked og moral, om NRKs valgkampdekning og om frihet og religion. I tillegg har vi utgitt en rekke Civita-notater om bl.a. innvandring og integrering, om det norske menneskerettighetsarbeidet, om kapitalismen etter finanskrisen og om likhetsdebatten. Alt kan lastes ned fra vår hjemmeside, og det er det mange som gjør! Nyhetsbrevet vårt leses nå av nærmere 4500 mottakere.

Noe av det viktigste Civita gjør, er å skolere unge, samfunnsinteresserte mennesker i politikk, ideologi og økonomi. Til sammen har Civita skolert nærmere 600 personer så langt – for tiden ca 100 personer i året. Det skjer gjennom Oscarsborg- og Flesland-seminaret, Civita-akademiet, praktikantstillingene våre og andre kurs. Alle kan søke – og alle tidligere deltagere danner et alumni, som møtes en gang i året.

Også fagrådet og de som støtter oss økonomisk, møtes til en årlig samling – med foredrag fra norsk og internasjonal politikk og forskning.

Civita er dels en arena for debatt om alle samfunnsspørsmål som vi mener har interesse. Men der vi selv engasjerer oss med meninger og utredninger, er vi avhengig av at vi selv har kompetanse. For tiden engasjerer vi oss særlig i debatter om den nordiske modellen og velferdsstatens fremtid; om demokrati og menneskrettigheter; om enkelte globale spørsmål som migrasjon, fattigdomsbekjempelse og kapitalisme, og i debatter om ideologi og samfunnsdebatten.

Vi vet at vi har innflytelse, både når vi kommenterer, legger til rette for andre som mener noe, når vi “refser”, utfordrer og stiller spørsmål. Målet vårt er å styrke liberale ideer og krefter, eller som det heter i “formålsparagrafen” vår:  Vi skal “bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar”.

Alt dette ønsker vi å gjøre på en åpen og seriøs måte. Derfor er Civita ikke en lukket arena for mennesker som deler det samme politiske synet. Vi er tilhengere av dialog og debatt i “åpent lende”, der det er argumentene og ideene som teller.

Vi som jobber i Civita, merker at det er en positiv stemning rundt oss nå. Derfor er det også lett å glede seg til å ta fatt på nye utfordringer – i håp om at Civita kan befeste og styrke sin rolle i norsk samfunnsliv enda mer.

Takk til alle som støttet oss i året som gikk. Og takk for at du leste bloggen min!

Godt nytt år!

Jeg har tidligere skrevet om SV som landets mest glemsomme parti. Både SV og mange på venstresiden generelt har en lei tendens til å “glemme” hva de selv har stått for historisk og hva andre har stått for og gjort.

Noen gjør det helt bevisst. Andre, litt yngre krefter blir antagelig forledet til å tro på det de sier. De tror, for eksempel, at partiet Høyre, som har eksistert i nesten 130 år, har vært mot velferdsstaten og derfor også er en trussel mot dagens velferdssamfunn. Og de tror at partiene Rødts forløpere og SV, som bare har eksistert i ca. 35 år, har en gloriøs fortid og representerer selve opphavet til den norske velferdsmodellen – hvilket gjør dem spesielt godt egnet til å ta vare på dagens velferdssamfunn.

Om Kristin Halvorsen er blant dem som taler mot bedre vitende eller faktisk har glemt hva SV har stått for og ikke vet hva Venstre og Høyre har stått for historisk, vites ikke. I julen har hun i alle fall uttalt at SV  har en “pådriverrolle” i norsk politikk,og at SV er  “et lag der folk tør, får kjeft og blir latterliggjort”, men ikke er “naive”. For som hun sier: “Vi vinner jo til slutt!”

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det er nesten så man må gni seg i øynene. Vet hun ikke hvilket parti hun leder?

Det er et parti som ikke så dagens lys før den nordiske velferdssmodellen var et faktum.

Det er et parti som den gangen var aktiv motstander av bl.a. trepartssamarbeidet.

Det er et parti som har flørtet med despotiske regimer, og som fortsatt hyller Cuba og Venezuela.

Det er et parti som vil melde Norge ut av NATO, og som har sett på USA som den største trussel mot verdensfreden.

Det er et parti som har ønsket å innføre planøkonomi.

Det er et parti som har ønsket at staten skulle overta produksjonsmidlene, og som følgelig ønsket at den private eiendomsretten skulle avskaffes.

Det er et parti som ville avskaffe karakterer, eksamen, fag og opptakskrav i skolen.

Det er et parti som, kort sagt, har villet innføre en sosialistisk samfunnsmodell i Norge.

