Listhaug, Joner og NOAS – et lite etterord

Listhaug/Joner/NOAS-saken, som jeg skrev om i min forrige blogg, ble en stor sak i norske medier.

Hvis man skal se på saken som en konkurranse om sympati og oppslutning – mellom Listhaug og hennes rådgiver på den ene siden og Joner, NOAS og reklamebyrådet Anorak på den annen – tror jeg nok at Listhaug vant. “Hylekoret” er høylytt på Twitter og innenfor Ring 3, men Listhaugs horisont strekker seg nok lenger.

Jeg har, som jeg håper jeg har fått frem, full respekt for at NOAS og Joner ønsker å motsi Listhaug, men jeg syns de valgte feil metode. De ville protestere, blant annet mot at Listhaug bidrar til en polarisering av debatten, men bidro selv effektivt til en enda sterkere polarisering.

Dette er jo egentlig ingen stor sak i seg selv, selv om den er et symptom på noen, tildels bekymringsfulle, utviklingstrekk i vår tid. Jeg vil likevel, som en avslutning fra min side, kommentere to forhold ved debatten som jeg syns kan fortjene fortsatt debatt på mer generelt grunnlag. Det ene forholdet er et argument som fremheves av Listhaugs kritikere. Det andre er et argument som fremheves av hennes tilhengere.

La meg ta det første først.

Listhaugs kritikere, som i dette tilfellet også kritiserer meg, har blant annet fremhevet at alle måtte forstå at Kristoffer Joners Facebook-innlegg ikke ble skrevet som en spontan og personlig handling, og at det nærmest fremsto som opplagt at dette var en regissert kampanje. Dette argumentet er blant annet fremført i en leder i Dagbladet, der det blant annet legges til grunn at “store deler av norsk offentlighet” i “ettertid later” (…) “som om de er utrolig overrasket over at både NOAS og et reklamebyrå var involvert på forhånd” (min uthevning).

Jeg syns det både er tankevekkende og nedslående at en avis kan påstå at man må være synsk, kynisk eller ekspert på hyper-moderne markedsføringsmetoder for å bli trodd og tatt seriøst i samfunnsdebatten. Det er nedslående at så mange simpelthen legger til grunn at andre lyver. Samtidig er det tankevekkende, fordi Dagbladets måte å tenke på er en appell til økt mistenksomhet og kynisme: Vi må for guds skyld ikke tro det vi ser og hører. Hvis vi ikke forstår at vi blir forsøkt lurt, er vi jo litt dumme. Så vær mistenksom, ikke ta noe alvorlig – og vær forsiktig med å kommentere noe seriøst, siden det du kommenterer, kanskje bare er tull, reklame eller en provokasjon. 

Jeg tror ikke et øyeblikk at Dagbladet ville tatt like lett på det, hvis det var Document.no, og ikke NOAS, som sto bak et slikt stunt. Det er uansett forstemmende at Dagbladet, som selv er så avhengig av tillit og troverdighet, greier å skrive en slik tekst.

Min andre kommentar går til Listhaugs tilhengere.

Noen har pekt på at det er fint med politikere som er ‘autentiske’, bruker et friskt språk og gir farge til den politiske debatten. Og det er det selvsagt noe i. Men noen har også fremhevet at en statsråd må kunne svare sine kritikere med samme mynt, og at en statsråd alltid bør kunne si det han eller hun mener.

Men her mener jeg Listhaugs tilhengere tar feil. En statsråd kan ikke alltid svare andre med samme mynt, og hun kan heller ikke alltid si nøyaktig det hun mener. En statsråd må nemlig ha og vise respekt for den viktige institusjonen hun representerer – en institusjon som statsrådene ikke eier, men bare har til låns i den tiden de er statsråder. 

En av de viktigste grunnene til at Norge er et godt land å leve i, er de sterke institusjonene våre. Institusjonene rammer inn, skaper stabilitet, sikrer likebehandling og rettssikkeret i et samfunn, slik at borgere, bedrifter og sivilsamfunn kan leve og utfolde seg i frihet og trygghet.

