I skrivende stund er det svært mye som tyder på at firepartiregjeringens dager er talte. Dermed er også den borgerlige flertallsregjeringens dager talte.
Det varte i cirka ett år.
Et spørsmål som kan reises nå, er hva fremtidige koalisjonsregjeringer kan lære av det som nå har skjedd. Var det dømt til å ende slik, eller kunne Solbergs flertallsregjering ha overlevd til 2021 og kanskje til og med vunnet valget?
Jeg føler meg nokså overbevist om at planen var å forsøke å greie dette da regjeringen møttes til strategikonferanse rett etter nyttår. Der var det nok ingen som forutså eller planla for at firepartiregjeringen skulle gå i oppløsning tre uker ut i det nye året.
Når det nå likevel ser ut til å skje, må man selvfølgelig spørre seg om hvorfor.
La meg se på noen av de forklaringene som nå verserer.
1. For stort sprik: Det var i utgangspunktet for stort sprik, eller for store (kulturelle og politiske) forskjeller, mellom de fire partiene. Det er det selvsagt noe i, men det gir dessverre ikke så mye veiledning for fremtidige statsministere. Faktum er at de tradisjonelt store partiene har mistet styrke, og at partibildet fragmenteres. Det blir bare enda mer nødvendig at partiene samarbeider, og at mange ulike partier er i stand til å samarbeide. Vi ser det i flere kommuner nå, og det kan bli mer vanlig og nødvendig også på nasjonalt nivå. Likevel vil det alltids kunne reises spørsmål om hvorvidt samarbeidet må skje i regjering – eller mellom en regjering og partier, som man eventuelt har en avtale med, på Stortinget.
Erna Solberg og Høyre gikk til valg på å samarbeide med alle partier på borgerlig side som ville samarbeide med dem, aller helst i regjering. Mette Frederiksen og Socialdemokratiet i Danmark gikk til valg på å danne en ren sosialdemokratisk regjering, som samarbeider med alle partier i Folketinget. De samarbeider mest med partiene på venstresiden, som de har en forståelsesavtale med, men de samarbeider også med borgerlige partier og Dansk Folkeparti. Kanskje vil dette bli noe vi ser også i Norge, dersom det blir for vanskelig å holde brede koalisjonsregjeringer samlet.
2. Blanke seire: Stortingsrepresentant Jon Helgheim fra Frp sa på Politisk kvarter i dag at grunnen til at det nå har oppstått en så vanskelig situasjon er at det var “gjort en beslutning i regjeringen som ikke alle partiene var enig i, og det er jo ikke sånn man jobber i en regjering, etter vårt syn. Man gjør de handlingene som alle kan stille seg bak.” Men dette rimer jo veldig dårlig med det som hele tiden har vært Fremskrittspartiets og Siv Jensens mantra: Det må inngås færre grå kompromisser, og det må være mindre felles politikk til fordel for det de kaller “blanke seire”. Hensikten med slike blanke seire har vært å vise at partiene er til å kjenne igjen, og at de får noe tydelig å skryte av. Men en slik arbeidsform innebærer jo også at man må ta noen “blanke tap”, for Siv Jensen har vel neppe ment at det bare er Frp som skal ha “blanke seire”.
I dette tilfellet kan vi derfor gjerne si det helt motsatte av hva Helgheim sa: Regjeringen har fulgt Frp’s oppskrift. Denne gangen fikk Venstre og KrF en “blank seier”, og andre ganger vil det være Frp som får det. Men en slik strategi kan selvsagt bare fungere dersom partiene er i stand til å bære “blanke tap” og unne de andre partiene “blanke seire”.
3. Alt kan ikke avtales: Helgheim sa også at det en regjering skal gjennomføre, er “det man har inngått kompromisser om”, og han viste i den forbindelse til Granavolden-plattformen. Han sa også helt riktig, i motsetning til sin partifelle, Tone Ims Larssen fra Oslo Frp, at det ikke står noe om hjemhenting av IS-kvinner eller barn i denne plattformen. Dermed er det ikke slik Tone Ims Larssen påsto til NRK forleden, at de andre partiene (eller egentlig statsrådene fra de andre partiene) har brutt en avtale.
Men Helgheim tar feil når han tror at alt en regjering skal gjøre, skal eller kan være avtalt på forhånd. Det kommer en strøm av saker – store som små – som må håndteres løpende uten at regjeringen kan finne veiledning i den plattformen man er blitt enig om. Det var for eksempel neppe noen som hadde forutsett finanskrisen, oljekrisen eller flyktningkrisen da de satt og forhandlet på Soria Moria eller i Nydalen. Men disse krisene måtte håndteres likevel. En lærdom for fremtidige koalisjonsregjeringer kan derfor kanskje være at dette må være helt klart for partiene og stortingsgruppene som står bak dem: Det kommer saker som må håndteres, og som ofte er ekstremt vanskelige, og der man ikke kan utsette eller la være å ta en beslutning fordi ikke alle greier å bli enige eller få igjennom sin foretrukne løsning.
