Høyre i det komiske sentrum

I Høyres partiprogram for 2013-17 heter det at Høyre vil “tillate søndagsåpne butikker”.

Det er et programpunkt som ikke vil bli gjennomført, og det er dessuten noe som Høyre ikke lenger mener.

På landsmøtet for to uker siden, der partiet behandlet programmet for 2017-21, vedtok partiet i stedet å “tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle”.

Jeg vet ikke hvorfor Høyre har skiftet standpunkt. 

Man kunne kanskje mistenke at det var en taktisk tilpasning til KrF, og kanskje også LO og NHO, som er sterke motstandere av søndagsåpne butikker, men stortingsrepresentant Stefan Heggelund forklarer det annerledes. Han sier at søndagsåpne butikker ikke er så viktig for (flertallet i) Høyre, at det ikke er noe rop i befolkningen, og at stadig flere handler på nett fremfor i butikk.

Likevel må det være lov å reise spørsmål ved det vedtaket Høyre nå har fattet. Partiet ønsker altså å “tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle”. Dette skal, ifølge programkomiteen, visstnok bety at man ikke vil tillate søndagsåpne butikker i den fireårsperioden som kommer, men at man likevel må være åpen for at forbrukerne får andre ønsker og behov, eller for å rydde opp i et lovverk med mange “merkverdigheter”. 

Men hvordan kan man egentlig “tilpasse åpningstidene” til den tiden “forbrukerne ønsker å handle”, hvis ikke butikkene kan gjøre det selv?

I en Dagsnytt 18-debatt etter landsmøtet lurte også programleder Ugo Fermariello på det. Han lurte simpelthen på hvordan forbrukerne skulle få fortalt politikerne at de eventuelt ønsket andre åpningstider enn butikkene har nå.

I gamle dager ville nok Høyre svart at den enkleste måten å gjøre det på, er å la butikkene selv bestemme når de vil ha åpent, avhengig av behovet og etterspørselen på stedet. Høyre er jo tross alt et parti som tror at markedsmekanismen, dvs. tilbud og etterspørsel, er en ganske fin måte å avdekke et behov på. Og det gamle standpunktet til Høyre, om å tillate søndagsåpne butikker, var jo ikke ment som et pålegg, men som en mulighet for butikkene til å holde åpent, hvis de ville.

Men sånn tenker visst ikke Høyre lenger nå. Så svaret til Fermariello var at man heller ville bruke “meningsmålinger, dialog i partier og andre samfunnsmessige dialoger” for å finne ut hva som er forbrukernes ønsker og behov.

Det lyder unektelig litt tungvint. 

 

 

 

 

 

Innvandringspolitikken etter Senterpartiets landsmøte

Noen ganger lurer jeg på om ordet “innvandringskritikk” har fått en ny og annen betydning i det norske politiske språket. Det virker som om mange tror det betyr “muslim-” eller “islamkritikk”, og at den som er “innvandringskritisk”, altså først og fremst er “muslim-” eller “islamkritisk”.

Jeg finner i hvert fall ingen annen forklaring på at så mange av Senterpartiets politiske venner og kommentatorer så nødig vil ta inn over seg at Senterpartiet er det partiet i Norge som har den strengeste innvandringspolitikken. Enkelte, som Knut Arild Hareide, har riktig nok registrert at jeg har skrevet og sagt dette, blant annet basert på en analyse av retorikk og realiteter i innvandringspolitikken som min kollega Torstein Ulserød har laget – men det er akkurat som om man nøyer seg med å registrere påstanden uten å ta den på alvor. Det virker som om man tror at det ikke kan være sant – eller at det bare er noen sider ved innvandringspolitikken som teller med når man skal gjøre opp regnskap.

Noe lignende skjedde i Dagsrevyen i går, da Magnus Takvam kommenterte Senterpartiets landsmøte. Da Nina Owing spurte om behandlingen av “innvandring” på landsmøtet, svarte Takvam at Ola Borten Moe, som han mente tilhører den “innvandringskritiske” fløyen i Senterpartiet, ikke hadde fått gjennomslag i flere saker. Det eksemplet som ble nevnt, var diskusjonen om niqab, der Borten Moe visstnok hadde gått inn for et nasjonalt forbud, mens landsmøtet hadde valgt et kompromiss og bare gått inn for nasjonale retningslinjer om bruk av niqab på skoler, universiteter osv. Og dermed, sa Takvam, hadde Senterpartiet “ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken”.

