Jeg er helt enig med dem som mener at de som bor i Norge, bør forsøke å følge norske skikker og bruk, så lenge de ikke strider mot grunnleggende menneskerettigheter – og det gjør de jo ikke.

Det bør derfor være et mål for dem som kommer hit, at de for eksempel lærer seg å hilse med hånden, selv om det ikke er eller var vanlig der de eller deres foreldre kom fra.

Sånn oppfører også jeg meg når jeg er i andre land. Jeg bukker i Japan, jeg håndhilser på en litt uvant måte i mange afrikanske land, og jeg har unnlatt å strekke frem hånden i andre land. Jeg har også i utallige land oppført meg helt merkelig, sett med norske øyne, når jeg bytter visittkort med andre. Også innad i Norge varierer det litt: Noen ganger føles det naturlig med en klem – i andre sammenhenger virker det helt malplassert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men selv om det kan være greit at mennesker som har innvandret til Norge, lærer seg å hilse slik det er vanlig å gjøre det her, behøver man ikke gjøre dette til en stor sak. Fremskrittspartiet prøver å gjøre dette til en valgkampsak, og det forbauser ikke. Men saken fortjener det ikke, og jeg skal forklare hvorfor jeg mener det.

Det er veldig mye, både i vårt land og i andre land, som i dag fortjener høytlytt protest: Illiberale utviklingstrekk, brudd på menneskerettighetene, overgrep og negativ sosial kontroll er alle fenomener som fortjener at noen protesterer.

Men at noen ikke vil hilse med hånden eller svømme uten klær, behøver ikke å få oss til å gå i fistel. Konfliktnivået i et samfunn øker unødig, dersom vi skal reagere kraftig på alt vi ikke liker eller er vant til.

Professor i filosofi, Lars Fr. H. Svendsen, som også har en deltidsstilling i Civita, har nettopp skrevet en liten pamflett om toleranse. Han ga også et svært godt og langt intervju til Verdibørsen i NRK om det samme.

Og hva er hans poeng?

Han viser hvordan vi ofte bruker begrepet toleranse på en feilaktig måte. For å bruke meg selv som eksempel: Jeg har alltid vært en varm tilhenger av at homofile og lesbiske skal få leve sammen slik de ønsker, og jeg gikk blant annet, som daværende stortingsrepresentant, inn for partnerskapsloven i 1994. Dette har gjort at jeg har oppfattet meg selv som tolerant.

Det Svendsen minner oss om, er at det ikke er tolerant å tolerere det du liker. Toleranse handler om å tolerere det du ikke liker.

Hans definisjon av toleranse er derfor 1) at du står overfor et fenomen som du mener er galt eller mindreverdig, 2) at du kan gjøre noe med det, og 3) at du likevel ikke gjør noe med det.

Så la oss – ut fra denne definisjonen – tenke oss to eksempler, nemlig tvangsgifte og det å nekte å håndhilse.

For folk flest i Norge er både tvangsgifte og det å nekte å håndhilse noe vi, inkludert norske moskéledere, misliker og mener er galt.  Vi er også i stand til å gjøre noe med det: Vi kan skjelle ut dem det gjelder, skrive et harmdirrende leserinnlegg eller, hvis vi er ledende personer i et parti, lage en reklamevideo når det er valgkamp.

Men er begge saker like vanskelige å tolerere?

Etter min mening nei.

Når det gjelder tvangsgifte er intoleranse viktig. Vi må si fra.

Et ønske om ikke å håndhilse kan tolereres – det vil si at det ikke er strengt nødvendig å reagere på det.

Så kan man spørre: Er et noe å vinne på ikke alltid å reagere på det som man ikke liker?

Ja, det er faktisk det.

Det er helt legitimt å kritisere det man ikke liker. Men hvis alle skal reagere med sinne på alt, uansett om saken er stor eller liten, skaper det et mer konfliktfylt og polarisert samfunn.

Flere vil føle ubehag og kanskje frykt, og vi får et mer ubehagelig samfunn for alle.

I verste fall blir frontene så harde at det blir vanskeligere å skape forståelse for at det kan være fint å ta til seg de lokale skikkene og hilse med hånden.

I går skrev jeg denne meldingen på Twitter:

“Er det noen som vet om venstresiden har forsøkt å dokumentere at det offentlige får mindre for pengene når private utfører oppgavene enn når kommunene selv utfører dem?”

