En politisk statskirke

Det er tragisk at Stortinget ikke greier å manne seg opp til å skille stat og kirke. Sist Stortinget hadde en sjanse, var i 2008, da Gjønnesutvalgets innstilling ble behandlet. Eller det vil si: Gjønnesutvalgets innstilling betød nesten ingenting for den politiske behandlingen, slik heller ikke tidligere utvalgsinnstillinger har gjort. Uansett hvor gode argumentene mot å videreføre statskirken er, blir de praktisk talt oversett av de politiske partiene.

Statskirken er en anakronisme. Den er dessuten i strid med de frihets- og likhetsprinsipper som må gjelde i et liberalt demokrati med religionsfrihet. At staten støtter opp under et religionsmonopol er ille. Når et slikt religionsmonopol blir politisk, er det virkelig ille.

På Dagsnytt 18 i dag ble konsekvensene godt illustrert. Den radikale SV’eren og aktivisten Erling Borgen hadde fått tid i programmet  for å kreve at statskirken engasjerer seg og tar standpunkt mot Norges deltagelse i Afghanistan- og Libya-krigene. Og han fikk svar som bestilt: Den innkalte biskop var igrunnen helt enig og beklaget at statskirken så langt ikke hadde vært klarere. Etter biskopens mening er det helt riktig av statskirken å ta politisk standpunkt – enten det gjelder oljeboring i Lofoten eller Norges Afghanistan-engasjement.

Den innkalte motdebattant var FrPs Ketil Solvik-Olsen, som visstnok også er en aktiv kirkegjenger. Han kunne fortelle at han hadde meldt seg ut av statskirken, fordi den hadde tatt standpunkt til oljeboring i Lofoten. Men det lot ikke til å berøre biskopen noe særlig. At en SV’er melder seg ut, kan kanskje vekke bekymring. At en FrP’er gjør det, er kanskje bare en fjær i hatten for biskopen?

Solvik-Olsen sa at han ønsker seg en kirke som diskuterer og reflekterer omkring dilemmaer og etikk knyttet til f.eks. Norges engasjement i Afghanistan. Men han ønsket ikke at statskirken skal ta standpunkt i typisk (parti-)politiske saker.

Jeg er helt enig med Solvik-Olsen. Det er nesten patetisk å høre statsansatte biskoper “leke” politisk parti og fortelle oss andre hva som er “riktig” standpunkt – høyt hevet over de egentlige partiene. Det er også veldig provoserende – fordi det dreier seg om en statlig kirke.

De sakene statskirken velger å engasjere seg i eller ikke å engasjere seg i, vekker også litt undring hos meg. Norske biskoper vet f.eks. veldig mye om hvordan vi skal løse klimaproblemet. Men hvorfor hører vi så sjelden fra kirken når det gjelder spørsmål knyttet til gen- og bioteknologi, abort og andre spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt? Er disse spørsmålene for vanskelige for statskirken?

La meg bare presisere: En kirke eller et trossamfunn kan naturligvis tro og mene nøyaktig hva det vil, også i politiske spørsmål. Men en statskirke kan det ikke. Det er altså ikke standpunktene i seg selv eller det at man tar stilling som er problemet. Problemet er statskirken, som har et (nesten)monopol.

Selv meldte jeg meg ut av statskirken for ca. 35 år siden. I ettertid har jeg kommet til at jeg nok forvekslet datidens biskoper med Gud. Derfor har jeg mange ganger tenkt at jeg kanskje burde melde meg inn igjen.

Dessverre er det stadig vekk en biskop som uttaler seg slik at jeg mister lysten.

7 kommentarer
    1. Godt innlegg! Dog synes jeg at enkelte innen kirken av og til har ment for mye om abort?
      Det er mange som forveksler biskoper og prester med Gud, tror jeg. Mitt standpunkt er at det er bakkemannskapet som ikke er helt i takt med det vår Skaper har ønsket. Det er rett og slett ingen ting i veien med Gud!

    2. Akkurat denne bloggposten synes jeg bærer preg av å være skrudd sammen i affekt etter en ellers svært illustrativ Dagsnytt 18-debatt.
      La meg først slå fast at jeg ikke har problemer med standpunktet knyttet til ønskeligheten (prinsippielt) av skillet kirke-stat.
      Videre synes jeg det er en interessant metadiskusjon, både indrekirkelig og politisk, om hvilke saker og debatter kirkeledere kan og skal delta i, og hvilke standpunkter som er uinntagelige i teori og praksis.
      Dagens aktuelle debatt (Afghanistankrig og oljeboring i Nord) ledet tankene nokså nøyaktig 14 år tilbake, da jeg var med å lede Studentkirkedagene i Trondheim, og der den dengang betente gasskraftsaken hadde avfødt et biskoppelig engasjement mot slikt (Odd Bondevik var vel nærmest villig til å stille i lenkegjeng?) som bakteppe for en interessant paneldebatt.
      Skreller vi bort den lett Kanaaneiske overskriften (“En hellig, allmenn kirke?”) var det realpolitisk innsikt representert i panelet, ved Trond Bakkevig og Valgerd Svarstad Haugland bla.
      Her hadde særlig Bakkevig (hans pengesmugling til Sør-Afrika ble jo alludert til i dagend debatt også) interessante bidrag: Man må gjerne holde frem de grunnleggende verdier (nestekjærlighet, vern om Skaperverk, fred mm), og også stille spørsmål til samtidige politiske aktører og standpunkt. Men å trekke konklusjoner av bastant karakter advarte han mot, selv om man la frem en premiss- og indisiekjede i et resonnement som følger et standpunkt til døren.
      Så vidt jeg husker, handler hans teologiske doktorgrad om etikk og politikk (her kan jeg huske feil).
      Problemet blir dersom biskopene tier, det er også en politisk handling, og Solvik-Olsens problemer med statskirken handler nok vel så mye om dåpssyn som Lofoten, tenker jeg.
      Altså mener jeg biskopene kan løfte frem bekymring for miljø, for urettferdighet, sorg over unødvendig voldsbruk og usymmetri i maktforhold osv osv, uten å eksplisitt innta et resolusjonsaktig standpunkt som får plass på en 1.mai-parole (“Norge ut av Afghanistan”) – selv som de fleste som lytter til biskopene kan velge å gå under en slik plakat.
      Ellers er altså prester og biskoper bare mennesker, og neppe mer ufeilbarlige enn politikere generelt, enn si eks-Høyre-ministre spesielt.