Dette er, etter min oppfatning, ikke en korrekt beskrivelse av den politikken de respektive partiene ønsker å få gjennomslag for. Takvam kan ha helt rett i at Senterpartiet nå har inntatt et mer moderat standpunkt til bruk av niqab enn Frp har gjort, og det kan godt hende at dette også gjelder på et par andre områder som gjelder asylinnvandring og -integrering. Men dette er, som Ulserød har påvist, spørsmål som betyr svært lite i praksis. Om partiene forbyr niqab på en del institusjoner eller generelt i det offentlige rom, har forsvinnende liten betydning og konstituerer ikke noe avgjørende eller stort skille mellom partiene i innvandrings- og integreringspolitikken. Noen vil til og med si at dette primært er livssynspolitikk og ikke integreringspolitikk.

Det Takvam og andre ikke kan hoppe bukk over, er at Senterpartiet, i andre deler av innvandringspolitikken, har svært omfattende forslag, som på en dramatisk måte vil endre norsk innvandringspolitikk. Senterpartiet vil, som vi vet, skrote EØS-avtalen som sikrer fri arbeidsvandring i EØS-området. Partiet vil også melde Norge ut av Schengen og erstatte Schengenavtalen med en permanent grensekontroll med muligheter for å føre en svært streng politikk overfor mennesker som vil inn i Norge. Passfriheten i EØS-området skal innskrenkes til passfrihet i Norden.

At Senterpartiet vil ut av EØS er et gammelt standpunkt. Men det skjer gradvis en endring i måten partiet begrunner sitt standpunkt på, idet det dreier seg stadig mer om innvandring. I en resolusjon som ble vedtatt på landsmøtet, tydeliggjør også partiet sitt ønske om å legge restriksjoner på arbeidsinnvandringen mens vi (fortsatt) er medlem av EØS, noe som, såvidt jeg kan forstå, betyr en radikal endring i måten den frie bevegeligheten virker på i Europa nå. Jeg vet ikke om Ola Borten Moe støttet denne resolusjonen, men i 2013 var han i hvert fall blant dem i Senterpartiet som stilte seg svært positiv til arbeidsinnvandringen i Europa. Og da kunne han vel neppe vært karakterisert som en del av den “innvandringskritiske” fløyen i partiet?

Når det gjelder arbeidsinnvandring er ikke Frp en konkurrent til Senterpartiet. Frp har så langt ikke vært i nærheten av å ville føre en tilsvarende politikk. SV, derimot, har synspunkter som ligner Senterpartiets, men SV vil, på den annen side, føre en mindre restriktiv asylinnvandringspolitikk. Også Frp har riktig nok reist spørsmål ved EØS-avtalen – og gjør det også i forslaget til program – men det er med andre begrunnelser enn de Sp og SV bruker, og dessuten med langt mindre dramatiske forslag til tiltak.

Det er i det hele tatt merkelig hvor mange som går på tå hev når de skal karakterisere Senterpartiet. Takvam sa i Dagsrevyen at Senterpartiet på landsmøtet hadde vektlagt “den nasjonale dimensjonen” og “nasjonal selvstendighet” sterkt – antagelig fordi han neppe vil bruke ordene “nasjonalistisk” eller “nasjonalkonservativt” om partiet.  Og veldig mange kommentatorer mener at Senterpartiet ikke kan være et populistisk parti, siden partiet ikke har snudd kappen etter vinden, men har ment det samme hele tiden. Det er, som Trygve Slagsvold Vedum sier, ikke Senterpartiet som har snudd kappen etter vinden, men vinden som har snudd. 

