Ensidig og unyansert i Desse dagar

I dag var det premiere på et nytt søndagsmagasin på NRK radio – et program med tittelen Desse dagar

Programmet har satt seg fore “å ta et steg tilbake fra nyhetsbildet og se etter de lange linjene”.

Hypotesen (eller skal vi si den forhåndsbestemte vinklingen) i dette første programmet var at vi nå – etter Black Box- og Wara-sakene – befinner oss på et slags skråplan, der vi er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”, der ytringsfriheten og den frie kunsten er satt under økende press av våre politiske myndigheter – med statsministeren i spissen.

Dette er et tema som det både er viktig og interessant å diskutere. Problemet er måten det skjedde på, som var oppsiktsvekkende ensidig. De som hørte programmet, fikk nok et inntrykk av at det kunne være noe i programmets hypotese om at vi nå befinner oss på et slags farlig skråplan.

Men er det egentlig grunnlag for å si det?

Jeg tviler sterkt på det.

Det er to spørsmål som har gjort dette temaet aktuelt for Desse dagar.

Det ene er statsministerens svar på et spørsmål fra journalist Lars Joakim Skarvøy i VG, da hun hadde pressekonferanse i forbindelse med Høyres landsmøte 13.mars. Der ga hun uttrykk for at hun mente at ingen burde spekulere i hvem som sto bak angrepene på Waras eiendom så lenge saken var under etterforskning, og at det kunne være belastende for politikere og deres familier, og i verste fall svekke rekrutteringen til politikk, dersom mediene blir for nærgående og nærmer seg politikeres privatliv og private hjem. Dette, mente hun, også gjelder “selv om man putter det inn i en kunstnerisk ramme, eller i et satirisk program”, og hun mente at dette er noe som “de som har laget stykket, bør tenke over”.

Det andre er politiets etterforskning og siktelse av tre personer knyttet til Black Box-teatret for å ha krenket privatlivets fred. Saken ble senere henlagt, og den får også et etterspill ved at de tre personenes advokat, Jon Wessel-Aas, har fremsatt en klage på påtalemyndighetens etterforskning, men denne går jeg ikke nærmere inn på her.

Spørsmålet er: Er disse to hendelsene, altså statsministerens uttalelse om at det kan være problematisk, dersom journalister, komikere og kunstnere blir for nærgående overfor politikerne, og politiets etterforskning av folkene bak Black Box-oppsetningen, et tegn på at vi befinner oss på et skråplan, og at det skjer noe som er helt nytt, hvis vi “ser etter de lange linjene”?

Etter min mening er det ingenting i Erna Solbergs uttalelser som innebærer noe nytt. Hun er ikke den første politikeren eller statsministeren som berører ytringsfriheten eller kunstens frihet på en måte som kan kritiseres. Og man behøver ikke å ty til lokale Frp’ere for å finne eksempler.

Er man opptatt av kunstens frihet, mener jeg det burde være langt mer interessant å diskutere konkrete pålegg som kommer fra politisk hold når det skal bevilges penger til kunsten. Det er ikke så mange år siden vi hadde heftige debatter om nettopp dette, altså om våre politiske myndigheter skal kunne stille betingelser til kunsten og kulturen for at de skal kunne få bevilgninger, og om det er riktig å anlegge et instrumentelt syn på kunst, eller om kunsten skal være – ja, fri. Skal kunsten tjene andre formål enn seg selv?

Selv oppsummerte jeg noen av disse debattene blant annet i en blogg jeg skrev i 2010, da Anniken Huitfeldt (Ap) var kulturminister:

Kulturminister Anniken Huitfeldt har gitt flere større intervjuer i det siste. Det er interessant lesning.

Trond Giske ble kritisert, av de som turte å kritisere, for å styre kulturlivet gjennom milde gaver og trusler om straff. Slik kunne han bl.a. “kjøpe” og true seg til mer likestilling og større mangfold i kulturlivet.

Med Anniken Huitfeldt er det mer eksplisitt. Hun ønsker å drive både likestillingspolitikk, fordelingspolitikk og næringspolitikk fra Kulturdepartementet. Kunsten og kulturen er tydeligvis ikke til for seg selv, de er nyttige redskaper for å nå andre mål. Hun mener bl.a. at kulturfeltet blir viktig når “framtidas arbeidsplasser skal bygges”, hun vil se på “hvilke politiske virkemidler vi har til rådighet” for å vedta at kvinneandelen i norsk film skal økes, og hun vil utjevne forskjellene i kulturbruk mellom fylkene.

