Første gang jeg hørte om «tvillingabort», fikk jeg nærmest sjokk.

Jeg ante ikke at det var mulig å få abortere bare ett av to friske fostre, jeg visste ikke at det var lov, og jeg hadde ikke tenkt over at noen ville be om å få en slik abort.

Dette var i 2015.

I begynnelsen av 2016 skrev jeg en artikkel der jeg innledet med å spørre «hvordan det kan ha seg at mennesker, som er sterke tilhengere av loven om selvbestemt abort, blir opprørt over adgangen til å få foretatt fosterreduksjon?» I artikkelen reflekterte jeg over årsakene til dette, og jeg kan ikke huske at jeg mottok en eneste sint eller hatsk kommentar.

Mindre enn fire år senere er stemningen en helt annen. Debattklimaet er knallhardt, og det brukes ekstremt sterke negative ord og uttrykk om dem som fortsatt er skeptiske til såkalt tvillingabort. Det er som vanlig verst i sosiale medier, men det er ikke mange som holder seg tilbake. Arbeiderpartiets ledelse har varslet «massiv motstand» mot innstramninger og mener visstnok at en endret praksis er noe som vil vekke oppsikt utenfor landets grenser. Dagbladets politiske kommentator Marie Simonsen mener at KrF er «kvinnefiendtlig» og ikke engang skjønner det selv, og at Kjell Ingolf Ropstad vil bli en statsråd “av den verste sorten”, fordi han ikke vet “hva han ikke kan”.  Bjørnar Moxnes fra Rødt sier at Ropstad «bør grue seg» til 8.mars, mens NRK melder at Moxnes «varsler» tidenes største protesttog.

Hva er det egentlig som fører til så sterke reaksjoner og ordbruk og til så liten interesse hos mange journalister for å utforske nyansene?

I Norge har vi selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke. For å få en abort etter utgangen av 12.uke, må visse kriterier være oppfylt, og saken må avgjøres av en nemnd. I praksis innvilges nesten alle ønsker om å få en sen abort, blant annet fordi det legges stor vekt på hva kvinnen selv mener.

På hele 2000-tallet har det, i henhold til abortlovens paragraf 2, vært utført fosterreduksjon når ett av fostrene er alvorlig sykt eller skadet. Det spørsmålet som kom opp i 2015, var om det også skulle være tillatt å abortere friske fostre ved flerlingesvangerskap.  De legene som utfører slike aborter, visste ikke hva som var lov og mente at det var et hull i loven: Fordi fosterreduksjon, av medisinske grunner, bare kan gjennomføres etter utgangen av 12.uke, mente legene at det burde behandles av en nemnd.

Legene ble ikke hørt.

Lovavdelingen i Justisdepartementet mente nemlig at loven måtte forstås slik at en kvinne kan be om å få fjernet ett eller flere friske fostre ved et flerlingesvangerskap, selv om det må skje etter utgangen av 12.uke, uten å gå veien om en nemnd.  Siden den gang er det gjennomført 14 slike aborter i Norge, hvorav én i 2016, fem i 2017 og åtte i 2018.

Det som nå vekker så sterke reaksjoner, er at den nye firepartiregjeringen vil endre loven eller praktiseringen av den, slik at disse abortene for fremtiden skal behandles av en nemnd. Det blir neppe færre aborter av den grunn, men det blir en likebehandling av alle aborter som må skje etter utgangen av 12.uke. 

Vi som er enige med legene og den nye regjeringen, beskyldes for å være bakstreverske, illiberale og kvinnefiendtlige. Men kan det tenkes at det også finnes noen aktverdige grunner til å være skeptisk til selvbestemt fosterreduksjon?

Etter min mening kan det finnes flere slike grunner.

* Grunnen til at vi har en abortlov, er at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort, og at alternativet til abort er mye verre. Men det er nok vanskeligere for mange å se at grunnene til ikke å ville få to barn, når man ønsker seg ett, kan være like tungtveiende.

* Det er medisinsk risiko knyttet til slike aborter. Det er blant annet en risiko for at også det andre barnet dør.

* Abortmetoden er spesiell og antagelig ekstra belastende for kvinnen. For å sitere en av gynekologene som har engasjert seg i debatten: «Kvinnen er ved bevissthet, og vi står over henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes enn en vanlig abort.»

* Det er fare for seleksjon eller sortering. I dag er det legene som velger hvilke fostre som skal aborteres og hvilke som får leve, og regelen er at de skal ta det fosteret som ligger lettest tilgjengelig. Men hva hvis teknologien blir enda bedre, og det er forskjell på fostrene? Man behøver ikke å være rakettforsker for å forstå at det kan oppstå situasjoner hvor det, av ulike grunner, kan bli fristende å velge ett foster fremfor et annet. I så fall blir det en selektiv abort på ett av flere friske fostre.

* Det kan være en risiko for at vi får en form for «abortturisme» til Norge. Norge er, ifølge de legene som utfører disse abortene, det eneste landet som nå praktiserer selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre. Og siden abort er å betrakte som helsehjelp, vil alle kvinner som befinner seg i Norge, ha rett til å få tatt en abort på lik linje med kvinner som er bosatt i Norge. Så lenge man ikke trenger å gå veien om en nemnd, vil dette lettere kunne bli en mulighet også for kvinner fra andre land, som ikke tillater selvbestemt fosterreduksjon. (Selv skrev jeg feilaktig om dette i min artikkel i 2016, da jeg trodde selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre var tillatt i Danmark. Det er det ikke.)

* Til sist er det vanskelig ikke å ha respekt for det emosjonelle. Foreldrene, og kanskje de som fødes, vil hele sitt liv vite at barnet hadde en bror eller søster, som skulle vært født samtidig og delt livsveien med dem. Jordmorforeningen har tatt avstand fra abort av friske tvillinger av slike grunner. De setter «et stort etisk spørsmålstegn ved dette», blant annet fordi vi ikke vet hvilke langtidsvirkninger det vil ha.

Det var ingen som tenkte på muligheten for fosterreduksjon da abortloven ble laget for cirka 40 år siden. Loven heter «Lov om svangerskapsavbrudd», men får man utført en fosterreduksjon, avbrytes ikke svangerskapet. Enten vi tillater fosterreduksjon med eller uten nemnd, viser dette hvor utdatert loven er, og at den trenger en revisjon. Men akkurat det vil ikke skje, siden den nye regjeringen har bestemt at det ikke skal skje noen andre endringer i (praktiseringen av) loven.

Alle argumenter som taler mot selvbestemt fosterreduksjon, må naturligvis veies mot argumenter som taler for. At man så kan komme til ulike konklusjoner burde egentlig ikke forbause noen.

Så for å oppsummere:

Det spørsmålet som diskuteres, er altså om de ekstremt få kvinnene som ønsker å abortere en frisk tvilling, skal måtte gå veien om en nemnd eller ikke. Noen mener at spørsmålet er så lite at det er en fillesak.  Andre argumenterer som om hele abortloven er i fare, fordi vi har en kvinnefiendtlig og reaksjonær regjering.

Selv mener jeg at spørsmålet i praksis er lite, fordi det gjelder få kvinner som antagelig får abort likevel, men at det på sikt kan være viktig for å forebygge «abortturisme» til Norge. 

Men selv et spørsmål som er lite i praksis, kan være prinsipielt viktig, og det mener jeg at dette spørsmålet er. Det er blant annet viktig å forebygge en utvikling der vi i praksis ender med å tillate selektiv fosterreduksjon på friske tvillinger.

Det er trist og tankevekkende at ikke de som nå roper høyest, kan diskutere spørsmålet med litt større respekt for andres syn.