En regjering – ett prosjekt

Jeg har vært på reise, men har likevel fått med meg at SV falt under sperregrensen på en meningsmåling forleden.

Dermed er det ikke underlig at det pågår en debatt om årsakene til SVs svake resultater og om SVs fremtidige veivalg. I Klassekampen fyller debatten stor plass, men debatten har også funnet veien til bl.a. Minerva. Bør SV bli et grønnere, mer pragmatisk og mer sentrumsorientert parti – eller skal SV heller søke til røttene, til fagbevegelsen og til mer røde og radikale løsninger?

Personlig tror jeg nok at velgerne finnes i retning sentrum. Men et parti skal jo ikke styres av meningsmålinger – i hvert fall ikke av meningsmålinger alene. Det skal også styres med og av overbevisning. Tiden får vise hvor SV-flertallets sjel ligger.

En refleksjon kan jeg kanskje likevel komme med – siden den gjelder begge sider i norsk politikk.

De nordiske demokratiene er generelt preget av at det søkes kompromiss og konsensus. Det skyldes historie og tradisjon; valgordningen og mange mindretallsregjeringer; den høye organisasjonsgraden og høringsdemokratiet – for å nevne noe. Det kan av og til virke dvaskt og kjedelig, og debatten kan bli tam, men det har også sine fordeler – spesielt når det er krise. Den fastlåske politiske situasjonen i USA er eksempel på en nesten motsatt tradisjon.

I en koalisjonsregjering – som f.eks. Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg II-regjeringen – må det pr definisjon inngås kompromisser. Men måten man gjør det på, vil være avgjørende for hvordan partiene lykkes utad. I Bondevik II-regjeringen ble KrF – utad – fremstilt som en “taper”. I Stoltenberg II er det for tiden SV som spiller rollen som “taper”.

I virkeligheten var Høyre, som var det store partiet i Bondevik II-regjeringen, svært opptatt av at KrF (og Venstre) skulle få sine seire, og Høyre holdt seg derfor i stor grad tilbake for ikke å fremstå som en plagsom storebror. Mitt tips er at det samme gjelder i Stoltenberg II-regjeringen: SV “får” mange flere seire av Ap enn størrelsen tilsier, mens Ap ofte holder seg tilbake – f.eks. ved at Ap-statsrådene og -representantene til en viss grad unngår å markedsføre egne seire og også unnlater å si hva de egentlig mener om f.eks. SV når det er offentlig debatt om det interne regjeringsarbeidet.

Jeg tror regjeringene (og særlig de minste partiene) skaffer seg selv problemer, fordi de i for liten grad står sammen om å feire reelle kompromisser – og i stedet blir altfor opptatt av å markedsføre og feire hestehandler

Jeg kom på dette da jeg forleden leste Weekendavisen: En hestehandel er en byttehandel, der den ene parten får noe (f.eks. mer til trosopplæring eller til frukt i skolen), mens den andre parten får noe annet (f.eks. skattelettelser eller begrensninger i utgiftsveksten). Et reelt kompromiss, derimot, innebærer at man diskuterer seg frem til en løsning, som ingen av partene er strålende fornøyd med, men som begge parter kan stå inne for. Som Weekendavisen skriver: Resultatet fremstår i så fall ikke som det “eneste rette” for noen av partene, men som det “minst ille” for alle parter.

Det kan virke vanskelig å markedsføre og feire ulne kompromisser. Men det har sine fordeler at en regjering fremstår som en samlet regjering, som sammen ønsker å gjøre noe for og med Norge, og som fører en helhetlig politikk som også henger sammen. 

En regjering som preges av hestehandler, derimot, virker sprikende og fører i verste fall en usammenhengende  og lite helhetlig politikk. Alle løper rundt og skryter av sine separate seire – og fremhever til og med hva de primært mente der de tapte – men inngir det egentlig så mye tillit? Det er denne linjen mange “ur-SV’ere” nå anbefaler SV, bl.a. i Klassekampen – og som mange i KrF også anbefalte sitt parti da det var i regjering.