De beste samfunnene i verden har sterke institusjoner. De dårligste samfunnene i verden har svake institusjoner. Et land med en ukorrupt domstol, som likebehandler borgerne og følger anerkjente rettsstatsprinsipper, er bedre enn en korrupt domstol som oppfører seg uforutsigbart og urettferdig. 

En regjering eller, mer høytidelig, Kongens råd, er også en institusjon. Den må behandles med respekt, hvis den skal ha respekt. I vår tid er det mange som fnyser av form og god rolleforståelse. Men man kan ikke beskytte institusjonenes integritet uten å være opptatt av det formelle.

Også en statsråd må kunne være spiss og hard i argumentasjonen. Men for meg går det et vesentlig skille mellom å karakterisere meningsmotstandere som er politikere på samme nivå – og å karakterisere enkeltborgere eller grupper av borgere negativt. Så når Sylvi Listhaug kaller en hel gruppe av borgere for “hylekor”, blir det som Hillary Clinton, som kalte en hel gruppe av borgere for “deplorables”. Det er hverken respekfullt eller lurt, og det kan redusere omdømmet, ikke bare til den som uttaler slike ting, men også omdømmet til den institusjonen han eller hun representerer.

Noen tror at Sylvi Listhaug er den første statsråden som av og til bruker en splittende retorikk. Det er hun selvsagt ikke. Det finnes flere andre eksempler. Forskjellen er bare at de ulike “hylekorene” reagerer litt forskjellig.

Konklusjonen er uansett at statsråder ikke kan bruke sine posisjoner til hva som helst. De “eier” ikke institusjonen de representerer. De har en plikt til å beskytte den, og de bør derfor ikke bare bruke den for egne formål. 

Hvis man vil ta vare på Norge, må man ta vare på institusjonene.

 

Listhaug, Joner og NOAS

Før jeg la meg sent i går kveld, skrev jeg denne bloggen – med tanke på publisering i dag tidlig: 

Facebook og Twitter er kraftfulle medier, og Sylvi Listhaug er en av dem som utnytter sosiale medier aller best. Hun går utenom de tradisjonelle mediene og henvender seg direkte til sine følgere. Dermed kan hun nå langt flere lesere og lyttere enn hun ville gjort ved å skrive et innlegg i avisen eller delta i Politisk kvarter. Utviklingen reiser en rekke spørsmål som berører demokratiet vårt, men jeg skal la de ligge her.

Ofte virker sosiale medier som “ekkokamre”, dvs. at vi bare snakker og diskuterer med våre egne eller med dem vi deler oppfatninger med. Det er også slik Sylvi Listhaug selv har begrunnet sin utstrakte bruk av sosiale medier: Hun ønsker å komme i direkte kontakt med sine støttespillere, fordi hun føler at de meningene hun og de representerer, ofte er undertrykt og underbelyst i tradisjonelle medier, som domineres av den “meningsbærende eliten”. Og det skal sies: Hun mottar ofte en imponerende mengde “likes”, delinger og kommentarer når hun skriver eller snakker på sin offisielle facebook-side.

Men i går tok plutselig suksessen en vending: Skuespilleren Kristoffer Joner, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger, postet for første gang et innlegg på Facebook. Han protesterte på et Facebook-innlegg Sylvi Listhaug hadde skrevet, der hun begeistret beskrev en reportasje i New York Times, der det fremkom at Norge nå har en returpolitikk som er blant verdens strengeste – illustrert ved en syv år gammel gutt, som var sendt ut etter å ha tilbragt fire og et halvt år av sitt liv i Norge.

For Joner ble dette for kraftig kost. Han synes det er “forkastelig” at en som “representerer landet vårt, fryder seg over medmenneskers tragedie”. Deretter oppfordret han alle til å gjøre slik Listhaug gjør – til å “like” og “dele” og dessuten til å gi en gave til NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere – med hilsen fra Sylvi Listhaug, slik at hun, som en protest, vil motta masse takkekort fra NOAS. Og Joners oppfordring har virket: I skrivende stund har titusenvis “likt”, “delt” og kommentert, og NOAS har mottatt halvannen millioner kroner.