Hvis man er opptatt av kunstnerisk frihet, skulle man tro at et slikt instrumentelt kultursyn, som blant annet kommer i form av pålegg i tildelingsbrev, er mye mer bekymringsfullt enn at en statsminister faller for fristelsen til å mane til litt forsiktighet når man nærmer seg politikernes private hjem.

Jeg kan heller ikke se at Erna Solberg er spesielt ustø når det gjelder ytringsfriheten – målt mot sine forgjengere eller konkurrenter. Jonas Gahr Støre er godt kjent for å kunne trå feil, noe jeg skrev om i en artikkel i Dagsavisen i 2015. Men Gro Harlem Brundtland er vel antagelig en av dem som i nyere tid har drevet det aller lengst, da hun i 1996 var ute av stand til å beklage eller si unnskyld til den tibetanske munken Palden Gyatso, som hadde sittet i fengsel i 33 år, og som ønsket å bruke sin ytringsfrihet til en fredelig demonstrasjon mot et kinesisk statsbesøk i Norge – men som i stedet ble tauet inn av politiet.

Hva så med politiets siktelse av tre av dem som sto bak Black Box-forestillingen?

Det kan godt hende at politiet har utøvd dårlig skjønn eller gjort et dårlig arbeid i forbindelse med etterforskningen, slik Wessel-Aas har påpekt, men det berører i liten grad det prinsipielle spørsmålet – nemlig om det skal være mulig for politi og domstol å blande seg inn i kunst og kultur, eller om det som nå skjedde, representerer noe helt nytt?

At kunsten skal være fri, betyr ikke at den er fritatt for å følge norsk lov. I dette tilfellet gjaldt det, såvidt jeg har skjønt, både om selve forestillingen hadde et innhold som krenket privatlivets fred, og om privatlivets fred var krenket i forbindelse med forberedelsene til forestillingen.

Det er, som sagt, absolutt mulig at politiet i denne saken burde utøvd et bedre skjønn, men prinsipielt sett har selvsagt ikke påtalemyndigheten gjort noe galt ved å etterforske om det har vært begått lovbrudd.

I dagens radioprogram ble det vist til dommen mot Jens Bjørneboe og boken Uten en tråd fra 1960-tallet for å illustrere at slikt ikke skjer i dag, men også det blir litt feil. Bjørneboe ble dømt etter datidens lover og moralske standarder, og det samme kunne skjedd i dag – ut fra nåtidens lover og standarder. Politi og påtalemyndighet vil og bør etter min mening helt selvsagt være ytterst varsomme med å gå til slike skritt. Mitt poeng her er bare å få frem at kunsten prinsipielt sett ikke står i noen annen stilling i dag enn den gjorde på 1960-tallet. Også i dag er ytringsfriheten rammet inn av lover, og kunsten som ytring står ikke i noen juridisk særstilling. Det er ikke riktig, som Morten Wold (Frp) sa i programmet, at ytringsfriheten er “total”.

En annen interessant dom, som ikke ble nevnt i Desse dagar, dreier seg om filmen To mistenkelige personer, som på 1950-tallet ble nektet vist av hensyn til personvernet til en av de to personene som filmen handlet om. Her utøvet altså domstolen forhåndssensur av kunst. Dommen har selvsagt vært sterkt omdiskutert, både ut fra ytringsfrihets- og personvernhensyn – men den er uansett en viktig del av vår historie, dersom man vil “se etter de lange linjene”.

Det må være en skjebnens ironi at den som i dag ble invitert til å gi en slags fasit på diskusjonen, var Rødts Mímir Kristjánsson. Han personlig er ofte god i debatter om ytringsfrihet, men han stiller til valg for Rødt, som er det eneste partiet på Stortinget som har et uklart forhold til ytringsfriheten. Det står riktig nok pene og opplagte ting om ytringsfrihet i Rødts prinsipprogram, men et parti som har et uklart forhold til demokratiet og ikke helhjertet stiller seg bak det liberale demokratiet, har per definisjon også et uklart forhold til ytringsfrihet.

Men at Kristjánsson ble invitert, er nok mer av et tegn i tiden enn noen av deltakerne i programmet var inne på. Ellen Horn pekte på at høyrepopulismen vokser, noe hun syns er skremmende – og det ble flere ganger vist til Frp’ere som har kritisert mediene eller ønsket å kutte støtten til Black Box.

