Kanskje ikke så rart at LO synker?

Et av de mest populære temaene på konferanser rundt om i landet nå er “fremtidens arbeidsliv”. Mange er bekymret, og mange lurer på hvordan det skal gå med den norske arbeidslivsmodellen. Det er truende skyer i horisonten – med eldrebølge, sosial dumping, roboter og digitalisering, en fallende sysselsettingsandel blant unge menn og, for ikke å forglemme, færre som vil fagorganisere seg.

Hvis færre bedrifter og arbeidstakere er organisert, blir det vanskeligere å opprettholde vår arbeidslivsmodell, som blant annet er basert på koordinerte lønnsforhandlinger og et trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen.

Et tilbakevendende tema på disse konferansene er derfor hva arbeidstakerorganisasjonene kan gjøre for å være mer attraktive og tiltrekke seg  nye medlemmer. Kan de redusere kontingenten? Bør fradraget for kontingenten økes? Kan de tilby nye tjenester? Kan de gjennomføre spesielle rekrutteringstiltak rettet mot for eksempel unge mennesker eller innvandrere? Kan de gjøre noe for mennesker som har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn en vanlig fast ansettelse? Eller kan de bli mer oppmerksomme på “insider/outsider”-problematikken, det vil si at det kan være interessekonflikter mellom de som allerede er medlemmer og innenfor arbeidsmarkedet og de som står utenfor både organisasjonen og arbeidslivet?

Og hva med LO? Kan det tenkes at noen rett og slett syns det er vanskelig å være medlem av en organisasjon som nærmest har limt seg fast til ett bestemt parti? 

Jeg har, i likhet med mange andre, stor respekt for den nye LO-lederen, som virker svært dyktig. Man samtidig må jeg innrømme at jeg av og til har problemer med å se forskjell på han og Arbeiderpartiets leder. Eller sagt mer presist: LO-lederen opptrer ofte som om han er leder i Arbeiderpartiet. Og det interessante er at han gjør det med stor autoritet. I et intervju i Dagens Næringsliv et par dager etter valget gikk han nærmest inn i rollen som partiets leder. Han stilte krav til Venstre og KrF, og alt han sa om Arbeiderpartiet skjedde i “vi”-form: “Vi gjorde alt vi kunne for å velte den borgerlige regjeringen…”. “Det er et samlet (Arbeider)parti som står bak strategi og veivalg.” “Nå vil jeg høre hvordan Ap-politikere fra hele landet opplever situasjonen, så får vi bli enige om hvordan vi skal gripe dette an.” Og: Han synes det er for tidlig å konkludere om hvorfor Arbeiderpartiet gjorde et elendig valg. “Nå får vi sette oss ned for å analysere resultatet og dra lærdom av hva vi skulle gjort annerledes”.

LO-lederen er riktig nok medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, men det er likevel interessant at han identifiserer seg mer med “vi i Arbeiderpartiet” enn med “vi i LO”. 

Det virker som om analysen LO-lederen refererte til, nå er gjennomført, og at LO-lederen er fornøyd. LO har nemlig gjennomført en ettervalgsundersøkelse blant sine medlemmer, og ifølge Gabrielsen er det “veldig tydelig at LOs medlemmer ønsket seg et nytt flertall og en ny regjering”. LOs medlemmer stemte nemlig “klart for en ny regjering”.  Og for riktig å gni det inn får vi vite at “Høyre og Frp gikk tilbake nesten 10 prosent (skal være prosentpoeng – min anm.) til sammen fra 2013”, og at “over 70 prosent (med MDG og Rødt – min anm.) av LO-medlemmene stemte på partiene som vil bytte ut dagens regjering”. 