Men det er jo ikke noe kriterium på populisme at man har inntatt et nytt standpunkt. Mange syns det er helt uproblematisk å kalle Frp et høyrepopulistisk parti, enda partiet og standpunktene det har, nærmer seg 50 år. Og Høyre var jo del av høyrebølgen på 1980-tallet, selv om Høyre hadde “ment det samme hele tiden”. 

Selv syns jeg det er problematisk å kalle partier – og i hvert fall norske partier – for populistiske. Det man derimot kan gjøre, er å karakterisere retorikk og politikk som føres, som populistisk. Det kan tidvis ramme alle partier, men jeg syns at enkelte både i Senterpartiets og Fremskrittspartiets ledelse for tiden delvis fører en populistisk retorikk, slik Senterpartiet også gjorde før EU-avstemningen i 1994. Når Vedum sier at folk i Oslo bare sitter på kafe eller kontor og ikke har “respekt for levd liv” – eller Listhaug sier at hennes meningsmotstandere er et “hylekor” – og begge bruker en form for folk- og eliteretorikk som argumenter i debatten – ja, så er det, etter min oppfatning, en populistisk retorikk.

Om streng innvandringspolitikk tilhører “høyre” eller “venstre” i politikken kan nok diskuteres. De fleste vil nok mene at det er mest innvandringsskepsis på høyresiden, særlig i de såkalte høyrepopulistiske partiene. Men innvandringsmotstanden vokser også i mange partier på venstresiden. Litt enkelt kan man kanskje si at høyresiden er mest skeptisk til asyl- og flyktninginnvandring fra land utenfor EU/EØS, mens venstresiden i stigende grad er kritisk til arbeidsinnvandring.

Alt i alt er det vel riktig å si at Senterpartiet tok et steg eller to til venstre under sitt landsmøte i helgen. Derfor “stemmer” det tilsynelatende ikke at de også gikk inn for en strengere innvandringspolitikk enn noen andre partier i Norge. Men det gjorde faktisk Senterpartiet, selv om partiet har litt andre standpunkter enn Frp.

Derfor blir det galt av Magnus Takvam å fortelle oss at Senterpartiet “ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken” uten at han legger til noe mer.

Sannheten er at Senterpartiet gikk mye lenger, selv om det muligens ikke gjaldt i spørsmålet om bruk av niqab.

Senterpartiet har helt rett i at partiet ikke har den strengeste eller mest polariserende retorikken i innvandringsdebatten. Men partiet – og partiets venner – må kunne erkjenne at det har den strengeste politikken, og at dette er en politikk som vil ha store konsekvenser, dersom den gjennomføres. 

Barna våre fortjener gode skoler!

I dag våknet vi til en god nyhet.

Regjeringen vil at staten skal bruke eksperter til å gi ekstra hjelp til skoler som “over flere år” har “veldig dårlige resultater”, dvs. at de ikke greier å skape en skole som har tilstrekkelig høy kvalitet. Med “kvalitet” menes her både kvaliteten på læringen, for eksempel målt ved nasjonale prøver og standpunktkarakterer i 10.klasse, og kvaliteten på læringsmiljøet, for eksempel slik den fremkommer i elevundersøkelser, der man bl.a. spør om forekomsten av mobbing, om trivsel osv.

Ideen er ikke helt ny. Også da jeg var utdanningsminister i 2001-05 var  planen å etablere en ordning der eksperter kunne rykke ut til skoler eller kommuner som hadde store problemer. Men nå kommer det altså et forslag til Stortinget i den meldingen om kvalitetsutvikling i skolen som Regjeringen snart skal fremme. 

Man skulle tro at dette var en nyhet som også andre enn jeg syns var god. 

Men nei.

En forsker mener at det er en “for enkel løsning” på “et meget komplisert og vanskelig problem”, og deretter slår han inn vid åpne dører ved å fortelle oss at karakterer og nasjonale prøver ikke forteller alt, fordi man også må se på elevenes forutsetninger og sosiale bakgrunn. Han mener Regjeringen ikke tar hensyn til dette, men det vet vi vel strengt tatt ikke noe om, siden stortingsmeldingen ennå ikke er fremmet.