Men høyrepopulismen har ikke noen entydig fremvekst nå. Situasjonen varierer i ulike land, men mange steder har oppslutningen om de høyrepopulistiske partiene stagnert eller gått tilbake, mens de venstrepopulistiske partiene vokser. I Norge er det Fremskrittspartiet som tar opp i seg de høyrepopulistiske strømningene – og her er det Rødt og SV, og ikke Frp, som vokser. Så kanskje er det vel så viktig å interessere seg for Rødt og Rødts program som for en lokal Frp’er som vil kutte støtten til Black Box?

Noen vil sikkert innvende mot denne bloggen at jeg bare nevner eksempler på mulige tvilsomme holdninger til ytringsfrihet og kunstnerisk frihet på den politiske venstresiden. Men det skyldes at Desse dagar fikk frem alle eksempler fra høyresiden. Mitt poeng med denne bloggen er uansett ikke å skifte vær og vind mellom høyre og venstre, men å påpeke at den underliggende påstanden i programmet, om at vi er på et skråplan, må nyanseres.

Generalsekretær i Presseforbundet, Elin Floberghagen, ble i programmet i dag spurt om mediene alltid er seg sitt ansvar bevisst når de skal veie ytringsfriheten mot personvernet.

Hun svarte at det “ikke er lette avveininger”.

Det har hun helt rett i.

Det er ikke alltid lett å veie hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre grunnleggende rettigheter vi har – eller til lovens grenser.

Av og til trår vi feil – enten vi er journalister, politikere eller kanskje til og med politi. Det hender nok at politikeres rolleforståelse er for dårlig. Men det kreves også mye av politikere når de møter medier som meget gjerne ser at de faller ut av rollen.

Uansett er det ingenting som tyder på at Norge er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”.

Det hadde kommet godt frem i programmet, dersom ikke programskaperne hadde vært så opptatt av å underbygge den vinklingen de hadde bestemt seg for på forhånd.

Noen på Oslo Symposium må skjerpe seg

I dag holdt jeg taleOslo Symposium.

Jeg følte at jeg ble godt mottatt, og at forsamlingen syntes budskapet mitt var viktig.

Jeg snakket om toleranse, altså om evnen til å tåle noe eller noen som vi ikke liker eller er enig med.

Jeg gjorde et ganske stort poeng av at det å tolerere noe ikke er det samme som å være enig, at toleranse er fullt ut forenelig med kritikk, og at det er lov å ta til motmæle mot kritikk.

En grunn til at et slikt budskap vanligvis faller i god jord blant konservative kristne, er at de ofte føler seg sjikanert, latterliggjort og lite akseptert. Og jeg tror de har rett. For 50 år siden representerte de et flertall. I dag er de en ofte uglesett minoritet.

Jeg tror at jeg ble invitert til Oslo Symposium i år fordi jeg ifjor skrev en blogg, som tok symposiet i forsvar etter at mange, blant andre representanter for Den norske kirke, hadde kritisert symposiet på en usaklig måte. Også konservative kristne er, etter min mening, verdt å lytte til.

I år valgte jeg å utdype standpunktet mitt om at meningsmangfold er et gode, så lenge vi greier å håndtere mangfoldet på en god måte. Som jeg uttrykte det i talen min: Det er måten vi er uenige på, som avgjør om fellesskapet blir et levelig sted å være.

Og her kommer jeg til poenget.

Jeg ble nemlig skuffet i dag.

Som mange kanskje har lagt merke til, ble det  buet  mot Knut Arild Hareide i dag. Han snakket om Donald Trump og sa ting jeg og de aller fleste andre er helt enig i. Men mange i forsamlingen på Oslo Symposium likte det ikke. Hvorfor de ikke likte det, vet jeg ikke, men én grunn er nok at mange av dem er mer positive til Trump enn Hareide er.

Det er helt ok.

Det som ikke er ok, er at mange i forsamlingen begynte å bue og komme med høylytte mishagsytringer mens Hareide talte. Det er svært uvanlig på politiske møter og dessuten veldig lite høflig. Det er umulig å få til en sivilisert samtale, hvis noen buer fremfor å lytte og diskutere.

Måten mange som var på Oslo Symposium i dag, oppførte seg på da Knut Arild Hareide talte, er skuffende.

Hvis de ønsker respekt for det de selv står for, må de vise respekt for det andre står for.

De bør rett og slett vise andre den samme toleransen som de selv ønsker å bli vist.

Noen må være rike

Norge har den laveste økonomiske ulikheten i Europa.

