Moderate muslimer i flertall

I går fikk vi vite at Politiets sikkerhetstjeneste, PST, er i ferd med å bedømme trusselsituasjonen i Norge som litt mer alvorlig enn før. Bakgrunnen er noen få og små miljøer som er inspirert av ekstrem islamistisk ideologi eller jihadisme. Mohyeldeen Mohammad, som nå er blitt landskjent for sine vanvittige holdninger til bl.a. demokratiet og homofile, er blant dem PST holder et øye med.

Spørsmålet mange nå stiller seg, er hva denne situasjonen vil føre til. Vil debattklimaet hardne til? Er det fare for at Norge blir islamisert? Vil muslimene i Norge bli enda mer stigmatisert – eller føle seg mer stigmatisert?

Eller kan det hende at denne situasjonen kan lede til noe godt, fordi de uakseptable holdningene kommer frem og kan debatteres i det åpne rom – og fordi stadig flere moderate muslimer nå trer frem og tar avstand fra det ekstremistene står for?

Jeg har mest tro på det siste – og det er ikke helt uten grunn.

I internasjonal presse kan vi nå lese hvordan de moderate muslimene er på fremmarsj – både i Europa og i de muslimske land. I land som Jordan, Indonesia, Libanoen, Bangladesh og Pakistan foregår det nå en rask og dramatisk holdningsendring i favør av de moderate kreftene. Oppslutningen om ulike former for voldelige aksjoner er blitt mye mindre. Kampen mot jihadisme – altså den voldelige ideologien – gir resultater.

Også i Europa skjer det endringer. Spådommene som mange fremmet for få år tilbake, om en massiv radikalisering av europeiske muslimer, har ikke slått til. Muslimene i Europa er like mye motstandere av å bruke vold som befolkningen for øvrig.  I Storbritannia er trusselbildet blitt mindre alvorlig og er nå på det laveste siden 9/11.

Et veldig tydelig bilde i Europa er dessuten at muslimene etter hvert får de samme holdningene og verdiene som er gjengs i landet de lever i. Mange franske muslimer syns f.eks. at utroskap er moralsk akseptabelt, tyske muslimer er veldig negative til dødsstraff, mens britiske muslimer har et restriktivt syn på pornografi. Alt sammen i tråd med det befolkningen for øvrig mener i de respektive land.

 

Ekskluderingsministeren

I en lett klisjéfylt artikkel i Dagbladet i går forsøker inkluderingsministeren å mane sine undersåtter til ro i debatten om integrering. Han tror ikke på faren for islamisering. Det store flertall av muslimer  har nemlig ikke ekstreme oppfatninger. I stedet taler han varmt om behovet for inkludering og dialog mellom muslimer og andre. Vi må ut av den onde sirkelen som deler nordmenn inn i "vi" og "dem", sier Lysbakken.

Så langt, så vel.

Men så går det galt. For selv ikke inkluderingsministeren består testen. Han greier ikke å skriver en liten artikkel om inkludering engang uten å skjelle ut "høyresiden", Frp og Siv Jensen. Forutsigbart nok får han derfor svar fra Siv Jensen i dag.

Inkluderingsministeren ville ut av den onde sirkelen og slutte å dele nordmenn inn i "vi" og "dem". Men det var ikke helt sant: Hvis bare "dem" kan være Fremskrittspartiet og Siv Jensen – og ikke muslimene – så går det tydeligvis greit.

Mitt råd til Lysbakken er dette: Si hva du mener, og så kan Siv Jensen si hva hun mener. Du trenger ikke å bruke tid på å demonisere Frp. Du er inkluderingsminister nå.

Islamisering av Norge?

Jeg betrakter meg selv som liberal-konservativ. Da ligger det også i sakens natur at jeg har stor sans for konservatismen og liberalismen. I begge disse ideologiene er frihet en helt sentral verdi.

Samtidig må jeg innrømme at jeg alltid har hatt store problemer med den innvandrings- og integreringspolitikken enkelte liberale, eller liberalistiske, politikere og partier vil føre, både i Norge og andre land. Man hører riktig nok ofte at disse politikerne sier at de prinsipielt sett er for fri migrasjon, men i praksis er de langt mer restriktive.

