Tigging: Sosial dumping i stor skala

Det er noe rart med debatten i Norge.

Hvis det kommer en ufaglært EØS-borger til Norge, tar en ledig jobb i byggebransjen, skaffer seg et bosted, tjener 120 kroner timen, betaler skatt og dermed får tilgang til basale velferdsordninger, kalles det sosial dumping.

Etter Regjeringens mening er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når det skjer brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når lønn og andre ytelser er “uakseptabelt” lave sammenlignet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder.

Det er sosial dumping også dersom den det gjelder, selv opplever en form for sosial jumping. Ifølge norske regler er det nemlig sosial dumping, selv om vedkommende tjener fem ganger mer enn han gjorde i hjemlandet, og selv om inntekten og levestandarden stiger raskt etter ankomst til Norge.

Sosial dumping er et sterkt negativt ladet uttrykk. Det likestilles med “utnytting” og “utbytting”, og det betraktes som svært “nedverdigende” for dem det gjelder. Derfor er det forbudt..

Hvis det derimot kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til 10 – 20 kroner dagen i et fullstendig “svart” og uregulert arbeidsmarked og uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt.

Det er ikke forbudt, selv om de det gjelder, aldri – ved hjelp av tigging – vil kunne ha håp om å oppleve noen form for sosial jumping.  Tigging bidrar ikke til sosial mobilitet, og det løser heller ikke noen grunnleggende problemer for dem som tigger.

De fleste som reiser mye i fattige land, vet dette: Man gir ikke til tiggere, selv om det skjer unntak, fordi det ofte er veldig vanskelig å la være. Grunnen til at man ikke gir, er ikke, som Dagsavisens redaktør Kaia Storvik skrev i går, at vi har begynt å “hate fattige” eller har sluttet å være solidariske. Vi gir ikke, fordi vi vet at det ikke løser noen problemer, men snarere forsterker dem.

Å tillate en utlending å jobbe hvitt for 120 kroner timen, er det samme som å gi han sjansen til en klassereise. Å gi penger til de utenlandske tiggerne i Norge, er det samme som å være med og skape en permanent underklasse.

Så hvorfor er det første forbudt – og det andre tillatt?

En kjettersk tanke kunne være denne: Det er ikke slik kommentatorer som Kaia Storvik tror; at vi ikke orker å se på eller hater de fattige. Kanskje er det tvert om; at vi så inderlig vel, tåler den urett som ikke rammer oss selv. Bygningsarbeideren som tjener 120 kroner timen, derimot, er, slik mange oppfatter det, en trussel mot vår egen rikdom. For som Regjeringen påpeker: Sosial dumping er forbudt også fordi det “er uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge, fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter” for norske arbeidstakere.

Sagt med andre ord: Bygningsarbeideren som tar til takke med litt lavere lønn enn tariffen i Norge, er en trussel for norske arbeidstakere. Tiggeren er det ikke.

En annen forklaring er at man ikke forutså denne utviklingen den gangen Bondevik II-regjeringen opphevet tiggerforbudet, slik også tidligere justisminister Odd-Einar Dørum nylig har uttalt. At tilstrømningen av tiggere til mange av Europas byer skulle ta form av en slags uformell arbeidsinnvandring, sto nok ikke klart for alle.

Så kan man spørre: Er tigging et arbeid?

Enkeltstående tilfeller av tigging er selvsagt ikke et arbeid – ei heller farlig for noen.

Systematisk tigging, derimot, slik det nå bedrives i Oslo og i andre byer i Europa, er et arbeid, som både er tidkrevende, strevsomt og antagelig også ganske kjedelig og – ja – tidvis nedverdigende. Problemet med dette arbeidet er imidlertid at det ikke er noen som har etterspurt det, at det er totalt uproduktivt, at det kaster svært lite av seg, og at det er helt uregulert. Her er det ingen myndigheter eller fagforeninger som passer på, hverken arbeidstid, arbeidsmiljø eller lønn – eller om det er noen “arbeidsgivere” som står bak, som grovt utnytter sine “ansatte”.

