For mye respektløs retorikk i debatten om tvillingabort

Første gang jeg hørte om «tvillingabort», fikk jeg nærmest sjokk.

Jeg ante ikke at det var mulig å få abortere bare ett av to friske fostre, jeg visste ikke at det var lov, og jeg hadde ikke tenkt over at noen ville be om å få en slik abort.

Dette var i 2015.

I begynnelsen av 2016 skrev jeg en artikkel der jeg innledet med å spørre «hvordan det kan ha seg at mennesker, som er sterke tilhengere av loven om selvbestemt abort, blir opprørt over adgangen til å få foretatt fosterreduksjon?» I artikkelen reflekterte jeg over årsakene til dette, og jeg kan ikke huske at jeg mottok en eneste sint eller hatsk kommentar.

Mindre enn fire år senere er stemningen en helt annen. Debattklimaet er knallhardt, og det brukes ekstremt sterke negative ord og uttrykk om dem som fortsatt er skeptiske til såkalt tvillingabort. Det er som vanlig verst i sosiale medier, men det er ikke mange som holder seg tilbake. Arbeiderpartiets ledelse har varslet «massiv motstand» mot innstramninger og mener visstnok at en endret praksis er noe som vil vekke oppsikt utenfor landets grenser. Dagbladets politiske kommentator Marie Simonsen mener at KrF er «kvinnefiendtlig» og ikke engang skjønner det selv, og at Kjell Ingolf Ropstad vil bli en statsråd “av den verste sorten”, fordi han ikke vet “hva han ikke kan”.  Bjørnar Moxnes fra Rødt sier at Ropstad «bør grue seg» til 8.mars, mens NRK melder at Moxnes «varsler» tidenes største protesttog.

Hva er det egentlig som fører til så sterke reaksjoner og ordbruk og til så liten interesse hos mange journalister for å utforske nyansene?

I Norge har vi selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke. For å få en abort etter utgangen av 12.uke, må visse kriterier være oppfylt, og saken må avgjøres av en nemnd. I praksis innvilges nesten alle ønsker om å få en sen abort, blant annet fordi det legges stor vekt på hva kvinnen selv mener.

På hele 2000-tallet har det, i henhold til abortlovens paragraf 2, vært utført fosterreduksjon når ett av fostrene er alvorlig sykt eller skadet. Det spørsmålet som kom opp i 2015, var om det også skulle være tillatt å abortere friske fostre ved flerlingesvangerskap.  De legene som utfører slike aborter, visste ikke hva som var lov og mente at det var et hull i loven: Fordi fosterreduksjon, av medisinske grunner, bare kan gjennomføres etter utgangen av 12.uke, mente legene at det burde behandles av en nemnd.

Legene ble ikke hørt.

Lovavdelingen i Justisdepartementet mente nemlig at loven måtte forstås slik at en kvinne kan be om å få fjernet ett eller flere friske fostre ved et flerlingesvangerskap, selv om det må skje etter utgangen av 12.uke, uten å gå veien om en nemnd.  Siden den gang er det gjennomført 14 slike aborter i Norge, hvorav én i 2016, fem i 2017 og åtte i 2018.

Det som nå vekker så sterke reaksjoner, er at den nye firepartiregjeringen vil endre loven eller praktiseringen av den, slik at disse abortene for fremtiden skal behandles av en nemnd. Det blir neppe færre aborter av den grunn, men det blir en likebehandling av alle aborter som må skje etter utgangen av 12.uke. 

Vi som er enige med legene og den nye regjeringen, beskyldes for å være bakstreverske, illiberale og kvinnefiendtlige. Men kan det tenkes at det også finnes noen aktverdige grunner til å være skeptisk til selvbestemt fosterreduksjon?

Etter min mening kan det finnes flere slike grunner.

* Grunnen til at vi har en abortlov, er at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort, og at alternativet til abort er mye verre. Men det er nok vanskeligere for mange å se at grunnene til ikke å ville få to barn, når man ønsker seg ett, kan være like tungtveiende.

* Det er medisinsk risiko knyttet til slike aborter. Det er blant annet en risiko for at også det andre barnet dør.

* Abortmetoden er spesiell og antagelig ekstra belastende for kvinnen. For å sitere en av gynekologene som har engasjert seg i debatten: «Kvinnen er ved bevissthet, og vi står over henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes enn en vanlig abort.»

* Det er fare for seleksjon eller sortering. I dag er det legene som velger hvilke fostre som skal aborteres og hvilke som får leve, og regelen er at de skal ta det fosteret som ligger lettest tilgjengelig. Men hva hvis teknologien blir enda bedre, og det er forskjell på fostrene? Man behøver ikke å være rakettforsker for å forstå at det kan oppstå situasjoner hvor det, av ulike grunner, kan bli fristende å velge ett foster fremfor et annet. I så fall blir det en selektiv abort på ett av flere friske fostre.

* Det kan være en risiko for at vi får en form for «abortturisme» til Norge. Norge er, ifølge de legene som utfører disse abortene, det eneste landet som nå praktiserer selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre. Og siden abort er å betrakte som helsehjelp, vil alle kvinner som befinner seg i Norge, ha rett til å få tatt en abort på lik linje med kvinner som er bosatt i Norge. Så lenge man ikke trenger å gå veien om en nemnd, vil dette lettere kunne bli en mulighet også for kvinner fra andre land, som ikke tillater selvbestemt fosterreduksjon. (Selv skrev jeg feilaktig om dette i min artikkel i 2016, da jeg trodde selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre var tillatt i Danmark. Det er det ikke.)

* Til sist er det vanskelig ikke å ha respekt for det emosjonelle. Foreldrene, og kanskje de som fødes, vil hele sitt liv vite at barnet hadde en bror eller søster, som skulle vært født samtidig og delt livsveien med dem. Jordmorforeningen har tatt avstand fra abort av friske tvillinger av slike grunner. De setter «et stort etisk spørsmålstegn ved dette», blant annet fordi vi ikke vet hvilke langtidsvirkninger det vil ha.

Det var ingen som tenkte på muligheten for fosterreduksjon da abortloven ble laget for cirka 40 år siden. Loven heter «Lov om svangerskapsavbrudd», men får man utført en fosterreduksjon, avbrytes ikke svangerskapet. Enten vi tillater fosterreduksjon med eller uten nemnd, viser dette hvor utdatert loven er, og at den trenger en revisjon. Men akkurat det vil ikke skje, siden den nye regjeringen har bestemt at det ikke skal skje noen andre endringer i (praktiseringen av) loven.

Alle argumenter som taler mot selvbestemt fosterreduksjon, må naturligvis veies mot argumenter som taler for. At man så kan komme til ulike konklusjoner burde egentlig ikke forbause noen.

