I går var det et innslag i Dagsnytt 18, som kunne gjøre oss alle klokere. Innslaget tok for seg et forslag fra Regjeringen om å redusere opptjeningsperioden for dagpenger, altså opptjeningstiden for å få arbeidsledighetstrygd. Innslaget var opplysende, fordi programlederen hadde forberedt seg godt og kunne saken, fordi en forsker ble intervjuet og dermed kunne belyse vanskelige dilemmaer, og fordi vi fikk en relativt saklig debatt mellom arbeidsminister Anniken Hauglie og LO-sjef Hans Christian Gabrielsen etterpå. Jeg sier relativt saklig, for helt saklig var den ikke. Man kunne for eksempel få inntrykk av at det bare er Regjeringen som mener at arbeidslinjen forutsetter en avveining mellom hensynene til inntektssikring og incentiver til å søke arbeid. Dette er selvsagt hele det politiske Norge enig i – selv om det kan være ulike vurderinger, delvis avhengig av om man er i opposisjon eller posisjon, av hvilke incentiver som til enhver tid er hensiktsmessige.
Innslaget sto i skarp kontrast til et innslag om samme tema i NRKs program Ytring på søndag – og et innslag i Dagsrevyen rett etter Dagsnytt 18. De to andre innslagene lignet på mye av det vi ellers ser i mediene nå, der veldig mye av budsjettdekningen kretser rundt temaet “kutt”. Og det samme gjentok seg i dag, da Dagsrevyens hovedoppslag igjen handlet om kutt og nok en gang var skjevt og lite opplysende og – etter min mening – svært lite vesentlig.
Svakhetene ved reportasjene er stort sett de samme – og det gjelder selvsagt ikke bare NRK:
* Man forteller ofte ikke hva som menes med “kutt”. Er det et reelt kutt, er det et nominelt kutt, er det et kutt i forhold til forventningene eller i forhold til bevilgningene ifjor? Mye som omtales som “kutt” i Norge, er i virkeligheten ikke kutt, og dette burde NRK og andre medier opplyse oss om. Trine Eilertsen nevnte i Aftenpodden forleden at heller ikke departementene er så flinke til å opplyse om dette i sine pressemeldinger, og det bør de selvsagt være.
* Men selv når det er kutt, får vi ofte bare vite hvor mye som skal kuttes, uten å få vite hvor stor posten det kuttes i, er totalt. Og siden selv et barn kan forstå at det er forskjell på å kutte 0,5 prosent, 5 prosent og 50 prosent, er opplysningsverdien – uten at vi får vite totalbeløpet – grensende til null.
* Man forteller ikke hva begrunnelsen for kuttet er. En begrunnelse kan for eksempel være et ønske om å spare penger, men det er faktisk sjelden det er eneste hensynet i Norge. Og hvis det er eneste hensyn, vil man likevel forsøke å spare på områder som har lavest prioritet. Ofte er det imidlertid helt andre begrunnelser, som f.eks. at behovet er blitt mindre, at forvaltningen ikke greier å håndtere så mye penger, eller at man ønsker å styrke incentivene til arbeid.
* Man gidder ikke å undersøke fakta. Når f.eks. representanter for folkehøyskolene sier at Regjeringen vil kutte 45 mill. kroner, så gjengir NRK dette ukritisk – og når NRK blir oppmerksom på at Regjeringen har foreslått 25 mill. kroner, så sier NRK bare at det er uenighet mellom folkehøyskolene og Regjeringen. Men hvorfor kan ikke NRK undersøke og ta stilling til så enkle fakta selv?
* Begrunnelsesbyrden legges som regel ensidig på den som vil kutte, altså for tiden som oftest på Regjeringen. Alle kritiske spørsmål går til dem som vil kutte – mens praktisk talt ingen som vil opprettholde eller øke bevilgningene, får noen kritiske spørsmål. Og dette virker merkeligere for hver dag som går, for i motsetning til for noen år siden, greier i hvert fall mediene nå å lage mange reportasjer, og skrive lederartikler og kommentarer, om at det samlet sett brukes altfor mye penger.
* Det skjer også svært sjelden at en journalist spør seg selv om det kanskje – ut fra en moralsk og/eller filosofisk-ideologisk betraktning – kanskje kan være riktig at det offentlige, hvilket vil si skattebetalerne, ikke betaler for hva som helst. I tilfellet med folkehøyskolene foreslår altså Regjeringen å kutte 25 mill kroner av et budsjett på 846 mill kroner, dvs. ca. 3 prosent. Og det som skal kuttes, er støtten til såkalte kortkurs som er på fra to dager til cirka tre måneder, og der godt over 50 pst. av elevene har passert 50 år. Kurstilbudene dreier seg visstnok om dans og drama, vinsmaking, håndarbeid, kulturreiser, kor, bridge, linedance og meditasjon. Kunne det simpelthen være riktig, uten noen nærmere begrunnelse, at folk finansierer slikt selv? Eller hvis det virker utenkelig: Kan det likevel være riktig å stille spørsmålet?
Reportasjen om folkehøyskolene i Dagsrevyen i kveld var under enhver kritikk. Den var helt ute av proporsjoner, målt mot det vesentlighetskriteriet NRK skal legge til grunn. Den var heller ikke opplysende, og den var ekstremt ensidig:
* Dagsrevyen opplyste ikke om hvor stor budsjettposten totalt sett er.
* Dagsrevyen gadd ikke å undersøke hva årsaken er til at representanter for folkehøyskolene opererer med et annet beløp på forslaget til kutt enn Regjeringen gjør i sitt forslag til Stortinget.
* Dagsrevyen gadd ikke å opplyse om hvor stort kutt Regjeringen har foreslått.
* Dagsrevyen gadd ikke å forklare oss hvorfor Regjeringen mener det er rimelig å kutte.
* Dagsrevyen etterlot inntrykk av at Regjeringen vil kutte i tilbudet til vanlige folkehøyskoleelever.
* Dagsrevyen stilte ikke ett kritisk spørsmål til folkehøyskolene eller til Venstre og KrF, som gjerne vil unngå kutt. Det ble blant annet ikke stilt ett kritisk spørsmål til påstanden om at folkehøyskolene ikke greier å skille mellom kortkurs og vanlige kurs når de skal kutte, hvilket virker absurd.
* Dagsrevyen stilte utelukkende kritiske spørsmål til kunnskapsminister Henrik Asheim, da han var i studio, og gjentok ukritisk påstander fra folkehøyskolene, blant annet om at de ikke greier skille kortkurs og vanlige kurs. I tillegg ble Asheim avbrutt flere ganger.
Til slutt kan man spørre om Dagsrevyen overhodet skjønner hvilken mediedramaturgi de selv er med på å drive frem. Et av de spørsmålene Asheim fikk, var nemlig om han kunne forklare hva som kunne være årsaken til at hele opposisjonen gjerne vil bevilge de pengene Regjeringen foreslår å kutte. Underforstått: Kan det tenkes at det er Regjeringen som tar feil, mens alle de andre har rett?
Det kan selvsagt tenkes.
En annen mulighet er at alle de andre partiene ikke tør annet eller ikke greier å motstå presset, fordi hele mediedramaturgien bare går én vei – nemlig i retning av å bruke stadig mer penger.
Og det skjer tydeligvis, uansett hvor mye fint medienes kommentatorer og lederskribenter sier og skriver om behovet for å stramme inn.