Jeg har fått en del svar, men ingen som gir den minste indikasjon på at venstresiden har forsøkt eller greid å dokumentere at det offentlige, det vil si innbyggerne, samlet sett får mindre for pengene, dersom private kommersielle aktører får være med på å løse oppgavene som det offentlige har ansvaret for, enn om det offentlige (og noen ideelle) gjør alt selv.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Av en eller annen grunn er det et spørsmål jeg aldri har hørt noen journalister stille.

Det er merkelig av to grunner.

Den ene grunnen til at det er merkelig, er at det er dette som er venstresidens hovedargument mot å ville tillate kommersielle aktører: De mener at penger som går til “profitt”, er bortkastede penger som alternativt kunne vært brukt til (enda) mer velferd. Retorisk hører vi at det blir gjentatt hele tiden: Fellesskapets midler skal gå til barna eller til de eldre – ikke til profitt. Underforstått: Hvis vi dropper profitten og bare lar det offentlige selv og ideelle virksomheter utføre oppgavene, blir det mer velferd til innbyggerne.

Dette var også gjennomgangsmelodien da Jonas Gahr Støre ble intervjuet om temaet, både hos Fredrik Solvang i NRK og av Dagbladet dagen etter.

Marie Simonsen i Dagbladet svarte meg på Twitter at hun mente at poenget er “at venstresiden mener det ikke bare handler om penger, så (spørsmålet) er ikke økonomisk, men (et spørsmål om) kontroll, tilsyn, arbeidsmiljø etc” – noe hun i en senere melding forsøkte å belegge ved å vise til at  “dette har vært gjenstand for omfattende journalistikk; flere skandaler senere år er grunnen til at store private aktører sliter (med) troverdigheten.”

Men her mener jeg at Simonsen tar helt feil.

Det er ikke mulig å dokumentere at kvaliteten på tjenestene som de private aktørene yter, er dårligere enn de tjenestene som kommunene yter – selv om brukertilfredsheten synes å være litt høyere med de private enn med de offentlige aktørene.

Det er heller ikke mulig å dokumentere at det har vært flere skandaler hos de private aktørene enn det har vært i det offentlige.

Det man kan argumentere godt for, er at konsekvensene for de private som regel er langt mer alvorlige enn de er for offentlige aktører, et fenomen Civita har belyst før. Man kan også argumentere for at det ofte er det offentlige som har skylden når det går galt med en privat aktør, noe Gøril Bjerkan skrev om i DN forleden. Og det kan hende at medieoppmerksomheten er større når det gjelder private aktører, og at skandalene i private virksomheter går hardere utover troverdigheten enn skandalene i offentlig sektor gjør. En sammenligning av for eksempel Adecco– og Trondheim kommune-skandalene kan tyde på det.

Marie Simonsen har likevel indirekte rett i at mange på venstresiden har forsøkt seg med argumenter mot de private, som dreier seg om kvalitet og skandaler. Mitt bestemte inntrykk er imidlertid at disse argumentene ikke har ført frem. De greier rett og slett ikke å dokumentere at de private tilbyr dårligere barnehager eller dårligere eldreomsorg, eller at de bryter lover og regler mer enn det offentlige gjør. Heller ikke argumenter om at de ansatte har dårligere vilkår, viser seg å holde vann.

Derfor er det nå det økonomiske argumentet som går igjen i litt forskjellige varianter:

Rødt vil ha et “nasjonalt forbud mot profitt i velferden”, og definerer velferd som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”.

SV vil “sikre velferd uten profitt gjennom offentlig tilbud og ideelle aktører – ikke kommersielle”. Det er litt uklart hvilke oppgaver dette skal gjelde, men det som står i strategien for 2019-valget, er at “kommunale og fylkeskommunale oppgaver primært (skal) gjøres i egen regi”, det vil si at det i all hovedsak ser ut til å gjelde alle oppgaver.

Arbeiderpartiets ståsted er mye mer uklart. Partiet har sagt at det står for “Profitt-nei: Omsorgstjenester, men også oppgaver som rengjøring, kjøkken og renovasjon bør bli utført av kommunalt ansatte”, det har sagt “nei til profitt på velferd”, og det har sagt helt andre ting. Skal man forsøke å tolke Jonas Gahr Støres siste uttalelser i beste mening, er det mitt inntrykk at partiet alltid skal foretrekke offentlige eller ideelle løsninger, men at det ikke vil forby eller er helt imot kommersielle løsninger. Men partiet er også opptatt av at de private aktørene ikke må bli for store (uten at de har sagt hvor grensen går), og av at de ikke må være lokalisert i skatteparadis (hvilket de ikke er). De store aktørene skal også “rammes inn” på en mye bedre måte, noe som høres ut som det samme som det Solberg-regjeringen driver med nå, og som jeg mener går for langt.