Ikke noe av dette er direkte feil. Problemet er bare at det etterlater inntrykk av en LO-ledelse som har problemer med å opptre uavhengig og foreta den selvransakelsen som situasjonen kunne kreve. For ved litt nærmere ettersyn er det flere sider ved LOs ettervalgsundersøkelse som burde mane til ettertanke for noen hver. Her er noen av dem:

Bare 38,4 pst av LOs medlemmer stemte på Arbeiderpartiet. Det er en tilbakegang – etter fire år i opposisjon – på over sju prosentpoeng. Man skulle tro det var dramatisk for en organisasjon som har bevilget mange millioner til Arbeiderpartiets valgkamp, og som nærmest fremfører seg i symbiose med dette ene partiet.

14,7 prosent av LOs medlemmer stemte på Høyre. Det er faktisk en fremgang, selv om den er helt marginal. (Oppdatert: Tallet skal være 14,2 prosent, dvs. at det er en marginal nedgang fra 2013, da tallet var 14,7 prosent.)

Fremskrittspartiet skåret 8,5 prosent, og det er en betydelig tilbakegang fra 17 prosent i 2013. Men personlig tror jeg dette må sees i sammenheng med en nesten tilsvarende fremgang for Senterpartiet – fra 6,9 til 12,8 prosent. Det tror jeg, dels fordi disse to partiene i den lange valgkampen nesten skiftet rolle som det mest systemkritiske og populistiske opposisjonspartiet – dels fordi dette er de to mest innvandringskritiske partiene vi har i Norge.

Det er nemlig også interessant å merke seg hvilke saker LOs medlemmer mener var avgjørende for deres stemmegivning, som var arbeid (16 pst.), innvandring (14 pst.) og skatt (11 pst.).

Og: LOs medlemmer mener at ikke noen av partiene hadde arbeid som sin viktigste sak, hvilket vel vil si – hvis jeg forstår undersøkelsen rett – at denne saken heller ikke har beveget LO-medlemmene i noen spesiell retning. Når det gjelder innvandring og skatt, derimot, mener de at det var henholdsvis Frp og Høyre som “eide” disse sakene og lyktes best. Arbeiderpartiet skåret, ifølge LO, dårligst på spørsmålet om gjennomslag for budskapet i de tre sakene som ble oppfattet som viktigst for Arbeiderpartiet (det er mulig dette skal være “for LO-medlemmene” – min anm.) gjennom valgkampen. KrF og Venstre skåret også dårlig, men det er jo, tross alt, mindre oppsiktsvekkende.

Og for å avslutte med dette: Arbeiderpartiet fortsetter å falle i oppslutning blant LO-medlemmene etter valget – mens Sp, Høyre og SV (eller Rødt – LOs oppsummering er her litt uklar – min anm.) får økt oppslutning.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet: Overskriften på denne saken, som ligger på LOs hjemmesider, er at “LO-medlemmene stemte klart for ny regjering”, og at dette, ifølge LO-lederen, er “veldig tydelig”.

Jeg er kanskje litt mer i usikker på hvor tydelig dette er – og litt mer sikker på at vi her berører et av LOs problemer, dersom organisasjonen fortsatt ønsker å være en stor og betydelig organisasjon.

Kutt-journalistikken i NRK

I går var det et innslag i Dagsnytt 18, som kunne gjøre oss alle klokere. Innslaget tok for seg et forslag fra Regjeringen om å redusere opptjeningsperioden for dagpenger, altså opptjeningstiden for å få arbeidsledighetstrygd. Innslaget var opplysende, fordi programlederen hadde forberedt seg godt og kunne saken, fordi en forsker ble intervjuet og dermed kunne belyse vanskelige dilemmaer, og fordi vi fikk en relativt saklig debatt mellom arbeidsminister Anniken Hauglie og LO-sjef Hans Christian Gabrielsen etterpå. Jeg sier relativt saklig, for helt saklig var den ikke. Man kunne for eksempel få inntrykk av at det bare er Regjeringen som mener at arbeidslinjen forutsetter en avveining mellom hensynene til inntektssikring og incentiver til å søke arbeid. Dette er selvsagt hele det politiske Norge enig i – selv om det kan være ulike vurderinger, delvis avhengig av om man er i opposisjon eller posisjon, av hvilke incentiver som til enhver tid er hensiktsmessige.

