Det er noe rart med debatten i Norge.
Hvis det kommer en ufaglært EØS-borger til Norge, tar en ledig jobb i byggebransjen, skaffer seg et bosted, tjener 120 kroner timen, betaler skatt og dermed får tilgang til basale velferdsordninger, kalles det sosial dumping.
Etter Regjeringens mening er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når det skjer brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når lønn og andre ytelser er “uakseptabelt” lave sammenlignet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder.
Det er sosial dumping også dersom den det gjelder, selv opplever en form for sosial jumping. Ifølge norske regler er det nemlig sosial dumping, selv om vedkommende tjener fem ganger mer enn han gjorde i hjemlandet, og selv om inntekten og levestandarden stiger raskt etter ankomst til Norge.
Sosial dumping er et sterkt negativt ladet uttrykk. Det likestilles med “utnytting” og “utbytting”, og det betraktes som svært “nedverdigende” for dem det gjelder. Derfor er det forbudt..
Hvis det derimot kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til 10 – 20 kroner dagen i et fullstendig “svart” og uregulert arbeidsmarked og uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt.
Det er ikke forbudt, selv om de det gjelder, aldri – ved hjelp av tigging – vil kunne ha håp om å oppleve noen form for sosial jumping. Tigging bidrar ikke til sosial mobilitet, og det løser heller ikke noen grunnleggende problemer for dem som tigger.
De fleste som reiser mye i fattige land, vet dette: Man gir ikke til tiggere, selv om det skjer unntak, fordi det ofte er veldig vanskelig å la være. Grunnen til at man ikke gir, er ikke, som Dagsavisens redaktør Kaia Storvik skrev i går, at vi har begynt å “hate fattige” eller har sluttet å være solidariske. Vi gir ikke, fordi vi vet at det ikke løser noen problemer, men snarere forsterker dem.
Å tillate en utlending å jobbe hvitt for 120 kroner timen, er det samme som å gi han sjansen til en klassereise. Å gi penger til de utenlandske tiggerne i Norge, er det samme som å være med og skape en permanent underklasse.
Så hvorfor er det første forbudt – og det andre tillatt?
En kjettersk tanke kunne være denne: Det er ikke slik kommentatorer som Kaia Storvik tror; at vi ikke orker å se på eller hater de fattige. Kanskje er det tvert om; at vi så inderlig vel, tåler den urett som ikke rammer oss selv. Bygningsarbeideren som tjener 120 kroner timen, derimot, er, slik mange oppfatter det, en trussel mot vår egen rikdom. For som Regjeringen påpeker: Sosial dumping er forbudt også fordi det “er uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge, fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter” for norske arbeidstakere.
Sagt med andre ord: Bygningsarbeideren som tar til takke med litt lavere lønn enn tariffen i Norge, er en trussel for norske arbeidstakere. Tiggeren er det ikke.
En annen forklaring er at man ikke forutså denne utviklingen den gangen Bondevik II-regjeringen opphevet tiggerforbudet, slik også tidligere justisminister Odd-Einar Dørum nylig har uttalt. At tilstrømningen av tiggere til mange av Europas byer skulle ta form av en slags uformell arbeidsinnvandring, sto nok ikke klart for alle.
Så kan man spørre: Er tigging et arbeid?
Enkeltstående tilfeller av tigging er selvsagt ikke et arbeid – ei heller farlig for noen.
Systematisk tigging, derimot, slik det nå bedrives i Oslo og i andre byer i Europa, er et arbeid, som både er tidkrevende, strevsomt og antagelig også ganske kjedelig og – ja – tidvis nedverdigende. Problemet med dette arbeidet er imidlertid at det ikke er noen som har etterspurt det, at det er totalt uproduktivt, at det kaster svært lite av seg, og at det er helt uregulert. Her er det ingen myndigheter eller fagforeninger som passer på, hverken arbeidstid, arbeidsmiljø eller lønn – eller om det er noen “arbeidsgivere” som står bak, som grovt utnytter sine “ansatte”.
Jeg har i utgangspunktet vært mot å forby tigging, ut fra den liberale grunnholdning at mennesker må få gjøre hva de vil, så lenge det er frivillig, og de ikke skader andre. Men jeg er blitt mer usikker. Jeg syns at motstanderne av forbud, som f.eks. Kaia Storvik, gjør det altfor lett for seg selv når de nøyer seg med å stemple sine meningsmotstandere som “farlige”, “populistiske” eller “usolidariske”. De har muligens et poeng når de sier at et forbud i seg selv ikke vil løse noen grunnleggende problemer – men er det ikke også motsatt? Løser tigging noen grunnleggende problemer?