Regjeringen har også satt ned et offentlig utvalg som blant annet har fått i oppdrag å se på hvordan private aktører kan “rammes inn” på en best mulig måte.

Den andre grunnen til at det er litt rart at dette spørsmålet om dokumentasjon aldri er blitt stilt til venstresiden, er at det er et spørsmål som stilles ganske flittig i en del andre sammenhenger. Det blir for eksempel svært hyppig stilt til høyresiden og de borgerlige partiene når de vil redusere formuesskatten på arbeidende kapital. Da kreves det at de må kunne dokumentere at en reduksjon i eller fjerning av formuesskatten fører til at vi får flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått.

Men er det mulig å dokumentere dette? Og er det mulig for venstresiden å dokumentere at vi får mer for pengene, dersom kommersielle aktører blir forbudt?

Sannsynligheten er svært liten. Å kartlegge all menneskelig adferd, og hva den alternativt ville ha vært hvis omstendighetene var annerledes, er ikke så lett.

Slik er det også med mye annen politikk. Ingen kan for eksempel bevise at reduksjonen av selskapsskatten, som den rød-grønne regjeringen tok initiativ til, har ført til flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått. Det er heller ingen som kan bevise at alle de nesten 40 milliarder kronene vi bevilger til bistand, faktisk fører til redusert fattigdom og utvikling.

Det vi kan gjøre, er å forsøke å sannsynliggjøre at en gitt politikk vil virke på en bestemt måte – og/eller vi kan velge politikk ut fra hvilke verdier vi har.

Så når mange på høyresiden og på den moderate venstresiden gjerne vil beholde systemet med velferdsmiks – det vil si at kommunene selv velger kommersielle, ideelle og kommunale tjenestetilbydere ut fra hva de mener er best for kommunen og innbyggerne i det enkelte tilfellet – er det begrunnet i to forhold:

De vektlegger verdien av valgfrihet – og de mener at det er sannsynlig at dette samlet sett gir et bedre tilbud til innbyggerne, gitt de ressursene som står til rådighet.

Grunnen til at de betrakter det som sannsynlig at det gir et bedre tilbud, kan deles i flere litt ulike begrunnelser:

• Både erfaring og forskning tyder på at velferdsmiks, altså samarbeid og konkurranse mellom private og offentlige tilbydere, samlet sett gir det beste tilbudet.
• Tilbudet blir samlet sett bedre fordi samarbeid og konkurranse mellom ulike aktører gir mer institusjonell læring og innovasjon.
• Samarbeid og konkurranse med private gir også større grad av fleksibilitet og kapasitet.
• Utfordringene fremover, blant annet knyttet til den demografiske utviklingen, er så store at det er vanskelig å se for seg at det offentlige kan makte oppgaven uten at private aktører bidrar.
• Monopoler eller nesten-monopoler gir sjelden optimale resultater, hverken når det gjelder kvalitet og eller god ressursutnyttelse.

Dessuten må man jo stille seg selv følgende spørsmål: Dersom det er riktig at “profitt” er bortkastede penger, som kunne vært brukt til å bedre tjenestetilbudet – må ikke det da gjelde all virksomhet? I så fall bør vel det offentlige overta all næringsvirksomhet – enten det er hotelldrift, matvarebutikker, bensinstasjoner eller aluminiumsproduksjon? Dette vil vel være sånn noenlunde i samsvar med Rødts program, som vil avskaffe kapitalismen og den private eiendomsretten – men er det virkelig denne typen resonnementer SV og Arbeiderpartiet bygger sitt samfunnssyn på?

Det er i de fleste tilfeller lett å se eller finne ut hva de private aktørene tjener: Hvor mye har de satset av egne og lånte penger? Hva har de tjent? Hvor mye overskudd har virksomhetene? Hvor mye utbytte tar eierne ut? Hva selger de virksomheter for?

Det er også lett å spekulere i hvilke motiver eierne har, som for eksempel at de “bare er ute etter å tjene penger” – selv om det er en karikatur.