Kommunenes Sentralforbund mener det er en “for smal tilnærming”. Ifølge KS vet skolene og kommunene allerede utmerket godt hvor de har problemer og hvor de skal søke råd. Derfor trenger de ingen “rangering” eller liste over de dårligste skolene for å gjøre noe med problemet.

Og lærernes organisasjon, Utdanningsforbundet, er selvsagt imot, slik de stort sett alltid er imot noe som kan måle kvalitet eller kikke lærerne i kortene. De etterlater riktig nok inntrykk av at de ikke er mot å måle kvalitet, men måten man gjør det på er alltid “for enkel”. Skolen er alltid altfor “kompleks”, og vi må alltid ha et mye bredere læringssyn for å kunne få med alt. Satt på spissen: Det hjelper ikke å konstatere at en skole over flere år skårer veldig dårlig, både på trivsel, mobbing, læringsmiljø og matematikk og lesing – for det kan jo hende at skolen gjør noe annet som er bra, som man ikke måler eller greier å måle.

Det minner meg litt om landbrukspolitikken. Alt er så komplekst at det blir ugjennomtrengelig for folk flest, hvilket fører til at profesjonene og/eller særinteressene får all makt. Men merkelig nok er det alltid én ting som vil hjelpe, og det er mer penger. Det er riktig nok ikke dokumentert, men det stilles sjelden kritiske spørsmål til et slikt krav. Problemet er bare at det i årene som kommer, vil bli stadig vanskeligere å “løse” problemer på denne måten, særlig når man allerede ligger i verdenstoppen i ressursbruk.

Jeg blir for øvrig alltid litt forundret når det hevdes at man ikke trenger å måle kvalitet eller ha åpenhet om kvaliteten i skolen, fordi lærerne, skolene og kommunene jo allerede vet hvordan det står til. For hvis det er slik – hvorfor i all verden gjør de ikke noe med problemene? Kunnskapsministeren snakker tross alt om skoler som over flere år har veldig dårlige resultater, og hvorfor har de det, hvis de vet om det og ikke trenger hjelp for å gjøre noe med det?

Utdanningsforbundet annonserte at Regjeringen vil møte motstand, både fra forskere (og det er aldri vanskelig på skoleområdet, for her er mye av forskningen og mange av forskerne veldig ideologiske) og fra Utdanningsforbundet. Og siden mange politikere og partier gjerne vil holde seg inne med Utdanningsforbundet, som organiserer mange lærere med stemmerett, vil nok også deler av opposisjonen protestere.

Da kan det være greit å huske at skolen tross alt ikke er til for lærerne. Den er til for elevene, og hverken de eller deres foreldre er til stede i debatten. De er nemlig, i motsetning til lærerne, ikke organisert. De kan bare la seg høre ved å gå til stemmeurnene når det er valg. Da skal de riktig nok ta stilling til mye mer enn skolepolitikken, men også den er viktig for mange.

Barna våre fortjener en best mulig skole.

Det blir spennende å se detaljene i forslaget, men det vi hørte i dag, lover godt!

 

Høyres ideologiske sjel

I dagens aviser er det flere kommentatorer som leter etter Høyres ideologiske sjel. Flytter partiet seg mot venstre? Blir det mer sentrumsorientert? Og er det de liberale eller de konservative som vinner stridssakene? 

De fleste kommentatorer synes å mene at det er de «liberale» som vil ha pappakvote, eggdonasjon, gratis barnehager og fjerne eller målrette barnetrygden. De er unge og moderne, og ofte kvinner.

De «konservative», derimot, har et annet ståsted: De vil beholde barnetrygden, la familiene bestemme over permisjonen selv og si nei til eggdonasjon.

Men hvem er det som i så fall flytter partiet mot venstre – eller mot sentrum?  Hvis KrF er sentrum, må det være de «konservative» som gjør det. Men hvis Venstre er sentrum, er det nok de «liberale» som gjør det.