Innslaget sto i skarp kontrast til et innslag om samme tema i NRKs program Ytring på søndag – og et innslag i Dagsrevyen rett etter Dagsnytt 18. De to andre innslagene lignet på mye av det vi ellers ser i mediene nå, der veldig mye av budsjettdekningen kretser rundt temaet “kutt”. Og det samme gjentok seg i dag, da Dagsrevyens hovedoppslag igjen handlet om kutt og nok en gang var skjevt og lite opplysende og – etter min mening – svært lite vesentlig.

Svakhetene ved reportasjene er stort sett de samme – og det gjelder selvsagt ikke bare NRK:

* Man forteller ofte ikke hva som menes med “kutt”. Er det et reelt kutt, er det et nominelt kutt, er det et kutt i forhold til forventningene eller i forhold til bevilgningene ifjor? Mye som omtales som “kutt” i Norge, er i virkeligheten ikke kutt, og dette burde NRK og andre medier opplyse oss om. Trine Eilertsen nevnte i Aftenpodden forleden at heller ikke departementene er så flinke til å opplyse om dette i sine pressemeldinger, og det bør de selvsagt være.

* Men selv når det er kutt, får vi ofte bare vite hvor mye som skal kuttes, uten å få vite hvor stor posten det kuttes i, er totalt. Og siden selv et barn kan forstå at det er forskjell på å kutte 0,5 prosent, 5 prosent og 50 prosent, er opplysningsverdien – uten at vi får vite totalbeløpet – grensende til null. 

* Man forteller ikke hva begrunnelsen for kuttet er. En begrunnelse kan for eksempel være et ønske om å spare penger, men det er faktisk sjelden det er eneste hensynet i Norge. Og hvis det er eneste hensyn, vil man likevel forsøke å spare på områder som har lavest prioritet. Ofte er det imidlertid helt andre begrunnelser, som f.eks. at behovet er blitt mindre, at forvaltningen ikke greier å håndtere så mye penger, eller at man ønsker å styrke incentivene til arbeid. 

* Man gidder ikke å undersøke fakta. Når f.eks. representanter for folkehøyskolene sier at Regjeringen vil kutte 45 mill. kroner, så gjengir NRK dette ukritisk – og når NRK blir oppmerksom på at Regjeringen har foreslått 25 mill. kroner, så sier NRK bare at det er uenighet mellom folkehøyskolene og Regjeringen. Men hvorfor kan ikke NRK undersøke og ta stilling til så enkle fakta selv? 

* Begrunnelsesbyrden legges som regel ensidig på den som vil kutte, altså for tiden som oftest på Regjeringen. Alle kritiske spørsmål går til dem som vil kutte – mens praktisk talt ingen som vil opprettholde eller øke bevilgningene, får noen kritiske spørsmål. Og dette virker merkeligere for hver dag som går, for i motsetning til for noen år siden, greier i hvert fall mediene nå å lage mange reportasjer, og skrive lederartikler og kommentarer, om at det samlet sett brukes altfor mye penger.

* Det skjer også svært sjelden at en journalist spør seg selv om det kanskje – ut fra en moralsk og/eller filosofisk-ideologisk betraktning – kanskje kan være riktig at det offentlige, hvilket vil si skattebetalerne, ikke betaler for hva som helst. I tilfellet med folkehøyskolene foreslår altså Regjeringen å kutte 25 mill kroner av et budsjett på 846 mill kroner, dvs. ca. 3 prosent. Og det som skal kuttes, er støtten til såkalte kortkurs som er på fra to dager til cirka tre måneder, og der godt over 50 pst. av elevene har passert 50 år. Kurstilbudene dreier seg visstnok om dans og drama, vinsmaking, håndarbeid, kulturreiser, kor, bridge, linedance og meditasjon. Kunne det simpelthen være riktig, uten noen nærmere begrunnelse, at folk finansierer slikt selv? Eller hvis det virker utenkelig: Kan det likevel være riktig å stille spørsmålet?