Så for å oppsummere:

Det spørsmålet som diskuteres, er altså om de ekstremt få kvinnene som ønsker å abortere en frisk tvilling, skal måtte gå veien om en nemnd eller ikke. Noen mener at spørsmålet er så lite at det er en fillesak.  Andre argumenterer som om hele abortloven er i fare, fordi vi har en kvinnefiendtlig og reaksjonær regjering.

Selv mener jeg at spørsmålet i praksis er lite, fordi det gjelder få kvinner som antagelig får abort likevel, men at det på sikt kan være viktig for å forebygge «abortturisme» til Norge. 

Men selv et spørsmål som er lite i praksis, kan være prinsipielt viktig, og det mener jeg at dette spørsmålet er. Det er blant annet viktig å forebygge en utvikling der vi i praksis ender med å tillate selektiv fosterreduksjon på friske tvillinger.

Det er trist og tankevekkende at ikke de som nå roper høyest, kan diskutere spørsmålet med litt større respekt for andres syn.

 

 

 

Mange i Utdanningsetaten opplever at de “rakkes ned på av den politiske ledelsen og media”

Torsdag skal det være en åpen høring i Oslo bystyre om politisk styring og faglig samarbeid i Osloskolen.

Bakgrunnen er byråd Inga Marte Thorkildsens gjentatte uttalelser om at Utdanningsetaten ikke har fulgt opp de styringssignalene som er gitt fra bystyret og byrådet. Høyres og Venstres medlemmer av komiteen har derfor bedt om å få svar på en rekke spørsmål som de også har stilt tidligere, men uten å få tilfredsstillende svar. De vil blant annet ha svar på hvilke formelt gitte politiske føringer og beslutninger som ikke er fulgt opp av etaten.

Mange vil sikkert mene at høringen kommer litt på overtid, siden etatens mangeårige direktør, Astrid Søgnen, nå har gått av. Men byrådet har nå sørget for å gjenoppfriske konflikten med Søgnen ved å legge frem resultatet av en arbeidsmiljøundersøkelse rett før høringen skal finne sted. 

Det kan virke litt påfallende. Men enda mer påfallende er det å se hvordan mediene dekker denne arbeidsmiljøundersøkelsen, og hvor lite viktig det åpenbart må være for byrådet at dekningen er balansert. 

VG er antagelig verst, det vil si sterkest vinklet, men også Dagsavisen og Aftenposten bidrar med sitt. Og Thorkildsen selv avviser ikke en gang et spørsmål om at Søgnen måtte ha gått av, dersom rapporten hadde blitt kjent mens hun fortsatt sto i stilling.

Jeg vet ikke hva eksperter på organisasjon, ledelse og arbeidsmiljø ville sagt, hvis de hadde lest hele denne rapporten. Det eneste som er helt sikkert, er at de ikke ville konkludert slik mediene har gjort. De ville antagelig konkludert med at det er et ganske godt arbeidsmiljø i Utdanningsetaten, men at etaten også har enkelte misfornøyde medarbeidere, og at organisasjonen har et forbedringspotensiale.

Så la meg komplettere bildet som mediene bringer ved å sitere litt fra rapporten: 

“En tydelig styrke i organisasjonskulturen i UDA er det sterke fokuset på samfunnsoppdraget. Mange ansatte uttrykker at det oppleves som meningsfullt for dem å jobbe for at elevene i Oslo skal få en best mulig skole og at dette gir motivasjon.” 

“De ansatte oppfatter organisasjonen som profesjonelt drevet. Dette er de stolte av og opptatt av å videreføre.” 

“Det kom også tydelig frem at UDA-ansatte har stort engasjement for arbeidet sitt. Dette gjelder på tvers av avdelinger og stillingsnivåer.” 

“De ansatte i de fleste avdelinger la også vekt på at de har gode og støttende kolleger, med mye humor og god trivsel, og at de har et godt forhold til nærmeste leder.”

Men: “Mange opplever at arbeidsplassen er under angrep, at jobben de gjør underkjennes og rakkes ned på av den politiske ledelsen og media.”

Fra de individuelle intervjuene finner vi blant annet følgende: 

“Jeg også er stolt for å kunne bidra til å oppfylle vårt samfunnsansvar, å sikre at elevene kommer seg gjennom skoleløpet. Dette gjør at jeg er motivert til å gå på jobb hver dag.”

“Hun er en tydelig og god leder. Tydelig på mål og våre oppdrag, og at vi er en etat underlagt politisk styring.” 

“Det er et høyt ambisjonsnivå i etaten. Det liker jeg. Det er gøy å være med i et såpass drivende team. Jeg opplever at man får til ting sammen. Kunden vår er elevene og det er den gruppen vi jobber sammen for.”

“Opplever veldig støtte og mulighet for å utvikle seg faglig. Får brukt kompetansen min og opplever god tilbakemelding. Jeg opplever at det er en arbeidsplass med stor takhøyde og oppmuntring for å bli faglig bedre.”

“Det er store utviklingsmuligheter. Da kan vi melde inn hvilke prosjekter vi vil delta på. Alle får ett prosjekt. Vi kan også melde oss på kurs. Alle får kurs.”

“Vi er opptatt å være en sterk fagetat. Vi er opptatt av å levere kvalitet i aIle ledd… [Leder] er kravstor, men det liker jeg. Jeg har jobbet med ledere som ikke har skapt endring. [Leder] står på og motiverer. Denne høsten har hun klart å motivere oss på tross av alt hun står oppi.”

“For meg har er det viktigste for arbeidsmiljøet at jeg får gjort jobben min og ivareta faglighet, herunder anledning til å kunne si fra når jeg er uenig i noe. Da er det viktig med tydelig rammer og at fag blir tatt på alvor. Aldri opplevd underliggende agendaer her.”

“Føler meg lyttet til og at min kompetanse blir brukt. …Opplever at jeg har fått et veldig stort faglig spillerom.”

“Jeg trives godt i denne jobben.”

“I avdelingen er det et grunnleggende godt arbeidsmiljø. Jeg opplever at vi stort sett samarbeider godt med alle avdelingene.”

“Jeg mener vi har det veldig bra.”

“Jeg trives godt på jobb, har ikke noe å utsette på arbeidsmiljøet. Gleder meg til å gå på jobb hver dag.”

“Jeg opplever at min avdeling er helt fantastisk. Jeg synes det er en absurd situasjon vi er i nå, som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg udelt positiv til UDA.”  

“Personlig opplever jeg at arbeidsmiljøet er veldig godt. Jeg trives godt med de jeg jobber sammen med. Jeg opplever at jeg får anerkjennelse for mitt arbeid og min kompetanse. Jeg opplever at det er tillit til at jeg løser mine arbeidsoppgaver på en god måte. Kan ta kontakt med mine ledere for støtte og råd.”

Noen vil mene at jeg her bare viser frem deler av bildet som tegnes i PwCs arbeidsmiljøundersøkelse, og at jeg har vært veldig selektiv når jeg har valgt overskrift på denne bloggen.