Jeg har i utgangspunktet vært mot å forby tigging, ut fra den liberale grunnholdning at mennesker må få gjøre hva de vil, så lenge det er frivillig, og de ikke skader andre. Men jeg er blitt mer usikker. Jeg syns at motstanderne av forbud, som f.eks. Kaia Storvik, gjør det altfor lett for seg selv når de nøyer seg med å stemple sine meningsmotstandere som “farlige”, “populistiske”  eller “usolidariske”. De har muligens et poeng når de sier at et forbud i seg selv ikke vil løse noen grunnleggende problemer – men er det ikke også motsatt? Løser tigging noen grunnleggende problemer?

De gjør det også altfor lett for seg når de selektivt plukker forskning – ofte svært overfladisk forskning – for å “bevise” at det som foregår bak og rundt tiggerne, egentlig er nokså uskyldig. Det forundrer meg bl.a. at så få viser til denne grundige artikkelen, som sto i Aftenposten for en tid tilbake. Etter min mening virker det godt dokumentert at det i det minste også forekommer menneskehandel, kriminalitet, grov utnyttelse av barn, seksuelle overgrep og bakmenn som ikke bare organiserer, men som også utnytter tiggerne på det groveste.

Romfolkets situasjon er tragisk. Heldigvis er både Europarådet, men særlig EU i stigende grad engasjert i å forsøke å gjøre noe med den. Det er et svært vanskelig arbeid. Men når norske politikere viser til at det er utfordringer som primært må løses på europeisk nivå, betyr det ikke at de fraskriver seg ansvar. Norge, og Oslo kommune, tar selvsagt del i dette arbeidet! Norge er en del av Europa – dets fortid og fremtid – og vi deltar heldigvis i alle slike programmer, selv om vi har valgt å stå utenfor EU. Norge er bl.a. blant de store bidragsyterne til arbeidet for romfolket i deres hjemland.

Spørsmålet som nå diskuteres i Norge, betyr antagelig lite i den store sammenhengen, men likevel: Vil et forbud mot tigging (i en eller annen form) gjøre situasjonen for romfolket bedre eller verre – eller spiller det ingen rolle?

Jeg tror ingen kan si noe sikkert om det. Jeg tror likevel at det å gjøre det vanskeligere å tigge, kan gjøre det lettere å hjelpe og motivere til å forsøke å finne andre og bedre måter å livnære seg på, slik man f.eks. har greid med dette pilotprosjektet. Samtidig vil det selvsagt kunne ramme kriminelle bakmenn og andre som profiterer på tiggerne. I tillegg er det en påminnelse til regjeringene i Europa om at EU-systemet ikke bare er et system for “fri flyt”. Det er også et system som forplikter landene til å sørge for sine egne borgere. Fordi noen land i Europa er fattigere enn andre, mottar disse landene store overføringer fra EU-fellesskapet. Noe er direkte øremerket tiltak for bl.a. romfolket. Og adgangen til reell arbeidsinnvandring gjelder fortsatt alle borgere i EØS.

I parantes bemerket: Lederen for aksjonen “Folk er folk” sier til VG i dag at han vil forsøke å konstruere en type jobber som raskt skal gi romfolket adgang til en rekke norske velferdsytelser. Det gjenstår å se hvorvidt dette er mulig (det vil jo bl.a. antagelig være sosial dumping), men en ting er sikkert: Blir det mulig, vil det få innvandringsmotstanden i Norge til å eksplodere. Jeg tror det er viktig å innse at det er en potensiell konflikt mellom en sjenerøs velferdsstat og en liberal innvandringspolitikk. Jeg er blant dem som mener at denne konflkten kan løses, slik jeg mange ganger har skrevet om på bloggen min før. Men det kan ikke skje med aksjoner – kun med langsiktig arbeid og gjennomtenkt og fornuftig politikk.

Et argument, som av de fleste kommentatorer anses for illegitimt, er hensynet til andre som ferdes i byen. Jeg syns ikke dette er et helt illegitimt eller irrelevant moment.

Byrommet – vårt fellesrom – er for alle. På samme måte som vi bør begrense antall forbud mot handlinger som ikke plager andre enn en selv, må det være visse restriksjoner på hva vi kan gjøre i det rommet som vi skal være i sammen. Det må og skal tas hensyn i fellesrommet: Vi kan ikke forsøple, bygge, bråke eller ta oss til rette slik vi vil, der andre ferdes med like stor rett som oss selv. Det må være et mål at flest mulig kan trives og finne sin plass i det åpne fellesskapet som byen representerer.

