Om å tale med to tunger om formuesskatten

I Dagsnytt 18 i dag gikk Snorre Valen fra SV til frontalangrep på Siv Jensen.

Bakgrunnen for angrepet kan vi lese om i VG i dag. Valen mener at Siv Jensen og Erna Solberg bedriver dobbeltkommunikasjon og “taler med to tunger”: Når de snakker generelt og uforpliktende eller debatterer utenfor Stortinget, påstår de at en reduksjon i formuesskatten vil være vekstfremmende og skape nye arbeidsplasser. Når de må svare i formelle dokumenter til Stortinget, enten det er i Nasjonalbudsjettet eller som svar på spørsmål fra Valen, er de langt mer forbeholdne og uttrykker snarere tvil om hvilke virkninger en reduksjon i formuesskatten vil ha. Valen presiserer at han ikke vil kalle det løgn, men han mener at Regjeringen “lurer” velgerne.

Valen har et poeng. Politikere driver ofte med dobbeltkommunikasjon eller det vi kanskje, med litt penere ord, kan kalle strategisk kommunikasjon. De tilpasser budskapet og argumentene sine til situasjonen og det de tror en gitt målgruppe vil høre. Det er heller ingenting nytt i at kraftfulle argumenter for eller mot en sak ofte svekkes når de skal uttrykkes i embetsverkets språk og med embetsverkets krav til presisjonsnivå. Selv ble jeg, som utdannings- og forskningsminister, skjelt ut av SV i fire år, fordi vi ikke brukte mer ressurser på skolen. Da Kristin Halvorsen ble finansminister sendte hun brev til Stortinget som – ikke bare i innhold, men til og med i ordlyd – var nøyaktig de samme som de daværende finansminister Per-Kristian Foss hadde sendt.

Om Valen i dette tilfellet har et spesielt godt poeng, er mer tvilsomt. Det finnes forskere, både i inn- og utland, som mener at de kan dokumentere eller sannsynliggjøre at skattelettelser har vekstfremmende virkninger, og som også har oppfatninger om hvor store slike virkninger er. Men helt generelt finnes det mye mindre forskning på dynamiske effekter av lettelser i kapitalbeskatning enn av lettelser i skatt på arbeid. Et forsøk på å dokumentere effekter etter kort tid hemmes også av selve budsjettsystemet i staten, som er kortsiktig (ettårig), og som pr definisjon ikke tillater at man budsjetterer med mulige dynamiske effekter av slike skattekutt. (Det er annerledes, så vidt jeg vet, med endringer i avgifter.)

I lys av dette er det selvsagt helt legitimt at ulike politiske partier og politikere tror forskjellig om hvilken virkning en reduksjon i formuesskatten vil ha. Undersøkelser som er gjort blant bedrifter i Norge, viser at det store flertallet av dem vil bruke en reduksjon i formuesskatten til å investere mer i bedriften. Slike undersøkelser er intet bevis på hva som vil skje – men det er et moment som man kan velge å tillegge vekt eller ikke.

Flere forskere har i det siste uttalt seg negativt, bl.a. i VG i går, om forslaget om å redusere formuesskatten. En del av dem uttrykker bare politiske meninger, mens andre har forsket på temaet. Årsaken til at de er negative, er ikke at det er dokumentert at et kutt i formuesskatten ikke har vekstfremmende virkninger – men at det ikke er godt dokumentert at det har vekstfremmende virkninger. Noen av dem er også primært opptatt av fordelingsvirkningene, som det er forsket mer på, men som, etter min mening, bare er av symbolpolitisk betydning. Villeman Vinje og jeg har skrevet om det her.

Det mest interessante med denne debatten er imidlertid, etter min mening, noe helt annet. Den sier nemlig mye om det generelle politiske klimaet i Norge.

Det pågår nå en voldsom debatt, der både opposisjonen, pressen og mange forskere nærmest forlanger at Regjeringen må kunne gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av de konsekvensene en reduksjon i formuesskatten på ca. fire milliarder kroner (ca. en tredjedel av formuesskatten) vil ha – aller helst allerede neste år. Men foregår det noen tilsvarende debatt om alle de budsjettpostene der utgiftene neste år skal øke?

Hvem kan gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av hvilken effekt det vil ha at bevilgningene til forskning, til lærerløft, til samferdsel, til bistand og til politiet økes, til dels kraftig? Finnes det overhodet noen kritiske røster – i pressen eller på Stortinget – som forlanger like klare svar om dette som Valen har krevet om skattelettelsene i dag?

Jeg tror ikke det.

Den begredelige sannheten er nok at de fleste politikere i Norge med stor letthet bruker borgernes og bedriftenes penger uten å være så nøye med hvilken effekt det har – mens det skal svært mye til for at de vil la borgerne og bedriftene beholde og bruke pengene sine selv, med mindre de kan dokumentere at pengene blir brukt på en svært fornuftig måte.