Det er riktig – men bildet som tegnes her, er antagelig mindre skjevt enn det bildet mediene tegner. 

Det er merkelig at ikke PwC selv eller den ansvarlige byråden føler trang til å nyansere det bildet mediene tegner. Et tydelig funn er tross alt at organisasjonen er sliten, blant annet på grunn av det “mange opplever som et ensidig negativt fokus i media”.  De mener at “arbeidsplassen er under angrep, at jobben de gjør underkjennes og rakkes ned på av den politiske ledelsen og media”.

Så kanskje byrådet rett og slett kunne starte forbedringsarbeidet ved å bidra til å tegne et litt mer positivt og sannferdig bilde av etaten i mediene?

Abortsaken og KrF

Tidlig i går kveld twitret jeg denne meldingen: “Interessant at så mange kommentatorer som er mot å endre abortlovens paragraf 2c, mener at det er ekstremt viktig at KrF får gjennomslag for å endre den, fordi det vil være et så stort nederlag hvis den ikke blir endret. De virker nesten mer ivrige enn KrF selv.”

Den som først svarte meg, var den saklige og dyktige Jens Kihl, som er journalist i BT, og som forklarte hvorfor saken får så stor oppmerksomhet i mediene. Han la blant annet vekt på hvor avgjørende saken var for KrFs veivalg.

Jeg på min side svarte at jeg mener at mange er for skråsikre når de tillegger denne saken så stor og avgjørende vekt, og at dekningen er ute av proporsjoner – og jeg stilte også spørsmål ved måten mange gjengir Kjell Ingolf Ropstad på. Jeg er fortsatt ikke sikker, men så langt mener jeg at jeg har hørt Ropstad snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med sorteringssamfunnet. Jeg har ikke hørt at han spesifikt har snakket om en “historisk mulighet til å få endret abortlovens paragraf 2c”. Jeg skjønner at noen kanskje oppfatter dette som flisespikkeri, men man kan også se det på en annen måte, og det skal jeg forklare det nærmere nedenfor. Kihl sa seg for øvrig enig i at han syns at noen kolleger har gått litt vel langt i å hamre inn sitt eget syn på saken.

Denne lille twitterutvekslingen utløste en liten storm som jeg ikke kunne delta så lenge i, fordi jeg hadde andre avtaler. Og i dag er twitter full av meldinger til meg og om meg som har sporet helt av. Jeg velger derfor å utkvittere saken fra min side på denne måten.

For det første: Tillegger noen denne saken for stor og avgjørende vekt når de skal bedømme hvorfor flertallet på KrF-landsmøtet stemte “blått”?

Jeg mener det. Jeg vet at journalister har mange kilder, men det har jeg også, så det er ikke en vurdering som er grepet ut av luften. Det ser dessuten ut til å være et mønster at de som ønsket at “rød” side vant, tillegger denne saken større betydning enn mange på “blå” side gjør. Det er selvsagt unntak fra dette mønsteret, for Vebjørn Selbekk er for eksempel en av dem som ønsket “blå” seier, og som mener at denne saken hadde svært stor betydning.

Til syvende og sist er det ingen som kan si noe bombesikkert om hvor mye denne saken har betydd – det er et spørsmål om skjønn basert på den kunnskapen og de vurderingene den enkelte gjør.

For det annet: Er dekningen av denne saken, samlet sett, ute av proporsjoner – målt mot alle de saker de diskuterer og skal bli enige om på Granavolden og målt mot sakens betydning for KrF?

Jeg mener det. Og jeg tror det har sammenheng med to forhold. Det ene forholdet er det samme som Jens Kihl pekte på, nemlig at andelen kommentatorer som selv er sterkt engasjert, er uvanlig høyt. Hadde det vært en annen sak, hadde dekningen vært mer “kjølig” og nøytral enn den er nå. Jeg syns ikke det gjør noe at mange kommentatorer gir uttrykk for eller lar det skinne igjennom hva de mener, og at de mener det veldig sterkt, men jeg er ganske sikker på at det påvirker både omfanget av og innholdet i dekningen.

Det andre forholdet er at spørsmålet er kontroversielt, og at mediene (og politiske motstandere) nærmest per definisjon gjerne vil holde liv i spørsmål som skaper “bråk” og konflikt.

For det tredje: Har Kjell Ingolf Ropstad uttrykt seg slik at han har gjort en helt direkte kobling mellom den “historiske muligheten” og en endring av paragraf 2c? 

Jeg holder det fortsatt åpent at han har gjort det, jeg har tross alt ikke hørt alt han har sagt. Og jeg har mottatt haugevis av linker og sinte kommentarer på Twitter som nærmest fremstiller meg som en idiot og spindoktor, siden jeg ikke har sett dette. Men mitt poeng er, såvidt kan se, i hvert fall inntil videre, intakt. Det Ropstad har gjort, er å snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med “sorteringssamfunnet”. Og de konkrete endringene han har snakket om, er en mulig endring i abortlovens paragraf 2c, et forbud mot selektiv abort ved flerlingesvangerskap (“tvillingabort”),  og andre tiltak, som ikke har med abortloven å gjøre, som kan hjelpe mennesker til å bære frem og ta omsorg for barn med spesielle behov – og tiltak knyttet til bioteknologiloven. Jeg har også hørt Ropstad si at “tvillingabort” er den “verste form for sortering”.

Og som nevnt: Er dette flisespikkeri – eller er det viktig?

Gode politikere er flinke med ord, og de er nøye på å holde et høyt presisjonsnivå, blant annet for ikke å love mer enn de kan holde. Jeg vet ikke, men hvis det er slik at Ropstad bevisst har valgt å uttrykke seg slik jeg tror han har gjort, så kan det være flere årsaker til det: Det kan skyldes at han vet at det blir vanskelig å få igjennom alle de ønskene KrF har i abortspørsmålet. Det kan skyldes at man rent forhandlingstaktisk ofte bør kreve mer enn det er sannsynlig at man får. Det kan skyldes at (mange i) KrF, innerst inne, vil være svært fornøyd med å få igjennom én av de to endringene i abortloven. Det kan skyldes at KrF selv, ettersom debatten har utviklet seg, har et mindre intenst ønske om å endre paragraf 2c akkurat nå, hvilket igjen kan skyldes konfliktene det skaper, og en erkjennelse av at det kan gjøre veien frem til for eksempel 18 ukers grense for selvbestemt abort kortere – eller det kan skyldes at det er blitt klarere at hele saken kunne fortjene en nærmere utredning. Jeg vet ikke hva Ropstad eventuelt tenker om dette – jeg syns bare det er lett å se at situasjonen kan være en annen i KrF enn mange kommentatorer fremstiller den. 