Jeg tror det er feil strategi.

Tror man ikke på et felles prosjekt – dvs. ett felles prosjekt – bør man heller unnlate å gå i regjering.

 

Rød regjering med blå politikk i Danmark

“Danmark har fått en ny regjering.” 

 

Det er åpningsordene i nesten alle taler og innlegg den nye danske statsministeren nå holder.

Danmark har fått en ny regjering for første gang på 10 år.

 

Det er en regjering som vekker oppmerksomhet og debatt på minst to måter.

 

For det første preges den av mye som er annerledes og nytt. 

 

Danskene har fått sin første kvinnelige statsminister: Sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt. 

 

De har fått en større regjering enn noen gang før: 23 medlemmer mot 19 i den forrige regjering.  

 

De får dobbelt så mange “spindoktorer” som under den forrige regjering, nemlig to til hver minister.  Danske ministre har ikke egne statssekretærer eller politiske rådgivere, så fremveksten av slike “spindoktorer” oppfattes som en slags snik-politisiering av departementene.

 

En tidligere kommunist, Ole Sohn, er blitt nærings- og vekstminister, mens en opplagt statsrådskandidat og Helle Thorning-Schmidts nærmeste medarbeider, Henrik Sass Larsen, ikke ble sikkerhetsklarert, fordi han har pleid omgang med kriminelle.

 

Danskene har fått en regjering med den laveste gjennomsnittsalderen i Europa (43 år) og tidenes yngste statsråd i Danmark (26 år). Det er SF’eren Thor Möger Pedersen,som ikke selv maktet å bli valgt inn i Folketinget, men som har vært sentral i det rødgrønne prosjektet og nå løftes frem som skatteminister – for øvrig til enkelte eldre SF’eres irritasjon.

 

Danskene har samtidig fått en regjering som setter rekord i manglende regjeringserfaring. Bare to av 23 ministre har sittet i regjering før. En av dem er Margrethe Vestager fra De Radikale.

 

Danmark har også fått en koalisjonsregjering på tvers av blokkene (Socialdemokraterne (S), De Radikale (R), som er et borgerlig parti, og Sosialistisk Folkeparti (SF)) – med et relativt stort revolusjonært og kommunistisk parti (Enhetslisten) som støtteparti. SF tar sete i regjeringen for første gang. 

 

Men det som vekker mest oppsikt, er politikken. 

 

Den nye regjeringen setter nemlig rekord i raske og omfattende løftebrudd.  Bedømmelsen er at Danmark har fått en rød regjering som skal føre blå politikk – eller en ny regjering som skal føre gammel politikk. De mest sarkastiske sjeler mener at Danmark har skiftet ut en borgerlig regjering som førte sosialdemokratisk politikk med en sosialdemokratisk regjering som skal føre borgerlig politikk.

 

Det store temaet i valgkampen var den økonomiske politikken og hvordan partiene ville bringe Danmark ut av den økonomiske krisen.  De to statsministerkandidatene – daværende statsminister Lars Løkke Rasmussen fra Venstre og Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne – var enige om finansieringsbehovet: Danmark trenger årlig nesten 50 milliarder kroner mer i 2020. Men samtidig  hadde de vidt forskjellige oppskrifter på hvordan dette finansieringsbehovet skulle dekkes inn. Den borgerlige regjeringen ville, i samarbeid med De Radikale, gjennomføre en etterlønns- og dagpengereform (dvs. kutt i danskenes AFP og arbeidsledighetstrygd), mens Socialdemokraterne og SF ville oppnå inndekning ved å la alle dansker arbeide 12 minutter mer pr dag. S-SFs plan ble ansett som ganske luftig og ble sterkt kritisert både av de borgerlige partiene og av økonomer, og den ble heller ikke særlig entusiastisk omtalt av fagbevegelsen. Men S og SF sto på sitt og kom i valgkampen med kraftig kritikk av etterlønns- og dagpengereformen, som de mente var svært usolidarisk.