 

Dermed har vi også den laveste ulikheten sammenlignet med alle land som vi kan tenke oss å sammenligne oss med.

 

Likevel har ulikheten økt gradvis siden midt på 1980-tallet, da den var historisk lav. Det er ikke bokstavelig talt en gradvis økning, for ulikheten, målt ved Gini-koeffisienten, svinger fra ett år til et annet og var allerede på 1990-tallet på samme nivå som i dag. Store svingninger har blant annet kommet som et resultat av to skattereformer som har skjerpet skatten på kapital, altså de rike.

 

Ser vi perioden under ett er det likevel riktig å si at årsaken til at ulikheten har økt, er at de rike har blitt rikere, og at det er blitt flere fattige.

 

Årsakene til at det er blitt flere fattige, er ganske godt belyst. Det skyldes blant annet at det er flere enslige forsørgere og flere innvandrerfamilier med vedvarende lavinntekt. «Vedvarende lavinntekt» er et relativt fattigdomsbegrep, som betyr at familiene har en inntekt som er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i Norge i minst tre år.

 

Cirka 85 prosent av veksten i antall barn i familier med vedvarende lavinntekt i perioden 2006 – 2016 kom blant innvandrerfamilier. Årsaken er at disse familiene i gjennomsnitt får flere barn og jobber mindre enn befolkningen for øvrig. Grunnen til at nyankomne innvandrere jobber mindre enn befolkningen for øvrig er blant annet at de ofte har manglende kompetanse og dårlige språkferdigheter.

 

Det blir satt inn en lang rekke tiltak for å avhjelpe situasjonen for dem som har vedvarende lavinntekt.

 

Det er delvis tiltak som skal avhjelpe situasjonen her og nå, som for eksempel språkopplæring for de voksne og gratis eller billig barnehage og SFO for barna. I tillegg er det mer langsiktige tiltak som skal forebygge at fattigdommen går i arv, som for eksempel sterk satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen. At langsiktige tiltak kan virke, vet vi: Barn av innvandrere, som nå er voksne, er bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt.

 

Men – problemet med at noen har vedvarende lavinntekt vil ikke bli borte. Så lenge det kommer nye innvandrere til Norge, vil vi hele tiden «fylle på» med ny ulikhet. Det aller viktigste som politikken kan bidra med, er derfor å sørge for at den ikke går i arv.

 

Årsakene til at «de rike er blitt rikere» er ikke like godt belyst. De rike er blitt rikere både fordi veksten i inntektene til de rikeste har vært sterkere enn for andre grupper, og fordi formuene til de rikeste har blitt større. I tillegg er det flere som har blitt rike.

 

At de som tjener mest, også har hatt sterkest lønnsvekst, betyr blant annet at lederlønningene, både i offentlig og privat sektor, i en periode har økt mer enn andre lønninger. Lønnsdannelsen er overlatt til partene i arbeidslivet, så dette er ikke noe politikerne har direkte innvirkning på. Men de kan selvsagt gjøre mer i offentlig enn i privat sektor, siden det er politikerne, nasjonalt og lokalt, som forvalter arbeidsgiveransvaret i stat og kommuner.

 

Å si noe om årsakene til at formuene øker, er langt vanskeligere. Det er nemlig en lang rekke forhold som påvirker formuesfordelingen.

 

Noen viktige grunner til at formuesfordelingen er skjevere enn inntektsfordelingen, som er tilfellet i de aller fleste land, og dessuten vanskelig å analysere, er blant annet at mange har både formue og gjeld, og at vi har et system med fradrag for gjeldsrenter som favoriserer de som eier bolig. Det spiller også inn at det er ulike verdsettelser av og markedspriser på boliger, hytter, aksjer og næringseiendom. For land som Norge kommer dessuten at vi har overlatt nesten all sparing til staten, slik at verdien av blant annet pensjonsrettigheter ikke fordeles på den enkelte innbygger. Hvis vi hadde privatisert pensjonssystemet, slik at alle måtte spare til sine egne pensjoner, ville ulikheten gått ned. Formuesulikheten går også opp og ned på grunn av konjunkturendringer og svingninger på børsen.