Det er ingen selvfølge at byrommet er åpent for alle –  eller at alle vil ferdes i byen. Den som har reist litt rundt i verden, har sett utallige byer, der de mest velstående har trukket seg tilbake fra fellesrommet – inn i sine private hager og rom – i verste fall med skremmende vakthunder og piggtråd på gjerdene. Tilbake i byen er de fattige, farlige og forlatte.

Noe slikt vil ikke skje i Norge. Men det illustrerer betydningen av å ta vare på fellesrommet, og at alle vil ønske å ferdes der.

Romfolket og tiggerne utfordrer våre liberale holdninger.

Det sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt hvordan vi håndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell.

Samtidig er det hjerteskjærende å se hvordan barn frarøves sine fremtidsmuligheter og dømmes til en evig tilværelse som tiggere.

Derfor må vi spørre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig måte å hjelpe medmennesker på?

 

 

 

 

 

Trygghetsmullaer i Venstres søsterparti

Legaliseringsdebatten i Dagens Næringsliv, som Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn fortjenstefullt var med å starte, og som Civitas Morten Kinander skriver veldig godt om i DN i dag, har sin utløper også i mitt liberale ferieland, Danmark.

Her dreier det seg for tiden om et forslag fra Radikale Venstre, Venstres søsterparti, som vil gjøre det straffbart for personer under 15 år å sykle uten hjelm.

Det har fått Peter Kurrild-Klitgaard, en professor med tilknytning til den borgerlig-liberale tankesmien Cepos, til å reagere. I dag skriver han et debattinnlegg i Berlingske Tidende om “trygheds-mullaherne” i Radikale Venstre, og det er ikke småtteri han serverer:

Han mener at De Radikale er et parti, som det ikke er mulig å føre en rasjonell diskusjon med, “fordi partiet, på et nesten religiøst plan, hater alt som forutsetter at mennesker tar ansvar for eget liv”.

“Fra å være de beskjedne, men uavhengige og frihetselskende husmenns parti, er De Radikale etterhånden blitt en akademisk sammensvergelse mot liv, frihet og streben etter lykke, og hvis credo er: Hvis noe ikke kan flyttes, må det beskattes. Hvis det kan flyttes, må det subsidieres. Hvis noe ikke er morsomt, må det påbys. Hvis noe overflødiggjør formynderi, må det forbys.”

Og han fortsetter:

“Sto det til De Radikale, ble hele den danske befolkning pakket inn i skumgummi, stoppet med tofu, lenket til vindmøller og deretter satt permanent på trygd fra statsbudsjettet.”

I Sverige er det påbudt med hjelm for syklister under 15 år. I Norge har vi ikke et slikt påbud. Likevel er det ikke mulig å påvise at det brukes mer hjelm eller er færre ulykker i Sverige – snarere tvert om. Flere barn bruker hjelm i Norge enn i Sverige. Og som Kurrild-Klitgaard skriver: Er man opptatt av fakta og risiko, burde det snarere vært påbudt å spasere og å kjøre bil med hjelm enn å sykle med hjelm.

Det norske Venstre er søsterparti både til det danske Venstre og det danske Radikale Venstre. Hvorfor det er Radikale Venstre, som er del av den danske rødgrønne regjeringen, som er det store forbildet i norske Venstre, vet jeg ikke.

Slik det norske Venstre fremstår nå, og særlig slik Sveinung Rotevatn profilerer Unge Venstre, skulle man tro at det danske Venstre – eller Liberal Alliance – var et mer nærliggende forbilde.

I Norge fremstår for tiden Venstre, eller kanskje helst Unge Venstre, som anti-forbudspartiet. I Danmark fremstår altså Venstres søsterparti som selve forbudspartiet.

Etter sommerferien kommer Liberal Alliances leder, Anders Samuelsen, til et frokostmøte i Civita. Da får interesserte tilhørere muligheten til å diskutere dette:

Hva betyr det å være liberal i Norden i dag? Er det rom for et virkelig liberalt parti? Ønsker nordiske velgere et liberalt alternativ? Eller er vi egentlig, når alt kommer til alt, ganske glade i å forsøke å forby og påby oss til et bedre liv?

Anders Samuelsen har bakgrunn fra De Radikale. Han burde vite hva han snakker om.