 

S og SF, som hadde inngått en allianse før valget, førte en hel valgkamp på svært klare løfter om å reversere den borgerlige VK-regjeringens reformer ? og å innføre 12 minutters-reformen, i tillegg til flyskatt, en egen “millionærskatt”, en egen bankskatt, enkelte avskrivninger for næringslivet og en hjelpepakke med redusert skatt for boligkjøpere.

 

Det er nå klart at ingenting av dette blir noe av, og at den nye regjeringen i stedet vil gjennomføre skattelettelser, også for “de rike”.

 

En dag etter at regjeringen har tiltrådt er det blitt klart, slik det heter i regjeringsgrunnlaget, at “udgangspunktet for regeringen er VK-­regeringens økonomiske politik i bredeste forstand, herunder genopretningsaftalen og forårets aftaler, herunder tilbagetrækningsreformen”.  Sagt med andre ord: Grunnlaget for den nye regjeringens økonomiske politikk er den borgerlige regjeringens økonomiske politikk.

 

Også i utlendingspolitikken skjer noe lignende. Innvandrings- og integreringspolitikk var i liten grad tema i valgkampen. I den utstrekning det ble debattert, bedyret S og SF at det ikke skulle skje endringer. Nå bebudes det likevel endringer; det skal bl.a. bli lettere å få familiegjenforening, permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Snuoperasjonen på dette området er langt mindre dramatisk enn i den økonomiske politikken, men likevel av stor symbolsk betydning.

 

Regjeringen legger også stor vekt på å endre Danmarks image utad; formidle toleranse og åpenhet og større imøtekommenhet vis à vis Europa og EU, bl.a. ved å forsøke å få fjernet de danske forbehold i justis- og forsvarspolitikken.

 

Hva er så årsaken til disse rekordraske og monumentale løftebruddene?

 

Kommentatorer er stort sett enige om at det skyldes De Radikale og Margrethe Vestagers store innflytelse i regjeringsforhandlingene. De Radikale var, sammen med Enhetslisten, den store vinneren i valget, mens S og SF gikk tilbake og gjorde tildels meget dårlige valg. De Radikale hadde dessuten gjort det krystallklart før valget at det sto fast på det inngåtte forliket med den borgerlige regjeringen om bl.a. etterlønns- og dagpengereform. De ønsket en rød regjering, men en blå økonomisk politikk, og det har de fått.

 

De Radikale var også, sammen med Enhetslisten, det partiet som var klarest i sitt ønske om en oppmykning av utlendingspolitikken. Også det har de fått.

 

Socialdemokraterne svarer omtrent det samme når de blir spurt, men med litt andre ord: Valgresultatet gjør det ikke mulig å få gjennomført partiets politikk fullt ut.  Men det låter litt hult, for man sitter unektelig igjen med et inntrykk av at Thorning-Schmidt og resten av høyrefløyen i partiet egentlig også syns det er mest riktig. En gang i blant “plumper” de og forklarer at den politikken de nå skal føre, er nødvendig i den økonomiske situasjonen landet er i. Altså nøyaktig det samme som de borgerlige partiene sa før valget. Men den første kritikken er allerede kommet fra egne rekker: Flere sosialdemokrater står nå frem og truer med å stemme nei til en innstramning i etterlønnen.

 

Verre er det likevel i SF, der det ulmer i partiets bakland. En representant, som til alles overraskelse senere ble partiets parlamentariske leder (og som jeg har skrevet om på bloggen min før), truet med å melde se ut da hun fikk se regjeringsgrunnlaget. Partiet har satt så små og få avtrykk i regjeringsgrunnlaget at noen har falt for fristelsen til å antyde at SF-ledelsen er mer opptatt av makt enn av politikk. ?Taburettklebere? er for øvrig et uttrykk som har vært i bruk i Danmark før for å betegne politikere som kan svelge i seg nesten hva som helst bare de får kjøre svarte ministerbiler.