 

Norge skiller seg også kraftig ut ved at offentlig forvaltning har en skyhøy formue sammenlignet med andre land, som ofte har gjeld. Denne formuen tilhører i virkeligheten hver enkelt av oss. Vi eier dessuten, i langt høyere grad enn befolkningen i våre naboland, våre egne boliger, noe som antagelig påvirker ulikheten på flere måter. Ulikheten øker, fordi det er mer lønnsomt å eie fremfor å leie, og fordi boliger har hatt sterk verdiøkning. Men samtidig bidrar nok også eierskapet til å redusere ulikhet, fordi blant andre innvandrere eier sine egne boliger og dermed tar del i velstandsutviklingen.

 

For øvrig er det helt naturlig at formuesulikheten er større inntektsulikheten. En gjennomsnittsperson som for eksempel tar høyere utdanning, vil typisk ikke ha noen formue som student, gjeld som nyetablert og kanskje netto formue når hun er blitt bestemor. Når demografien endrer seg, og det blir flere eldre, slik det gjør nå, vil derfor formuesulikheten øke.

Det er forståelig at journalister i Norge stiller mange kritiske spørsmål når ulikheten øker. Men det må kunne forventes at temaet belyses fra flere kanter, og at man forsøker å forklare hva det vil si, ikke bare å være fattig i Norge, men også hva det betyr å være rik.

 

Jo rikere folk er i Norge, jo mer av formuen brukes nemlig på arbeidsplasser og bedrifter. Blant dem som betaler formuesskatt, er det et helt tydelig mønster: Jo større formue, jo større del av formuen går til å investere i bedrifter: For den som har inntil én million kroner i formue, står eierskap i bedrifter for i underkant av 10 prosent . Den som har over 100 millioner kroner i formue, har cirka 90 prosent av formuen investert i bedrifter.

 

Lønnsomme bedrifter skaper arbeidsplasser, som bidrar til vekst og velferd og holder ulikheten nede. Når disse formuene skattlegges, bør det derfor skje på en måte som i minst mulig grad rammer arbeidsplassene eller evnen til å skape nye arbeidsplasser.

 

De som eier bedrifter, betaler skatt på flere måter: De betaler inntektsskatt hvis de har inntekt. Bedriftene betaler selskapsskatt hvis de går med overskudd. Eierne betaler utbytteskatt, hvis de tar ut deler av overskuddet til egen bruk. Og de betaler formuesskatt av verdien av bedriften, enten den går med overskudd eller underskudd. Utenlandske eiere av bedrifter i Norge betaler ikke formuesskatt.

 

Samlet sett er eierbeskatningen – altså utbytteskatten og formuesskatten – tidoblet siden 2005. Den er også, antagelig overraskende for mange, økt siden den borgerlige regjeringen overtok i 2013. Årsaken til at det har skjedd, og hvorfor det har skjedd, har jeg forklart her.

 

Norske politikere er stort sett enige om skattesystemet, og det er bra. Men de er uenige om formuesskatten. Venstresiden vil øke den, mens regjeringen og regjeringspartiene ønsker å fjerne den delen av formuesskatten som rammer bedriftene. Dersom det skjer, vil altså de aller rikeste fortsatt betale formuesskatt for de cirka 10 prosent av formuen som ikke er investert i arbeidsplasser og bedrifter, og eierne vil selvsagt fortsatt betale utbytteskatt.

 

Det er viktig og riktig at høyresiden får kritiske spørsmål om hvorfor de vil redusere formuesskatten på næringskapital.

 

Men det er også viktig og riktig at mediene greier å stille kritiske spørsmål til dem som vil skattlegge de rikeste hardere.

 

Kan de dokumentere at dette ikke går utover muligheten og evnen til å opprettholde og skape flere arbeidsplasser?  Man kan vel ikke skape bedrifter og arbeidsplasser uten at noen stiller kapital til rådighet?

 

Jeg kjenner ikke til noe land som har oppnådd vekst og en god sosial utvikling uten en lønnsom og konkurransedyktig privat sektor. Jeg kjenner heller ikke til noe land som har greid dette uten at det finnes noen som er villige til å satse egne  og lånte penger, og som er villig til å tape alt. «Ulempen» er at vi også må akseptere at vi risikerer at noen av dem lykkes og blir rike.

 

I Norge kan dette skje både med og uten formuesskatt. Men hvis vi skal tro bedriftene selv, er den særnorske formuesskatten en ulempe som gjør at mange av de bedriftene som rammes av denne skatten, investerer mindre i fremtiden og skaper færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort.