Reportasjen om folkehøyskolene i Dagsrevyen i kveld var under enhver kritikk. Den var helt ute av proporsjoner, målt mot det vesentlighetskriteriet NRK skal legge til grunn. Den var heller ikke opplysende, og den var ekstremt ensidig:

* Dagsrevyen opplyste ikke om hvor stor budsjettposten totalt sett er.

* Dagsrevyen gadd ikke å undersøke hva årsaken er til at representanter for folkehøyskolene opererer med et annet beløp på forslaget til kutt enn Regjeringen gjør i sitt forslag til Stortinget.

* Dagsrevyen gadd ikke å opplyse om hvor stort kutt Regjeringen har foreslått.

* Dagsrevyen gadd ikke å forklare oss hvorfor Regjeringen mener det er rimelig å kutte.

* Dagsrevyen etterlot inntrykk av at Regjeringen vil kutte i tilbudet til vanlige folkehøyskoleelever.

* Dagsrevyen stilte ikke ett kritisk spørsmål til folkehøyskolene eller til Venstre og KrF, som gjerne vil unngå kutt. Det ble blant annet ikke stilt ett kritisk spørsmål til påstanden om at folkehøyskolene ikke greier å skille mellom kortkurs og vanlige kurs når de skal kutte, hvilket virker absurd.

* Dagsrevyen stilte utelukkende kritiske spørsmål til kunnskapsminister Henrik Asheim, da han var i studio, og gjentok ukritisk påstander fra folkehøyskolene, blant annet om at de ikke greier skille kortkurs og vanlige kurs. I tillegg ble Asheim avbrutt flere ganger.

Til slutt kan man spørre om Dagsrevyen overhodet skjønner hvilken mediedramaturgi de selv er med på å drive frem. Et av de spørsmålene Asheim fikk, var nemlig om han kunne forklare hva som kunne være årsaken til at hele opposisjonen gjerne vil bevilge de pengene Regjeringen foreslår å kutte. Underforstått: Kan det tenkes at det er Regjeringen som tar feil, mens alle de andre har rett?

Det kan selvsagt tenkes.

En annen mulighet er at alle de andre partiene ikke tør annet eller ikke greier å motstå presset, fordi hele mediedramaturgien bare går én vei – nemlig i retning av å bruke stadig mer penger.

Og det skjer tydeligvis, uansett hvor mye fint medienes kommentatorer og lederskribenter sier og skriver om behovet for å stramme inn.

Solberg-regjeringens andre periode blir en annerledes periode. Men på hvilken måte?

Idet dette skrives er Trontaledebatten igang. 

Mange kommentatorer er opptatt av at Solberg-regjeringen nå blir en mer reell mindretallsregjering og av de mange representantforslagene som ble fremsatt ved møtets start. Hvor ansvarlig vil opposisjonen være? Hvor ofte, og i hvilke saker, vil regjeringen få flertallet mot seg? Og vil det bli så vanskelig at Solberg-regjeringen ikke overlever fireårsperioden? 

Ifølge NRK går opposisjonen “i strupen” på regjeringen, fordi det er fremmet så mange representantforslag. Det er flere enn det ble fremmet i samtlige tilsvarende debatter i de åtte årene med rødgrønt styre.

Jeg tror man skal være varsom med å trekke konklusjoner på grunnlag av antallet forslag som fremmes – det viktige er hva som vedtas. Å sammenligne med Stoltenberg II-regjeringen har dessuten liten interesse. Stoltenberg II var en flertallsregjering, og opposisjonen hadde praktisk talt ingen innflytelse. Dermed var forslagene som regel slag i luften.

