Det finnes ingen statistikk eller undersøkelser som kårer “verdens beste land å bo i”, slik man kan få inntrykk av når man leser og hører mediene eller hører politikere tale.

Det det siktes til, er FNs Human Development Index, som i virkeligheten måler noe helt annet – nemlig forventet levealder, utdanningsnivå og inntekt pr capita. I 2013 var det med 187 land på listen.

Indeksen har vært brukt siden 1990, og siden 2000 har alle 187 land hatt en positiv utvikling.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I 2007 og 2008 var det Island som toppet listen – for øvrig rett før landet stupte inn i store økonomiske problemer.

I alle de andre årene siden 2001 er det Norge som har toppet listen og blitt kåret, slik mediene altså feilaktig fremstiller det, til “verdens beste land å bo i”. Før 2001 var det Canada som toppet listen i flere år.

Men selv om uttrykket “verdens beste land å bo i” er feilaktig, er det naturligvis sant at Norge, i likhet med alle andre land i toppen av indeksen, er et svært godt land å bo i. Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne.

Dette kan likevel ikke hindre den politiske opposisjonen i å peke på feil og mangler – eller på oppgaver som kan løses bedre. Det er fortsatt en høy andel elever som ikke tilegner seg tilstrekkelig med grunnleggende ferdigheter i skolen. Det er fortsatt for mange med alvorlige sykdommer som står for lenge i kø for behandling. Norge har lav arbeidsledighet, men også en svært høy andel mottakere av helserelaterte stønader. Samferdelssektoren preges av sløsing, fordi vi planlegger, finansierer og organiserer store samferdselsprosjekter på en lite hensiktsmessig måte. For å nevne noe.

Det er forståelig at de som styrer, blir lei av kritikken, og at de syns det er urettferdig at ikke opposisjonen er mer opptatt av alt som går godt. Slik tenker alle ministre. Selv var jeg, som utdannings- og forskningsminister, lut lei alle “krisene” jeg måtte stå opp til nesten hver morgen, ofte iscenesatt av Arbeiderpartiet og SV – enda vi levde i “verdens beste land”. Og statsminister Syse ble berømt for sin treffende og humoristiske replikk om at han trivdes best i utlandet, for der var det ingen som kritiserte han.

Det er likevel for drøyt av statsministeren å anklage opposisjonen for å “snakke ned landet vårt” – fordi de gjør det som enhver opposisjon gjør. Det kan nok være at de ikke “framsnakker” Arbeiderpartiet når de kritiserer, men Arbeiderpartiets leder skryter i sannhet heller ikke av opposisjonen.

Jeg tror Jens Stoltenberg når han sier at han er mektig lei svartmalingen og alle som kritiserer det som ikke går så godt i Norge. Og han har naturligvis rett i at mye går veldig bra. Men det blir pinlig å høre ham anklage opposisjonspolitikere for ikke å være glade i landet sitt, fordi de kritiserer det som ikke fungerer – som om det bare er Arbeiderparti-folk som er glade i Norge. Jeg antar at han mener at Stefan Löfven er glad i Sverige, selv om han “snakker ned” landet sitt på Arbeiderpartiets landsmøte.

Sannheten er nok at statsministeren har tatt litt for store ord i sin munn, og at de passer best på en talerstol på Youngstorget, mens de nesten virker komiske i andre fora. Så kanskje skal vi heller se det slik:

Inne i enhver statsråd og statsminister bor det et lite barn som syns det er forferdelig urettferdig at de får så mye kritikk, enda de arbeider så hardt for at vi skal ha det bra. Det er en slags statsrådssyke.

Som regel holder de tankene sine for seg selv, men av og til slipper de ut – slik de gjorde i statsministerens landsmøtetale i år.

Dessverre er det en sykdom som pleier å gå over etter ganske kort tid i opposisjon.

For politiske nerder er det alltid interessant å være vitne til partienes taktikk og strategi for å overvinne sine politiske motstandere.

Det mest interessante nå er å se hvordan de rødgrønne partiene, som lenge har ligget under på meningsmålingene, på ulike måter forsøker å gjenerobre regjeringsmakten nok en gang.

Så langt har det i liten grad dreid seg om å presentere ny og egen politikk. Taktikken hittil i år har snarere vært å angripe de borgerlige partiene, og det er særlig to budskap de rødgrønne forsøker å få frem.

