Den norske modellen og det norske embetsverket

 

Mange mottar berettiget ros nå.

Nesten alle aviser har reportasjer om heltene som står på, ofte med egen helse som innsats, for at grunnleggende samfunnsfunksjoner fortsatt skal bli utført, og for at koronaepidemien skal håndteres på best mulig måte.

Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, skriver at det er lett å glemme hvor avhengige vi er av hverandre, og at mange fortjener en klapp på skulderen, riktignok på to meters avstand.

Yrkene som i denne situasjonen defineres som samfunnskritiske funksjoner, viser hvor feil det er å betrakte arbeidslivet som et hierarki, der noen yrker står “over” andre. Arbeidslivet er, på sitt beste, som et sinnrikt maskineri, der alles behov er vevet inn i hverandre. Og kompetansebehovene i et samfunn er hele tiden i endring, fordi de påvirkes av tunge trender som teknologiutvikling, demografi, migrasjon og klima. Noen jobber blir borte, mens nye kommer til – og måten jobbene utføres på, forandrer seg stadig.

Selv politikerne – som riktignok ikke har et yrke, men et samfunnskritisk verv – roser hverandre nå. Regjeringen takker opposisjonen, mens opposisjonen i hvert fall nøler med å kritisere de smitteverntiltakene som regjeringen har iverksatt. Og alle roser og takker hverandre for den norske modellen, som gjør at myndighetene og partene i arbeidslivet nå kan samarbeide om de økonomiske tiltakene som skal gjennomføres.

Det er likevel én gruppe som nå blir lite nevnt, og som til og med indirekte blir møtt med kritikk – og det er embetsverket.

Det hadde ikke vært mulig å snakke om den norske modellen uten at vi hadde hatt et ukorrupt, effektivt, kompetent og transparent embetsverk i Norge.

De omtales ofte som “ansiktsløse byråkrater” – som noe vi gjerne har altfor mange av, mens det vi mangler, er alle de som nå får heltestatus, nemlig leger og sykepleiere, politi og lærere.

Det er faktisk ganske urettferdig.

Det arbeider ca. 20.000 mennesker i sentralforvaltningen, det vil si i departementer og direktorater, hvorav 4 – 5000 i departementene. Og de fleste som arbeider i departementene, er “ansiktsløse”, i den forstand at de ikke har noen rolle i det offentlige rom. Det er statsråden som er departementet, som står frem offentlig, og som har ansvaret for alt som skjer der. Men likevel: Han eller hun kunne selvsagt umulig greid seg uten et embetsverk som nå arbeider dag og natt.

Og de gjør mer enn å arbeide dag og natt. For som byråkrat handler det ikke bare om å arbeide raskt. En embets- eller tjenestekvinne i et demokrati har noen idealer å forfølge som ikke så lett lar seg kombinere med hastverk. Faglig integritet, nøytralitet og grundighet er verdier som står og skal stå sterkt i norsk forvaltning.

Dette vet eller burde også opposisjonen vite.

Mange av dem har selv vært i regjering, og de håper å komme dit igjen.

Derfor er det litt trist å se hvordan sentrale representanter for opposisjonen nå karakteriserer det arbeidet som, under stor usikkerhet, gjøres i ekspressfart av embetsverket – fordi det bare er “signaler” og ikke er “konkret nok”. Både Hadia Tajik (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Kari Elisabeth Kaski (SV) mener at det som ble lagt frem i går, er veldig “skuffende” fordi ikke alle tiltakene er fiks ferdig utredet. Tajik sier til og med at den siste krisepakken “bærer preg av at regjeringen prøver å kjøpe seg tid”.  Hun syns “det er vanskelig å forstå hvorfor (regjeringen) legger frem en proposisjon som inneholder så få avklaringer”.  Og Sylvi Listhaug (FrP) er ikke bare skuffet – hun er “rett og slett oppgitt”.

Etter min mening er det veldig lett å forstå hvorfor regjeringen legger frem det som nå er klart, selv om ikke alt er klart. Det er en nesten umenneskelig oppgave for embetsverket å konkretisere slike tiltak på så kort tid som det nå er snakk om. Men samtidig er det viktig for de mange næringsdrivende som har fått yrkesforbud eller en stor omsetningssvikt, å få et signal om at noe kommer. Jeg er sikker på at de syns det er bedre enn ikke å få noe signal i det hele tatt – noe partene i arbeidslivet åpenbart er enige i.