Her hjemme er det først og fremst Fremskrittspartiets politikere som inntar denne rollen: De er i prinsippet for fri migrasjon, mens de i praksis vil føre en strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn alle de andre partiene. Situasjonen ligner på den vi har sett i Danmark, der først Dansk Folkeparti og Venstre/Konservative-regjeringen, men etter hvert også alle de andre partiene, gradvis er blitt enige om en strammere innvandringspolitikk.

Det brukes gjerne tre typer argumenter i denne debatten, hvorav noen, etter mitt syn, er mer problematiske enn andre:

Det første argumentet som brukes, er at fri innvandring eller en mer liberal innvandringspolitikk ikke er forenelig med det å ha en omfattende og sjenerøs velferdsstat. Argumentet lyder slik: Et land med gode velferdsordninger vil tiltrekke seg spesielt mange innvandrere som ønsker å utnytte disse ordningene, og det er hverken rettferdig eller økonomisk holdbart. Vi må altså velge om vi vil ha velferdsstaten eller friere innvandring. Er man motstander av velferdsstaten, kan man velge å fjerne den – men det er nok ikke aktuell politikk i Norge. Her er alle partier enige om å opprettholde velferdsstaten, og ergo må innvandrerne vike.

Personlig tror jeg ikke at argumentet er så gyldig som det blir fremstilt som. Fattige mennesker drømmer ikke om å bli trygdemottakere, men om arbeid. De fleste som vandrer, vil til USA, ikke Norge. Vi har dessuten valgt å føre en innvandringspolitikk som i snart 40 år har holdt arbeidsinnvandrere ute, mens vi har tillatt familiegjenforening og tatt imot flyktninger. Da er det ikke så rart om innvandrerne, i gjennomsnitt, blir litt mer avhengig av velferdordningene enn de ellers ville vært. Vi har dessuten ført en integreringspolitikk som har ført mange av de nyankomne inn i langvarig passivitet og isolasjon, fremfor å stille krav til selvhjulpenhet fra dag én. Og vi har konstruert en velferdsstat med sterke utstøtingsmekanismer, hvilket selvsagt rammer innvandrere like mye som nordmenn. Det finnes innvandrere som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, f.eks. fordi de har litt dårlige norskkunnskaper, men det finnes også 90.000 funksjonshemmede som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, fordi de har litt dårlig funksjonsevne.

Man kan foreta justeringer i våre velferdsordninger og i integreringspolitikken som gjør det mulig å kombinere en mer liberal innvandringspolitikk med en sjenerøs velferdsstat av den nordiske typen. Samtidig er det fullt mulig å etablere noen kjøreregler for dem som kommer hit, slik at de ikke kan komme bare for å leve på norske velferdsordninger. Vi kunne f.eks. etablert en karenstid på noen år før man får nyte godt av visse velferdsordninger.

Det andre argumentet som brukes, er at det er vanskeligere å få til en god integrering i utdanning og arbeid, dersom innvandringspolitikken er for liberal, og det kommer for mange innvandrere til landet.  Danmark har f.eks. gjort det vanskeligere med familiegjenforening i betydningen familieetablering så lenge de som skal gifte seg, fortsatt er veldig unge. Man har de senere år måttet være 24 år – og oppfylle visse andre kriterier – for å få lov til å "hente" ektefelle eller bli "hentet" som ektefelle fra utlandet. Og denne politikken har gitt resultater: Flere unge innvandrere tar utdanning, de gifter seg senere, de gifter seg antagelig i større grad frivillig, og de som gifter seg med bosted i Danmark, er ofte bedre integrert enn de var før.

Men selv om politikken virker, er det ikke lett å anbefale slike tiltak, ettersom de i seg selv strider mot viktige frihetsverdier. Tilhengerne av slike tiltak, som isolert sett eller på kort sikt leder til ufrihet, vil argumentere med at de gir mer frihet på litt lenger sikt.  Men hensikten helliger ikke alltid middelet. Derfor skal det svært gode grunner til for å ta slike virkemidler i bruk.

Den tredje typen argument er den mest problematiske og dreier seg om at våre verdier og kultur – ja, hele vårt demokrati – er truet av innvandrere. Det advares mot snik-islamisering, og nå mot åpen islamisering, av Norge, men er det virkelig grunnlag for en slik advarsel?