 

 

 

Debatten om formuesskatten

Dekningen av Regjeringens forslag om å redusere formuesskatten har vært akkurat så ensidig som man kunne forvente.  All dekning, med noen ytterst få unntak, dreier seg om fordeling, om voksende forskjeller, om å snu Robin Hood-prinsippet på hodet og om å «gi» fire milliarder kroner til de aller rikeste i samfunnet.  Hvorfor vil egentlig Regjeringen seg selv så vondt? Er det, slik SVs stortingsrepresentanter påstår, payback-time til regjeringspartienes bidragsytere? 

Selv mener jeg at hele formueskatten burde vært fjernet, og det er flere grunner til det:

1.Et praktisk talt samlet næringsliv mener det er viktig at formuesskatten fjernes. 11 næringsorganisasjoner med til sammen over 110.000 bedrifter med over 900.000 ansatte, har, siden 2008, sammen arbeidet for at formuesskatten på næringsinvesteringer skal fjernes, fordi de mener den er skadelig for verdiskapingen og norske arbeidsplasser.  Det er altså helt feil, slik f.eks. SSB-forskeren Rolf Aaberge har hevdet, at «formuesskattedebatten er startet og drevet frem av noen få superrike». Det er hele bredden av norsk næringsliv som står bak denne debatten.

2.Dette ønsket fra næringslivet er ikke nytt. Første gang flere av næringsorganisasjonene gikk sammen i et arbeid for å få avviklet formuesskatten, var i 1993. Da sendte bl.a. NHO, HSH (nå Virke) og Norsk Bondelag et felles brev til FrP, Høyre, KrF og Sp (Venstre var ikke representert på Stortinget), der de konstaterte at det allerede var et flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og derfor ba om at partiene fulgte opp løftene sine. Formuesskatten er altså ikke et tema som har dukket opp fordi vi har fått en blå regjering. Det er over 20 år siden næringslivet første gang ble forespeilet en fjerning av den mest skadelige delen av formuesskatten. Siden har også LO, og næringsministre fra Arbeiderpartiet, problematisert formuesskattens skadelige virkninger.

3.I forbindelse med skattereformen av 2006, som ble vedtatt i 2005, følte nok mange i næringslivet at de, via sine organisasjoner, ble direkte lurt til å inngå et kompromiss som den daværende regjering og Stortinget senere brøt. Meningen var at utbytteskatten skulle innføres, mens formuesskatten skulle fjernes. Det første skjedde, mens det andre foreløpig ikke er blitt noe av, hvilket betyr at den direkte skatten på norsk eierskap har økt betydelig siden – fra to milliarder kroner i 2005 til 15 milliarder kroner nå. Dessverre vil nok denne episoden gjøre det vanskeligere å inngå lignende kompromisser i fremtiden, fordi næringslivets tillit til myndighetene som “avtalepart” er redusert.

4.Formuesskatten har svært lite å si for fordelingen i Norge.  Det som har mest å si for fordelingen, er velferdsordningene (ca. 72 prosent), mens det som har mindre å si, er skattene (ca. 28 prosent). Formuesskatten spesielt påvirker bare ca. to prosentpoeng av fordelingen i Norge, hvilket vil si at den kunne fjernes helt uten at den i nevneverdig grad ville påvirket den såkalte gini-koeffisienten, som er et mål på økonomisk ulikhet i et samfunn. Og da skyldes det primært middelklassens formuesskatt på nedbetalte boliger – ikke formuesskatt på bedriftene. Årsaken er at de aller fleste som betaler formuesskatt, er helt vanlige mennesker – mens under 0,2 prosent av dem er så superrike at de har en netto formue på over 100 mill. kroner og derfor blir brukt som eksempler av bl.a. mediene. 

5.Regjeringen foreslår ikke å fjerne formuesskatten, men å redusere den – provenymessig med litt under en tredjedel. Samtidig foreslår Regjeringen å øke de offentlige utgiftene omtrent like mye som den foregående regjeringen pleide å gjøre. Samlet sett påvirker nesten ikke forslaget til statsbudsjett, dersom det blir vedtatt, fordelingen i Norge. Gini-koeffisienten vil være den samme som den er nå. (Det betyr ikke at alle de forslag Regjeringen har fremmet, er gode – for også andre forslag kan lede til et slikt resultat.)

6.Hva en reduksjon eller fjerning av formuesskatten vil ha å si for verdiskapingen, er det vanskeligere å si noe om. Det vi vet, er at formuesskatten havner i øverste sjikt når man spør bedriftene hvilke skatter og avgifter de ønsker redusert eller fjernet – og vi vet at bedriftene selv mener at de ville investert mer, dersom de slapp å betale formuesskatt. At skatten også må betales når bedriftene går med tap, gjør den spesielt skadelig. Forhåpentligvis vil flere forskere enn de vi hittil har hørt fra på NHH, etter hvert gi bidrag til debatten om den vekstfremmende virkningen av ulike typer skattereduksjoner.