Selv tror jeg det er en viss fare nå for at norske politikere gjør det LO-lederen har advart mot – nemlig å la alle forsyne seg helt ukritisk av den fellesformuen vi har spart til våre egne pensjoner og fremtidige generasjoner. Det vil i så fall også kunne bremse helt nødvendig omstilling av næringslivet i fremtiden og hindre folk i å ta ledige jobber, noe det allerede kommer signaler om.

Sjansen for at de økonomiske tiltakene utformes på en uhensiktsmessig måte, som i verste fall gjør mer skade enn gavn, er mye større, jo mer hastverk man har.

Derfor er det grenser for hvor raskt embetsverket kan og bør arbeide.

Det bør stortingsrepresentantene vise litt mer respekt for – og samtidig huske at også “de ansiktsløse” kan fortjene en stor takk i disse dager.

 

 

 

Små næringsdrivende må også reddes. Look to Denmark!

Regjeringen og Stortinget skal ha ros for mange av de tiltakene som er gjennomført, både for å hindre smitte og for å forsøke å unngå at skadevirkningene på næringslivet – eiere og arbeidstakere og økonomien generelt – blir katastrofalt store.

Men det er én gruppe som så langt virker glemt, nemlig små næringsdrivende og dem som i praksis ble ilagt et næringsforbud den 12. mars. En som driver frisør eller fotpleie, gikk da fra 100 prosent inntekt til null inntekt på fire timer.

Selvsagt kan noen av de tiltakene som er kommet, også brukes av denne gruppen – men de har fundamentalt sett svært liten betydning. Permitteringsreglene gjelder ikke fra før 20. mars, hvilket betyr at arbeidsgiverperioden ble ni og ikke to dager for de som fikk yrkesforbud. Og utsettelse av arbeidsgiveravgift (fra 15. april) eller andre skatter har også svært liten betydning.

Problemet for disse virksomhetene er at de fortsatt har faste utgifter, for eksempel til husleie. Men når omsetningen er null, og det ikke er noen inntekter, er det ingenting å betale av. Mange kan ha hjelp av at innbetalinger kan utsettes, men det gjelder i liten grad denne gruppen. Den omsetningen de ikke har i dag, vil aldri kunne erstattes med dobbel omsetning siden. Problemet vil lett være det motsatte; at de kundene man hadde, kanskje ikke kommer tilbake, når og hvis virksomheten kan startes opp igjen.

Regjeringen snakker så lite om denne gruppen at det lett kan utvikle seg til en tillitskrise. Det blir sagt at vi har en dugnad, man da må det, så langt som overhodet mulig, være en reell dugnad, der ikke noen få bærer uforholdsmessig store kostnader. Dette er mennesker som har gjort det mange vil at de skal gjøre; ta risiko, starte sin egen virksomhet og kanskje greie å ansette noen. Når vi så står i en krise, og mange av dem i løpet av noen timer ikke lenger får lov til å jobbe, må de få sin del av de redningspakkene som Stortinget og regjeringen nå presenterer

Næringsministerens uttalelser på dagens Politisk kvarter var dessverre ikke veldig oppløftende. Hvis det ikke kommer tydeligere beskjeder fra regjeringen, må Stortinget igjen se på hva som kan forbedres. Både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum hadde tydeligvis fått med seg hva danskene gjør, og det lover godt.

Også i dette tilfellet kan det være gode grunner til å se til Danmark.

Ikke lett å tenke klart om selvmord og aktiv dødshjelp

I Norge er det ikke forbudt å ta sitt eget liv.

Vi har heller ingen dominerende religion eller kirke som mener at selvmord er en synd som vil føre til helvete.

Vi snakker stadig mer åpent om selvmord. Mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, snakker om det. Venner og familiemedlemmer snakker om det når en nærstående har tatt livet sitt. Ari Behns datter Maud Angelica imponerte og rørte alle med sin tale i farens bisettelse.