I den grad innvandrings- og integreringsdebatten reduseres til et spørsmål om islam og muslimer, vil også omfanget på "problemet" bli langt mindre. I dag har vi ca. 423.000 innvandrere i Norge – i tillegg til 86.000 norskfødte med innvandrerforeldre. Alt i alt er dermed innvandrerbefolkningen litt over en halv million eller 10,6 prosent av befolkningen. De fleste av dem kommer fra Polen, Sverige og Tyskland.

Hvor mange muslimer det er i Norge, er det ingen som vet helt eksakt. SSB anslår at ca. 120.000 personer kommer fra land der islam er hovedreligion, mens ca. 70 – 80.000 muslimer i Norge er medlem av et trossamfunn. Det er ca. 1,5 prosent av befolkningen.

Representerer denne gruppen en fare for våre verdier, vår kultur og vårt demokrati? Det er veldig vanskelig å tro det. I så fall må vi ha et veldig skjørt demokrati.

Det blir gjort undersøkelser blant muslimer i Norge. En undersøkelse som TV2 gjorde for to – tre år siden, viser at det bare er et lite mindretall av muslimene som avviser vår samfunnsform. Godt over 90 prosent av muslimene svarte at de ønsket å bli bedre integrert i Norge, og at de selv ønsket å gjøre mer for å bli integrert. Bare 15 prosent av dem mente at det norske samfunnet var umoralsk, og bare et fåtall av dem deltok i religiøse seremonier minst en gang i uken. De aller fleste muslimer i Norge er altså antagelig opptatt av de samme tingene som alle andre mennesker er – av familie, penger, jobb, sex, biler, fotball og god utdanning for barna.

Ser vi på andre fakta knyttet til innvandreres situasjon i Norge, er den ganske god og stadig bedre: Flere blir integrert på arbeidsmarkedet. Flere tar høyere utdanning, og flere tar krevende høy utdanning.  Og holdningene nærmer seg gradvis – på godt og vondt – andre nordmenns holdninger, mens nordmenn, på sine side, blir stadig mer positive til innvandring og innvandrere. Stikkordet er tid – det tar litt tid før man blir helt integrert, spesielt hvis den bakgrunnen man kommer fra, er veldig fremmed eller traumatisk.

Den mest aktuelle debatten dreier seg om demonstrasjonene etter at Dagbladet trykket en tegning som forestilte Muhammad som en gris. En av lederne for demonstrasjonen uttalte seg svært uheldig og på en måte som kunne oppfattes som en trussel om terror. Dette har han med rette fått sterk kritikk for. Men skjedde det egentlig noe annet som bør få oss til å tro at vi er i ferd med å bli islamisert?

Dagbladet trykker nesten hver dag idiotiske og smakløse reportasjer som man kunne protestert mot. Hvilke heroiske overveielser som ble gjort i redaksjonen før avisen trykket den aktuelle tegningen, vet ikke jeg – men det behøver ikke å ha vært noen. Kanskje ble den bare trykket for å selge aviser.

Men Dagbladet er i sin fulle rett til å trykke tegningen. Det er grenser for ytringsfrihet, også i Norge, men den går ikke her. At noen mener at den burde gått her, bør imidlertid ikke forbause. Det er ikke så lenge siden de fleste politikere og partier i Norge mente at vi måtte ha en blasfemiparagraf i norsk lov.

Mange fremtredende muslimer og Islamsk Råd oppfordret til ikke å delta i demonstrasjonene. Det virket da heller ikke som de samlet så mange mennesker som mediene ville ha det til. Men demonstrasjonene gikk fredelig for seg, og demonstrantene fikk ros av politiet for godt samarbeid. Dette helt i motsetning, for øvrig, til den demonstrasjonen som samtidig foregikk i Hausmannsgate, der noen ikke-muslimer tok seg til rette på annen manns eiendom og forårsaket både bråk, vold og konfrontasjoner med politiet.

Jeg har ingen høye tanker om Dagbladets egentlige motiver for å trykke tegningen. Men det man kanskje kan si om Dagbladet, var at avisen turte, og at den ikke lot seg skremme til ikke å trykke den. Ytringsfriheten bør brukes med klokskap og kløkt, men vi skal ikke kunne skremmes til taushet.