Det ble ikke noe av, og det kan umulig skyldes at SV pleier å “vinne til slutt”. Sannheten er vel at det stort sett har forholdt seg helt motsatt: SV har stort sett tapt til slutt.

Sannheten er vel at SV, under Kristin Halvorsens ledelse, er avskaffet som sosialistisk parti. SVs ideer har tapt, og partiet har derfor ikledd seg en ny rolle som et alternativt sosialdemokratisk parti – et sosialdemokratisk venstreparti. Partiet har, i løpet av sine 35 år, gradvis dreid mot høyre – en høyredreining som ser ut til å fortsette når partiet nå snart skal vedta nytt prinsipprogram.

Det er en utvikling som det god grunn til å glede seg over – selv om det av og til kan være på sin plass også å reflektere litt over historien.

At SV er et parti med en mørk fortid, ser imidlertid ikke ut til å plage så mange. “Alle” liker Kristin Halvorsen, og det er kanskje ikke så rart. For som hun sier i det samme juleintervjuet: “Jeg har godt humør og dårlig hukommelse.”

Det siste skal hun antagelig bare være glad for.

Torsdag i forrige uke hadde kirke-, utdannings- og forskningskomiteen budsjettdebatt i Stortinget. Da representanten Aksel Hagen fra SV ble utfordret av Tord Lien i Frp om SVs historiske holdning til den nordiske modellen, svarte Hagen at han la

“merke til at Tord Lien har lest bloggen til Kristin Clemet, der hun påstår at vi har vært imot den nordiske modellen. Jeg legger merke til at Tord Lien definerer den som en markedsmodell. Det er en orginal definisjon. Den nordiske modellen bygger først og fremst på et trepartssamarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Vi er særlig drivende gode på det.”

Jeg har i og for seg aldri skrevet at SV har vært mot den nordiske modellen, som for øvrig var et faktum allerede før SV ble etablert. Det jeg har skrevet, er at SV lenge var mye mer opptatt av å studere og fremheve andre modeller, som de færreste i dag ser opp til.

Det er heller ikke spesielt originalt å fremheve at den nordiske modellen blant annet er basert på en meget åpen og velfungerende markedsøkonomi. Norge har faktisk en av de mest kapitalistiske økonomiene i verden.

Å påstå at den nordiske modellen begrenser seg til trepartssamarbeidet eller kun til velferdsstaten er rett og slett misvisende. Trepartssmarbeidet og den nordiske velferdsmodellen er to viktige karaktertrekk ved den nordiske modellen, men de er ikke hele modellen.

For øvrig er Hagens poeng interessant. Han mener altså at SV er spesielt gode – ja, faktisk “drivende gode” – når det gjelder trepartssamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Mon det?

Leser man tidligere finansminister Per Kleppes bok Meninger og minner fra et politisk liv, kan man få inntrykk av at det det forholdt seg stikk motsatt av hva Hagen påstår. Kleppe skriver:

“Lønnsoppgjøret 1974 ble i stor grad en strid med SV (…). De var imot sentrale lønnsoppgjør og imot at staten “blandet seg inn” i inntektspolitikken. SV tok her et prinsipielt standpunkt som partiet senere har holdt fast ved. De var derfor imot de kombinerte inntektsoppgjørene i 1970-årene og “solidaritetsalternativet” i 1990-årene.”

Da Ap-regjeringen senere la frem en “pakke” som skulle hjelpe LO og arbeidsgiverne i land med et forhandlingsoppgjør, ble denne “med stort flertall vedtatt av Stortinget, bare SV protesterte mot at vi “blandet oss inn i lønnsoppgjøret”.”

Også på dette området kan det altså virke som om SV har vært igjennom en viss utvikling – nærmere bestemt fra å være prinsipielle motstandere av trepartssamarbeidet til å bli “drivende gode” på det.

I dag har Regjeringen fremmet forslag om å implementere datalagringsdirektivet i norsk rett.

Senterpartiet og SV har tatt dissens, og den fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

«Etter en samlet vurdering har vi kommet til at vi ikke kan gi vår tilslutning til tilrådingen om gjennomføring av direktiv 2006/24/EF av 15. mars 2006 om lagring av data fremkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon (datalagringsdirektivet) i norsk rett. Vi legger særlig vekt på at datalagringsdirektivet etter vårt syn er en betydelig krenkelse av den enkelte borgers personvern.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Vi er bekymret for at systematisk, mer omfattende lagring av data enn i dag, kan bidra til å redusere det vern av personlig integritet som er en del av rettsstatens rammer og som blant annet er forankret i EMK og personvernlovgivningen. Vi er videre bekymret for at omfattende lagring av kommunikasjonsdata kan føre til at enkelte legger begrensninger på sin ytringsfrihet. Med store mengder kommunikasjonsdata lagre over lang tid, mener vi også faren øker for at dataene brukes til andre formål enn de er tiltenkt.