Jeg har mange ganger før, blant annet på denne bloggen, gitt uttrykk for hva jeg personlig mener om abortlovens paragraf 2c og “tvillingabort”, så jeg skal ikke gjenta det.

Ettersom debatten har utviklet seg i høst, er jeg imidlertid blitt stadig mer overbevist om at det som trengs, er en fullstendig gjennomgang av loven, som er 40 år gammel. Det ville vært helt naturlig å gjøre med andre lover, men det er antagelig vanskelig i dette tilfellet – fordi det i seg selv vil skape konflikt.

Men det hadde vært bra, dersom vi kunne diskutert disse spørsmålene på en roligere, mer søkende og konstruktiv måte – slik vi faktisk gjorde sist denne debatten var oppe, på 1990-tallet.

Den begredelige historien om formuesskatten

Forhandlingene om å danne en utvidet sentrum/høyre-regjering er i gang. Lykkes det, vil vi få en borgerlig flertallsregjering for første gang på 35 år.

Mens mange medier er mest opptatt av abortloven, finnes det mange andre som er opptatt av helt andre ting. For hva vil en mulig regjeringsplattform si om skolen, klimaet, familiene, innvandring og forsvar?

Mange i næringslivet er opptatt av formuesskatten. Hva vil skje med den?

Diskusjonen om formuesskatten strekker seg langt tilbake i tid, men la meg holde meg til dette århundret.

I 2001 gikk alle de fire partiene som nå forhandler, til valg på å fjerne formuesskatten på næringskapital (også kalt arbeidende kapital) eller på å fjerne den helt.

Fremskrittspartiet sa «nei til formuesskatt». Høyre ville «fjerne formuesskatten». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville «redusere formuesskatten med sikte på bortfall». Også Senterpartiet ville endre formuesskatten til fordel for mange vanlige bedrifter.

Da KrF, Venstre og Høyre i 2001 gikk sammen om å danne regjering, Bondevik II-regjeringen, lovet de å styrke norsk eierskap «bl.a. gjennom nedtrapping av formuesskatten»

Men nedtrappingen ble ytterst beskjeden. I forbindelse med at utbytteskatten ble innført i 2005/06, fremla derfor de tre daværende regjeringspartiene nye løfter. Bondevik II-regjeringens plan var at «det legges opp til en halvering av formuesskatten i løpet av 2006 og 2007, hovedsakelig ved reduserte satser, økte innslagspunkt og eventuelt en felles reduksjonsfaktor for alle aksjer ved verdsetting. Formuesskatten trappes videre ned med sikte på avvikling».

Men heller ikke dette ble noe av da Stoltenberg II-regjeringen kom til makten. Den økte riktig nok bunnfradraget, men samlet sett ble formuesskatten på næringsvirksomhet økt fra 2,2 til 6,8 milliarder kroner i 2013, i tillegg til at den nye utbytteskatten økte til cirka 8 milliarder kroner.

Neste gang de borgerlige kom til makten, i 2013, var løftene stort sett de samme: Fremskrittspartiet ville «gradvis fjerne dagens formuesskatt ved å øke bunnfradraget». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Høyre ville «trappe ned og på sikt fjerne formuesskatten», mens Venstre ville «redusere og på sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville reformere formuesskatten og «fjerne formuesskatt på arbeidende kapital».

I Sundvolden-plattformen ble løftene noe moderert, sannsynligvis fordi Høyre og Frp ikke ville love for mye for de nærmeste fire årene. Der het det derfor at regjeringen ville «trappe ned formuesskatten ved å heve bunnfradraget og senke satsen». I samarbeidsavtalen med KrF og Venstre het det at «privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt».  

Formelt sett har regjeringen og de fire partiene holdt løftene sine, men det er bare så vidt. Satsen er senket og bunnfradraget er økt, men mange har likevel fått økt formuesskatt. Dette har skjedd, blant annet fordi formuesskatteverdiene er økt, noe som igjen skyldes at også den såkalte rabatten er redusert. Eller for å være mer presis: Skattesatsen er redusert én gang, men siden aksjerabatten for viktige formuesposter også er redusert betydelig i samme periode, er nettoeffekten for mange at formuesskatten som betales har økt, ikke gått ned. Også inntektene til staten fra formuesskatten på arbeidende kapital har økt siden de borgerlige kom til makten i 2013.

Ved valget i 2017 ble løftene stort sett gjentatt.

Fremskrittspartiet ville fortsatt «avvikle formuesskatten», og KrF ville fortsatt «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville at «formuesskatten reduseres ved en gradvis økning av bunnfradraget og en lavere verdsettelse av aksjer», mens Høyre ville «redusere og fase ut formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske arbeidsplasser, samt øke bunnfradraget og på lenger sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville fortsette nedtrappingen av formuesskatten.

Da Stortinget behandlet den siste skattereformen våren 2016 var partiene forbilledlig klare:

Høyre og Fremskrittspartiet mente at «formuesskatten på arbeidende kapital må reduseres, og på sikt bør formuesskatt på arbeidende kapital fases ut».  KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital» og mente derfor at «formuesskatten på arbeidende kapital bør trappes videre ned og på sikt fases ut». Også Venstre mente at «formuesskatten bør trappes videre ned og på sikt fases ut».

Mens alt dette har skjedd, har argumentene for å fjerne skatten på arbeidende kapital bare blitt viktigere. Det er nemlig spesielt viktig å styrke næringslivet og privat, norsk eierskap nå når Norge må omstilles og trenger ny vekst i bransjer utenom oljen. Men argumentene er i bunn og grunn de samme:

  • Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere i Norge og ikke av norske eiere i utlandet eller av utenlandske og offentlige eiere i Norge.
  • Formuesskatten er en skatt som også må betales når bedriftene går med tap.
  • Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale formuesskatt. Og de må ta ut mye mer enn de skal betale i formuesskatt, fordi også utbyttet skal beskattes.
  • Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital prioriteres svært høyt av bedriftene selv.
  • Formuesskatten svekker tilgangen på kapital til nye prosjekter og bedrifter.
  • Norske eiere flytter ut for å unngå formuesskatt.

 

Når vi tenker på hvor mange løfter partiene med stor iver velger å gjennomføre, er det interessant å spørre seg hvorfor løftet om å trappe ned og til slutt fjerne formuesskatten på arbeidende kapital knapt nok gjennomføres med museskritt.

Jeg tror det i hovedsak er to grunner til det:

Den ene grunnen er den voldsomme debatten og kritikken som kommer fra opposisjonen og til dels også mediene, særlig i Oslogryta. Den er opportunistisk og lettvint og ofte uinformert, men ubehagelig for dem som rammes av kritikken, det vil si særlig regjeringen.