Det er praktisk talt umulig å se hva det offentlige sløser bort, fordi virksomheten ikke er så innovativ eller effektiv som den kunne være. Og det er veldig vanskelig å spekulere i motivene til de disposisjonene mange offentlige virksomheter gjør. Det er for eksempel et velkjent faktum at en offentlig virksomhet nødig vil vise frem at den har fått for mye penger og kunne greid seg med mindre, siden det kan føre til at bevilgningen neste år blir redusert. Et eventuelt “overskudd” i en offentlig virksomhet vil derfor typisk bli gjemt bort.

Støre snakket om at de private driver med “kreative regnskapsmetoder” da han var på besøk hos Fredrik Solvang i NRK. Jeg vet ikke hva Støre mente med det, men det er selvsagt ingenting som tyder på at det er mer økonomisk “kreativitet” i privat sektor enn det er i offentlig sektor. Noen ganger kommer det også frem i form av skandaler.

Så for å oppsummere:

Jeg tror at det offentlige, og dermed innbyggerne, samlet sett får mer og bedre tjenester for pengene ved at også kommersielle tilbydere får være med på å løse oppgavene, selv om noen av pengene går til “profitt”.

Venstresiden kan gjerne tro noe annet, men de kan – like lite som jeg kan – dokumentere at de har rett.

Derfor bør ingen av sidene slippe unna kritiske spørsmål om dette.

Det kan virke som at de fleste journalister ukritisk “kjøper” argumentet om at “profitt” er bortkastede penger som alternativt kunne gått til mer velferd.

Det bør de slutte med.

PS: Jeg har skrevet “profitt” i anførselstegn mange steder. Det skyldes at det er et odiøst uttrykk som vanligvis ikke brukes på norsk – vi snakker mest om overskudd og utbytte – og fordi det i den politiske debatten brukes på en svært uklar måte.

“Kompromiss er et av de vakreste ordene vi har”, skrev Thorvald Stoltenberg i et innlegg i Dagbladet sommeren 2017.

Jeg kom i tanker om dette innlegget da jeg fulgte den dramatiske avslutningen på bompengestriden i regjeringen. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, og som statsministeren selv har sagt, var ikke håndteringen av denne saken et eksempel til etterfølgelse. For oss som bare har sett det fra utsiden, er det ikke mulig å vite nøyaktig hva som gikk galt underveis. Men at noe gikk galt, virker temmelig åpenbart. Saken kunne og burde vært løst raskere og på en bedre måte.

Likevel endte det altså med at de fire regjeringspartiene fortsatt holder sammen, og at de, riktig nok under press, ble enige om et kompromiss.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mange lurer nå på hva denne saken vil ha å si for det fortsatte samarbeidet i regjeringen. Noen forsøker også å gjøre seg litt morsomme på min bekostning, fordi jeg tidligere har skrevet om “Erna Solbergs metode”, der jeg beskrev hvordan Solberg har ledet sin regjering på en annen måte enn særlig Jens Stoltenberg gjorde og hva som har vært hennes intensjoner med å gjøre det.

Jeg vet ikke om Solbergs flertallsregjering overlever til 2021 og/eller om det overhodet kan være mulig å vinne stortingsvalget en gang til. Men generelt er det min oppfatning at de som til stadighet spår at regjeringer vil gå i oppløsning, noe som skjedde utallige ganger under den rød-grønne regjeringen, veldig ofte tar feil. Det er som regel mer som taler for å forbli i regjering – og mer som binder koalisjoner sammen – enn det kan se ut som fra utsiden. Mediene oppsøker ofte konflikt og uenighet – og de oppsøker de personene i partiene som er mest kritiske til samarbeidet – og dermed får ofte publikum et feilaktig inntrykk.

Det er et faktum at Solberg-regjeringen har ledet regjeringens arbeid på en annen måte enn Stoltenberg gjorde. Det kan interesserte, inkludert Dagsavisens Lars West Johnsen og Sigrun Aasland i Agenda, lese om her – og høre mer om både her og her.

Om Solberg greier å videreføre denne arbeidsformen når hun nå leder en flertallsregjering, eller om hun for eksempel må begynne å bruke underutvalget (mye) mer, gjenstår å se. Det har garantert blitt vanskeligere, men det er ikke sikkert at det er blitt umulig å videreføre en arbeidsform der mye foregår i plenum, og der man i det lengste unngår for mye av en kultur der partiene i regjering hele tiden forhandler.