En av grunnene til at diskusjonen har tatt helt av, er Listhaugs reaksjon på Joners innlegg:

“LIK OG DEL! Bli med å si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen!
– Nå har skuespillere, kommentatorer og resten av venstresiden hivd seg på hylekoret. Sist ute er Kristoffer Joner (bilde), som er både skuespiller og bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger.”

Og videre: “Hva vil de? Svenske tilstander i Norge? Alle som kommer skal få bli? Åpne grenser? Hvis ikke – hvor mange?”

Selv blir jeg veldig nedstemt av å lese de, i skrivende stund, nesten 1000 kommentarene på Listhaugs Facebook-side. Det hagler med lite hyggelige ord og uttrykk, og polariseringen er enorm. Slik er det jo ofte i et demokrati, men jeg spør meg: Hvorfor syns en statsråd at det er greit å bidra til en slik polarisering?

Man er ikke statsråd bare for sin egne, for sine egne meningsfeller eller for sitt eget parti. Man er statsråd for alle og for Norge.

Man har selvsagt rett til å målbære Regjeringens mening, og det er også full aksept for at man spisser det litt til i en valgkamp, der man ofte trer ut av rollen som statsråd og inn i rollen som en representant for partiet. Men som statsråd har man også et stort ansvar for å ta vare på samfunnslimet og for å fremføre sine meninger på en måte som ikke virker støtende eller unødig polariserende. 

Det brenner i mange land i Europa nå. Vi er heldige i Norge, fordi vi, så langt, har forblitt et unntaksland som har greid å opprettholde en stor grad av enighet og sosial ro. Jeg har tidligere skrevet og snakket om at Fremskrittspartiet skal ha en del av æren for dette. Partiet er det mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske eller innvandringskritiske partiet vi har i Europa. Det har unnlatt å falle for mange fristelser som mange andre høyrepopulistiske partier har falt for. Og det har antagelig knyttet en forbindelse mellom “folk” og “elite” ved at blant andre Sylvi Listhaug har forstått, mer enn mange andre politikere, hva som “rører seg” i folket. Det hun sier, blir dessuten ofte misforstått med vilje av hennes motstandere, slik blant annet min kollega Lars Kolbeinstveit og Kaj Skagen har påvist. 

Men det er en hårfin balansegang mellom en sunn og moderat form for populisme og en råere form for populisme. En ting er å ta “folkemeningen” opp i seg. Noe annet er å hisse til konflikt og polarisering. Å bruke begreper som “hylekoret” om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for “svenske tilstander” eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.

Sylvi Listhaug har poenger når hun snakker om en kulturell og politisk meningsbærende elite, som har harselert og sett ned på folk fra hennes eget parti. Hun har også rett i at man ikke akkurat føler seg som noen elite, selv om man er stortingsrepresentant, dersom man alltid blir uglesett av andre, slik Frp’s representanter i stor grad har blitt.

Men nå sitter Sylvi Listhaug i regjering, og da gjelder ikke de samme spillereglene for henne som for andre. Hun kan gjerne fortelle hvordan det har føltes i alle de årene Frp ikke var “stuerent”. Men nå er Frp tatt inn i varmen. Da er de ikke lenger outsidere, og hun kan ikke bruke en slik posisjon til å “ta igjen”. Nå er det derfor grenser for hvor ekskluderende og fiendtlig retorikken kan være.

Statsminister Erna Solberg lanserte en plan for å bekjempe hatretorikk i går. 

Det er bra.

Men avstanden mellom liv og lære bør ikke bli for stor.

————————————————————————————————————————————

Før jeg rakk å publisere denne bloggen i dag, kom nyheten om at det ikke var Kristoffer Joner personlig som sto bak bloggen hans, men et reklamebyrå. Byrået hadde henvendt seg til NOAS, fordi de ønsket å gjøre en pro bono-jobb for organisasjonen. Og siden en i byrået kjente Kristoffer Joner fra før, fikk de ideen om å bruke han i dette reklamestuntet, hvis formål også var å samle inn penger til NOAS. Og i skrivende stund har det virket enda bedre enn det så ut til i går: NOAS har fått inn over 2,6 millioner kroner.