Det finnes fundamentalister i alle leire, også i den muslimske. Men vi må ikke forveksle litt gammelmodige holdninger til f.eks. likestilling med politisk og religiøs ekstremisme. Skal vi stå sammen mot fundamentalistene, er det viktig å se forskjell på dem og muslimer flest. 

De fleste setter nemlig stor pris på friheten de har i Norge.

Dristige spådommer om SAS

For nøyaktig ett år siden i går kunne vi lese dette i E24:

Vi kan være trygge på at dette ikke er siste gangen staten må stille opp for SAS. Det er på en måte blitt vår versjon av bilselskapene i Detroit – selskaper som går stadig dårligere til tross for statlig hjelp, sier rådgiver i Civita Marius Doksheim til E24.

For denne uttalelsen fikk Marius kjeft. Han fikk kjeft av E24s lesere, der en av de mer intelligente kommentarene lød omtrent som følger:

Det som enda værre er, er at det ikke er professorer som gir uttalelser til E24, men rådgivere!!! Hjelp… For å bli rådgiver trenger man vel nesten ikke å ha fullført videregående engang….. Civita? Er det filosofavdelingen til E24?….

Men Marius fikk kjeft fra flere. Han fikk også kjeft fra en av sjefene i SAS, som bl.a. skrev dette i en mail til Marius:

Selv om jeg er tilhenger av fri meningsytring kan ikke Civita ha spesielt dyp kjennskap til dette temaet, basert på sitatene i saken: "- Vi kan være trygge på at dette ikke er siste gangen staten må stille opp for SAS."
Jeg vet ikke hvilke analyser Civita funderer denne "tryggheten" på, men sitatet må tolkes som at Civita mener SAS har vært et evig pengesluk for sine eiere, deriblant staten. Til opplysning kan dere ta med dere videre at SAS har hatt en emisjon tidligere, og denne fant sted for over 50 år siden. Dette var altså sist gang staten bidro med penger til SAS, og skal man legge dette til grunn er det et tynt fundament for Civitas påstand. I tillegg må det sies at dette ikke er "statlig hjelp" slik Civita hevder, men en helt ordinær emisjon gjennomført på et forretningsmessig grunnlag, hvor halvparten av emisjonen er garantert av private investorer.

Nå, nøyaktig ett år etter, er det kanskje grunn til å gi Marius litt ros?

For helt på jordet var han jo ikke.

Birgit Strøm – en spion?

Ifølge mediene er det fremkommet opplysninger som antyder at avdøde Birgit Strøm var "spion". Det vil si: Det har fremkommet opplysninger om at hun muligens var kurer, og at hun kan ha vært et av de mange modige mennesker som hjalp sine medmennesker bak jernteppet – mennesker som levde i ettpartistater, diktatur og undertrykkelse, uten mulighet til selv å bevege seg ut av landet. Birgit Strøm hadde muligheten til å være kurer. Hun hadde sin dukketeaterutdannelse fra Tsjekkoslovakia og fortsatte å pleie forbindelser til kunstnermiljøet der også etter endt utdannelse.

Birgit Strøm var antagelig svært godt egnet til å være kurer. Om hun var det, vet ikke jeg – men jeg undres over reaksjonene denne nyheten er møtt med, bl.a. fra hennes tidligere kolleger i NRK. De syns riktig nok det er vanskelig å forestille seg at hun var "spion", men når de svarer, virker det også som om de mener at det ville være negativt om hun var det. Hun var jo en stor kunstner, må vite, men neppe noen "spion", Eller som NRKs Kalle Fürst så viselig legger til: Birgit Strøm var aldri partipolitisk engasjert.

Han får det til å høres ut som om motstand og kamp mot diktatur var et spørsmål om partipolitikk. Det virker unektelig spesielt.

Eller kanskje det bare er et lite gufs fra fortiden vi hører, fordi holdningen til datidens diktaturer delvis var et partipolitisk spørsmål?

Ingen har hittil kunnet bekrefte at Birgit Strøm virkelig var kurer. Jeg kjente henne heller ikke og vet derfor ikke hvor vanskelig det er å forestille seg at hun var det. Men intuitivt virker det ikke vanskelig å tro i det hele tatt. Historien er heldigvis full av modige mennesker som i all stillhet og uten store fakter har gjort en heltemodig innsats for andre mennesker og mot dem som begår overgrep og grove brudd på fundamentale menneskerettigheter.