Den andre grunnen er på mange måter verre. Jeg tror rett og slett at også borgerlige partier som regel er mer opptatt av å øke de offentlige utgiftene enda mer enn av å redusere skatter og avgifter.  Det økonomiske handlingsrommet som regjeringen og Stortinget har hatt de senere år, er enormt sammenlignet med andre land. Likevel har de bare prioritert å bruke 10 – 20 prosent til å redusere skattene, mens resten har gått til fortsatt vekst i de offentlige utgiftene. Statsbudsjettet er på om lag 1300 milliarder kroner, og det vokser med mange milliarder hvert år. Likevel kan det virke som at en skattelette på fem milliarder kroner er helt uoverstigelig. Og vel å merke: Dette handler ikke om å slippe skatt, men om å skatte på en smartere måte, et tema som Civita har skrevet mye om her

Og her vil jeg gjerne føye til følgende:

Det er ikke riktig, som venstresiden ofte hevder, at regjeringen har gitt store lettelser til “de rike”, fordi den har gjort noen endringer i formuesskatten. En av grunnene til at den ikke har gjort det, er den jeg nevnte foran, nemlig at endringene i formuesskatten har ført til at mange har fått økt formuesskatt. Men den andre grunnen er utbytteskatten, som bare har fortsatt å øke. Den samlede eierbeskatningen er derfor omlag tidoblet siden utbytteskatten ble foreslått av den forrige borgerlige regjeringen. Hvis venstresiden mener at beskatningen av norske eiere var riktig(ere) under Stoltenberg II-regjeringen enn den er nå, og samtidig er mot de lettelsene som den nåværende regjeringen har gitt i formuesskatten, bør den logisk gå inn for å reversere økningen i utbytteskatten. Men det er det ingen som vil. Heller ikke næringslivet har tatt til orde for det. Venstresidens posisjon er altså ikke bare at den er imot lettelsene i formuesskatten. Det venstresiden har vært for de senere år, er en kraftig økning i beskatningen av norske eiere. 

Det spørsmålet som mange stiller seg nå, er hva som vil skje på Granavolden. Vil de fire partiene stå ved løftene sine, eller vil de aller helst bare fortsette å øke de offentlige utgiftene til nye høyder?

Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gjøre det de fire ikke-sosialistiske partiene har lovet. En flertallsregjering har makt til å gjennomføre det den vil, og det er et klart flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Om det ikke kan skje i ett jafs, kan det i alle fall tas tydelige skritt i riktig retning, slik de fire partiene lovet i forbindelse med behandlingen av skattereformen.

For hvis ikke en ikke-sosialistisk og presumtivt næringsvennlig flertallsregjering greier å prioritere dette, hvem i all verden skal gjøre det da?

 

 

Oppdatert: Etter at bloggen ble publisert, har jeg fått spørsmål om hvor mye formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten nå utgjør. Estimater jeg har sett fra NyAnalyse, basert på tallgrunnlag fra Finansdepartementet, viser at formuesskatten på arbeidende kapital utgjør ca. 8 milliarder kroner, og at utbytteskatten utgjør ca. 15 milliarder kroner. Det vil si at eierbeskatningen nominelt har økt fra ca. 2 milliarder kroner i 2005 til ca. 23 milliarder kroner i 2018.

 

Blir klimasaken viktigere? Og i så fall på hvilken måte?

Det kan skje forbausende store endringer i hva velgerne mener er de viktigste sakene fra ett valg til et annet.

I 2013 mente velgerne at disse sakene var viktigst: 1) Helse, 2) Skole, 3) Samferdsel, 4) Miljø, 5) Skatt.

Ifølge Velgerundersøkelsen for 2017 var delvis sakene og delvis rangeringen en annen: 1) Innvandring, 2) Skatt, 3) Skole, 4) Miljø og 5) Sysselsetting.

Klimasaken, som her er omtalt som “miljø”, kom på en fjerdeplass begge ganger. Såvidt jeg husker, har den aldri nådd helt opp, men den kom på 2. plass i 2009.

Ifølge en meningsmåling i Danmark, som vel og merke ikke er basert på samme metode som den norske velgerundersøkelsen, har velgernes rangering av klimaspørsmålet nå gjort et stort hopp. Miljø- og klimasaken rangerer nå helt på topp sammen med helsepolitikken, mens innvandringspolitikken, som vanligvis har betydd veldig mye for danske velgere, har rykket ned til en tredjeplass.

Det er ikke godt å vite hvor sannferdige velgerne er når de svarer på slike spørsmål. Kanhende later de som miljø- og klimapørsmålet betyr mer for dem enn det gjør, fordi det høres “riktig” ut. Dessuten er det ikke sikkert slike effekter er så langvarige. Flyktningkrisen, finanskrisen og oljekrisen var alle hendelser som ikke kunne forutsees, og som antagelig raskt satte sitt preg på velgernes preferanser. På samme måte kan man kanskje anta at den varme sommeren vi hadde i fjor, har satt sitt preg på danskenes preferanser nå. 

Danmark skal ha Folketingsvalg senest 17. juni 2019. Derfor er det selvsagt interessant hva velgerne nå syns er mest viktig og hvilken tillit de ulike partiene har i de viktigste sakene. Mange tror at både innvandringspolitikken og helsepolitikken vil spille en stor rolle – og at det også vil være viktige diskusjoner om offentlige og private velferdsløsninger. Men spørsmålet er nå om også klimasaken vil få økt betydning.

I Danmark som i Norge er det nå en konkurranse blant de fleste partiene om å være “grønnest” mulig. De som stiller seg litt utenfor, blant annet for å forsvare de som trenger å bruke bil i distriktene, er gjerne Dansk Folkeparti – akkurat som Fremskrittspartiet og Senterpartiet gjør det i Norge. Men generelt er klimasaken en mye mer dominerende del av alle partiers politikk enn den var for bare få år siden.

Et spørsmål som nå blir stilt i Danmark, er hva slags debatter vi får, dersom klimasaken virkelig “tar av” i velgernes bevissthet. Kan debatten bli like hard og polariserende som innvandringsdebatten har vært? Vil den ha like sterke verdipolitiske undertoner?

Foreløpig er det nok vanskelig for mange velgere å se hva som er forskjellen på de ulike partienes klimapolitikk. Mange har kanskje inntrykk av at det bare er gradsforskjeller, og at noen prioriterer klimaet høyere enn andre. Det er for eksempel mange flere som mener at Miljøpartiet De Grønne (MDG) har den beste politikken for miljøet enn partiet har velgere.

I 2017 var det overraskende nok Høyre som hadde størst tillit blant velgerne i miljøpolitikken. De andre partiene fulgte etter i denne rekkefølgen: MDG, Ap, SV, Venstre, Sp, Frp, KrF, Rødt. Men denne rekkefølgen kan nok fort endre seg, dersom debatten om dette politikkområdet endrer seg og blir mer intens og tilspisset.

Så hva kunne noen mer grunnleggende og dermed vanskeligere debatter om klimaet handle om?