Bruken av «liberal» og «konservativ» i disse sakene er imidlertid ikke alltid så oppklarende. Man kan si at det er konservativt å ville beholde noe slik det er, for eksempel barnetrygden eller forbudet mot eggdonasjon, men det kan ikke uten videre betegnes som liberalt å erstatte (deler av) barnetrygden med gratis barnehage eller tillate eggdonasjon. Det kan også argumenteres for at det er mindre liberale løsninger enn de vi har. Og det er selvsagt heller ikke mulig å si at det er mer liberalt med enn uten kvoter i foreldrepermisjonen.

De standpunktene som mange betrakter som liberale på disse områdene, kan også betraktes som mer venstrevridde eller sosialdemokratiske. Slik sett kan man si at de «liberale» ikke bare vil flytte partiet mot Venstre, men også mot venstre – mens de «konservative», og mange som oppfatter seg som liberale, vil beholde en tydeligere posisjon som et alternativ til sosialdemokratiet. Og for å øke forvirringen enda litt mer: Partiet Venstre mener selv at det er det eneste reelle sentrumspartiet i dag. Men mange kommentatorer og politiske motstandere av Venstre, mener at Venstre på mange områder er det mest “høyrevridde” partiet vi har.

På Høyres landsmøte er det også andre stridssaker, bl.a. knyttet til pelsdyrnæringen, formuesskatten, skattelettelser, forsvaret, ulv og konsekvensutredning av Nordland VI og Troms II.

Og hva er mest «liberalt» og «konservativt» her? Er det f.eks. mer konservativt å ville fjerne hele formuesskatten, fordi Høyre alltid har ment det – eller er det mest liberalt, fordi det innebærer en liberal næringspolitikk og en god balanse mellom privat og offentlig sektor? Og hvordan skal man tolke partiets utvikling når stemmegivningen går på kryss og tvers av disse sakene?

Den profilerte stortingsrepresentanten Heidi Nordby Lunde kan tjene som ett eksempel. Hun er for eggdonasjon, for (ikke “moderate”) skattelettelser, for fjerning av formuesskatten, prinsipielt mot kvoter, mot gratis barnehager og for å forby pelsdyrnæringen.

Nordby selv kaller seg «liberalist», og det er svært uvanlig i Høyre. Men det som er sikkert, er nok at hun ikke har noe ønske om å bevege partiet mot venstre eller KrF. Hun ønsker et Høyre med et tydelig ståsted på høyresiden i norsk politikk.

En annen profilert stortingsrepresentant er lederen for Høyres Kvinneforum, Tina Bru. Hun er også for eggdonasjon, men for moderate skattelettelser, mot å fjerne formuesskatten helt, for kvoter, for gratis barnehager og for å forby pelsdyrnæringen.

Tina Bru er blitt omtalt som en «raddis» i Høyre, som vil flytte partiet mot venstre, og som er veldig opptatt av å være «superpragmatisk» i likestillingspolitikken og gjøre det som virker. Hun skiller seg ganske mye fra Nordby Lunde.

Eller for å legge til en ung mann i partiet, nemlig Unge Høyre-lederen som etter alle solemerker snart blir stortingsrepresentant, og som jeg tror de fleste i hvert fall oppfatter som moderne: Han er, såvidt jeg har skjønt, for eggdonasjon, mot fedrekvoter, mot gratis barnehager, for å beholde barnetrygden, for (ikke “moderate”) skattelettelser, for å fjerne formuesskatten og mot å forby pelsdyrnæringen. Men er han “konservativ” eller “liberal”? Kanskje han bare er “liberal-konservativ”, slik partiet hans er?

Mange andre kunne vært nevnt. Poenget er dette: Merkelappene «konservativ» og «liberal» brukes for ukritisk av mange kommentatorer. 

For det første er ikke det de ser, nødvendigvis så konservativt eller liberalt som de tror. Og det er slett ikke alltid slik at det som omtales som liberalt, beveger partiet mot venstre eller mot Venstre.

For det annet er det ikke liberale og konservative fløyer i partiet som stemmer sammen i alle de omtalte og omstridte sakene der disse karakteristikkene brukes. Folk er, mye mindre enn før i tiden, utstyrt med «meningspakker» som gjør at man kan forutsi et standpunkt ut fra et annet standpunkt.