Så la oss like gjerne håpe at det er sant – at Birgit Strøm ikke bare var en stor kunstner, men også en helt.

Fordømte lykkejegere!

På Dagsrevyen 21 i går fikk vi se en usedvanlig barsk justisminister. Nå skal asylsøkere uten lovlig opphold kastes ut, og det skal skje overraskende og kontant. Justisministeren vil bruke fly – mange fly – som skal fly når vi minst venter det. At Europarådet er betenkt, spiller ingen rolle. For her er det om å gjøre å være barsk.

I introduksjonen til innslaget fikk vi vite at tvangsutsendelse av asylsøkere vil virke avskrekkende på lykkejegere. Det var da endelig bra! For kan vi egentlig tenke oss noe verre enn en lykkejeger – altså en som jakter på lykken? Kan det bli stort verre?

Ordet lykkejeger har blitt et negativt ord i norsk vokabular. Det er ganske rart, og det burde vært motsatt. Den som jakter på lykken, jakter jo på et bedre liv for seg og sine, og det må da være uendelig mye bedre enn å gi opp og synke ned i passivitet? Og burde ikke nettopp lykkejegerne få lov til å reise, søke seg arbeid, bli selvhjulpne og skape seg et bedre liv – slik vi selv gjør når vi reiser ut, f.eks. for å studere eller jobbe?

Alle har rett til å søke lykken, heter det i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Det er dessuten en menneskerett å kunne forlate sitt land. Men hvorfor er det bare noen av oss som har rett til å reise, arbeide, studere og feriere hvor vi vil – mens andre skal tvangsreturneres med makt?

Det er igrunnen merkelig at et land som Norge, som er så opptatt av å bekjempe verdens fattigdom, ikke engang kan diskutere muligheten av at en mer liberal innvandringspolitikk i Europa kanskje kunne være det mest effektive virkemiddelet for å redusere fattigdom. Det er jo ytterst paradoksalt at vi tror at fri flyt av varer, tjenester og kapital leder til økt velstand, mens fri flyt av mennesker er farlig. FN vet at det ikke er sant og mener at en mer liberal migrasjonspolitikk antagelig vil være den mest effektive utviklingspolitikken vi kan føre. Vi kan få dekket vårt behov for arbeidskraft, mens innvandrere kan få dekket sitt behov for arbeid.

Mange mener at måten vi i dag behandler klimaspørsmålet på, vil stå igjen som vår tids store synd og feiltrinn når menneskene ser seg tilbake om 100 eller 200 år. Jeg er ikke uten videre sikker på det. Jeg tror at Europas innvandringspolitikk vil være det verste. Det at vi, i et misforstått forsøk på å beskytte vår egen velstand, lar tusenvis av mennesker lide og i verste fall dø i sitt dypt menneskelige forsøk på å skape seg et bedre liv.

De er lykkejegere, javel, men hvem kan fordømme det?

Det er likelønn i Norge

Debatten om såkalt likelønn mellom kvinner og menn er notorisk villedende for alle dem som ikke tilfeldigvis har satt seg nokså grundig inn i saken. Når man gjentatte ganger får høre at vi ikke har likelønn i Norge, og at kvinner bare tjener ca. 85 prosent av det mennene tjener, må det etterlate inntrykk av at kvinner og menn ikke har lik lønn for likt arbeid, og at kvinner diskrimineres.

Men det er ikke tilfellet. Det er, og har svært lenge vært, lik lønn for likt arbeid i Norge. Kvinner blir altså ikke diskriminert.

Men siden mange ikke er fornøyd med det, har ordet likelønn gradvis fått en annen betydning. Når man nå sier at det ikke er likelønn i Norge,  betyr det at vi får ulik lønn for ulikt arbeid. At det er urettferdig, kan virke litt gåtefullt, men slik er det blitt: "Alle" syns det er urettferdig at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn, selv om det ikke skyldes at kvinner blir diskriminert.