La meg nevne noen muligheter, delvis inspirert av debatten som foregår i Danmark:

Vi kan få en debatt mellom de som mener at det er krise, og at det må gjennomføres svært radikale tiltak – og de som mener at vi har tid til å gjennomføre en gradvis og mindre dramatisk politikk. Stadig flere ser ut til å mene det første, og enkelte går så langt at de antyder at demokratiet ikke vil greie å løse problemene, og at vi derfor må ty til illiberale tiltak.

En av dem som mottok Nobelprisen i økonomi, blant annet fordi han har implementert hensynet til miljøet i de økonomiske modellene sine, Paul M. Romer, er av en annen oppfatning: “Når vi starter med å redusere karbonutslippet, vil vi bli overrasket over at det ikke er så vanskelig som fryktet. Farene med de alarmerende spådommene er at de får folk til å føle seg apatiske, og at det ikke er mulig å gjøre noe. Det er fullt mulig, selv nå, å redusere utslippene og samtidig øke levestandarden. Gjør vi det rette, kommer livene våre til å bli bedre. Men tiden for å gjøre det rette er nå”, har Romer sagt til The Guardian.

Romer berører med dette også en annen viktig debatt, nemlig mellom de som tror at klimaproblemene kan løses, eller bare kan løses, med økonomisk vekst – og de som mener at vi må ha nullvekst eller negativ vekst for at kloden skal overleve. I Danmark er det (minst) to partier som mener at klimaproblemene ikke kan løses, hvis vi samtidig skal ha økonomisk vekst. I Norge er det, såvidt jeg kan forstå, bare MDG som tydelig gir uttrykk for at økonomisk vekst ikke er forenelig med en løsning på klimaproblemene, og at det er selve veksten som forårsaker klimaproblemene. Organisasjonen Framtiden i våre hender har lenge hatt den samme filosofien. Også Rødt går langt i å hevde at den økonomiske veksten må avskaffes, men da gjennom en “sosialistisk økonomi” som sikrer at de som har minst, fortsatt skal kunne øke sitt materielle forbruk på bekostning av andre.

Det er ikke lett å forestille seg hvordan vi skal kunne skape et økonomisk system som går i null eller minus. Man skulle tro at det forutsetter at det innføres sterkt illiberale tiltak. I tillegg blir fordelingsspørsmålet prekært, og vi må påregne et veldig hardt og polarisert samfunn. Selv i vårt land, der samfunnskaken har vokst mye så å si hvert år i et par hundre år, har vi livlige – og av og til ganske harde – diskusjoner om hvordan vi skal bruke og fordele “kaken”. Jeg tør nesten ikke å tenke på hvilket samfunnsklima vi ville få, dersom vi hvert år skulle fordele en stadig mindre kake. 

Jeg tror økonomisk vekst er forenelig med og nødvendig for å løse klimaproblemene. Men fordelingsspørsmålet kan bli vanskelig likevel. Vi vil nemlig også få en debatt om hvem som skal bære byrdene ved en mer omfattende klimapolitikk. Vi kan få en debatt mellom de som lett kan endre adferd og/eller betale for fortsatt miljøskadelig adferd – og de som hverken har mulighet til å endre adferd eller har råd til å betale for miljøskadelig adferd. Et typisk eksempel er bruk av bil: Hvis man har god økonomi og/eller bor i by, er det lett å kjøpe en el-bil, betale for dyre fossilbiler og/eller greie seg med kollektiv transport. For en som har dårlig råd og bor i et område med lange avstander og et dårlig kollektivtilbud, er ikke valgmulighetene like mange. Dermed vil for eksempel bil- og drivstoffavgifter ramme forskjellig, og det vil ramme hardest dem som har minst fra før – slik vi nå har sett et eksempel på i Frankrike. Ett viktig spørsmål kan dermed bli hvordan man eventuelt kan kompensere dem som kommer dårligst ut, slik at ikke klimapolitikken får en type fordelingseffekt som til slutt kan skape sosial uro.

Denne problemstillingen gir også assosiasjoner til en annen problemstilling, som muligens heller ikke har vært tilstrekkelig belyst – nemlig spørsmålet om gulrot eller pisk. Vi kan få en mer markant debatt mellom de som mener at vi hovedsakelig må straffe dem som har en miljøskadelig adferd, i tråd med forurenseren skal betale-prinsippet – og de som mener at vi primært bør belønne, det vil si subsidiere, dem som velger miljøvennlig. Spørsmålet ble satt på spissen, blant annet da byrådet i Oslo bestemte seg for å subsidiere alle som kjøpte el-sykler – ikke ut fra behov, men ut fra et først til mølla-prinsipp. Selv tror jeg det blir brukt for lite pisk, og at årsaken til det er at det er ubehagelig, både for politikerne som må innføre det og for mange av dem som blir rammet.

Utelukkende pisk er imidlertid neppe nødvendig – det vil også være argumenter som taler for å bruke positive incentiver for å bevege marked og mennesker i riktig retning. Den dagen det blir like uglesett å kjøre en forurensende bil som det i dag er å røyke, vil det skje noe – slik det allerede ser ut til å skje i Oslo vest, der mange har hatt råd til å gå foran med å kjøpe el-biler. 

En annen debatt som kan komme sterkere, er mellom de som mener at vi først og fremst må ta et personlig ansvar for å legge om livsstilen vår – og de som mener at dette ikke primært er et spørsmål om hva vi gjør selv, men hva vi kan få markedet og politikken til å gjøre. Nå er det vel ingen som er direkte imot at vi flyr mindre, kjøper el-sykkel, sorterer søppel og spiser mindre rødt kjøtt. Spørsmålet er bare hvor mye det hjelper og hvor mye moralisering og regulering vi skal måtte finne oss i og hvor dårlig samvittighet vi skal måtte ha fordi vi reiser på ferie til Syden. Selv syns jeg vi bør prioritere dulting fremfor pekefingre og tvang så langt det er mulig. 

Og til sist vil vi selvsagt fortsatt ha en debatt mellom de som er mest opptatt av hva vi får til globalt og ikke nasjonalt – og de som mener det både er nødvendig og mest moralsk at vi prioriterer å gjennomføre tiltak i Norge. Denne debatten får blant annet følger for hva vi skal mene om fortsatt olje- og gassutvinning på norsk sokkel. Er det et gode, fordi alternative energikilder er mer forurensende? Eller forlenger vi pinen og unnlater å ta eget ansvar, hvis vi ikke avslutter leting og produksjon snarest mulig?

I tilknytning til denne debatten kan det også bli en debatt mellom de som er mest opptatt av konsekvensetikk og de som er mer preget av sinnelagsetikk. Dyre klimatiltak som er lite effektive, vil neppe styrke klimasaken i befolkningen.