Vi mener dessuten at datalagringsdirektivet ikke er forholdsmessig og stiller spørsmål ved hvor egnet direktivet er til å nå formålet, og om det svarer til nytten for politiet. Vi viser til at nytten for politiet er omdiskutert og kjernen i EU-kommisjonens pågående evaluering av direktivet. Vi har en prinsipiell motstand mot omfattende lagring av opplysninger om alle borgere, og at tilbyderne pålegges å lagre data som de ikke selv har saklig behov for i sin virksomhet.

Vi vil også vise til at det i regjeringens politiske plattform slås fast at Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken.»

Jeg føler meg ikke helt sikker på at Senterpartiets motstand mot datalagringsdirektivet bare skyldes hensynet til personvernet. Det kan nok hende at Senterpartiets sterke motstand mot EU også spiller en viss rolle.

I SVs tilfelle virker motstanden mot datalagringsdirektivet mer ekte, og Bård Vegar Solhjell er blant dem som har argumentert svært godt mot innføringen av direktivet.

SV fortjener ros i dag.

La oss håpe at også Høyre kan gjøre seg fortjent til det.

SV må være Norges frekkeste eller mest glemsomme parti. Det foregår utrolige hamskifter i partiet, men det virker nesten som om de ikke merker det selv.

La meg bare ta tre eksempler:

SV har blitt en varm forsvarer av den nordiske modellen. Ifølge SV er modellen truet av bl.a. Høyre og Civita, mens SV vil trygge modellen og nærmest påberoper seg æren for at modellen fremstår slik den gjør i dag.

Påstanden er komisk når man tar i betraktning at SV ikke så dagens lys før på 1970-tallet og ikke kom i regjering før i 2005.

Men påstanden virker utrolig når man tar i betraktning SVs nokså nære fortid. På 1970- og 80-tallet var det nemlig ikke den nordiske modellen SV var opptatt av. De modellene SV da studerte og snakket om i positive vendinger, var bl.a. den øst-tyske modellen, den rumenske modellen og den nord-koreanske modellen. Og fortsatt er SV så begeistret for den cubanske modellen at fremtredende tillitsmenn foreslår å gi Nobels fredspris til Fidel Castro, mens partiet sender gratulasjonshilsener til Hugo Chavez.

Så når SV nå fremhever den nordiske modellen som et ideal, har det i sannhet skjedd en politisk snuoperasjon av dimensjoner.

Slik er det også med økonomien. Det er kun kort tid siden SV var motstander markedsøkonomi og i stedet ville innføre planøkonomi. Da Erik Solheim, som den første, for cirka ti år siden uttalte at markedsøkonomien var uovertruffen alle andre kjente økonomiske systemer, var dét meget kontroversielt i SV. Det er ikke like kontroversielt i dag, men fortsatt er det mange i partiet som kjemper for noe som ligner planøkonomi.

Hva nestlederen i partiet, Audun Lysbakken, mener er uklart. Men Kristin Halvorsen selv er tydeligvis nå enig med Solheim. Da finanskrisen herjet og SV hadde en historisk sjanse til å fremme forslag om et systemskifte, kunne vi nemlig høre en Kristin Halvorsen som nærmest hyllet kapitalismen og resultatene den skaper – mens hun bestemt avviste at det var behov for å tenke fundamentalt nytt.

– Det er alt for tidlig å felle noen dom over beslutningen om å øke (petroleums)fondets aksjeinvesteringer, sa Kristin Halvorsen i november 2008 og fortsatte:

– Vi står nå midt oppe i en finanskrise av historiske dimensjoner. Fallet i verdens aksjemarkeder gir et umiddelbart verdifall på de aksjer fondet allerede eier, men reduserer samtidig prisen på de nye aksjeinvesteringene. Erfaringsmessig har en på lang sikt fått godt betalt for å holde fast ved en investeringsstrategi og påta seg investeringsrisiko i perioder med markedsuro og høye risikopremier, sa Halvorsen.