At én stortingsperiode arter seg annerledes enn den forrige perioden, er dessuten ikke nytt. 

Solberg-regjeringens første periode var unik, fordi regjeringen hadde en samarbeidsavtale med to av partiene på Stortinget. Den var også unik ved at regjeringen arbeidet effektivt og i så stor grad i plenum, og fordi statsministeren tillot at representanter for et av regjeringspartiene enkelte ganger uttalte seg og arbeidet litt fritt.

Stoltenberg II-regjeringen var unik på en annen måte. Her var det også solospill fra Sp’s og SVs side, selv om de fleste diskusjonene ble ført internt. Men det unike var at diskusjonene ble kjent i offentligheten, dvs. at noen av regjeringspartiene så seg tjent med å lekke hva som skjedde internt eller operere som “privatpraktiserende” statsråder. Svært mye av arbeidet ble dessuten flyttet inn i underutvalget, og regjeringspartienes stortingsgrupper ble involvert i regjeringens arbeid i en grad som burde ha reist prinsipielle spørsmål om arbeidsdelingen mellom regjeringen og Stortinget.

De to Bondevik-regjeringene var reelle mindretallsregjeringer, som måtte finne flertall i Stortinget fra sak til sak.

Det er heller ikke så spesielt at antallet representantforslag øker. I det hele tatt viser utviklingen de siste tiårene et stadig mer aktivistisk Storting, særlig når det er mulig å danne flertall mot regjeringen. Både antallet representantforslag og antallet anmodningsvedtak har vokst kraftig de senere år. Det reiser en rekke interessante og til dels svært prinsipielle spørsmål, som jeg imidlertid skal la ligge her.

Det interessante spørsmålet nå er om det virkelig blir “spill” i Stortinget, slik blant annet NRK spår – eller om også opposisjonen vil ta ansvar for helheten og inngå kompromisser når det tjener landet, også selv om det kan være lite populært. Det er selvsagt spesiell interesse knyttet til Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har vært et styringsparti, men som led et så forsmedelig valgnederlag at enkelte nå mener at Arbeiderpartiet har vært for kompromissvillig og må innta en tøffere og mer opposisjonell rolle. Fristelsen til å gjøre det kan også øke av at partiet blir presset fra ytre venstre av SV og Rødt. Det er også knyttet spenning til KrF, fordi partiet potensielt kan være på vippen, og fordi det er uklart hvordan partiet vil stake ut sin egen kurs frem mot 2021. Hvordan velgerne vil reagere på at KrF tiltar seg en avgjørende rolle som vippeparti når partiet samtidig såvidt har passert sperregrensen, er nok også et spørsmål.

Etter min mening kan Erna Solberg foreløpig ta det med ro. Hun har svært lang og bred parlamentarisk erfaring og vet hva hun går til. Litt mer spill blir det helt sikkert. Det vet hun av erfaring. En del av de forslagene som nå fremmes fra den rødgrønne siden, er ting som Venstre og KrF vanskelig kan stemme for, selv om de, isolert sett, er enig – enten fordi det vil skape for mye splid i forhold til regjeringen, eller fordi det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre i form av enkeltvedtak. I slike tilfeller fremmes forslagene vel så mye for å stille Venstre og KrF i forlegenhet, eller som en konkurranse mellom de rødgrønne partiene, enn for å få gjennomført forslagene, og det vet naturligvis også Venstre og KrF. Eller for å si det med Jens Stoltenberg etter at han hadde gått fra opposisjon til posisjon i 2005: “Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er nesten all oppmerksomhet rettet mot regjeringspartiene der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt. Da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Da gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.”