Mange kommentatorer virker litt forvirret og syns det er vanskelig å analysere Høyres ideologiske sjel.

Det er kanskje ikke så rart.

 

Oslo Symposium og de kristne

Det er ikke overraskende at Oslo Symposium virker veldig provoserende på mange. Sterkt religiøse mennesker og miljøer virker generelt provoserende i et så sekulært samfunn som det norske.

Men det er spesielt interessant å se hvordan symposiet provoserer enkelte kristne mennesker, som selv har en fremtredende rolle i norsk politikk og samfunnsliv. 

En av dem er Trond Bakkevig, som er prost og aktiv Arbeiderparti-mann. Han mener at symposiet “misbruker kristendommen”, fordi man har “gjort kristendom til et verktøy for politisk møtevirksomhet”. Han mener det er feil å gjøre kristendommen til et “politisk prosjekt“, fordi det finnes gode kristne i alle partier, både til høyre og venstre i politikken.

Bakkevig får følge av lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, som, ifølge Vårt Land, går “hardt ut mot mønstringen“. “Å forsøke å lime kristen tro til bestemte politiske partier, opplever jeg som et direkte forsøk på å bedrive kirkesplittelse”, sier hun, som mener at “kristen tro (ikke) lar seg mynte ut i ett politisk program”.

Også Emil André Erstad, som er KrF-politiker og rådgiver i tankesmien Agenda, har “sett (seg) lei på at Bjarte Ystebø, Oslo Symposium og høgreorienterte kristne har tatt monopol på kva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne”. Det Oslo Symposium driver med, er egentlig “ein diskusjon om harde politiske realitetar forkledd i ei innpakning av snevre verdispørsmål”. Det er dessuten “ein farleg veg å gå for eit kristenfolk i eit land, det å knytte livssynet sitt til visse politiske parti. Det gjer trua på ein allmektig Gud til ein politisk reiskap som brukast til å fremja eigne politiske preferansar.” For Erstad er det kristne livssynet hans den viktigste politiske motivasjonen han har for å drive med politikk, men det gir han visstnok aldri svar på hvilket politisk parti han skal engasjere seg i.

Da Trond Bakkevig var på Dagsnytt 18 i går, ble han spurt om ikke kritikken hans bare kom fordi han har et annet politisk syn enn initiativtakerne til Oslo Symposium har, men dette kunne han – med rette – tilbakevise. Bakkevig har, prisverdig nok, også kritisert de politiske prestene i Den norske kirke, noe jeg skrev om her

Likevel er det noe som skurrer i kritikken fra de tre.

Det første som skurrer, er at de, bortsett fra Bakkevig, sjelden eller aldri tar seg bryet med å kritisere hvordan prester og biskoper i Den norske kirke opptrer politisk. Erstad har rett i at de som står bak Oslo Symposium, er veldig opptatt av noen verdispørsmål, som “tilfeldigvis” faller sammen med de verdispørsmålene den kristenkonservative delen av Frp er opptatt av, mens de er påfallende lite opptatt av en del andre spørsmål. Men det samme kan sies om en del av de norske biskopene, som er mer opptatt av spørsmål som “tilfeldigvis” faller sammen med venstresidens verdier, mens de er påfallende lite opptatt av saker som f.eks. Frp og Oslo Symposium er opptatt av.

Det andre som skurrer, er at kritikken mot Oslo Symposium fremføres som om symposiet var eid av staten eller representerte oss alle. Men det stemmer jo ikke. Oslo Symposium er et arrangement, som en privatperson har tatt initiativ til, og som er støttet av foreningen ICEJ, avisen Norge IDAG og organisasjonen Kristenfolket. Og spørsmålet er: Hva er egentlig illegitimt med at et slikt frivillig arrangement blander kristendom og politikk? Man kan mislike det og kritisere det, men det er vel ikke i seg selv illegitimt? Og man kan vel ikke påstå at det er “misbruk” av kristendommen eller “forsøk på å bedrive kirkesplittelse”, for vi aner vel tross alt ikke hvilke kirker initiativtakerne og deltakerne er medlem av? Hvilke prinsipper er det egentlig Oslo Symposium bryter?