Det ene budskapet er at det kommer til å gå til helvete, hvis de borgerlige overtar regjeringsmakten. Høyre fremstilles som et parti som lurer velgerne og later som det er mer moderat enn det egentlig er. Fremskrittspartiet fremstilles som et farlig eksperiment. Og Venstre er nærmest en liberalistisk ulv i fåreklær.

Særlig Høyre fikk merke råkjøret i forbindelse med angrepene på partiets helsepolitikk og skattepolitikk i vinter. Også på borgerlig side var det nok mange som syntes angrepene fra Arbeiderpartiet virket effektive, og som derfor trodde at det ville komme et fall på meningsmålingene.

Det skjedde likevel ikke. Høyre «ruler» fortsatt på meningsmålingene som landets største parti.

Det andre budskapet er at de borgerlige partiene spriker, og at det er et slags kaos på borgerlig side, bl.a. fordi de er uenige om handlingsregelen. Denne varianten hørte vi senest på NRKs Politisk kvarter i dag, da finansministeren gikk til angrep på Siv Jensen, siden hun, som en mulig ny finansminister, ikke har avklart hvilken handlingsregel som skal gjelde i en regjering ledet av Erna Solberg.

Jeg trodde selv, for noen måneder siden, at dette skulle bli tøffe debatter for de borgerlige partiene, men det stemmer ikke lenger. Finansministerens angrep i dag virker neste oppkonstruert, mens Siv Jensen – med rette – svarer ved å returnere angrepet.

For saken er jo at de rødgrønne partiene selv nå har valgt en sprikende valgkampstrategi. De har sittet nesten åtte år i regjering sammen, men velger å gå til valg med saker og synspunkter som spriker sterkt, og som ikke står noe tilbake for handlingsregelen i betydning. Det betyr at de etter valget, dersom de vinner, må forhandle seg frem til en løsning der de er uenig – akkurat slik de borgerlige partiene må.

Jeg tror ikke det skremmer så mange av de såkalte lilla velgerne – de som ligger mellom Høyre og Arbeiderpartiet – at det nå er full sprik om Schengen og EØS i den rødgrønne leiren. Jeg tror de fleste vet at Jens Stoltenberg ikke vil føre landet ut i en utenrikspolitisk krise.

Jeg tror heller ikke det skremmer så mange lilla velgere at det fortsatt er en viss sprik om handlingsregelen på borgerlig side. Jeg tror mange har registrert at de borgerlige har et poeng når de kritiserer Regjeringens håndtering av handlingsregelen. Og jeg tror de fleste vet at Erna Solberg ikke vil føre landet ut i en økonomisk krise.

Det er ikke uvanlig at det går rykter om kjente mennesker – også om politikere. Noen er grepet ut av luften. Noen har noe riktig ved seg, mens atter andre kan være sanne. Slik er det bare, og det må kjente mennesker leve med.

Det har lenge gått rykter om det ville komme pikante og personlige avsløringer i Elisabeth Skarsbø Moens bok om Ola Borten Moe, og at det allerede har fått konsekvenser. Noen mener at Borten Moe takket nei til gjenvalg på grunn av mulige avsløringer i boken. Ifølge kommentatorer som står Senterpartiet nær, har mange i partiet vært nervøse for hva som ville komme og om boken kunne bidra til å ødelegge Senterpartiets landsmøte. Boken lanseres nemlig i dag – to dager før partiet åpner sitt landsmøte.

Så hva er det som skjer?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

VGs politiske kommentator, Elisabeth Skarsbø Moen, har skrevet en uautorisert biografi, basert på anonyme kilder med anonyme motiver, om en politiker på 36 år, som har vært statsråd i et par år. Det er jo, for de fleste, nokså tidlig i karrieren, men Borten Moe kan være en interessant politiker likevel: Han har en “arv” å bære, og han har vist seg som en uortodoks politiker som har sine meningers mot. Dessuten er det debatt i partiet hans, bl.a. om politiske og ideologiske veivalg.

En slik bok vil vanligvis ikke bli noen kioskvelter. Den vil leses og kommenteres av spesielt interesserte, men noen stor utbredelse får sjelden slike uautoriserte biografier om en såpass ung politiker. Skal den vekke større interesse, må den inneholde noe mer, f.eks. en skandale.

Jeg har ikke lagt merke til at det hefter noe skandaløst ved Borten Moe. Jeg har heller ikke lagt merke til noe som kan tyde på at han ikke er skikket til å bekle sine verv. Det kan godt hende det finnes noe i Borten Moes privatliv – som det gjør i de fleste andres – som han gjerne vil holde for seg selv, men det er legitimt. Det som er irrelevant for hans embetsgjerning, er også irrelevant for offentligheten.