Heldigvis for landet, og for respekten for Stortinget og politikerne, tror jeg Stoltenberg overdrev. Jeg var medlem av den regjeringen Arbeiderpartiet forsøkte å ødelegge for, nærmest “for sportens skyld”. Men min erfaring er ikke akkurat sånn. Selv fikk jeg, som utdannings- og forskningsminister, stort sett igjennom de forslagene jeg fremmet ved hjelp av ulike partier. Men det krever en god dialog med Stortinget og evne til å være fleksibel og justere kursen litt, dersom det er nødvendig. En sjelden gang blir det selvsagt ikke akkurat slik man vil, men det skal mye til før ting virkelig settes på spissen. Norske stortingsrepresentanter og partier er, tross alt, seriøse – og som regel mer seriøse enn man kan få inntrykk av gjennom mediene. KrFs leder, Knut Arild Hareide, har for eksempel nå lagt vekt på at partiet ikke kan stemme for alt de er for. De må også ta hensyn til at rene reverseringsvedtak kan være uheldige i seg selv, og at man alltid må se hen til helheten og de økonomiske rammene.

På ett punkt er det likevel grunn til litt ekstra spenning. Selv om mange nå snakker om at vi har fått en “reell mindretallsregjering”, er det ikke helt sant – i hvert fall ikke på den måten Bondevik-regjeringene var mindretallsregjeringer. Statsministeren har nemlig lagt vekt på at hun mener regjeringens legitimitet hviler på det grunnlaget de fire ikke-sosialistiske partiene har skapt ved å vinne flertall, og at hun og regjeringen vil ta hensyn til dette når de utformer politikk. Samtidig har hun ikke utelukket at regjeringen også kan samarbeide med andre partier. Men hun er også i samtaler med Venstre om hvordan Venstre skal få mest mulig gjennomslag for sine saker og hvilken form samarbeidet skal ta. I tillegg er KrF bundet til mange av de vedtakene de fire partiene sammen tidligere har truffet, og av et løfte om å sørge for at Erna Solberg er statsminister. KrF har riktig nok ikke utelukket at det kan være med på å felle regjeringen senere i perioden, men dette ligger i så fall langt frem.

Og her er jeg ved poenget: Dette bildet kan bidra til å skape en asymmetri mellom de fire ikke-sosialistiske partiene som kan være uheldig. En virkelig reell mindretallsregjering kan samarbeide med de partiene den vil. En litt mindre reell mindretallsregjering, slik jeg oppfatter at Solberg-regjeringen er, vil, veldig langt på vei, føle seg bundet til noen bestemte partier – i dette tilfellet Venstre og KrF. Men en slik modell vil neppe være levedyktig, dersom KrF og Venstre ikke føler seg bundet til regjeringen. I praksis vil dette neppe bli et stort tema når det gjelder Venstre, men fra KrF kommer det litt mer utydelige signaler.

For poenget er: Graden av frihet for de fire tidligere samarbeidspartiene må være balansert. KrF kan ikke forvente regjeringens eller regjeringspartienes lojalitet og solidaritet, dersom KrF opererer helt fritt. Og Høyre/Frp kan ikke forvente lojalitet fra KrF, dersom de opererer helt fritt.

Mitt tips er at det etter trontaledebatten bare vil være ytterst få eller betydningsfulle forslag som får flertall mot regjeringens ønske. Så langt vet vi at flertallet, inkludert Venstre og KrF, vil vedta å gå tilbake til 14 ukers pappaperm, men uten å øke den samlede perioden for permisjon. For regjeringen vil dette være et nederlag, siden regjeringens syn er at pappapermen skal være 10 uker, og en utvidelse til 14 uker vil ha visse budsjettmessige konsekvenser. Men nederlaget vil ikke være veldig stort. Dette er nemlig ikke (lenger) en stor sak for Høyre og Frp. Det er til og med mange i Høyre som er enig med flertallet. I tillegg er de budsjettmessige konsekvensene ikke veldig store. 

Men fremover blir dette en hårfin balansegang.

Tiden vil vise om vi kan se tilbake på en ny form for “solberg’sk parlamentarisme” som tjente landet godt eller ikke.