Det er veldig mye godt å si om denne åpenheten, men fagfolk ber også om at vi og mediene er varsomme. Selvmord kan smitte, det vil si at venners selvmord eller mye omtale av selvmord, kan føre til at også andre settes på tanken. Blir selvmordet fremstilt som noe heltemodig eller gloriøst, kan kanskje smitteeffekten være enda større.

Selvmordet reiser mange etiske spørsmål, og det viser seg at mange av dem som har forsøkt å ta sitt liv – og dermed helt sikkert også mange av dem som har greid å ta sitt liv – har tenkt over disse etiske problemstillingene på forhånd. Er det feigt å begå selvmord? Er det dårlig gjort overfor de etterlatte? Eller er det helt motsatt, fordi man befrir de etterlatte for en byrde? Slike spørsmål – og mange andre – er også til stede hos dem som er psykisk syke når de vurderer å ta livet sitt, og det er det mange som er.

Blant dem som ønsker å ta sitt eget liv, er det sikkert noen som av ulike grunner ikke får det til.

Bør man da kunne søke statens hjelp?

Det kunne jo være en slags liberal tanke: At siden alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og har rett til å ta livet sitt, så må denne retten også gjelde for dem som ikke selv greier å gjennomføre et selvdrap, for eksempel fordi de er for syke.

Men det er noe som skurrer.

For selv om det ikke er forbudt å ta livet sitt i Norge, og selv om det er forståelig at enkelte vurderer å gjøre det eller faktisk gjør det, så er det ikke noe vi er glade for eller ønsker at skal skje. At noen prøver å begå eller begår selvmord anses vanligvis som en tragedie eller i det minste som noe som er veldig trist, både for den som (nesten) mistet livet og for de etterlatte. Det er som Maud Angelica nesten ropte ut i talen sin: Det finnes alltid en utvei, selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan og vil hjelpe. Du kan få hjelp og ting kan bli bedre. Alle i denne verden fortjener kjærlighet og glede. Det gjør også de som har gått igjennom for eksempel psykisk sykdom, selvskading, dårlig selvfølelse eller selvmordstanker.

Helsevesenet er der for å hjelpe deg til å leve og for å gjøre livet så levelig som overhodet mulig – ikke for å avslutte livet ditt. Etter at Ari Behn døde, florerte det av råd og tips i mediene om hvilke krisetelefoner vi kunne ringe og om hvordan vi kan forebygge selvmord. Vi har handlingsplaner og nullvisjoner når det gjelder selvmord, og det er legitimt å bruke tvang, selv overfor personer som vet hva de gjør.

Og det er mer som skurrer.

De som taler for å innføre aktiv dødshjelp i Norge, har nemlig ikke tenkt å innføre en rett for alle til å få avsluttet livet. De har, tvert om, tenkt å gi denne rettigheten til bare noen ytterst få. På Politisk kvarter i dag forklarte Unge Venstre-leder Sondre Hansmark hvordan det ville være, hvis vi for eksempel innfører den såkalte Oregon-modellen. I Oregon tillates legeassistert selvmord, dersom følgende forutsetninger er til stede:

  • Pasienten skal være 18 år eller eldre, og bosatt i delstaten Oregon.
  • Pasienten skal ha forventet levetid kortere enn seks måneder.
  • Pasienten skal være samtykke-kompetent (ikke ha alvorlig demens eller sinnslidelse).
  • Pasienten skal ha uttrykt ønsket om å få hjelp til selvmord minst to ganger muntlig med minst 15 dagers mellomrom, og skal i tillegg ha gitt en skriftlig forespørsel om dette.
  • Pasienten skal være vurdert av minst to leger som skal være enige om at pasienten fyller ovennevnte kriterier.

Legeassistert selvmord er noe annet enn eutanasi – og rimer mer med det resonnementet jeg har lagt til grunn i dette innlegget. Et legeassistert selvmord er, bokstavelig talt, en hjelp til å begå selvmord ved at legen fremskaffer de medikamentene du må ta for å dø – mens eutanasi betyr at legen selv tar livet ditt.