Mye tyder på at mitt inntrykk er riktig. Skarsbø Moen har tydeligvis, i arbeidet med boken, ikke funnet noe skandaløst ved Borten Moe som fortjener å bli avslørt. Men siden bøker om helt alminnelige, hardt arbeidende politikere ikke selger så godt, har Skarsbø Moen skrevet inn en “skandale” likevel: Ola Borten Moe og hans kollega har kledd seg nakne for å ta en slags liksombadstu på et nachspiel sammen med Skarsbø Moen selv.

Det er forstemmende å se hvordan mediene rydder spalter og sendeflater for å gi dekning til lanseringen av en slik bok – høyst sannsynlig fordi det har versert mange rykter (hvor kom de forresten fra?), og fordi Skarsbø Moen har tatt med denne helt ubetydelige historien om to menn som ville ta badstu på nachspiel. Forfatteren selv prøver å forklare oss at det er viktig å fortelle en slik historie, men stiller samtidig opp i underholdningsprogrammet til Anne-Kat. Hærland, der hun og Anne-Kat. – som to tenåringsjenter – sitter og fniser mens de snakker om nakne menn. Med slike lanseringstriks er det ingen som kan tro på at Skarsbø Moen virkelig mener at hendelsen på nachspielet egentlig er alvorlig – det virker bare som en måte å selge boken på.

Da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt, fikk vi et ubehagelig innblikk i betydningen av godt politisk lederskap – og hvor katastrofalt det kan være, dersom vi har statsråder uten evne til å gjennomføre den politikken som blir vedtatt. Dette satte søkelys på forvaltningspolitikken, som ellers er et forsømt område, både blant politikere og journalister. Mange i forvaltningen har, på tross av det dystre bakgrunnsteppet, vært glade for den økte interessen for det som skjer og bør skje i forvaltningen, men jeg har ikke truffet noen som tror at det vil vare. Alle jeg snakker med om dette, tror det blir et blaff – og at journalistenes interesse ganske snart vil vende tilbake til Stortinget, spillet og personene.

Skarsbø Moens bok, og ikke minst den overdrevne omtalen den har fått, er vel et eksempel på at pessimistene har fått rett.

Sannsynligvis vil også interessen for boken forta seg ganske raskt. Den er solgt inn til mediene på en måte som, etter min oppfatning, svekker bokens troverdighet. Det er mulig den selger litt mer enn den ellers ville gjort, men Skarsbø Moen selger samtidig deler av sin politiske kapital. Jeg kan ikke forestille meg annet enn at hennes tilgang på troverdige kilder etter dette blir redusert.

Borten Moe, som sikkert ikke er glad for boken, tok det likevel rolig, da han ble spurt om den på Politisk kvarter i dag.

Han fremsto som en sindig og jordnær person, mens boklanseringen nærmest virker hysterisk.

Borten Moe beholder kanskje ikke alltid buksene på, men han beholder i alle fall roen.

I den politiske debatten i Norge fremstilles det ofte som typisk norsk eller nordisk at offentlig velferd ikke bare finansieres av det offentlige, men også eies og drives av det offentlige.

I en viss forstand er dette riktig. Det er et trekk ved de nordiske samfunn at offentlig sektor ikke bare driver inn skatter og sørger for at befolkningen får velferdstjenester i retur – men at offentlig sektor også eier og driver mange av velferdstjenestene selv. Dermed har vi en relativt høy andel offentlige skoler, sykehus, sykehjem osv. – mens mange andre land ser mer pragmatisk på det: Det viktigste er ikke hvem som leverer tjenesten, bare den blir levert på en god måte.

Men i en viss forstand er det også galt: De som forsvarer offentlig eierskap og drift mest, har en tendens til å bli for enøyde og fremstille Norden som om det ikke er variasjoner.

Sannheten er nemlig at det er store variasjoner. Alle land har skattefinansiert en stor velferdsstat, men det er et variert bilde med hensyn til privat eierskap og drift av tilbudene – inklusive muligheten for å ta ut utbytte av driften, dersom den går med overskudd.

Både Danmark og Sverige er, i mye større utstrekning enn Norge, påvirket av den økonomiske krisen i Europa. Men alle land står overfor nye, store utfordringer som må møtes: Det gjelder den globale kunnskapskonkurransen, den økte migrasjonen og demografiske endringer, dvs. “eldrebølgen”.