 

 

Dumme politikere

Hvert år på denne tiden kommer det noen oppslag i mediene som er ment å etterlate inntrykk av at stortingsrepresentantene ikke bare er griske, men også late og dumme.

De reiser på unyttige og luksuriøse turer med komiteen. De har godtgjørelser og pensjonsordninger som andre bare kan drømme om. De taler til tom stortingssal. De gidder ikke å møte i komitemøtene. Og de tar lange, lange ferier.

Og oppslagene har den virkningen de er ment å ha:  Folk syns det er urettferdig og blir forbannet. Mange mener ordningene (eller kanskje snarere oppslagene?) fører til økt politikerforakt. Og siden oppslagene kan føre til økt politikerforakt, finnes det alltids også noen politikere som er med på leken – og som f.eks. foreslår at Stortinget skal ha kortere “ferie”. 

Men stortingsrepresentanter og statsråder er ikke arbeidstakere. Hverken arbeidsmiljøloven eller ferieloven gjelder for dem. De er ombud, dvs. at de har et tillitsverv. Stortingsrepresentantene er valgt, og regjeringen utgår fra det valgte storting (selv om det i Norge også er mulig å utnevne statsråder som ikke er stortingsrepresentanter).

Stortinget er heller ikke en vanlig arbeidsplass som regulerer sin virksomhet i henhold til et vanlig arbeidsår. Stortinget samles og har møter når det er nødvendig. I gamle dager var det bare noen få uker i året – men i den moderne reguleringsstaten har det (dessverre) blitt nødvendig å møtes nesten hele året.

Når Stortinget ikke er samlet, er det meningen at stortingsrepresentantene skal kunne utøve sitt sivile yrke (hvilket er blitt stadig mindre vanlig, fordi også dette er blir kritisert), gjøre arbeid for partiene de representerer, holde kontakten med velgerne som har valgt dem osv. Særlig det siste krever at Stortinget ikke hele tiden er samlet. En representant fra Finnmark kan ikke være i Finnmark hvis han hele tiden må være i Oslo.

En stortingsrepresentant kan, fordi han ikke har regulert arbeidstid, i teorien ta fri på tidspunkter da de fleste av oss andre jobber. Men prisen han må betale for det, er at han igrunnen er på “jobb” 24 timer i døgnet. En stortingsrepresentant må være i virksomhet kvelder og av og til netter, lørdag og søndag.

Jeg ønsker meg ikke politikere som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte (?) arbeidstakere; som kanskje skal organisere seg, forhandle sine egne lønns- og arbeidsvilkår, ha streikerett (sic!), tvinges til å gå av med pensjon ved en gitt alder eller gå hjem klokken fire.

Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse – og kontakt med det virkelige arbeidsliv. Om det en gang iblant skulle gi dem en liten fordel fordi de f.eks. kan ta fri en fredag formiddag, så får det heller være.

Det aller merkeligste med denne debatten er at det også er politikere som nærmest insisterer på å oppføre seg som “alle andre” og gjøre en dyd av å fremstille seg som vanlige arbeidstakere. Det skjer når man går i bresjen for å stramme inn spesielle ordninger på Stortinget for at de skal bli like alle andres ordninger, og det skjer når man tar ut lange fødselspermisjoner mens man er statsråd. Det bør selvsagt ikke være forbudt, men det kan heller ikke være – formelt eller reelt (fordi man skal være et “forbilde”) – et påbud. Personlig syns jeg statsrådsvervet er så spesielt og så krevende at det normalt ikke bør kombineres med lange permisjoner.

Det er forstemmende å se hvordan mange, særlig på sosiale medier, skriver nedsettende om dumme politikere, fordi de er blitt forledet til å tro at politikerne er arbeidstakere som oss andre og ikke vet hvordan stortingsarbeidet arter seg. Derfor er det nesten enda dummere at enkelte politikere bidrar til å bygge opp under inntrykket fremfor å holde fast ved den demokratiske tradisjonen vi har.

Stortingsrepresentantene er valg av folket, ikke ansatt i staten.

 

 

 

 

Ung innflytelse mot frafall

Vestre Aker bydel i Oslo, en bydel med en befolkning på størrelse med Ålesund og Bodø, har utlyst det den kaller “verdens viktigste sommerjobb”. 12 unge mennesker har fått en nokså utradisjonell sommerjobb i et prosjekt i bydelen.