Men – hvis man mener at det er mest liberalt å tillate aktiv dødshjelp: Hvorfor er det feil å ville ta livet sitt når man er 17 år eller har to eller 10 år igjen å leve? Hvorfor skal ikke også de få bestemme over sin egen kropp? Som  Vårt Land var inne på forleden: Hva er så liberalt ved at staten har så mange meninger om hva som er et leveverdig liv og hva som ikke er det?

Et viktig argument som brukes av dem som vil innføre aktiv dødshjelp, er at de vil befri oss fra lidelse. Men som lege og Venstre-politiker Tina Shagufta Kornmo sa i den samme debatten: Helsepersonell er opplært til å forsøke å ta vare på livet – ikke til å avslutte det – og derfor gjøres det også store fremskritt når det gjelder smertelindring. Forestillingen om at mange mennesker dør på en “uverdig” måte og med store smerter, blir derfor – heldigvis – stadig mindre riktig. Vi kan på en måte si, også til disse menneskene, som Maud Angelica sa til dem som sliter med psykiske problemer: Det er folk der ute som kan og vil hjelpe!

Dette betyr ikke at det ikke finnes situasjoner hvor det er forståelig at noen hjelper en som ønsker å dø. Det er dette vi ofte forbinder med uttrykket barmhjertighetsdrap eller medlidenhetsdrap. Også slike drap er forbudt i Norge, men både i Norge og andre land har domstolen vist at den kan dømme noen skyldig uten å ilegge dem straff. Det kan for eksempel dreie seg om ektefeller, der den ene, under svært spesielle omstendigheter, har hjulpet den andre med å dø.

Alle land som innfører former for aktiv dødshjelp, innfører også kriterier for når det skal være tillatt, slik Oregon-modellen er et uttrykk for. Men det er også en sikker erfaring at kriteriene eller praksisen sklir ut, og at det gradvis er flere som får hjelp til å dø, og at det også gjelder mennesker som ikke er såkalt samtykke-kompetente, for eksempel barn. Og jo mer man går i den retningen, jo mer begynner det å minne om den praksisen jeg innledet med – nemlig at alle som ønsker å ta livet sitt, men som ikke greier eller ønsker å gjøre det selv, kan få hjelp fra staten.

Den internasjonale rettsutviklingen kan gi noen indikasjoner på at det er i den retningen det går.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har forlengst gjort selvmordet til en menneskerett og mener at det må få noen konsekvenser.

I Sveits, der assistert selvmord praktiseres, gir det myndighetene en plikt til å hjelpe mennesker med å begå selvmord.

Andre land kan sette andre grenser og fortsatt tillate at det gripes inn overfor en person som ikke er klar over konsekvensene av et selvmordsforsøk. Eller som det blir sagt i dette oppslaget fra 2011: Det er neppe et brudd på menneskerettighetene at man forsøker å stanse en person som forsøker å begå selvmord.

Så hva er da til slutt forskjellen på selvmordet – og det assisterte selvmordet?

Er det første et rop om hjelp til å leve – og det andre et rop om hjelp til å dø?

Eller blir retten til selv å bestemme når vi skal dø så absolutt at det til slutt blir forbudt å forsøke å stanse eller hjelpe en som prøver å begå selvmord?

Og skal vi ha en nullvisjon for selvmord, samtidig som vi åpner for at helsevesenet skal hjelpe oss med å begå selvmord?

Oppdatert 5.3.: Noen har innvendt mot dette blogginnlegget at jeg sauser sammen fysisk sykdom og psykiske lidelser, og at aktiv dødshjelp bare vil gjelde fysisk sykdom (og eventuelt bare der det er forventet en snarlig død). Men dette stemmer ikke. Noen land tillater aktiv dødshjelp på psykisk syke, og i noen land bare skjer det, fordi det sklir ut. I Norge er det delte meninger, og foreningen Retten til en verdig død har ikke tatt stilling. Ledende talspersoner for å innføre aktiv dødshjelp i Norge mener at det også må omfatte mennesker som er alvorlig deprimerte.

Flere partier diskuterer nå om de skal programfeste rett til aktiv dødshjelp. Venstre er ett av dem.

Men det er ikke lett å tenke klart og prinsipielt om så vanskelige spørsmål.

Det i seg selv bør mane til ettertanke og stor varsomhet.