I går skrev jeg denne meldingen på Twitter:

“Er det noen som vet om venstresiden har forsøkt å dokumentere at det offentlige får mindre for pengene når private utfører oppgavene enn når kommunene selv utfører dem?”

Jeg har fått en del svar, men ingen som gir den minste indikasjon på at venstresiden har forsøkt eller greid å dokumentere at det offentlige, det vil si innbyggerne, samlet sett får mindre for pengene, dersom private kommersielle aktører får være med på å løse oppgavene som det offentlige har ansvaret for, enn om det offentlige (og noen ideelle) gjør alt selv.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Av en eller annen grunn er det et spørsmål jeg aldri har hørt noen journalister stille.

Det er merkelig av to grunner.

Den ene grunnen til at det er merkelig, er at det er dette som er venstresidens hovedargument mot å ville tillate kommersielle aktører: De mener at penger som går til “profitt”, er bortkastede penger som alternativt kunne vært brukt til (enda) mer velferd. Retorisk hører vi at det blir gjentatt hele tiden: Fellesskapets midler skal gå til barna eller til de eldre – ikke til profitt. Underforstått: Hvis vi dropper profitten og bare lar det offentlige selv og ideelle virksomheter utføre oppgavene, blir det mer velferd til innbyggerne.

Dette var også gjennomgangsmelodien da Jonas Gahr Støre ble intervjuet om temaet, både hos Fredrik Solvang i NRK og av Dagbladet dagen etter.

Marie Simonsen i Dagbladet svarte meg på Twitter at hun mente at poenget er “at venstresiden mener det ikke bare handler om penger, så (spørsmålet) er ikke økonomisk, men (et spørsmål om) kontroll, tilsyn, arbeidsmiljø etc” – noe hun i en senere melding forsøkte å belegge ved å vise til at  “dette har vært gjenstand for omfattende journalistikk; flere skandaler senere år er grunnen til at store private aktører sliter (med) troverdigheten.”

Men her mener jeg at Simonsen tar helt feil.

Det er ikke mulig å dokumentere at kvaliteten på tjenestene som de private aktørene yter, er dårligere enn de tjenestene som kommunene yter – selv om brukertilfredsheten synes å være litt høyere med de private enn med de offentlige aktørene.

Det er heller ikke mulig å dokumentere at det har vært flere skandaler hos de private aktørene enn det har vært i det offentlige.

Det man kan argumentere godt for, er at konsekvensene for de private som regel er langt mer alvorlige enn de er for offentlige aktører, et fenomen Civita har belyst før. Man kan også argumentere for at det ofte er det offentlige som har skylden når det går galt med en privat aktør, noe Gøril Bjerkan skrev om i DN forleden. Og det kan hende at medieoppmerksomheten er større når det gjelder private aktører, og at skandalene i private virksomheter går hardere utover troverdigheten enn skandalene i offentlig sektor gjør. En sammenligning av for eksempel Adecco– og Trondheim kommune-skandalene kan tyde på det.

Marie Simonsen har likevel indirekte rett i at mange på venstresiden har forsøkt seg med argumenter mot de private, som dreier seg om kvalitet og skandaler. Mitt bestemte inntrykk er imidlertid at disse argumentene ikke har ført frem. De greier rett og slett ikke å dokumentere at de private tilbyr dårligere barnehager eller dårligere eldreomsorg, eller at de bryter lover og regler mer enn det offentlige gjør. Heller ikke argumenter om at de ansatte har dårligere vilkår, viser seg å holde vann.

Derfor er det nå det økonomiske argumentet som går igjen i litt forskjellige varianter:

Rødt vil ha et “nasjonalt forbud mot profitt i velferden”, og definerer velferd som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”.

SV vil “sikre velferd uten profitt gjennom offentlig tilbud og ideelle aktører – ikke kommersielle”. Det er litt uklart hvilke oppgaver dette skal gjelde, men det som står i strategien for 2019-valget, er at “kommunale og fylkeskommunale oppgaver primært (skal) gjøres i egen regi”, det vil si at det i all hovedsak ser ut til å gjelde alle oppgaver.

Arbeiderpartiets ståsted er mye mer uklart. Partiet har sagt at det står for “Profitt-nei: Omsorgstjenester, men også oppgaver som rengjøring, kjøkken og renovasjon bør bli utført av kommunalt ansatte”, det har sagt “nei til profitt på velferd”, og det har sagt helt andre ting. Skal man forsøke å tolke Jonas Gahr Støres siste uttalelser i beste mening, er det mitt inntrykk at partiet alltid skal foretrekke offentlige eller ideelle løsninger, men at det ikke vil forby eller er helt imot kommersielle løsninger. Men partiet er også opptatt av at de private aktørene ikke må bli for store (uten at de har sagt hvor grensen går), og av at de ikke må være lokalisert i skatteparadis (hvilket de ikke er). De store aktørene skal også “rammes inn” på en mye bedre måte, noe som høres ut som det samme som det Solberg-regjeringen driver med nå, og som jeg mener går for langt.

Regjeringen har også satt ned et offentlig utvalg som blant annet har fått i oppdrag å se på hvordan private aktører kan “rammes inn” på en best mulig måte.