Ett av formålene med prosjektet er å gi unge mennesker økt innflytelse i samfunnet – i pakt med med FNs barnekonvensjon og fordi bydelen mener at unge mennesker er en ressurs.

Men viktigere er kanskje det andre formålet, som er å bruke denne ressursen, dvs de 12 ungdommene, til å hjelpe til med å utføre et oppdrag eller løse et problem, der bydelen har behov for den ekspertkompetansen de unge har.

 I bydel Vestre Aker er oppdraget å hjelpe til med å løse problemet med frafrall i videregående opplæring.

Frafall i videregående opplæring er et av de største problemene i norsk skole. Hvor stort problemet er, skrev jeg om her.

Kort fortalt kan vi si at ca. en tredjedel av elevene faller fra, men at det er variasjoner:  Flere faller fra på yrkesfag enn på studiespesialiserende retninger. Flere gutter enn jenter faller fra. Og etterkommere av innvandrere troner både nederst (gutter på yrkesfag) og øverst (jenter på vei til “ALI-yrkene”) på statistikken.

Men: Selv om problemet er stort, gjør vi det kanskje litt større enn det er. Videregående opplæring er ikke obligatorisk i Norge. Ingen land eller forskere har heller kunnet påvise, meg bekjent, at det er fornuftig å ha mer enn ca. 10 års obligatorisk skolegang. Mange kan greie seg med liten formell kompetanse eller som selvlærte, f.eks. fordi de velger yrker som ikke krever så mye formell kompetanse – eller fordi de har så mye oppdrift, f.eks. som gründere, at de opparbeider seg høy reell kompetanse. For denne gruppen er det kanskje et større problem at vi ikke er flinke nok til å dokumentere den kompetansen de faktisk har – f.eks. etter noen tid i videregående opplæring – eller normalisere det å starte som ganske ung i arbeidslivet.

For andre er frafallet et problem. Det kan vi lese ut av statistikken. Mennesker uten videregående opplæring er overrepresentert på alle de ubehagelige statistikkene. De blir i større grad uføre, og de blir faktisk i større grad kriminelle enn befolkningen generelt. En mulig forklaring er at frafallet gjør det vanskelig å få arbeid. Det er, relativt sett, få jobber for mennesker med liten eller ingen kompetanse i Norge.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har gjort kampen mot frafallet til “jobb nr 1” og har lovet å iverksette en rekke tiltak. Og hun er ikke alene. Googler man “tiltak mot frafall” dukker det opp en lang rekke eksempler – fra kommuner og fylker og fra andre partier. Oslo Venstre, f.eks., har lagt frem disse tiltakene. Flere av tiltakene det pekes på, også av kunnskapsministeren, er for øvrig tiltak som ble bestemt gjennomført i forbindelse med at Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004.

Jeg vil nevne noen, litt mer radikale tiltak, som kanskje ikke har vært drøftet like mye:

* Kristin Halvorsen vil gjeninnføre valgfagene i ungdomsskolen, fordi hun mener den er blitt for “teoretisk” eller “akademisk”.  Dette har blitt kritisert, bl.a. av Høyre, fordi man er uenig i Halvorsens måte å forstå begrepet “teori” på (er det f.eks. fagene eller metodene som er “akademiske”?) – og fordi man mener at tiden i ungdomsskolen kan brukes mer fornuftig. En annen måte å se det på, er å spørre om Halvorsen har gått langt nok. Hvis hun virkelig vil gjøre noe med frafallet, må hun nemlig gjøre noe for de guttene som lettest faller fra. Og da hjelper det kanskje ikke med typiske flink jente-valgfag som “forskning i praksis” eller “internasjonalt samarbeid”? Kanskje det må hardere lut til – som f.eks. verkstedhaller, sløyd, gitarkurs og foto?

* Et annet tiltak, som kunne hjelpe, er flere friskoler med en god, yrkesfaglig tilnærming. Det kunne vi få, f.eks. ved at bransjeorganisasjonene selv etablerer friskoler – eller ved at næringene samarbeider med andre som driver friskoler på en bedre og mer fleksibel måte enn offentlig skole gjør. Et konkret eksempel: Før SV reverserte Bondevik II-regjeringens friskolelov var det på vei en “rørleggerskole”, etablert av bransjen selv. Også alminnelige friskoler, uten religiøs eller pedagogisk profil, tiltrekker seg ofte skoletrøtt ungdom som alternativt kanskje ville sluttet.