 

At det nå pipler frem ubehagelige påstander om Ole Sohns fortid som kommunist, gjør ikke saken bedre for SF.

 

Helle Thorning-Schmidt inviterer nå til bredt samarbeid om den politikken VK-regjeringen førte – et samarbeid hun selv avviste da hun var i opposisjon. Hun håper sannsynligvis å unngå å bli for avhengig av Enhetlisten.  Og hun håper antagelig å bli tilgitt av velgerne, dersom hun greier å oppnå resultater og får velgerne til å glemme løftebruddene innen det må avholdes et nytt valg.

 

Om hun blir tilgitt, gjenstår å se. Den første meningsmålingen ser beroligende ut. 55 prosent av de spurte sier at de aksepterer løftebruddene av hensyn til dansk økonomi. Bare 37 prosent mener at løftebruddene ikke er i orden.

 

At såpass mange aksepterer løftebruddene, kan ha sammenheng med at mange antok at de ville komme og kanskje endog håpet på det. 12-minuttersplanen virket lite troverdig, og flertallet ønsket den borgerlige regjeringens økonomiske politikk. De Radikale ble sett på som en garantist for at det kunne og ville skje. Men blir regjeringen kjent som “løftebrudd-regjeringen”, som Pia Kjærsgaard allerede kaller den, blir det verre.

 

For de borgerlige partiene kan situasjonen bli vanskelig, selv om Venstre gikk frem ved valget og er Danmarks største parti.

 

De rødgrønne kan komme til å sitte lenge når de nå legger politikken mot sentrum.

 

Når de, på toppen av det hele, skal gjennomføre skattelettelser og gjør det med en utpreget blå retorikk (de skal bl.a. “redusere skatten på arbeid, slik at danskene kan arbeide mer og bedre”) risikerer de å gjøre seg populære i det borgerlige bakland, der mange har vært skuffet over den borgerlige VK-regjeringen, som de syns har vært for sosialdemokratisk.

 

Det kan også bli vanskelig for de borgerlige partiene å være i opposisjon til sin egen politikk. De må, for skams skyld, ta imot invitasjonen til samarbeid – men må samtidig ta et viktig forhold:  Det gjenstår å se hva politikken blir i praksis. Den nye regjeringen har bl.a. annonsert en “kickstart” av dansk økonomi, der det skal brukes 10 mrd kroner i offentlige investeringer – men samtidig en “forsiktighetslinje”, som innebærer at man ikke skal bruke penger før man har tjent dem. Hvordan disse to løftene skal gå i hop, er vanskelig å forstå.

 

Den nye regjeringen har også lovet en mer ambisiøs klimapolitikk, og har fått ros av den konservative Connie Hedegaard, som nå er EU-kommisær, for det. På dette området – og på utlendingsområdet – kan det nok hende at det blir den nye regjeringen som beveger Ventre og/eller de Konservative, hvis forhold til Dansk Folkeparti tidvis har budt på store prøvelser.

 

Den nye danske statsministeren får det ikke lett.  Hennes nærmeste venner, Radikale Venstre og Enhetslisten, er som sprikende staur – mens de som kan redde henne, nylig var hennes verste fiender. I tillegg står hun overfor en meget krevende økonomisk situasjon:  Hun skal “finne” nesten 50 milliarder kroner, og hun ser ut til å ville gjøre det ved først å gjøre underskuddet enda større.

 

Men foreløpig er likevel fasiten klar, ifølge en kjent dansk kommentator: Thorning har fått statsministerposten. Margrethe Vestager har fått størst innflytelse. Villy Søvndal har fått et problem.

 

Og, kunne vi tilføye: Den forrige regjering får gjennomført sin politikk.

 

 

 

 

 

 

Den menneskelige faktor

Pernille Vigsø Bagge er en politiker med følelser og temperament.

Da den danske SF-representanten ble kjent med regjeringsgrunnlaget og sammensetningen av den nye danske regjeringen, ble hun åpenbart skuffet og forbannet.