At det er skarpe konflikter og uenighet i en regjering er uansett ikke nytt. At det er flere og mer komplekse konflikter når det er flere partier i regjering enn når det er ett eller to partier, er heller ikke nytt. Den som vil få et innblikk i de mange og harde konfliktene som utspant seg i Stoltenberg II-regjeringen, kan for eksempel lese Kristin Halvorsens bok “Gjennomslag”, skrevet av Lilla Sølhusvik. Å lese den boken er, spøkefullt sagt, som å delta i et åtte års basketak med Jens Stoltenberg.

Det nye med den konflikten som vi så utspille seg på fredag, var derfor ikke at partiene var uenig eller veldig opptatt av ikke å tape ansikt overfor sine egne velgere, men at den utspant seg midt i en valgkamp og derfor var ekstra uheldig, og at den til slutt ble løst ved at statsministeren stilte et ultimatum.

Så la meg vende tilbake til Thorvald Stoltenberg, som altså på slutten av livet fremhevet betydningen av at politikere har evnen og viljen til å inngå kompromiss. Han mente nok ikke at den beste veien frem til et kompromiss bør være så konfliktfylt som den var i dette tilfellet. Men hvis vi et øyeblikk ser bort fra det, er jeg enig med Stoltenberg.

Jeg tror vi skal være veldig glade for at vi har politikere som er villige til å streve så mye – og av og til ofre mye – for å inngå kompromisser. I land hvor man ikke greier det, blir stemningen ofte uforsonlig, og man greier ikke å løse problemer.

Å inngå kompromisser har ofte en kostnad. Det er blant annet ikke så lett å peke på klare vinnere og tapere. Vinneren er gjerne fellesskapet og helheten, og at vi får en stabil og løsningsorientert styring av landet. Taperen kan være partiene, som ikke får markert seg nok.

Det er naturlig at opposisjonen i Norge nå – midt i en valgkamp – kritiserer bompengestriden i regjeringen.

Men det er verdt å merke seg at en fremtidig rød-grønn regjering får det minst like krevende: Partier, som i mange saker står langt fra hverandre, må samarbeide og inngå kompromisser. Og det har ikke blitt lettere med årene: Med flere partier og større grad av fragmentering blir oppgaven med å “bære staur” enda vanskeligere enn den var. Derfor skal vi være takknemlige for at politikerne våre faktisk prøver.

Kompromissene blir ikke alltid bra. Regionreformen, for eksempel, står ikke frem som noe lysende eksempel. Og det er et problem i oljelandet Norge at kompromisser kan bli veldig dyre.

Men i det store og hele blir resultatet bedre av at vi har politikere og partier som samarbeider og inngår kompromisser enn om de ikke gjorde det.

Det hadde Thorvald Stoltenberg rett i.

Civita har – i notater, artikler og på frokostmøter – flere ganger belyst hvordan ulike regjeringer arbeider og samarbeider. Jeg er personlig veldig interessert i dette. Men i det arbeidet Civita har gjort, har vi selvsagt også trukket på andre. Vi har samarbeidet med fremragende forskere og med fremtredende politikere fra både “blå” og “rød” side.

En av forskjellene mellom Stoltenberg II-regjeringen og Solbergs regjering har vært omfanget av lekkasjer. Fra Stoltenberg-regjeringen lekket det hele tiden, mens Solberg-regjeringen stort sett har holdt tett.

Selv har jeg tolket dette inn i følgende kontekst: Fordi Stoltenberg-regjeringen var en flertallsregjering som bestemte “alt” og dertil ble styrt med “jernhånd”, kunne partiene i regjering bare markere seg gjennom å lekke hva de egentlig mente.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Solberg-regjeringen, derimot, har vært en mindretallsregjering, slik at debattene i større grad har foregått i det åpne rom, og i tillegg har Erna Solberg vært mer villig til å akseptere partimarkeringer enn Stoltenberg var. På den måten har hun unngått lekkasjer fra regjeringens interne arbeid.

De siste dagene har vi sett en markert endring. I forbindelse med bompengekrisen har det lekket som en sil fra anonyme kilder i regjeringsapparatet.

Det er tydelig at Erna Solberg ikke liker dette, og det er lett å forstå. Det er illojalt, og det forstyrrer regjeringens arbeid, men hva verre er: Det tegnes lett et helt feilaktig bilde av hva som egentlig skjer og har skjedd.