I NRK Kulturnytt ble lederen i NOAS, Ann-Magrit Austenå, spurt om hun ikke trodde at mange, som leste, likte og delte Joners innlegg, i dag ville føle seg lurt. Men det trodde hun ikke og viste blant annet til at NOAS ikke har betalt noe for kampanjen.

Hvis Austenå og NOAS ikke skjønner at folk kan føle seg lurt av dette, skjønner de veldig lite. Jeg føler meg lurt. Og det er selvsagt helt irrelevant om NOAS har betalt null, én eller 10.000 kroner for kampanjen. Sannheten er at mange av oss – jeg vil tro de aller fleste – trodde at Facebook-innlegget var en personlig ytring fra Kristoffer Joners side, mens det i virkeligheten var et nøye planlagt reklamestunt. At Joner mener det han sier i denne kampanjen, er ingen formildende omstendighet – det skulle bare mangle.

Fremskrittspartiet har mange flere med seg i sin innvandringspolitikk enn “hylekoret” liker å tro. Det hadde også Jens Stoltenberg, da han sto imot “hylekoret” i Marie Amelie-saken. Og som min kollega Torstein Ulserød har påvist, er Fremskrittspartiet ikke først og fremst strengere enn de andre partiene i innvandringspolitikken – men i -retorikken, og det vil de også gjerne være. Det har Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge Njåstad  presisert i to svar til Ulserød i Aftenposten.

Skal man kritisere Frp for retorikken som brukes, virker det altså ikke bare å slutte seg til “hylekoret” og å utstede avskyerklæringer på Twitter. Man må forsøke å begrunne det mer saklig.

Jeg forsøkte det i min blogg, men det var forgjeves. Fremfor å få til en ordentlig samtale om hva som er akseptabel språkbruk for en statsråd, har NOAS avsporet diskusjonen og gitt Listhaug, Fremskrittspartiet og dets meningsfeller en gavepakke.

I dag skriver selvsagt Listhaug om reklamestuntet på sin Facebook-side

Innlegget vil nok bli lest, likt og delt av ganske mange – mens Sylvi Listhaug har fått enda en historie hun kan svare med når hun skal forklare oss hvordan “alle” er ute etter henne og Frp.

 

 

 

 

Venstresiden er parkert. Høyresiden er dypt splittet.

Det politiske landskapet i Europa og USA er i endring.

Gang på gang blir vi overrasket over hvor dårlig partiene på venstresiden gjør det.

Partiene på ytre venstre fløy er nesten utradert. Det finnes unntak, som i Hellas, Spania og Danmark, men det generelle bildet er at de er små og har liten innflytelse.

Også sosialdemokratiet er i krise. Oppslutningen til de sosialdemokratiske partiene i Europa reduseres år for år, og de vinner ikke valg.

Det blåser en høyrevind over USA og Europa, men det er en høyreside som er dypt splittet og sterkt fragmentert. 

Alle land kan ikke analyseres likt. Alle har sine tradisjoner, kultur og historie som blant annet definerer hva som er “høyre” og “venstre” i politikken. For eksempel vil de aller fleste på høyresiden i Norge, og i store deler av Europa, finne seg godt til rette på venstresiden i USA. Hele USA er plassert lenger til høyre enn noe land i Europa, og hele Norge er plassert lenger til venstre enn de fleste andre land i Europa.

Men selv om landene er forskjellige, har de likevel det til felles at venstresiden, samlet sett, gjør det dårlig, mens høyresiden blir stadig mer splittet og fragmentert. I et land som USA, med et de facto topartisystem, skjer denne fragmenteringen innenfor og i randsonen av det republikanske partiet. I Europa skjer det også ved at det dukker opp stadig flere partier.