De gjør det også altfor lett for seg når de selektivt plukker forskning – ofte svært overfladisk forskning – for å “bevise” at det som foregår bak og rundt tiggerne, egentlig er nokså uskyldig. Det forundrer meg bl.a. at så få viser til denne grundige artikkelen, som sto i Aftenposten for en tid tilbake. Etter min mening virker det godt dokumentert at det i det minste også forekommer menneskehandel, kriminalitet, grov utnyttelse av barn, seksuelle overgrep og bakmenn som ikke bare organiserer, men som også utnytter tiggerne på det groveste.
Romfolkets situasjon er tragisk. Heldigvis er både Europarådet, men særlig EU i stigende grad engasjert i å forsøke å gjøre noe med den. Det er et svært vanskelig arbeid. Men når norske politikere viser til at det er utfordringer som primært må løses på europeisk nivå, betyr det ikke at de fraskriver seg ansvar. Norge, og Oslo kommune, tar selvsagt del i dette arbeidet! Norge er en del av Europa – dets fortid og fremtid – og vi deltar heldigvis i alle slike programmer, selv om vi har valgt å stå utenfor EU. Norge er bl.a. blant de store bidragsyterne til arbeidet for romfolket i deres hjemland.
Spørsmålet som nå diskuteres i Norge, betyr antagelig lite i den store sammenhengen, men likevel: Vil et forbud mot tigging (i en eller annen form) gjøre situasjonen for romfolket bedre eller verre – eller spiller det ingen rolle?
Jeg tror ingen kan si noe sikkert om det. Jeg tror likevel at det å gjøre det vanskeligere å tigge, kan gjøre det lettere å hjelpe og motivere til å forsøke å finne andre og bedre måter å livnære seg på, slik man f.eks. har greid med dette pilotprosjektet. Samtidig vil det selvsagt kunne ramme kriminelle bakmenn og andre som profiterer på tiggerne. I tillegg er det en påminnelse til regjeringene i Europa om at EU-systemet ikke bare er et system for “fri flyt”. Det er også et system som forplikter landene til å sørge for sine egne borgere. Fordi noen land i Europa er fattigere enn andre, mottar disse landene store overføringer fra EU-fellesskapet. Noe er direkte øremerket tiltak for bl.a. romfolket. Og adgangen til reell arbeidsinnvandring gjelder fortsatt alle borgere i EØS.
I parantes bemerket: Lederen for aksjonen “Folk er folk” sier til VG i dag at han vil forsøke å konstruere en type jobber som raskt skal gi romfolket adgang til en rekke norske velferdsytelser. Det gjenstår å se hvorvidt dette er mulig (det vil jo bl.a. antagelig være sosial dumping), men en ting er sikkert: Blir det mulig, vil det få innvandringsmotstanden i Norge til å eksplodere. Jeg tror det er viktig å innse at det er en potensiell konflikt mellom en sjenerøs velferdsstat og en liberal innvandringspolitikk. Jeg er blant dem som mener at denne konflkten kan løses, slik jeg mange ganger har skrevet om på bloggen min før. Men det kan ikke skje med aksjoner – kun med langsiktig arbeid og gjennomtenkt og fornuftig politikk.
Et argument, som av de fleste kommentatorer anses for illegitimt, er hensynet til andre som ferdes i byen. Jeg syns ikke dette er et helt illegitimt eller irrelevant moment.
Byrommet – vårt fellesrom – er for alle. På samme måte som vi bør begrense antall forbud mot handlinger som ikke plager andre enn en selv, må det være visse restriksjoner på hva vi kan gjøre i det rommet som vi skal være i sammen. Det må og skal tas hensyn i fellesrommet: Vi kan ikke forsøple, bygge, bråke eller ta oss til rette slik vi vil, der andre ferdes med like stor rett som oss selv. Det må være et mål at flest mulig kan trives og finne sin plass i det åpne fellesskapet som byen representerer.
Det er ingen selvfølge at byrommet er åpent for alle – eller at alle vil ferdes i byen. Den som har reist litt rundt i verden, har sett utallige byer, der de mest velstående har trukket seg tilbake fra fellesrommet – inn i sine private hager og rom – i verste fall med skremmende vakthunder og piggtråd på gjerdene. Tilbake i byen er de fattige, farlige og forlatte.
Noe slikt vil ikke skje i Norge. Men det illustrerer betydningen av å ta vare på fellesrommet, og at alle vil ønske å ferdes der.
Romfolket og tiggerne utfordrer våre liberale holdninger.
Det sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt hvordan vi håndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell.
Samtidig er det hjerteskjærende å se hvordan barn frarøves sine fremtidsmuligheter og dømmes til en evig tilværelse som tiggere.
Derfor må vi spørre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig måte å hjelpe medmennesker på?