Selv syns jeg det er en vesensforskjell på en statskirke, og til dels også den nåværende folkekirken, og andre kirkesamfunn. Etter min mening må en kirke – for ikke å snakke om et arrangement – kunne tro og mene nøyaktig hva den eller det vil. Problemet er mye større når en statskirke, som har et slags nesten-monopol og foregir å være en kirke for oss alle, opptrer politisk, noe jeg skrev om her og uttalte meg om her. En statskirke har, akkurat som NRK (i motsetning til andre medier), særlige forpliktelser, fordi den opptrer på vegne av oss alle.

Det tredje som skurrer, er de tre kritikernes manglende evne til å se hvordan Fremskrittspartiet praktisk talt aldri blir tatt inn i det gode selskap av Den norske kirke. Bakkevig og Raaum kan gjerne si at det finnes gode kristne i alle partier, og at det kristne livssynet ikke forteller noe om hvilket parti man vil velge, men demonstrerer kirken dette i praksis?

Jeg syns ikke det. Jeg kommer ikke på en eneste biskop eller prest som deltar i samfunnsdebatten om politiske spørsmål, og som fremstår med et klart borgerlig-liberalt ståsted. Og en biskop i Den norske kirke, som åpent står frem eller virker som en Frp’er, virker helt utenkelig. Så når de føler at noe så prosaisk som et arrangement kan virke så støtende – hvordan tror de da det kan virke på andre kristne, som for eksempel er skeptiske til innvandring og stemmer Frp, at deres parti og deres syn mer eller mindre direkte blir stemplet som ukristelig – til og med av Den norske kirke?

Det siste som skurrer, er det litt paradoksale i Erstads budskap. For det første mener han at det kristne livssynet han har, ikke har noe med politikk å gjøre, og at det ikke forteller han noen ting om hvilket parti han skal engasjere seg i. Men hvis det er så tilfeldig – hvordan kan han da bli så provosert av at mange på Oslo Symposium (sannsynligvis) støtter Frp? Er det ikke i bunn og grunn et kjennetegn på en levende religion at ulike kristne grupperinger finner ulike saker og verdier de ønsker å fremme? Er ikke nettopp det et tegn på at vi lever i et liberalt og livssynsåpent samfunn?

Alle vi andre må jo dessuten tåle at Erstad selv tilhører et parti som kaller seg Kristelig Folkeparti, og som har et verdigrunnlag som “er hentet fra Bibelen”, hvilket indirekte kan få oss til å tro at andre partier, som har et annet verdigrunnlag, ikke kan ha hentet det fra Bibelen? 

Jeg er klar over at KrF gjerne fremhever at de begrunner sine standpunkter politisk og verdslig, men jeg syns ikke alltid partiet lever opp til dette idealet. KrF holder seg nemlig ikke alltid tilbake fra å bruke svært harde karakteristikker av andre i saker som man i hvert fall kan mistenke har noen religiøse undertoner, slik det for eksempel var i saken om søndagsåpne butikker. Og spørsmålet er om ikke dét også kan virke som om noen har “tatt monopol på hva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne”? Det hender jo også at KrF begrunner sine standpunkter med kristelig nestekjærlighet.

Mitt inntrykk er at kritikken som nå rettes mot Oslo Symposium, er litt mindre prinsipiell enn den foregir å være.

Dersom det hadde blitt avholdt et arrangement fullt av troende folk som stemte på venstresidens partier, og som var grenseløst opptatt av liberal innvandringspolitikk, klima og økonomisk ulikhet, tror jeg ikke vi hadde sett så hard kritikk fra andre kristne. 

Kristne Frp’ere ville kanskje følt seg litt støtt, men det ville neppe bekymret Den norske kirke.

 

 

Oppdatert: Det er ikke riktig, slik jeg skriver mot slutten av teksten, at Emil Erstad mener at hans kristne livssyn ikke har noe med politikk å gjøre. Det korrekte er det jeg skriver tidligere i teksten, at et kristent livssyn ikke forteller noe om hvilket parti man vil engasjere seg i.