* Et tredje tiltak kunne være å tilby noe spesielt til de elevene som står i fare for å falle fra mens de går på videregående. Det viser seg at risikoen er størst mellom skoleårene og ikke mens de går på skolen. Sommerferien, som varer lenge, er altså en “risikosone”. Men hvis Vestre Aker bydel kan engasjere unge sommervikarer til å utrede og foreslå tiltak mot frafall – hvorfor kan de ikke i senere år engasjere unge sommervikarer for å være tiltak mot frafall? Kanskje ressursrike unge, som ikke står i fare for å falle fra, kan ha som sommerjobb å engasjere andre unge, som risikerer å falle fra? Aktivitetene kan være jobb, sommerskole, motivasjonstiltak og mye annet.

* Et fjerde tiltak kunne være å tenke i retning av økonomiske incitamenter. Vi har en sjenerøs studiefinansiering i høyere utdanning i Norge. I videregående opplæring får man gratis læremidler, men også behovsprøvde stipendier. Samtidig vet vi at det er veldig dyrt at unge mennesker blir uføre eller kriminelle. Er det måter å omdisponere elev- og studiestøtten på som kan gjøre det økonomisk interessant å fullføre videregående opplæring?

Det blir spennende å se om de unge sommervikarene i Vestre Aker bydel kan hjelpe politikerne og byråkratene i bydelen og kommunen – og kanskje også Kristin Halvorsen – med noen kreative forslag, som kan redusere frafallet.

Har man et virkelig stort problem, må man prøve å tenke “utenfor boksen”. Det er utfordringen for kunnskapsministeren og for de politiske partiene – men det er også utfordringen til de som har “verdens viktigste sommerjobb”!

 



 

Den røde fare

Partiet Rødt har fått ny leder.

Bjørnar Moxnes, som fremstår som en dannet, sympatisk og dyktig partileder, skal forsøke å gjøre det hans forgjenger, Turid Thomassen, ikke greide: Han skal forsøke å stjele stemmer fra venstresiden i Ap og særlig fra SV, som strever med å være ansvarlig regjeringsparti.

Foreløpig vet vi ikke om Moxnes lykkes. Det vi vet, er at han allerede har lyktes ganske godt med å profilere seg bedre enn Thomassen greide. Han er allerede i ferd med å bli fast gjest i Dagsnytt 18 og NRKs Søndagsavisa.

Det har fremstått som litt av en gåte at partiet Rødt – etter nesten syv år med SV i regjering – ikke har greid å profitere noe på den misnøyen som, mer eller mindre naturlig, oppstår i egne rekker når et ytterparti som SV må bevege seg mot sentrum og inngå kompromisser i regjering. Rødts danske søsterparti, det kommunistiske Enhetslisten, har vokst voldsomt som følge av misnøyen med det danske SF og, etter hvert, også de danske sosialdemokratene. I dag skårer Enhetslisten ca. 14 prosent på meningsmålingene, mens sosialdemokratene bare er litt større og derfor ligger på et historisk bunnivå. SF kan snart telle sine prosenter på en hånd. Turen nedover, både for SF og partilederen Villy Søvndals popularitet, har gått i hurtigtogsfart.

En av de viktigste forklaringene på Enhetslistens suksess, er partilederen. Den unge og sjarmerende Johanne Schmidt-Nielsen ligner alt annet enn de gammelkommunistene hun de facto representerer. Hun har greid å gi Enhetslisten et ungt, radikalt og friskt image – og det er antagelig denne oppskriften partiet Rødt nå håper å kunne følge med Moxnes i ledelsen.

