Vestre Aker bydel i Oslo, en bydel med en befolkning på størrelse med Ålesund og Bodø, har utlyst det den kaller “verdens viktigste sommerjobb”. 12 unge mennesker har fått en nokså utradisjonell sommerjobb i et prosjekt i bydelen.
Ett av formålene med prosjektet er å gi unge mennesker økt innflytelse i samfunnet – i pakt med med FNs barnekonvensjon og fordi bydelen mener at unge mennesker er en ressurs.
Men viktigere er kanskje det andre formålet, som er å bruke denne ressursen, dvs de 12 ungdommene, til å hjelpe til med å utføre et oppdrag eller løse et problem, der bydelen har behov for den ekspertkompetansen de unge har.
I bydel Vestre Aker er oppdraget å hjelpe til med å løse problemet med frafrall i videregående opplæring.
Frafall i videregående opplæring er et av de største problemene i norsk skole. Hvor stort problemet er, skrev jeg om her.
Kort fortalt kan vi si at ca. en tredjedel av elevene faller fra, men at det er variasjoner: Flere faller fra på yrkesfag enn på studiespesialiserende retninger. Flere gutter enn jenter faller fra. Og etterkommere av innvandrere troner både nederst (gutter på yrkesfag) og øverst (jenter på vei til “ALI-yrkene”) på statistikken.
Men: Selv om problemet er stort, gjør vi det kanskje litt større enn det er. Videregående opplæring er ikke obligatorisk i Norge. Ingen land eller forskere har heller kunnet påvise, meg bekjent, at det er fornuftig å ha mer enn ca. 10 års obligatorisk skolegang. Mange kan greie seg med liten formell kompetanse eller som selvlærte, f.eks. fordi de velger yrker som ikke krever så mye formell kompetanse – eller fordi de har så mye oppdrift, f.eks. som gründere, at de opparbeider seg høy reell kompetanse. For denne gruppen er det kanskje et større problem at vi ikke er flinke nok til å dokumentere den kompetansen de faktisk har – f.eks. etter noen tid i videregående opplæring – eller normalisere det å starte som ganske ung i arbeidslivet.
For andre er frafallet et problem. Det kan vi lese ut av statistikken. Mennesker uten videregående opplæring er overrepresentert på alle de ubehagelige statistikkene. De blir i større grad uføre, og de blir faktisk i større grad kriminelle enn befolkningen generelt. En mulig forklaring er at frafallet gjør det vanskelig å få arbeid. Det er, relativt sett, få jobber for mennesker med liten eller ingen kompetanse i Norge.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har gjort kampen mot frafallet til “jobb nr 1” og har lovet å iverksette en rekke tiltak. Og hun er ikke alene. Googler man “tiltak mot frafall” dukker det opp en lang rekke eksempler – fra kommuner og fylker og fra andre partier. Oslo Venstre, f.eks., har lagt frem disse tiltakene. Flere av tiltakene det pekes på, også av kunnskapsministeren, er for øvrig tiltak som ble bestemt gjennomført i forbindelse med at Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004.
Jeg vil nevne noen, litt mer radikale tiltak, som kanskje ikke har vært drøftet like mye:
* Kristin Halvorsen vil gjeninnføre valgfagene i ungdomsskolen, fordi hun mener den er blitt for “teoretisk” eller “akademisk”. Dette har blitt kritisert, bl.a. av Høyre, fordi man er uenig i Halvorsens måte å forstå begrepet “teori” på (er det f.eks. fagene eller metodene som er “akademiske”?) – og fordi man mener at tiden i ungdomsskolen kan brukes mer fornuftig. En annen måte å se det på, er å spørre om Halvorsen har gått langt nok. Hvis hun virkelig vil gjøre noe med frafallet, må hun nemlig gjøre noe for de guttene som lettest faller fra. Og da hjelper det kanskje ikke med typiske flink jente-valgfag som “forskning i praksis” eller “internasjonalt samarbeid”? Kanskje det må hardere lut til – som f.eks. verkstedhaller, sløyd, gitarkurs og foto?
* Et annet tiltak, som kunne hjelpe, er flere friskoler med en god, yrkesfaglig tilnærming. Det kunne vi få, f.eks. ved at bransjeorganisasjonene selv etablerer friskoler – eller ved at næringene samarbeider med andre som driver friskoler på en bedre og mer fleksibel måte enn offentlig skole gjør. Et konkret eksempel: Før SV reverserte Bondevik II-regjeringens friskolelov var det på vei en “rørleggerskole”, etablert av bransjen selv. Også alminnelige friskoler, uten religiøs eller pedagogisk profil, tiltrekker seg ofte skoletrøtt ungdom som alternativt kanskje ville sluttet.
* Et tredje tiltak kunne være å tilby noe spesielt til de elevene som står i fare for å falle fra mens de går på videregående. Det viser seg at risikoen er størst mellom skoleårene og ikke mens de går på skolen. Sommerferien, som varer lenge, er altså en “risikosone”. Men hvis Vestre Aker bydel kan engasjere unge sommervikarer til å utrede og foreslå tiltak mot frafall – hvorfor kan de ikke i senere år engasjere unge sommervikarer for å være tiltak mot frafall? Kanskje ressursrike unge, som ikke står i fare for å falle fra, kan ha som sommerjobb å engasjere andre unge, som risikerer å falle fra? Aktivitetene kan være jobb, sommerskole, motivasjonstiltak og mye annet.
* Et fjerde tiltak kunne være å tenke i retning av økonomiske incitamenter. Vi har en sjenerøs studiefinansiering i høyere utdanning i Norge. I videregående opplæring får man gratis læremidler, men også behovsprøvde stipendier. Samtidig vet vi at det er veldig dyrt at unge mennesker blir uføre eller kriminelle. Er det måter å omdisponere elev- og studiestøtten på som kan gjøre det økonomisk interessant å fullføre videregående opplæring?
Det blir spennende å se om de unge sommervikarene i Vestre Aker bydel kan hjelpe politikerne og byråkratene i bydelen og kommunen – og kanskje også Kristin Halvorsen – med noen kreative forslag, som kan redusere frafallet.
Har man et virkelig stort problem, må man prøve å tenke “utenfor boksen”. Det er utfordringen for kunnskapsministeren og for de politiske partiene – men det er også utfordringen til de som har “verdens viktigste sommerjobb”!