Deretter forklarte hun hvor godt kapitalismen virker:

– Forrige århundre var bl.a. preget av to verdenskriger, økonomisk depresjon, oljeprissjokk og aksjemarkedskrakk. Likevel var hundreåret samlet sett preget av en svært positiv utvikling i de internasjonale verdipapirmarkedene. En kan ikke utelukke at det i framtiden vil kunne oppstå nye kriseperioder der tapene ikke gjenvinnes like raskt i etterfølgende perioder som det som har vært tilfelle i de foregående hundre årene. Men man må kunne legge til grunn at investorer over tid fortsatt vil få betalt i form av høyere forventet avkastning for å ta risiko. Dermed vil tapene før eller senere kunne gjenvinnes for investorer som har evne og vilje til å tenke langsiktig og holde fast ved sin strategi også når markedene er urolige.

Snuoperasjonen er altså ganske formidabel også her: Ledelsen og flertallet i SV har kastet vrak på planøkonomien og forsvarer nå kapitalismen mot angrep, selv når den har problemer.

Mitt siste eksempel gjelder skolen. PISA-resultatene fra 2009, som ble offentliggjort i går, viser at noe av den negative trenden for norsk skole nå er snudd, og at det går i riktig retning. SV og Ap ville gjerne ta æren for dette og for at Kunnskapsløftet nå gir resultater. At Kunnskapsløftet både ble utviklet og foreslått av Bondevik II-regjeringen, er, forutsigbart nok, forsøkt redusert til en historisk parantes.

Det kan hende at SV har glemt at de var mot deler av Kunnskapsløftet og mente at det var et skolepolitisk tilbakeskritt. De har antagelig også glemt at de før valget i 2005 lovet å stanse gjennomføringen av reformen.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at SV tydeligvis ikke husker noe av sin meget nære skolepolitiske fortid. For det er bare noen få år siden SVs eneste bidrag til den skolepolitiske debatten dreide seg om mat og penger: Elevene skulle få mer og bedre mat, og skolene skulle få mye mer ressurser. Men ingen av delene har kommet.

Det som derimot har kommet, er helt nye skolepolitiske standpunkter. Tidligere på 2000-tallet har nemlig SV vært mot karakterer, mot eksamen, mot klare kompetansemål, mot opptakskrav til lærerutdanningen, mot nasjonale prøver og mot felles timeplan. Ingenting av dette gjelder nå.

Også på dette området har altså SV foretatt en stor snuoperasjon, som nå ser ut til å være glemt, både av dem selv og av de fleste journalister. Mange av journalistene har vel for øvrig gjennomgått mye av den samme metamorfosen selv, så det er vel derfor de er så glemske.

SV har sagt og ment utrolig mye dumt. Derfor er det all grunn til å glede seg over at SV det siste tiåret har gått med syvmilssteg mot høyre.

Å bøye seg i støvet i takknemlighet over alt SV nå mener at de har æren for, er vel kanskje likevel å trekke det litt langt.

Det er åpenbart at de rødgrønne partiene gjerne vil ta æren for velferdsstaten, og at mange av politikerne deres blir veldig sinte, hvis noen andre antyder at de også syns at velferdsstaten er en god idé.

Nå er det riktig nok ikke alt i velferdsstaten som virker slik det var ment. Men når det blir snakk om å fordele skyld, er ikke partiene like ivrige på å få eierskapet. Da skylder man ofte på hverandre.

Men i Kveldsnytt i går fikk vi høre en ny vri. Da presenterte NRK et problem, altså noe som ikke er helt slik det var ment å være. Det viser seg nemlig at forskjellsbehandlingen i helsevesenet er større enn mange tror. Forskere har funnet ut at ressurssterke og taleføre kvinner – og kvinner som selv er ansatt i helsevesenet – i langt større utstrekning får keisersnitt enn andre, mer ressurssvake fødende kvinner. (Hvorfor det er “finere” å få keisersnitt enn å føde på vanlig måte fremgikk ikke av reportasjen, og det virker kanskje litt gåtefullt, men jeg lar det ligge her.)

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Denne gangen var det Fremskrittspartiet som gikk til angrep på forskjellene, mens Regjeringen var innkalt for å forsvare seg. Regjeringen var representert ved statssekretær Ragnhild Mathisen i Helse- og omsorgsdepartementet, som presterte å lire av seg følgende egenerklæring:

“Regjeringen har nettopp som hovedprioritet å sørge for at vi har et system hvor det er lik tilgang til helsetjenester uavhengig av alder, bosted, hjem, inntekt osv. Og det er det vår regjering som har satt på dagsorden.”

Et helsevesen hvor det er lik tilgang til helsetjenester for alle ble altså for første gang satt på dagsorden i 2005. Underforstått: Forskjellene er ikke helt borte ennå, men det vil de bli, siden denne regjeringen – som første regjering – har satt dette på dagsordenen.

Selvbildet er det tydeligvis ingenting i veien med blant de rødgrønne.