Deler av venstresiden har sluppet for lett unna i denne debatten. De krever at høyresiden skal kunne dokumentere at det er skapt flere arbeidsplasser som følge de lettelsene som er gitt i formuesskatten. Men det er selvsagt umulig uten svært grundig empirisk forskning. Og argumentet kan like gjerne snus: Kan partiene på venstresiden dokumentere at de skatteøkningene de vil gjennomføre, ikke vil føre til at bedriftene vil skape færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort?

Venstresiden slipper også for lett unna med en retorikk som etterlater inntrykk av at formuene til de rikeste er penger som bare brukes på luksus, mens de i virkeligheten er investert i bedrifter. Venstresiden bør blant annet få spørsmål om hvordan de ser for seg at vi skal skape alle de lønnsomme arbeidsplassene som trengs i årene som kommer uten at noen er rike.

Så spørsmålet er: Finnes det  noen journalister som greier å stille kritiske og gode spørsmål også om venstresidens syn på ulikhet?

 

Fremskrittspartiet lærer av Socialdemokratiet i innvandringspolitikken

I morges klokken 06.30 var hovednyheten på NRKs Nyhetsmorgen at Sylvi Listhaug og Jon Helgheim i Frp skal besøke København for, ifølge reporteren, å bli “inspirert av den tøffe innvandringspolitikken” som Danmark fører.

Danmark har akkurat vedtatt flere innstramninger, som blant annet, i enda større grad, skal gjøre oppholdstillatelser midlertidige, noe Frp, ifølge Listhaug, er interessert i å vurdere når partiet skal lage nytt stortingsvalgprogram før 2021.

NRK kunne også fortelle at integreringsstøtten skal kuttes i Danmark, noe Helgheim kommenterte ved å vise til at innvandrerforeldre i Norge ikke kan regne med å få gratis barnehageplasser, hvis ikke de selv går ut i arbeid eller prøver å lære seg norsk.

NRK avsluttet reportasjen med en kommentar fra Pernille Skipper fra Enhedslisten, som er det “mest venstreorienterte” partiet i Danmark. Hun mente at Frp ikke har noe å lære av Danmark, fordi innvandrere der møtes med “straff og tvang”. Hun anbefalte i stedet Norge å sørge for at innvandrere får jobb og utdanning.

Men hva var det NRK ikke fortalte?

NRK fortalte ikke at det danske arbeiderpartiet, altså Socialdemokratiet, stemte for disse innstramningene i innvandringspolitikken.

Innstramningene er blitt kalt et “paradigmeskifte” i Danmark, hvilket er betegnelsen på en lang rekke lovendringer som til sammen blant annet skal sørge for at færre flyktninger og famliegjenforente skal  bli i Danmark etter at det er blitt trygt å reise hjem. Socialdemokratiet var skeptisk til særlig én del av “paradigmeskiftet”, men endte likevel med å stemme for sammen med Dansk Folkeparti og de tre borgerlige regjeringspartiene. Ifølge Socialdemokratiets talsmann, Mattias Tesfaye, er det om å gjøre å endre de holdninger som samfunnet møter nyankomne flyktninger med: Folk må bli møtt med en ærlig beskjed om at det de får, er midlertidig opphold i Danmark.

Så hvorfor utelater NRK en så vesentlig opplysning som at det danske arbeiderpartiet har stemt for de siste innstramningene, mens Enhedslisten – som er det danske Rødt (dog med et noe mer “moderne” prinsipprogram) – får gi en slags oppsummerende kommentar til hva slags innvandringspolitikk Danmark nå fører? Blir saken mindre interessant, og Fremskrittspartiet for ufarlig, dersom det fremkommer at Frp egentlig bare reiser for å lære av det danske Socialdemokratiet?

Alle journalister, som tenker seg om, vil antagelig være enig i at et tenkt høyresideparti med et like autoritært program som Rødt og Enhedslisten har, ikke ville blitt behandlet med like mye godvilje som disse venstreradikale partiene blir.

Jeg tror nok også at en del vil være enig i at enkelte medier av og til faller for fristelsen til å forsøke å gjøre Frp mer ytterliggående enn partiet er.

For meg virker det hverken balansert eller tilfeldig at NRK unnlater å ta med en så vesentlig opplysning som at sosialdemokratene i Danmark i det store og hele er enig med Dansk Folkeparti i innvandringspolitikken, og at de stemte for den siste pakken med lovendringer.

Det kan nok være at Fremskrittspartiet selv ser seg tjent med å bli fremstilt slik NRK fremstilte partiet i dag.

Men det er ikke medienes oppgave å løpe hverken Frp’s eller andres ærend.