Problemet er bare at danskene antagelig ikke aner hva Enhetslisten i virkeligheten står for. Avisen BT presenterte forleden en “Enhetsliste-quiz”. Quiz’en inneholdt 10 påstander som var hentet fra Enhetslistens prinsipprogram, men hvorav tre var falske. Spørsmålet var om leserne – og tre intervjuobjekter som overveide å stemme på Enhetslisten – greide å gjette hvilke det var. Poenget var selvsagt at alle påstandene var så ville at det var umulig å finne ut hvilke av dem som var falske. Er det f.eks. riktig eller galt at Enhetslisten har programfestet at den private eiendomsretten skal oppheves, at overklassen gjennom revolusjon skal fratas sin maktmidler, at politiet og militæret skal nedlegges, og at alle skal ha det samme i lønn? Det er ikke godt å vite, hvis man ikke vet!

BTs oppslag er nok en reaksjon på at de færreste hittil har giddet å bry seg om hva Enhetslisten egentlig står for og mener. Det samme kan vi nok vente oss i Norge når det gjelder partiet Rødt. Så lenge det er et lite parti, som mange journalister ovenikjøpet har sympati med, vil nok Moxnes få få kritiske spørsmål. Men dersom det kommer tegn til at partiet lykkes med sin strategi og begynner å vokse, må også Moxnes få beskjed om å forklare seg.

Som jeg har skrevet på bloggen min før, har SV, siden partiet ble etablert, tatt noen syvmilssteg mot høyre. Partiet har gått en lang vei fra den gangen Erik Solheim, som partileder, nærmest kasserte partiets sosialistiske og virkelighetsfjerne prinsipprogram på direkten – til Bård Vegar Solhjell på siste ordinære landsmøte, riktig nok til en viss motstand, fikk vedtatt et prinsipprogram som for godt forankret SVs ideologiprogram i det liberale demokratiet.

Også Rødt har, under sine ulike merkelapper og navn, vært mye lenger unna demokratiet enn partiet er i dag. Men fortsett gjenstår det svært mye før partiet omfavner det liberale demokratiet.

I Rødts prinsipprogram kan vi bl.a. lese at partiet vil innføre kommunisme, at revolusjon er nødvendig, og at partiet vil avskaffe kapitalismen og den private eiendomsretten. Arbeiderklassen skal overta “styringa av samfunnet ut fra sine interesser”, og den skal gjøre staten til sitt redskap, og deretter la staten overta “styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale instiutsjonene”. Borgerskapet skal avvæpnes (sic!), og “folket” skal ta kontroll over militærmakten. Og det skal selvsagt innføres planøkonomi, men nå – i en moderne versjon – ved hjelp av IT!

Ifølge Rødt står den “grunnleggende motsetningen i samfunnet” mellom “borgerskapet og arbeiderklassen” – og delvis også mellom borgerskapet og fiskere og bønder. Arbeiderklassen skal nemlig alliere seg med fiskerne og bøndene, fordi også disse gruppene har interesse av “revolusjon og sosialisme”.

Når man leser Rødts prinsipprogram, kan man ikke la være å lure på om man selv tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Det kan jo være ganske avgjørende for ens fremtid. At jeg ikke er fisker eller bonde, vet jeg – men tilhører jeg borgerskapet eller arbeiderklassen?

Såvidt jeg kan forstå, er jeg en del av arbeiderklassen. Det virker som Rødt definerer alle arbeidstakere, både i offentlig og privat sektor, som en del av arbeiderklassen, og at arbeiderklassen også, i stigende grad, omfatter yrker som tidligere ble regnet som “sjølstendige mellomlag”, dvs. “akademikere, kulturarbeidere, rådgivere osv”. Også First House-rådgiverne er altså muligens en del av arbeiderklassen nå.

Man kan le av Rødts program. Det er livsfjernt, dogmatisk og totalitært i tanken, og det vil, hvis det gjennomføres, føre til mindre og ikke mer demokrati. Men den dagen partiet eventuelt begynner å vokse, må også dette partiet få noen kritiske spørsmål. At partiet skal vokse, slik Enhetslisten har gjort, fordi ingen vet hva partiet egentlig står for, er ikke spesielt demokratisk.

Når det gjelder min egen skjebne i Rødts idealsamfunn, er forresten den sikret – enten jeg tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Som “honorar” for et foredrag jeg en gang holdt for RV, fikk jeg nemlig et diplom, der det sto at jeg ville bli spart når revolusjonen kom.

Det var humoristisk, selvsagt – men sikkert også et tegn på at ikke engang partiet selv tror helt på sitt eget program.

Det gjør det ikke mindre nødvendig å konfrontere ledelsen med programmet.