Også innad i Europa er forskjellene store, men la meg bruke Danmark som eksempel, siden Danmarks partiflora nå ser ut til å romme alt hva en en demokratisk høyreside har å by på:

  • Radikale Venstre: Et sosialliberalt parti, som riktig nok også har samarbeidet med venstresiden, men som ligner veldig på og er et av det norske Venstres søsterpartier. Opptatt av å forsvare det åpne, liberale samfunn og en liberal innvandringspolitikk.
  • Venstre: Danmarks store “styringsparti”, som kaller seg et liberalt og borgerlig parti. Det var opprinnelig et typisk distrikts- og bondeparti, men i praksis ligner det i dag mye på det norske Høyre. 
  • Liberal Alliance: Et liberalt eller liberalistisk parti, men ikke mer liberalistisk enn at det passerer i en nordisk sammenheng. Et ganske nytt parti som er opptatt av personlig frihet og er positiv til frihandel, en mindre omfattende velferdsstat og skattelettelser. Liberal Alliance er også positiv til en liberal innvandringspolitikk, forutsatt at innvandrerne kan forsørge seg selv.
  • Det Konservative Folkeparti: Et klassisk konservativt parti, som er opptatt av konservative dyder som at det skal lønne seg å arbeide, respekt for lov og orden og trygghet for familien. 
  • Dansk Folkeparti: Et nasjonalkonservativt parti som er kritisk til innvandring og vil føre en stram integreringspolitikk, men som har en sosialdemokratisk profil i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken. Partiet gjør det spesielt sterkt i distriktene.
  • Nye Borgerlige: Et nytt parti, som ennå (?) ikke er representert i Folketinget, og som vil ha en enda strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn den som føres nå, men en liberal økonomisk politikk med lavere skatter og en mindre omfattende velferdsstat.
  • Kristendemokraterne: Et slags Kristelig Folkeparti, som står klart på borgerlig side, men som er uten representasjon og innflytelse.

I Danmark gjøres det også forsøk på å etablere partier som må sies å ligge lenger “ute”, nemlig Danskernes Parti og Dansk Samling, hvorav i hvert fall det første partiet ledes av en tidligere nynazist.

Alle forstår at dette er en høyreside som ikke kan stå samlet. Og jo lenger ut i det politiske landskapet man beveger seg, jo nærmere kommer man de ytterliggående kreftene på venstre side. Det er ikke helt uten grunn at ytre høyre og ytre venstre ofte er enige, både når det gjelder innvandring, holdningen til muslimer, Vestens forhold til Putin og, i de fleste tilfeller, også økonomisk proteksjonisme og EU-skepsis. Min kollega Bård Larsen har skrevet innsiktsfullt om dette “hestesko-fenomenet” mange ganger, blant annet i dette Civita-notatet, som vi nylig publiserte.

Situasjonen i Danmark er selvsagt ikke nøyaktig lik den vi ser i andre land. Men den er heller ikke helt ulik. Det kunne vært gjort tilsvarende opplistinger over partier, fraksjoner og bevegelser i mange land, og resultatet ville blitt omtrent det samme: På venstresiden er det ganske dødt, mens det på høyresiden skjer en oppsplitting langs mange dimensjoner: De representerer ulike liberale og konservative retninger. Og de representerer, på ulike måter, demokratiske eller mer autoritære posisjoner – eller de er mer moderate eller reaksjonære populister.

Hva så med Norge?

Norge er fortsatt et annerledesland. Her er det en ganske stabil politisk situasjon, antagelig først og fremst fordi vi har svært god økonomi, og fordi vi, de siste 20 – 30 år, har hatt en usedvanlig heldig posisjon i en verdensøkonomi i ubalanse og endring. Mens andre har tapt, har vi tjent.Vi har dessuten politikere, både til høyre og venstre, som har ført en fornuftig nasjonal politikk, blant annet for å demme opp for den misnøyen og de negative konsekvensene enkelte sider ved globaliseringen, frihandelen og migrasjonen kan ha.

Men også den politiske situasjonen er litt annerledes: 

* Vi har det mest moderate og liberale høyrepopulistiske partiet i Europa.