Selv er jeg dessverre ingen ekspert på klima eller klimapolitikk. Men det skal bli spennende å se hvordan debatten utvikler seg, hvis velgerne i ramme alvor prioriterer saken høyere enn de har gjort til nå!

Fakta om farlige forskjeller

I år skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om økonomisk ulikhet og sosial bærekraft.

Stortingsmeldinger får ikke alltid så stor betydning for den faktiske politikken som føres. Men de kan likevel ha en viktig misjon. De kan frembringe et kunnskapsgrunnlag for viktige debatter som føres, og de kan angi retning for politikken. De gir også opposisjonen anledning til å vise frem sin politikk.

I ulikhetsdebatten trengs det kunnskap. Det fikk vi en illustrasjon på da SSB forleden la frem tall som viser hvordan den økonomiske ulikheten i Norge har utviklet seg det siste året. 

Tallene ble kommentert av mange, og kommentarene viser at det er bred enighet i Norge om at relativt lav økonomisk ulikhet er et gode. Samtlige partier mener at det er viktig å bevare små forskjeller.

Samtidig er det ingen partier som har makt til å bestemme over alt som påvirker den økonomiske ulikheten, og det er heller ingen partier som fører en politikk hvis eneste mål er å redusere den økonomiske ulikheten. Samtlige partier støter på dilemmaer når de vil ivareta ulike verdier og mål for samfunnsutviklingen og når de skal velge virkemidler for å nå målene.

For å ta noen eksempler: Innvandring øker ulikheten i Norge, men reduserer den globalt. Fjerning av kontantstøtte vil øke ulikheten på kort sikt, men kan kanskje redusere den på sikt. En gitt skattereduksjon kan øke ulikheten, men kan virke motsatt på sikt, for eksempel fordi den fører til at flere investerer og flere kommer i arbeid. Økt skatt på bolig vil kunne redusere ulikheten på kort sikt, men vil kanskje svekke integreringen av innvandrere, noe som vil bidra til å øke ulikheten. Økte trygder kan redusere ulikheten på kort sikt, men kanskje svekke den høye arbeidsdeltakelsen, som gir oss høy likhet, på sikt. Med pensjonsreformen var det kanskje motsatt, ved at den isolert sett økte ulikheten, men styrket arbeidsdeltakelsen. Noe av det som virker mest likhetfremmende, nemlig gratis eller svært billige offentlige tjenester, som vi har mange av i Norge, regnes ikke engang med i SSB-tallene og gir derfor ikke “uttelling” i en ofte forenklet politisk debatt. En skattereform, som virker likhetsfremmende, kan gi kortsiktige negative utslag på ulikhetsstatistikken uten at de underliggende forholdene er endret. Og det mest effektive virkemiddelet mot økt ulikhet, nemlig kvalitativt god utdanning, virker bare på svært lang sikt. 

Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder høy grad av økonomisk likhet. Og det er den samlede politikken som føres over tid, som avgjør om Norge greier å bevare de små forskjellene. At de politiske partiene vektlegger litt forskjellig i møte med de nevnte dilemmaene – for eksempel i avveiningen mellom økt likhet og økt verdiskaping – er både riktig og naturlig. At det er veldig store forskjeller på partienes avveininger er likevel litt vanskelig å tro når vi ser på ulikhetsutviklingen de siste tiårene.

En forutsetning for å greie å bevare relativt små forskjeller, er at vi har kunnskap om hva som forårsaker og motvirker økonomisk ulikhet. At de politiske partiene faller for fristelsen til å fremføre lettvinte argumenter og analyser, er ikke så rart. At også mediene gjør det, er mer tankevekkende. De skal jo tross alt opplyse oss.

Jeg kan la Dagbladet tjene som eksempel. I den siste podcasten til Marie Simonsen blir det sagt at Dagbladet legger spesielt stor vekt på fakta og forskning. Hvis det er sant, er den lederartikkelen avisen skrev om de nye SSB-tallene under overskriften “Farlige forskjeller”, ikke et godt eksempel.

I denne artikkelen skriver Dagbladet at “ulikhetene i Norge har økt merkbart de siste ti åra”, at “ulikhetene har økt dramatisk i andre europeiske land de seinere tiåra”, og at vi nå ser “den samme tendensen i Norge”. Dagbladet skriver videre at de rikeste i Norge har økt sin andel av den samlede formuen, og at “Erna Solberg mener formuesveksten for de rikeste skyldes børsoppgang, ikke skattelette”, noe avisen ikke ser ut til å ta stilling til – annet enn ved å påpeke “at det er en økende gruppe som verken har råd til å delta i oppgangen, eller arver store verdier”. Avisen etterlater inntrykk av at det, av hensyn til denne gruppen, er ufint av statsministeren å oppfordre flere til å satse på aksjer og fond. Aviser skriver at ulikhetsutviklingen “har vært synlig sida 1980-tallet, men er blitt forsterket under Erna Solberg, som har ført en aktiv politikk for å frigjøre privat kapital, eller gi mer til dem som har mest fra før, som venstresida kaller det”. Til sist skriver Dagbladet et avsnitt om “ulikhetens onde”, der avisen peker på at “vanlige lønnsmottakere må tåle dramatiske omstillinger”, mens en “voksende gruppe nordmenn” er “uberørt av velferdskutt og omstilling” – og at viljen til å bidra til fellesskapet “minskes”. Avisen ser ut til å mene at regjeringen legger “skylda for økende politisk uro og polarisering”“innvandring og internasjonale institusjoner som EU og FN”, men at det er “en ansvarsfraskrivelse regjeringen ikke kan slippe unna med”.

Hva er galt med denne lederartikkelen?

Etter min mening: Nesten alt.

Den inneholder feil, er lite opplysende, holder et lavt presisjonsnivå og er sterkt vinklet – om enn på en litt uklar måte. Det fremkommer i liten grad hva Dagbladet selv egentlig mener om årsakene til (økt) ulikhet eller hva man kan og bør gjøre med det.

Her er noe av det Dagbladet velger ikke å fortelle oss, eller som presenteres på en lite presis og  nyansert måte:

Det vanligste og antatt mest presise målet på økonomisk ulikhet, er den såkalte Gini-koeffisienten (jo høyere tall, jo høyere ulikhet). Målt på denne måten var det ingen økning i den økonomiske ulikheten det siste året, slik mange har påstått og spådd.

Påstanden om at ulikhetene i Norge har økt merkbart de siste ti årene, kunne med fordel vært nyansert. I 2007 var Gini 0,244, mens den i 2017 var på 0,252. Men i mellomtiden har Gini vært både 0,231 og 0,263. Også i årene 2000, 2002, 2003, 2004 og 2005 var Gini høyere enn Gini er nå.

Med en slik nyansering ser man også hvordan Dagbladet overdriver når avisen påstår at vi akkurat nå ser den samme tendensen til “dramatisk” økning i ulikheten som vi har sett i enkelte andre land.