Sverige har gjennomført omstillinger for å møte denne utviklingen. Internasjonalt møter Sverige beundring for å ha gjort det. The Economist ser til Sverige når magasinet skal forklare hva slags politikk som i dag gir suksess. Landet har riktig nok gitt avkall på litt likhet (selv om det fortsatt er verdens likeste land), men har til gjengjeld blitt langt mer effektivt. Og Sveriges moderate finansminister fremheves ofte som en av Europas beste finansministre.

Her hjemme, derimot, bruker venstresiden Sverige som skremmebilde foran valget i høst: I Sverige bygges den nordiske modellen ned, bl.a. fordi man har strammet inn på sykelønnsordningen og sluppet til private drivere, som tar ut store utbytter, på skole- og velferdsområdet. En viktig kilde til kritikken er Ali Esbati, som til vanlig er bosatt i Norge, men som i denne sammenheng først og fremst er representant for det svenske Vänsterpartiet, et parti som ligger til venstre for SV. De svenske sosialdemokratene, som vel må sies å være en mer relevant representant for opposisjonen i Sverige, deler ikke uten videre den norske venstresidens syn. I helgen skal de ha landsmøte, og da går lederen for partiet bl.a. inn for å beholde private tjenestetilbydere og adgangen til å ta ut utbytte, f.eks. fra drift av skoler.

Av “uforklarlige” grunner vises det ikke like ofte til Danmark i den norske debatten. Det kan ha sammenheng med at i Danmark har en rødgrønn regjering som strammer inn på velferdsordninger, gir skattelettelser til næringslivet og kjører en oppsiktsvekkende konfrontasjonslinje vis a vis fagbevegelsen. Er dette noe de borgerlige partiene i Norge bør skremme med når de advarer velgerne mot å stemme rødgrønt?

Problemet med å skremme med andre land, er at landene er forskjellige. Ja, det er ting i Sverige og Danmark som er dårligere enn de er i Norge. Hva det er, avhenger av øynene som ser. Og ja, det er ting, både i Sverige og Danmark som er mye bedre enn i Norge, enda vi har store petroleumsinntekter å rutte med. Hva det er, avhenger igjen av øynene som ser – men la meg bare gi ett eksempel, som mange rødgrønne i Norge må betrakte som bedre i Danmark:

I Norge går ca. 280.000 barn i alderen 1 – 5 år  i barnehage. Det er nesten 90 prosent av alle barn. Litt over halvparten av barnehagene er private, men siden de private barnehagene i gjennomsnitt er mindre, er det flere barn som går i offentlig barnehage. i 2011 hadde vi i Norge 3000 offentlige barnehager og nesten 3500 private barnehager. Samme år gikk nesten 53 prosent av barna i alderen 1 – 5 år i en offentlig barnehage, mens ca. 46 gikk i privat barnehage. Og til alt overmål: De private barnehagene mottar offentlig støtte, og eierne kan ta ut utbytte, dersom barnehagene går med overskudd.

I Danmark er det, etter mange år med borgerlig styre, en helt annen situasjon: Nesten alle barn går i offentlige barnehager. Men nå har alarmklokkene ringt: Under overskriften “Flere børn passes privat”, kunne Berlingske Tidende forleden fortelle at antallet private daginstitusjoner fra 2007 til 2011 hadde steget fra 246 til 382, og at private “dagplejere” også hadde steget markant. Oppsummert var det riktig nok bare 20.000 av i alt 590.000 barn (inkluderer også SFO mm) som ble passet privat, så direkte omfattende var ikke det private innslaget.

Men likevel: I artikkelen advarer fagforeningen med at det kan bli som i Norge og Sverige, og mener at det i så fall vil “gå utover kvaliteten” i tilbudet, at Danmark vil få A- og B-barnehager, og at “de velhavende” vil stikke av med de beste tilbudene, mens andre vil få et mer “skrapet tilbud” når kommunene skjærer ned. Lederen for de private institusjonene, derimot, mener at fagforeningene “ser et spøkelse som har vært dødt i flere år”, og at det aldri kommer til å bli aktuelt med noen privat barnehagedrift av betydning i Danmark.

Det er lett å kjenne igjen debatten. Slik argumenteres det også i Norge når venstresiden her skal forklare hvor ille det står til i andre land, som f.eks. Sverige. Men sett med norske øyne står det vel ikke så ille til i de private barnehagene hos oss at de passer som skremmebilde i et naboland?