Den andre grunnen til at det er litt rart at dette spørsmålet om dokumentasjon aldri er blitt stilt til venstresiden, er at det er et spørsmål som stilles ganske flittig i en del andre sammenhenger. Det blir for eksempel svært hyppig stilt til høyresiden og de borgerlige partiene når de vil redusere formuesskatten på arbeidende kapital. Da kreves det at de må kunne dokumentere at en reduksjon i eller fjerning av formuesskatten fører til at vi får flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått.

Men er det mulig å dokumentere dette? Og er det mulig for venstresiden å dokumentere at vi får mer for pengene, dersom kommersielle aktører blir forbudt?

Sannsynligheten er svært liten. Å kartlegge all menneskelig adferd, og hva den alternativt ville ha vært hvis omstendighetene var annerledes, er ikke så lett.

Slik er det også med mye annen politikk. Ingen kan for eksempel bevise at reduksjonen av selskapsskatten, som den rød-grønne regjeringen tok initiativ til, har ført til flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått. Det er heller ingen som kan bevise at alle de nesten 40 milliarder kronene vi bevilger til bistand, faktisk fører til redusert fattigdom og utvikling.

Det vi kan gjøre, er å forsøke å sannsynliggjøre at en gitt politikk vil virke på en bestemt måte – og/eller vi kan velge politikk ut fra hvilke verdier vi har.

Så når mange på høyresiden og på den moderate venstresiden gjerne vil beholde systemet med velferdsmiks – det vil si at kommunene selv velger kommersielle, ideelle og kommunale tjenestetilbydere ut fra hva de mener er best for kommunen og innbyggerne i det enkelte tilfellet – er det begrunnet i to forhold:

De vektlegger verdien av valgfrihet – og de mener at det er sannsynlig at dette samlet sett gir et bedre tilbud til innbyggerne, gitt de ressursene som står til rådighet.

Grunnen til at de betrakter det som sannsynlig at det gir et bedre tilbud, kan deles i flere litt ulike begrunnelser:

• Både erfaring og forskning tyder på at velferdsmiks, altså samarbeid og konkurranse mellom private og offentlige tilbydere, samlet sett gir det beste tilbudet.
• Tilbudet blir samlet sett bedre fordi samarbeid og konkurranse mellom ulike aktører gir mer institusjonell læring og innovasjon.
• Samarbeid og konkurranse med private gir også større grad av fleksibilitet og kapasitet.
• Utfordringene fremover, blant annet knyttet til den demografiske utviklingen, er så store at det er vanskelig å se for seg at det offentlige kan makte oppgaven uten at private aktører bidrar.
• Monopoler eller nesten-monopoler gir sjelden optimale resultater, hverken når det gjelder kvalitet og eller god ressursutnyttelse.

Dessuten må man jo stille seg selv følgende spørsmål: Dersom det er riktig at “profitt” er bortkastede penger, som kunne vært brukt til å bedre tjenestetilbudet – må ikke det da gjelde all virksomhet? I så fall bør vel det offentlige overta all næringsvirksomhet – enten det er hotelldrift, matvarebutikker, bensinstasjoner eller aluminiumsproduksjon? Dette vil vel være sånn noenlunde i samsvar med Rødts program, som vil avskaffe kapitalismen og den private eiendomsretten – men er det virkelig denne typen resonnementer SV og Arbeiderpartiet bygger sitt samfunnssyn på?

Det er i de fleste tilfeller lett å se eller finne ut hva de private aktørene tjener: Hvor mye har de satset av egne og lånte penger? Hva har de tjent? Hvor mye overskudd har virksomhetene? Hvor mye utbytte tar eierne ut? Hva selger de virksomheter for?

Det er også lett å spekulere i hvilke motiver eierne har, som for eksempel at de “bare er ute etter å tjene penger” – selv om det er en karikatur.

Det er praktisk talt umulig å se hva det offentlige sløser bort, fordi virksomheten ikke er så innovativ eller effektiv som den kunne være. Og det er veldig vanskelig å spekulere i motivene til de disposisjonene mange offentlige virksomheter gjør. Det er for eksempel et velkjent faktum at en offentlig virksomhet nødig vil vise frem at den har fått for mye penger og kunne greid seg med mindre, siden det kan føre til at bevilgningen neste år blir redusert. Et eventuelt “overskudd” i en offentlig virksomhet vil derfor typisk bli gjemt bort.

Støre snakket om at de private driver med “kreative regnskapsmetoder” da han var på besøk hos Fredrik Solvang i NRK. Jeg vet ikke hva Støre mente med det, men det er selvsagt ingenting som tyder på at det er mer økonomisk “kreativitet” i privat sektor enn det er i offentlig sektor. Noen ganger kommer det også frem i form av skandaler.

Så for å oppsummere:

Jeg tror at det offentlige, og dermed innbyggerne, samlet sett får mer og bedre tjenester for pengene ved at også kommersielle tilbydere får være med på å løse oppgavene, selv om noen av pengene går til “profitt”.

Venstresiden kan gjerne tro noe annet, men de kan – like lite som jeg kan – dokumentere at de har rett.

Derfor bør ingen av sidene slippe unna kritiske spørsmål om dette.

Det kan virke som at de fleste journalister ukritisk “kjøper” argumentet om at “profitt” er bortkastede penger som alternativt kunne gått til mer velferd.

Det bør de slutte med.

PS: Jeg har skrevet “profitt” i anførselstegn mange steder. Det skyldes at det er et odiøst uttrykk som vanligvis ikke brukes på norsk – vi snakker mest om overskudd og utbytte – og fordi det i den politiske debatten brukes på en svært uklar måte.