7.I 2014 er det ca. 550.000 personer som betaler formuesskatt. Kun noen ytterst få av disse – ca. 800 personer – er i den gruppen særlig mediene er opptatt av, nemlig de superrike. Det private forbruket til denne gruppen er allerede mer enn høyt nok og vil selvsagt ikke bli påvirket av at formuesskatten endres. Men 80 – 90 prosent av formuen deres er i arbeid i næringsvirksomhet, og denne delen av formuen vil merke en forskjell: Det blir mer igjen til å investere i ekspansjon og nye arbeidsplasser – og investeringene vil få samme rammebetingelser som utenlandske konkurrenter har. Et klart flertall av bedrifter svarer at de vil styrke bedriften, dersom formuesskatten på næringsinvesteringer fjernes. Og dersom verdiskapingen styrkes, vil det gi større inntekter til fordeling siden.

8.Hvis formuesskatten ble fjernet helt, hvilket Regjeringen ikke har lovet, vil noen svært få personer, i år hvor de ikke tar ut utbytte fra sine bedrifter, kunne bli personlige nullskatteytere. Dette betyr ikke at de ikke bidrar til fellesskapet, for all den kapitalen de har investert i næringsvirksomhet, blir allerede i dag ilagt skatt. Bedriftene og deres eiere ber dessuten ikke om å få slippe å betale skatt – de ber bare om å slippe å betale en bestemt skatt, som de mener skader verdiskapingen mer enn andre skatter gjør, bl.a. fordi den er konkurransevridende.

Vi er, sånn cirka, både det rikeste og det likeste landet i verden.  Begge deler er det vel verdt å ta vare på.

Men det er ikke sikkert vi gjør det ved å stirre oss blinde på stillestående tall i et statsbudsjett.

Vi må også se på virkningen tallene har – på arbeid og verdiskaping, sparing, fordeling og skatt.

 

 

 

 

OL er ikke viktigst for Norge nå

I går skrev jeg en blogg med 11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem i neste uke.

Mitt sjette råd dreide seg om perspektivmeldingen, som Stoltenberg II-regjeringen la frem i 2013, og hva den betyr for norsk økonomi. Min kollega Mathilde Fasting har forsøkt å beskrive utfordringene med litt enklere ord i denne pamfletten.

Kort fortalt lyder historien slik: 

Norge er blitt et av verdens rikeste land, dels på grunn av flaks, dels fordi vi har vært dyktige. Det siste tiåret har vært et supertiår for Norge, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og dermed tjene på de ubalansene i verdensøkonomien som har skapt problemer for mange andre land.

Det perspektivmeldingen viser, er at denne glansperioden nå går mot en slutt. Fra å ha store overskudd på statsbudsjettet vil vi, litt etter 2020, begynne å gå med underskudd, og finansieringsutfordringene vil da forsette å stige i årene som kommer på grunn av den såkalte eldrebølgen. Dersom vi ikke gjør noe for å møte disse utfordringene i tide, vil underskuddet vokse så mye at det kan bli uhåndterlig.

Det er SSB som forestår de beregningene som lå til grunn for perspektivmeldingen. I det siste nummeret av Samfunnsøkonomen presenterer SSB-forskerne oppdaterte beregninger, som bl.a. viser at NRK Brennpunkts presentasjon av utfordringene måtte virke villedende på mange. Det SSB-forskerne viser, er nemlig at det ikke på noen måte vil være lett å finansiere fremtidens velferdsstat, men at det tvert om vil kreve modige politikere som gjør kloke valg i tide. Jon Hustad har beskrevet det godt i siste nummer av Dag og Tid.

I denne situasjonen er det, etter min mening, hverken riktig eller viktig at Norge påtar seg ytterligere forpliktelser på mellom, i beste fall, ca. 20 milliarder kroner og i verste fall ca. 60 milliarder kroner for å gjennomføre et idrettsarrangement. Noen av pengene som skal brukes på OL, vil nok bli brukt uansett, fordi de går til helt nødvendige investeringer i f.eks. infrastruktur – men mange av pengene kan brukes på noe annet, dersom vi velger å si nei til å arrangere OL.

Jeg respekterer politikere som tør å gå mot folkemeningen når deres samvittighet forteller dem at det er viktig og riktig for landet å gjøre det. Det er bl.a. derfor vi ønsker å ha et representativt demokrati. 

Men OL er ikke viktig for landet, og det er sterkt delte meninger i partiene, i idrettsbevegelsen og i folket om hvorvidt det er riktig for landet. Spørsmålet er derfor om politikerne har samvittighet til å gjennomføre et så kostbart arrangement som så mange er mot. 

Vanligvis er det ansvarlige politikere som vil spare penger og dempe veksten i offentlige utgifter – mens folket, i alle dets avskygninger, bare krever at det skal bevilges mer.

I denne saken er det omvendt: Ansvarlige politikere argumenterer for OL, selv om det vil koste svært mye penger – mens store deler av folket sier nei, fordi det blir for dyrt.

Det skal bli interessant å følge debatten om OL, statsbudsjettet og norsk økonomi fremover, dersom Stortinget med knapt flertall, en delt regjering og et splittet folk sier ja til å bruke så mye ressurser på et idrettsarrangement i 2022.