På Facebook skrev hun at “det nye regjeringsgrundlag er smukt. En nye regjering er et flop, ikke mindst for meg. Og det får konsekvenser.”

Senere skrev hun at SF “gikk til valg på 5 ting: efterløn, dagpenge, kirke, ligestilling, nordjyske indflydelse. Efterlønnen er væk, dagpengene også. Kirken gik til en, der ikke er med i foreningen, og formentlig ikke aner noget om den, ligestillingen ditto. Nordjysk indflydelse er long gone… tror måske ikke, jeg er SF’er dagen ud.”

Senere på dagen beklaget Pernille Vigsø Bagge og forklarte at hun hadde skrevet dette i affekt, og at hun nok likevel ikke ville forlate partiet. At hun var skuffet over SFs manglende innflytelse i den nye regjeringen, er likevel ganske klart.

SF har nemlig måttet gi seg i forhandlingene i svært mange sentrale saker, spesielt i den økonomiske politikken. Det er det borgerlige partiet Radikale Venstre som har fått gjennomslag, og de fleste kommentatorer snakker nå om en rødgrønn regjering som skal føre en blå (særlig økonomisk) politikk. Helle Thorning-Schmidt virker ikke så veldig lei seg for det, men det er kanskje ikke så forbausende. Hun tilhører høyresiden i det sosialdemokratiske partiet.

Men selv om SF har tapt mye, er det likevel påfallende hvor lykkelige de nye SF-statsrådene er. De vil ikke høre snakk om tapte saker på seierens dag – nå når de endelig er blitt med i regjering! Den nye miljøministeren, for eksempel, Ida Auken, formerlig stråler i møte med mediene og syns åpenbart det er litt “utidig” av mediene å bringe opp spørsmål om skatt og etterlønn.

Ida Auken og Pernille Bagge er to unge, dyktige politikere i 30-årene. Begge er dessuten personlig meget populære og fikk et stort antall personlige stemmer ved siste valg. De tilhører samme parti, men så altså ganske forskjellig på regjeringsgrunnlaget.

Kommentatorer ville ha det til at Bagge egentlig var skuffet, fordi hun ikke kom med i regjering. Hun har vært regnet som en favoritt som “alle” regnet med. Da det ikke skjedde, ble hun både skuffet og sint og greide ikke å holde følelsene tilbake.

Jeg holder det for en sannsynlig forklaring. Det er typisk at de som selv blir medlem av regjeringen, er mer begeistret for prosjektet enn de som ikke er med. Det er et privilegium å være minister. Man har makt og innflytelse, er omsvermet og populær. Det er selvsagt også veldig arbeidskrevende og kan være ubehagelig, men alt oppsummert er det en svært positiv opplevelse for de aller fleste politikere. Et regjeringsmedlem vil derfor, alt annet likt, være mer tilbøyelig til å ville sluke kameler og inngå kompromisser enn et partimedlem som ikke er del av regjeringen eller av regjeringsapparatet. På innsiden ser man også bedre hvor krevende politikk kan være og hvor vanskelig det kan være å få gjennomslag. Samarbeidet ser kort og godt mer nyttig og positivt ut når man ser det fra regjeringens side enn fra stortingets eller lokalforeningenes side.

Dette er også en medvirkende årsak til at det skal mye til før en partiledelse, som sitter i regjering, vil mene at det er riktig å bryte et regjeringssamarbeid.

Dermed er nok dette også en del av årsaken til at heller ikke SVs ledelse i Norge vil mene at det er fornuftig å bryte regjeringssamarbeidet med Sp og Ap, selv om SV nå nærmer seg sperregrensen.

Noen i partiet vil nok mene det, men ledelsen vil det ikke.

PS: Jeg skrev dette i går kveld, men glemte å publisere det. I mellomtiden har Pernille Vigsø Bagge, til alles overraskelse, blitt SFs parlamentariske leder – så nå stråler også hun!