    3. Jeg er ikke kristen eller troende, men er stadig medlem av statskirken. Dette har to årsaker; nemlig muligheter til å la min familie ta del i høytidligheter som dåp., konfirmasjon, bryllup og begravelser, samt det faktum at vår statskirke er meg så fjern fornuftsmessig at jeg ikke engang gidder å ta jobben med å melde meg ut.
      Når det gjelder forholdet kirke/stat så er jeg klart imot skilsmisse siden jeg tror dette vil gjøre kirken langt mer karismatisk enn den er i dag. Derimot er jeg veldig for at kirkens samfunnsmakt reduseres. Blant annet synes jeg det er en uting at barn av vår tid skal risikere å hjernevaskes til å tro på uvitenskapelig sludder, på søndagsskoler og ungdomsklubber i kristelig regi. Derfor mener jeg også at våre universiteter burde ha forbud mot å ansette lærerkrefter som bekjenner seg til en eller annen trosretning. Tro og vitenskap er nemlig to verdener som overhode ikke passer sammen og derfor mener jeg også at all presteopplæring burde fjernes fra universitetene og heller gis status som folkehøyskole. Det er nemlig på dette nivået opplæring i uvitenskapelig sludder hører hjemme, og ikke i vitenskapelige miljøer som universiteter.

    4. Her var det enkelte etter min mening noe unyanserte formuleringer og problemstillinger. Hvorvidt statskirke og monopolkirke er to sammenfallende begreper er jeg usikker på. En moderne rettsstat som har som hensikt å fungere i tråd med grunnleggende menneskerettslige prinsipper kan aldri ha en monopolkirke, men å hevde at Den norske kirke fungerer slik i dag, er vel en grov fortegnelse. Hvordan staten skal forholde seg til at over 70% av landets innbyggere er medlemmer i samme trossamfunn får vi heller ha forskjellige syn på, det viktigste må uansett være at andre trossamfunn og livssynsorganisasjoner ikke diskrimineres på hverken økonomisk, politisk, eller noe annet vis.
      Når det gjelder biskopers (og andre religiøse lederes) rett og myndighet til å uttale seg politisk, må jeg si meg sterkt uenig i dine påstander (slik jeg tolker dem). Lutherske kirker har hatt en tradisjon for å trekke et dypt skille mellom kirkelig og verdslig styre, noe som førte til at kirkene ble stående som sørgelig tause tilskuere under Hitlers masseutryddelse av jøder, sigøynere, homofile og andre. Denne triste historien har gjort at politisk egnasjement har blitt en viktig vei å gå for lutherske kirker verden over. At Det Lutherske Verdensforbund nylig valgte seg en president som er bidkop for den lille lutherske kirken i De palestinske selvstyreområder, sier sitt om hvor politisk denne bevegelsen (som har Den norske kirke som en av sine viktigste bidragsytere) er.
      Kirken kan imidlertid aldri være partipolitisk, den kan kun arbeide politisk knyttet til saker. At enkelte av disse sakene også har sterk støtte (eller motstand) fra enkelte politiske partier synes uungåelig, og kan ikke brukes som noen unnskyldning for kirken til ikke å bry seg.
      Hvilke saker kirken skal engasjere seg i, vil det alltid være delte meninger om, men jeg kan forsikre Clemet om at de sakene hun selv trekker frem ikke er forsømt fra hverken biskopen eller kirkerådets side. Derimot er det kanskje ikke de sakene det er enklest å få oppmerksomhet rundt fra medias side?

    5. Så lenge vi har en kirke hvor kirkens øverste blir utnevnd politisk, så blir resultate som forventet. De er lojale og følger sin arbeidgiver på det politiske, de selger sin sjel for sølvpenger, eller de muligens ikke har noen store mål i sine liv uten om å kunne være biskp. Vi så det samme i Sovjet under kommeunismen, kirkens øverste menn var underlagt den politiske ledelse.
      Det er patetisk å følge noen av debattene som biskopene tar opp i media vedrørende mijø og krig, hvor det synest de ikke har noen form for kompetanse for deres utsagn, bortsett fra at de er en biskop. Sølvpenger er i høyeste grad et vekslingsmiddel for endel av våre biskopper.

    6. Helt enig med det meste av det Clemet skriver. Bortsett fra etterlysningen hennes om statskirkeengasjement omkring genteknologi ol. (med mindre jeg misforstår). Heller ikke i slike spørsmål bør en statskirke (eller kirker forøvrig) ha noe autorisasjon eller tyngde. Religion og politikk bør skilles med vanntette skott. Hva Gud ev måtte mene om stamcelleforskning, kan en ikke annet enn å late som om en vet noe om.

    7. Fordeling av midler mellom livssynsgrupper er svært så urettferdig. SOS Rasisme står tiltalkt for at mange av medlemmene har blitt meldt inn av andre. I statskirka er vel praktisk talt alle meldt inn av andre. Vi ser under kirkevalget at mange får stemmekort selv om de flere ganger har meldt bseg ut av statskirka.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg