Debatten om formuesskatten

Rapporten fra Frischsenteret og Skatteforsk ved NBMU, Skader formuesskatten norske arbeidsplasser?, vil neppe føre til at noen forandrer syn på formuesskatten.

Årsaken til at rapporten antagelig ikke får noen til å forandre syn, er todelt: Den besvarer for få spørsmål, og den reiser for mange nye. Men rapporten kan være et nyttig grunnlag for videre forskning, og den har allerede bidratt til å revitalisere debatten. Det er bra.

Diskusjonen som har vært ført etter at rapporten ble lagt frem, der også mine kolleger Mathilde Fasting og Steinar Juel har deltatt, dreier seg om minst tre ulike forhold:

Det ene temaet er forskningsmetode:

Professorene Kjetil Storesletten og Torfinn Harding har i et innlegg i DN hevdet at metoden som Frischsenteret bruker, ikke holder mål, blant annet fordi den ikke tar hensyn til såkalt pre-trend. Forskerne bak rapporten mener at denne kritikken bommer, fordi de bruker en annen metode som kompenserer for dette. Storesletten og Harding står fast på kritikken sin, og det hørtes det ut som de gjorde også i Politisk kvarter i dag, der prosjektleder ved Frischsenteret, Knut Røed, og professor Kjetil Storesletten møttes til debatt.

Det er ikke så vanskelig, på et overordnet nivå, å forstå hva forskerne her diskuterer. Men vi som ikke er eksperter, kan vanskelig felle noen endelig dom over denne metodedebatten. Det hele blir kanskje tydeligere når forskerne bak rapporten bearbeider den til en vitenskapelig artikkel som blir godkjent i et anerkjent tidsskrift. De sier selv at artikkelen som de nå har skrevet, “helt sikkert” vil bli “revidert” før den får sin endelige form.

Det andre temaet er rapportens innhold:

Gitt at metoden som forskerne har brukt, er patent, eller at en annen metode gir de samme funnene, er det likevel grunnlag for å reise spørsmål ved en del av tolkningene av funnene som forskerne foretar.

Når for eksempel forskerne finner at en gitt økning av formuesskatten fører til økt sysselsetting, kan det fremstilles på flere måter. Er det en “gla’-nyhet” som, enkelt sagt, kan tolkes som en vinn-vinn-situasjon, der økt formuesskatt både gir økte inntekter til staten og fører til flere arbeidsplasser? Eller er det en illustrasjon på at formuesskatten har en uheldig vridningseffekt, fordi den fører til at de som rammes av denne skatten, investerer i det som utløser minst skatt (humankapital) fremfor det som utløser mer skatt (maskiner), enda det klart hadde vært mest lønnsomt og ført til mer sysselsetting og bedre produktivitet på sikt, at det ble investert i maskiner?

Eller, når forskerne får frem at det er veldig lønnsomt for eiere å la bedriftene forbli unoterte, fordi det fører til mindre formuesskatt enn om de blir børsnoterte – er det da en god eller dårlig nyhet? Den gode nyheten vil eventuelt være at bedriftseiere kan ordne seg slik at de slipper å betale mer formuesskatt, fordi bedriftene deres blir priset lavt så lenge de er unoterte. Den dårlige nyheten er at formuesskatten dermed låser bedriftene inne i en unotert situasjon fremfor å gi incentiver til børsnotering og vekst. Det er dette Ole Gjems-Onstad har påpekt når han viser til at Norge ikke har noen vekstselskaper, slik våre naboland har.

Rapporten inneholder flere slike elementer, der enten tolkningen, selve designet på undersøkelsen eller de underliggende forutsetningene forskerne gjør, peker én vei, mens de like gjerne kunne ha pekt en annen vei.

Det tredje temaet er alt det rapporten ikke belyser eller kan gi et svar på:

Det er nok å vise til noen av de forbeholdene forskerne selv tar:

  • De har kun sett på virkninger i allerede eksisterende majoritetseide små og mellomstore bedrifter.
  • Analysen gir ikke informasjon om de samlede virkningene av formuesskatten på arbeidsmarkedet som helhet. (Her hører også kapitalmarkedet med, som Frischrapporten ikke berører.)
  • Analysen er tett knyttet opp til de variasjonene som har vært i skattereglene i perioden 2007 – 2017. Den kan ikke si noe om hvordan større og mer fundamentale endringer ville ha slått ut, for eksempel. i form av en avvikling av formuesskatten eller en avvikling av formuesskatten på arbeidende kapital.
  • Analysen kan heller ikke kaste direkte lys over mulige effekter på oppstart av nye bedrifter.
  • Det sees kun på relativt kortsiktige effekter.

I Politisk kvarter i dag ble det, til NRK å være, stilt et meget uvanlig spørsmål: Knut Røed fikk spørsmål om hvorvidt han trodde at Kjetil Storesletten og Torfinn Harding hadde et “politisk motiv” får å komme med den metodekritikken de har kommet med.

Det er vanskelig å forstå hva programleder Astrid Randen mente med å stille et slikt spørsmål. Betyr det at Storesletten og Harding, av rene politiske årsaker, har skrevet noe de egentlig ikke mener? I så fall burde vel spørsmålet også vært stilt til Røed? I Politisk kvarter 6. oktober ga Røed en svært enkel fremstilling av den hovedkonklusjonen han og hans kolleger hadde kommet frem til. Der slo han fast, nærmest uten forbehold og nyanser, at økt formuesskatt fører til flere arbeidsplasser, og at dette funnet var veldig tydelig. Hadde han et “politisk motiv” for å fremstille det så enkelt og unyansert?

Faktum er at både Røed og Storesletten hadde gjort seg opp meninger om formuesskatten lenge før Frischsenteret startet arbeidet med sin utredning, hvilket er godt kjent for alle som følger med.

Kjetil Storesletten forklarte dette senest da han 11. februar deltok i NRK Debatten om den såkalte lakseskatten. Storesletten sa da at han var tilhenger av grunnrentebeskatning, fordi det, etter hans mening, er en god skatt, mens han var motstander av formuesskatten fordi han “tror” at det er en skadelig skatt. Storesletten mener at arveavgiften var en god skatt.

Knut Røed, som er medlem av Arbeiderpartiets økonomiske råd, har ved flere anledninger uttalt at han mener at formuesskatten (og arveavgiften) bør økes. Da jeg deltok på et LO-seminar sammen med Røed i juni i fjor, sa han til meg at han mente at formuesskatten burde økes kraftig.

De har altså begge hatt meninger om skatt før Frischsenteret kom med sin utredning, selv om Storesletten er mindre skråsikker enn Røed er og dessuten klart mindre politisk forutsigbar. Storesletten mener for eksempel noe annet enn Høyre og regjeringen mener, både når det gjelder grunnrentebeskatning og arveavgift.

Uenigheten dem imellom kan uansett også tolkes faglig. Skattesystemet har mange formål, og skatter virker på mange måter. De påvirker blant annet omfordelingen og effektiviteten (og dermed verdiskapingen) i samfunnet. En enkel og upolitisk tolkning av Røeds og Storeslettens ulike meninger om formuesskatten, kan derfor også være at de tillegger omfordelings- og effektivitetsargumentet ulik vekt.

Og rapporten som Frischsenteret har presentert, kan ikke hjelpe dem til å fjerne denne uenigheten.

Debatten forsetter, og den har fått ny giv.

Det blir tydelig illustrert når også tre andre forskere nå melder seg og stiller spørsmål ved både metoden som Frisch/NBMU-forskerne har brukt og ved måten de tolker resultatene på.