Jeg har alltid undret meg over den omfattende bruken av anonyme kilder i den politiske journalistikken. Noen minnet meg i dag om at det kanskje har blitt mindre av det i det siste – etter at VG ble tatt med buksene nede for en stund siden. VG har tradisjonelt, slik jeg har oppfattet det, ligget i front i bruken av anonyme kilder i sin politiske journalistikk.

Men i det siste, i forbindelse med bompengekrisen i regjeringen, har omfanget vært stort. Og hva er problemet med det?

Prinsipielt er det svært viktig at det er mulig å være en anonym kilde. Alle kan se for seg kritikkverdige eller så spesielle politiske forhold at det er nødvendig å varsle om dem på en anonym måte. Men hva får vanlige politikere (eller “spinn-doktorer”) til å mene at de må være anonyme? Hvilke aktverdige motiver har de som gjør at det er nødvendig?

Mange av dem har ikke aktverdige motiver. De snakker anonymt til pressen fordi de gjerne vil oppnå noe politisk. Å ville oppnå noe politisk er helt legitimt, men det bør, så langt som mulig, foregå i det åpne rom. Politiske journalister bør derfor, etter min mening, være mer kritiske til bruken av anonyme kilder.

Fordi det bildet som tegnes i det offentlige rom, i så stor grad er basert på fremstillinger som er gitt av anonyme kilder, kan vi ikke vite om bildet som tegnes av de interne stridighetene i regjeringen, er sant. Eller for å være mer presis: At regjeringen har et problem, er åpenbart. At Venstre og Frp er de partiene som er og/eller har det vanskeligst og er mest i konflikt med hverandre, er også åpenbart. Men hvem som fortjener å få mest av skylden for at denne situasjonen har oppstått, vet vi i realiteten svært lite om. (I parentes kan det kanskje bemerkes at Kristelig Folkepartis leder opptrer eksemplarisk.)

For regjeringen og regjeringspartiene er situasjonen uholdbar. Det er nesten utenkelig at noen av dem kan komme til å tjene på dette. Saken skygger for valgkampen, og den risikerer å demotivere mange valgkampmedarbeidere. Opposisjonen kan kanskje tjene på at regjeringen har problemer, men det skjer ikke uten videre. Opposisjonen risikerer også å bli henvist til å kommentere regjeringens problemer fremfor å fremme sine egne saker, eller den kan i verste fall forsvinne fra hele det nasjonale mediebildet. Alt i alt er også velgerne tjent med at slike problemsaker ikke skygger for en mer alminnelig politisk debatt i en valgkamp.

Noen spekulerer nå i at Venstre eller Frp må eller vil gå ut av regjering. Jeg vil ikke bruke denne bloggen til å ramse opp alle argumentene for og mot at noe sånt bør eller kan skje, men bare kort slå fast dette: Jeg har ingen tro på at noen av de fire regjeringspartiene nå vil tjene på å bryte opp samarbeidet. Jeg utelukker ikke at det på sikt vil vise seg at det i vår tid er for vanskelig å holde brede koalisjoner sammen, at flertallsregjeringer ikke greier å holde sammen – og at det gjelder både “blå” og “rød” side. Men dette kan neppe avklares gjennom en sak som denne.

Det mest ironiske utfallet ville være at Frp går ut av regjering. I så fall har “bompengepartiet” (FNB) fått sin første og største seier ved at det har presset det andre bompengepartiet ut av regjering. Dersom det skjer, er det ingen av de to bompengepartiene som har hånden på rattet. Det må i så fall kunne karakteriseres som en skikkelig pyrrhosseier.

Dersom Venstre velger å gå ut av regjering, er det en nesten beundringsverdig risikofylt operasjon. Venstre kjemper (dessverre!) kontinuerlig mot sperregrensen, men får en del stemmer som belønning for at de bidrar til et bredt borgerlig samarbeid. Hvis partiet gir opp dette samarbeidet, vil nok mange spørre seg om hva som er vitsen med å stemme på partiet.

Erna Solbergs “slagord” har i mange år vært at hun og Høyre vil samarbeide med de partiene som vil samarbeide med dem.

Kanskje bør hun vende tilbake til utgangspunktet nå.

Hun kan legge frem en skisse til løsning som alle bør kunne leve med og rett og slett si:

Take it or leave.