Lørdag skrev jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg tok til orde for å vurdere å innføre et forholdsmessighetsprinsipp ved streiker i offentlig sektor og i deler av privat sektor som ligner offentlig sektor, f.eks. fordi de lever av offentlige pengestrømmer.
Forslaget stammer fra et Civitanotat fra 2014, der min kollega Bård Larsen og eks-kollega Morten Kinander så på arbeidskonfliktens historie og drøftet bruken av streik i offentlig sektor.
Jeg har fått mange reaksjoner på denne kronikken – direkte og via sosiale medier. Både Klassekampen og Dagsavisen har kommentert kronikken min på lederplass, og disse lederartiklene svarer jeg naturligvis på.
At mange er enig med meg, er ingen overraskelse. Flere gir uttrykk for at de ikke helt har forstått eller tenkt over hva som er forskjellen på en streik i offentlig sektor og en streik i privat sektor.
At det også er mange som er uenig med meg, er heller ingen overraskelse. Ei heller at en del av dem som er enig, blant annet en del politikere, ikke tilkjennegir dette offentlig.
Det er særlig en del leger som har engasjert seg mot kronikken min på twitter, og jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å svare alle. Mye er ren harselas og sarkasmer, slik det generelt er mye av på twitter – men mange reiser også helt konkrete spørsmål, hvorav dette er de to viktigste:
* Hvorfor vil du fjerne streikeretten (i offentlig sektor)?
* Hva skal erstatte streikeretten? Hva skal vi ha som maktmiddel i stedet for streik?
Svaret på disse to spørsmålene er at jeg ikke har tatt til orde for å fjerne streikeretten, men at jeg har foreslått å begrense den.
Streikeretten er svært vid i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Men også i Norge er streikeretten begrenset av tariffavtaler og/eller lov. Noen streiker er altså lovlige, mens andre er ulovlige.
Dersom man innfører et proporsjonalitetsprinsipp for streiker i offentlig sektor, vil dette bli ytterligere en bestemmelse som skjelner lovlige fra ulovlige streiker. Det vil si at en streik må være proporsjonal – mellom formål og virkning – for at den skal være lovlig. Hvorvidt en streik da er ulovlig, blir altså, som nå, et rettslig spørsmål, som må avgjøres av Arbeidsretten eller alminnelige domstoler.
Om noen av de streikene vi har hatt i Norge de senere år, ville blitt rammet av et slikt forholdsmessighetsprinsipp er umulig å si uten at en lov- eller tariffbestemmelse er utformet og innført og eventuelt prøvd for retten. En bestemmelse kan både utformes og praktiseres mer eller mindre liberalt. Men akkurat som partene i dag er seg ganske bevisst hvor grensen for tvungen lønnsnemnd går, og av og til også bidrar til å fremprovosere det, ville de, med et proporsjonalitetsprinsipp, også blitt klar over hvor grensen går for å bryte med et slikt prinsipp.
Det bør altså ikke være så vanskelig å forstå hvordan et slikt prinsipp vil virke.
Til legenes trøst kan det vel likevel sies at de neppe behøver å frykte at det blir innført med det første.