Dagbladet har rett i at den langsiktige trenden siden 1980-tallet har vært en viss økning i ulikheten, men den har vært moderat og fra et svært lavt nivå. Men det er ikke riktig at denne utviklingen er “forsterket under Erna Solberg”. At noe utvikler seg i en bestemt retning under en gitt regjering forteller for øvrig i seg selv lite om årsaksforholdene. En økning eller reduksjon i ulikheten kan skyldes forhold som skjedde og/eller politikk som ble ført under tidligere regjeringer.

Det Dagbladet velger å skrive om, er formuesulikheten. Dette er et mye vanskeligere mål å forholde seg til, blant annet fordi mange mennesker både har boligformue og gjeld.

Når det gjelder formuen til de rikeste, som Dagbladet er opptatt av, består den selvsagt at mer enn bolig. De rikeste bruker nærmere 90 prosent av ligningsformuen sin på næringsvirksomhet, altså små og store eierandeler i bedrifter som skaper verdier og gir mennesker arbeid. Hvis verdien av disse eierandelene, altså aksjene, øker, blir de rikere på papiret – akkurat som de blir mindre rike (og i verste fall fattige), dersom verdien blir redusert. Neste år kan papirverdiene utvikle seg slik at vi får en stor reduksjon i formuesulikheten. Men ikke i noen av tilfellene berører dette de underliggende forholdene, som er at dette for de fleste er helt teoretiske endringer, siden verdiene ligger i bedriftene.

Spørsmålet som Dagbladet kunne ha drøftet, er om det – i en situasjon der papirverdiene øker, fordi det er børsoppgang – ville være klokt å skattlegge de rikeste mer. Det ville jo selvsagt på kort sikt bidra til å redusere ulikhetene i formue.

Før dette spørsmålet blir besvart, er det kanskje greit å minne om at de rikeste betaler skatt som alle andre: De betaler inntektsskatt, hvis de har inntekt – og bedriftene de er (med)eiere av, betaler selskapsskatt, hvis de går med overskudd. I tillegg betaler de skatt qua eiere og da på to måter: De betaler skatt når de tar ut utbytte av bedriften (altså avkastning på den kapitalen de har stilt til rådighet), og de betaler formuesskatt beregnet av den formuen de har. Samlet sett er eierbeskatningen omlag tidoblet det siste tiåret, som en følge av at man innførte en utbytteskatt i 2005/06, som er økt flere ganger siden. Samtidig ble løftet om at formuesskatten skulle fjernes, brutt.

Jeg har aldri hørt noen næringsdrivende klage på at de de siste årene har måttet betale stadig mer skatt. Det er stor forståelse for at det er riktig å betale utbytteskatt, og de fleste er nok også helt innforstått med at det bør betales skatt av formue som består av private luksusgoder, f.eks. spesielt fine boliger. Men man er mot å betale formuesskatt av næringskapital, altså bedriftenes verdi, blant annet fordi formuesskatten virker konkurransevridende, siden det bare er norske eiere som må betale den – og fordi den må betales, enten bedriften går med overskudd eller underskudd. Mange eiere må derfor tappe bedriftene for urimelig store utbytter for å greie å betale formuesskatten.

Så for å vende tilbake til spørsmålet: Dersom formuesskatten nå skulle økes, fordi børsverdiene går opp, vil dette gjøre situasjonen for svært mange bedrifter mye dårligere. Eierne vil måtte ta ut enda større utbytter for å greie å betale formuesskatten, hvilket vil si at det blir mindre reelle verdier igjen i bedriften til å utvikle den videre.

Dagbladet etterlater inntrykk av at avisen tror at skattelettene som er gitt, er årsaken til den økte formuesulikheten. Det virker usannsynlig – av flere grunner:

  • Skattesystemet betyr ganske lite for omfordelingen i Norge sammenlignet med velferdsordningene. Mens skattesystemet står for cirka en fjerdedel av omfordelingen, står velferdstaten for cirka tre fjerdedeler.
  • De samlede skattelettene har bare lagt beslag på en brøkdel av det handlingsrommet politikerne har hatt til rådighet. 80 – 90 prosent har vært brukt på å øke de offentlige utgiftene.
  • En fullstendig fjerning av formuesskatten (som ingen går inn for) gir knapt noe utslag på Gini-koeffisienten overhodet.
  • Måten regjeringen har gjennomført lettelser i formuesskatten på og de økte børsverdiene har ført til at mange betaler mer formuesskatt enn de gjorde før, og at inntektene til staten fra formuesskatten er “all time high”. 
  • Det evig tilbakevendende spørsmålet om hvorvidt formuesskatt fremmer eller hemmer evnen og lysten til å investere i Norge, er et empirisk spørsmål som det ikke kan gis et endelig svar på før noen eventuelt gjennomfører slik empirisk forskning. Men etter min mening har det formodningen for seg at en avvikling av formuesskatten på næringskapital ville ført til at litt flere ville investert litt mer i Norge. Og det er dette eierne av bedriftene sier selv.

Dagbladets beskrivelse av “ulikhetens onde” har mye for seg – men virker litt utenlandsk. I Norge har vi til nå håndtert “dramatiske omstillinger” på en svært god måte, og det er ikke gjennomført noen “velferdskutt”, slik avisen skriver. De offentlige utgiftene har, tvert om, bare fortsatt å vokse, enda mange, i teorien i hvert fall, mener at veksten bør dempes. Jeg kan heller ikke se at Dagbladet har rett i at regjeringen “skylder” på for eksempel EU eller FN når det gjelder ulikhetsutviklingen. Men den peker selvsagt på fakta som alle må forholde seg til, nemlig at innvandring med nødvendighet øker ulikheten, og at den “økende gruppe(n) som verken har råd til å delta i oppgangen, eller arver store verdier” i all hovedsak er innvandrerfamilier som har mange barn, og der de voksne arbeider mindre enn andre voksne gjør.

Dagbladet skriver til slutt av viljen til å bidra til fellesskapet, blir redusert. Teksten er såpass uklart skrevet at det er vanskelig å forstå om dette er en beskrivelse av et internasjonalt fenomen, en spådom om hva som kan eller vil skje, eller noe som faktisk skjer.

Sannheten er uansett at det ikke er mulig å finne noen dokumentasjon som tyder på at viljen til å bidra til fellesskapet i Norge er redusert. Vi bør absolutt være på vakt mot en slik utvikling, men hvis skatteviljen virkelig blir redusert, må vi også se mer fordomsfritt på årsakene enn Dagbladet synes å gjøre.

Helt til slutt: I debatter om hva man skal gjøre for å motvirke økende forskjeller på lang sikt, er det to typer løsninger som ofte går igjen: Det ene er en form for borgerlønn – og det andre er en form for selveierdemokrati. 

At statsministeren nevner det siste som en mulighet som bør utforskes av flere, er ikke upassende, men interessant.