Det er flere årsaker til at kvinner tjener mindre enn menn, men den viktigste årsaken er at kvinner jobber mindre enn menn. Vi jobber litt mindre fordi vi får barn, og fordi vi velger å jobbe litt mindre i perioder av livet. Vi tjener altså i gjennomsnitt litt mindre enn menn fordi vi i gjennomsnitt jobber litt mindre enn menn. At det er urettferdig, er også litt gåtefullt for meg, men ikke for de fleste andre: "Alle" syns nå at det er urettferdig at kvinner tjener mindre enn menn, selv om det skyldes at de jobber mindre enn menn.

En annen årsak er at man i typiske kvinneyrker i gjennomsnitt tjener litt mindre enn i typiske mannsyrker. Er det urettferdig? Tja, det spørs jo hva årsaken er. Lønnen er jo tross alt – selv i et system med et stort innslag av kollektive avtaler – et resultat av forhandlinger mellom partene. I forhandlingene mellom partene i de typiske kvinneyrkene har man altså over tid blitt enige om en lavere lønn enn i forhandlingene i typiske mannsyrker. Også dette kan ha mange årsaker, men én av dem kan nettopp være de kollektive forhandlingene: Fordi alle skal løftes samtidig, uten hensyn til individuell innsats og kompetanse, blir det for dyrt. Eksempel: Når lærerne nekter å akseptere mer individuell lønnsfastsettelse, så har det en pris: De flinkeste lærerne får ikke den lønnsøkningen de ellers kunne fått, mens de dårligste lærerne får mer enn de fortjener. Og alle får ganske lite, fordi de er så mange som skal ha.

"Alle" vil nå gjøre noe med dette likelønnsproblemet. Det mest omdiskuterte forslaget er at vi skal suspendere forhandlingene og la staten rydde opp. Staten skal rett og slett bevilge ca. tre milliarder kroner, som eksklusivt skal gis til kvinnene, slik at de løftes opp på mennenes lønnsnivå.

Men er det et lurt?

Jeg tror ikke det. Forestillingen om at f.eks. politimennene, som også tjener ganske lite, for evig og alltid skal finne seg i at de ikke blir "kompensert" eller kan kreve å få like mye selv, virker – mildt sagt – ganske naiv. Det er vel snarere langt mer realistisk å tro at en slik statlig, dvs skattefinansiert, pott, ganske snart vil være spist opp av de lønnsforhandlingene som kommer etter.

I NRKs nye TV-magasin Aktuelt var dette tema i går. NRKs økonomiekspert, Steinar Mediaas, forklarte oss da at det ikke var så lett å se andre løsninger på dette problemet. Han nevnte riktig nok én, nemlig at kvinnene kunne oppføre seg mer som menn i arbeidslivet, men det ble raskt avvist, for det er det visstnok ingen som ønsker, ifølge Mediaas.

Men er det ikke helt motsatt? Er det ikke det "alle" egentlig ønsker, nemlig at kvinner og menn skal velge mindre kjønnssegregert og altså, i større grad enn i dag, ta den samme utdannelsen og gå inn i de samme yrkene, og samtidig dele mer likt på arbeidet i hjemmet og på omsorgen for barna? Er det ikke egentlig dét som er målet for likestillingsombudet og alle de andre? Eller er det noe jeg har misforstått?

Får de til det, vil det nemlig ikke lenger være noe som heter "mannsyrker" og "kvinneyrker", og dermed er også likelønnsproblemet langt på vei løst. Men denne løsningen – at kvinner velger mer som menn – ble altså avvist av Mediaas som om det var et for brutalt krav til kvinnene.

Så hva gjør vi i stedet? Fremfor å fremelske en dynamikk som kan føre til et mindre kjønnssegregert arbeidsmarked, for eksempel fordi kvinner som vil tjene mer, søker seg til typiske mannsyrker, sementerer vi arbeidsmarkedet slik det er. Vi lar simpelthen staten betale kvinnene for at de skal forbli i de typiske kvinneyrkene.

Det minner nesten litt om kontantstøtten. Venstresiden mener jo at kontantstøtten fører til at kvinner går mer hjemme, og at kjønnsrollemønsteret sementeres. 

Slik kan det også gå med likelønnspotten. Den kan føre til at kvinnene fortsetter å være i kvinneyrkene, og at kjønnsrollemønsteret sementeres.