4. Samarbeid fungerer best hvis man tolker hverandre i beste mening: Alle som har fulgt Solberg-regjeringen fra 2013, vet at den har vært satt på mange prøvelser på grunn av kontroversielle utsagn fra enkelte regjeringsmedlemmer eller fra andre i regjeringspartiene. Sylvi Listhaug er det mest åpenbare eksempelet, og hun har, etter min mening, fått mye fortjent kritikk – samtidig som hun har hatt en “sjef” med en engels tålmodighet. Men Sylvi Listhaug har også fått mye ufortjent kritikk, som blant andre min kollega Lars Kolbeinstveit har skrevet mye om, fordi hun så ofte har blitt tolket i verste mening. Mange av hennes politiske motstandere og mediene har vært mer opptatt av hvem som uttalte seg enn hva hun sa.
Men i den situasjonen regjeringen er i nå, gjør mange i Frp det samme: Fordi Erna Solberg i Debatten på NRK sa at de øvrige statsrådene fra Høyre, KrF og Venstre måtte ta stilling i et veldig vanskelig moralsk spørsmål, blir hun beskyldt for å ha sagt at Frp-statsrådene ikke har moral. Men det sa hun ikke. Det Solberg sa var følgende: «Det er en sak hvor det er vanskelig å ta et annet valg som vi alle andre måtte stå ansvarlig for i forhold til vårt moralske kompass og vår ryggrad i disse sakene.» Det hun sier, er altså at det var vanskelig å ta en annen beslutning for henne ut fra hennes moralske kompass – hun har ikke sagt ett ord om at ikke Frp’ere har et moralsk kompass. Moralen leder oss ikke til fasitsvar som er riktige for alle, men til det svaret som er riktig for den enkelte.
5. Skilsmisser er viktige: Skilsmisser er ofte viktige på to måter. For det første er historien om årsaken til skilsmissen viktig. For det andre er det viktig å finne ut hvordan man vil leve som skilte, og om man overhodet skal holde åpent at man kan komme til å bli sammen igjen.
Etter min vurdering er IS-saken en reelt sett vanskelig sak, som selvsagt er særlig vanskelig for Frp, siden det var Frp-statsrådene som denne gangen kom i mindretall i regjeringen – men det er ikke en sak som i seg selv burde lede til en regjeringskrise. Når det nå skjer, skyldes det nok at saken kom ut av kontroll, og at den ble mye større og vanskeligere for Frp enn noen hadde sett for seg. Men slik er politikken: Saker kan, av mange grunner, lettere komme ut av kontroll enn de gjør i andre, mer “normale” organisasjoner, som for eksempel en bedrift. Det er sikkert mange grunner, som hver for seg kan være små, til at den kom ut av kontroll, og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her.
Akkurat nå fremstilles saken som om det først og fremst er opp til Frp om partiet ønsker å forsette i regjering, og de fleste mener vel at partiet har malt seg inn i et hjørne som det ikke er så lett å komme ut av. Selv er jeg i tvil om hvorvidt Frp lenger kan bestemme dette selv. For Erna Solberg er dette, som vi nå har sett demonstrert, en håpløs arbeidsform som bare bidrar til å svekke henne og regjeringen. Skal Frp fortsette i regjering, må det derfor også, eller kanskje først og fremst, stilles krav til dem: Enten er de grå kompromissene og de blanke seirene (og tapene) til å leve med i regjering – eller så er de det ikke.
Hvis Frp nå går ut av regjering, og Erna Solberg forsetter med en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, er det også viktig hvordan regjeringen og Frp skal forholde seg til hverandre som skilte. Det vil, etter min oppfatning, være veldig uklokt av Frp å ødelegge det som må betraktes som et av Siv Jensens livsverk, nemlig den gradvise omdanningen av Frp fra et rent protestparti til et ansvarlig regjeringsparti. Frp bør derfor innta en opposisjonsrolle som gjør det mulig å komme tilbake i regjering på et senere tidspunkt.
En løsning kan være at alle de fire partiene går til valg i 2021 på å skaffe et borgerlig flertall, og at de etter valget, dersom de vinner, lover å forhandle frem en ny plattform ut fra partienes styrke. Hvilke partier som deretter går inn i regjering, vil tiden kunne vise – slik det gjorde etter Nydalen-forhandlingene i 2013.
Hvor enkle eller vanskelige slike forhandlinger vil bli, og om de i det hele tatt blir mulige, vil selvsagt avhenge av hva slags Frp vi ser konturene av i 2021, som igjen kan være avhengig av hvem som da leder partiet og av hvordan opposisjonen på venstresiden håndterer en ny politisk situasjon. Og det vil selvsagt også avhenge av hvor mye hensyn en eventuell trepartiregjering tar til sin tidligere regjeringspartner i Stortinget.
Vi går spennende tider i møte.