* Vi har et sosialdemokratisk parti, som har greid seg bedre enn mange andre sosialdemokratiske partier i Europa.

* Vårt mest nasjonalkonservative parti, Senterpartiet, som – for å låne Lars Roar Langslets ord – “fortjener æresplass lengst til høyre” på høyre/venstre-aksen – har valgt å samarbeide med partier på venstresiden.

Men hvor lenge vil denne situasjonen vare?

Når vil vi se nye partidannelser eller sprekkdannelser i de gamle partiene i Norge? Carl I Hagen har allerede spådd at det vil kunne skje. 

Hvor lenge er det husfred på høyresiden i Norge?

Vil det norske sosialdemokratiet fortsatt greie seg såpass godt?

Og hvor lenge vil Senterpartiet betraktes som en naturlig del av den norske venstresiden? 

 

 

 

 

 

Streik i offentlig sektor

Lørdag skrev jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg tok til orde for å vurdere å innføre et forholdsmessighetsprinsipp ved streiker i offentlig sektor og i deler av privat sektor som ligner offentlig sektor, f.eks. fordi de lever av offentlige pengestrømmer. 

Forslaget stammer fra et Civitanotat fra 2014, der min kollega Bård Larsen og eks-kollega Morten Kinander så på arbeidskonfliktens historie og drøftet bruken av streik i offentlig sektor. 

Jeg har fått mange reaksjoner på denne kronikken – direkte og via sosiale medier. Både Klassekampen og Dagsavisen har kommentert kronikken min på lederplass, og disse lederartiklene svarer jeg naturligvis på.

At mange er enig med meg, er ingen overraskelse. Flere gir uttrykk for at de ikke helt har forstått eller tenkt over hva som er forskjellen på en streik i offentlig sektor og en streik i privat sektor. 

At det også er mange som er uenig med meg, er heller ingen overraskelse. Ei heller at en del av dem som er enig, blant annet en del politikere, ikke tilkjennegir dette offentlig. 

Det er særlig en del leger som har engasjert seg mot kronikken min på twitter, og jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å svare alle. Mye er ren harselas og sarkasmer, slik det generelt er mye av på twitter – men mange reiser også helt konkrete spørsmål, hvorav dette er de to viktigste:

* Hvorfor vil du fjerne streikeretten (i offentlig sektor)?

* Hva skal erstatte streikeretten? Hva skal vi ha som maktmiddel i stedet for streik?

Svaret på disse to spørsmålene er at jeg ikke har tatt til orde for å fjerne streikeretten, men at jeg har foreslått å begrense den.

Streikeretten er svært vid i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Men også i Norge er streikeretten begrenset av tariffavtaler og/eller lov. Noen streiker er altså lovlige, mens andre er ulovlige.

Dersom man innfører et proporsjonalitetsprinsipp for streiker i offentlig sektor, vil dette bli ytterligere en bestemmelse som skjelner lovlige fra ulovlige streiker. Det vil si at en streik må være proporsjonal – mellom formål og virkning – for at den skal være lovlig. Hvorvidt en streik da er ulovlig, blir altså, som nå, et rettslig spørsmål, som må avgjøres av Arbeidsretten eller alminnelige domstoler.

Om noen av de streikene vi har hatt i Norge de senere år, ville blitt rammet av et slikt forholdsmessighetsprinsipp er umulig å si uten at en lov- eller tariffbestemmelse er utformet og innført og eventuelt prøvd for retten. En bestemmelse kan både utformes og praktiseres mer eller mindre liberalt. Men akkurat som partene i dag er seg ganske bevisst hvor grensen for tvungen lønnsnemnd går, og av og til også bidrar til å fremprovosere det, ville de, med et proporsjonalitetsprinsipp, også blitt klar over hvor grensen går for å bryte med et slikt prinsipp.

Det bør altså ikke være så vanskelig å forstå hvordan et slikt prinsipp vil virke.

Til legenes trøst kan det vel likevel sies at de neppe behøver å frykte at det blir innført med det første.