I den politiske debatten i Norge fremstilles det ofte som typisk norsk eller nordisk at offentlig velferd ikke bare finansieres av det offentlige, men også eies og drives av det offentlige.

I en viss forstand er dette riktig. Det er et trekk ved de nordiske samfunn at offentlig sektor ikke bare driver inn skatter og sørger for at befolkningen får velferdstjenester i retur – men at offentlig sektor også eier og driver mange av velferdstjenestene selv. Dermed har vi en relativt høy andel offentlige skoler, sykehus, sykehjem osv. – mens mange andre land ser mer pragmatisk på det: Det viktigste er ikke hvem som leverer tjenesten, bare den blir levert på en god måte.

Men i en viss forstand er det også galt: De som forsvarer offentlig eierskap og drift mest, har en tendens til å bli for enøyde og fremstille Norden som om det ikke er variasjoner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sannheten er nemlig at det er store variasjoner. Alle land har skattefinansiert en stor velferdsstat, men det er et variert bilde med hensyn til privat eierskap og drift av tilbudene – inklusive muligheten for å ta ut utbytte av driften, dersom den går med overskudd.

Både Danmark og Sverige er, i mye større utstrekning enn Norge, påvirket av den økonomiske krisen i Europa. Men alle land står overfor nye, store utfordringer som må møtes: Det gjelder den globale kunnskapskonkurransen, den økte migrasjonen og demografiske endringer, dvs. “eldrebølgen”.

Sverige har gjennomført omstillinger for å møte denne utviklingen. Internasjonalt møter Sverige beundring for å ha gjort det. The Economist ser til Sverige når magasinet skal forklare hva slags politikk som i dag gir suksess. Landet har riktig nok gitt avkall på litt likhet (selv om det fortsatt er verdens likeste land), men har til gjengjeld blitt langt mer effektivt. Og Sveriges moderate finansminister fremheves ofte som en av Europas beste finansministre.

Her hjemme, derimot, bruker venstresiden Sverige som skremmebilde foran valget i høst: I Sverige bygges den nordiske modellen ned, bl.a. fordi man har strammet inn på sykelønnsordningen og sluppet til private drivere, som tar ut store utbytter, på skole- og velferdsområdet. En viktig kilde til kritikken er Ali Esbati, som til vanlig er bosatt i Norge, men som i denne sammenheng først og fremst er representant for det svenske Vänsterpartiet, et parti som ligger til venstre for SV. De svenske sosialdemokratene, som vel må sies å være en mer relevant representant for opposisjonen i Sverige, deler ikke uten videre den norske venstresidens syn. I helgen skal de ha landsmøte, og da går lederen for partiet bl.a. inn for å beholde private tjenestetilbydere og adgangen til å ta ut utbytte, f.eks. fra drift av skoler.

Av “uforklarlige” grunner vises det ikke like ofte til Danmark i den norske debatten. Det kan ha sammenheng med at i Danmark har en rødgrønn regjering som strammer inn på velferdsordninger, gir skattelettelser til næringslivet og kjører en oppsiktsvekkende konfrontasjonslinje vis a vis fagbevegelsen. Er dette noe de borgerlige partiene i Norge bør skremme med når de advarer velgerne mot å stemme rødgrønt?

Problemet med å skremme med andre land, er at landene er forskjellige. Ja, det er ting i Sverige og Danmark som er dårligere enn de er i Norge. Hva det er, avhenger av øynene som ser. Og ja, det er ting, både i Sverige og Danmark som er mye bedre enn i Norge, enda vi har store petroleumsinntekter å rutte med. Hva det er, avhenger igjen av øynene som ser – men la meg bare gi ett eksempel, som mange rødgrønne i Norge må betrakte som bedre i Danmark:

I Norge går ca. 280.000 barn i alderen 1 – 5 år  i barnehage. Det er nesten 90 prosent av alle barn. Litt over halvparten av barnehagene er private, men siden de private barnehagene i gjennomsnitt er mindre, er det flere barn som går i offentlig barnehage. i 2011 hadde vi i Norge 3000 offentlige barnehager og nesten 3500 private barnehager. Samme år gikk nesten 53 prosent av barna i alderen 1 – 5 år i en offentlig barnehage, mens ca. 46 gikk i privat barnehage. Og til alt overmål: De private barnehagene mottar offentlig støtte, og eierne kan ta ut utbytte, dersom barnehagene går med overskudd.

I Danmark er det, etter mange år med borgerlig styre, en helt annen situasjon: Nesten alle barn går i offentlige barnehager. Men nå har alarmklokkene ringt: Under overskriften “Flere børn passes privat”, kunne Berlingske Tidende forleden fortelle at antallet private daginstitusjoner fra 2007 til 2011 hadde steget fra 246 til 382, og at private “dagplejere” også hadde steget markant. Oppsummert var det riktig nok bare 20.000 av i alt 590.000 barn (inkluderer også SFO mm) som ble passet privat, så direkte omfattende var ikke det private innslaget.

Men likevel: I artikkelen advarer fagforeningen med at det kan bli som i Norge og Sverige, og mener at det i så fall vil “gå utover kvaliteten” i tilbudet, at Danmark vil få A- og B-barnehager, og at “de velhavende” vil stikke av med de beste tilbudene, mens andre vil få et mer “skrapet tilbud” når kommunene skjærer ned. Lederen for de private institusjonene, derimot, mener at fagforeningene “ser et spøkelse som har vært dødt i flere år”, og at det aldri kommer til å bli aktuelt med noen privat barnehagedrift av betydning i Danmark.

Det er lett å kjenne igjen debatten. Slik argumenteres det også i Norge når venstresiden her skal forklare hvor ille det står til i andre land, som f.eks. Sverige. Men sett med norske øyne står det vel ikke så ille til i de private barnehagene hos oss at de passer som skremmebilde i et naboland?