Borgerlig samarbeid

Flere partier må finne seg i å ha en syvende far i huset, dvs. en avgått leder som fortsatt deltar aktivt og med stor frimodighet i samfunnsdebatten. Høyre har Kåre Willoch, Arbeiderpartiet har Thorbjørn Jagland, og Fremskrittspartiet har Carl I. Hagen.

Jeg er sikker på at både Erna, Jens og Siv en gang iblant har irritert seg over utspill fra sine forgjengere. Men jeg føler meg også sikker på at Siv er den som irriterer seg mest, og det har hun, etter min mening, grunn til. Kåre Willoch er blitt en ressurs for Høyre, fordi han er kreativ og respektert og prøver å unngå å kommentere veldig sensitive partipolitiske spørsmål. Thorbjørn Jagland har forlatt Norge, har nye posisjoner og fremstår etter hvert like mye som en refser av norsk politikk generelt som av Ap spesielt.

Carl I. Hagen, derimot, betyr bråk og uforutsigbarhet. Der Carl I. Hagen er, blir det slåsskamp. Det er akkurat som om den vanlige politiske debatten og samtalen opphører i det han kommer inn på scenen. Han minner meg om en skyteglad cowboy som ankommer saloonen, der alt hittil bare har vært hygge, fryd og gammen – og omdanner den til en slagmark.

Jeg tror med andre ord at Stein Aabø i Dagbladet tar feil når han skriver at Siv Jensen er “ganske fornøyd” når hun bivåner det som skjer i Oslo under Carl I. Hagens ledelse. Jeg tror hun gjerne skulle vært mye av det foruten.

For den som er opptatt av borgerlig samarbeid, var valgresultatet nesten ideelt.

Høyre ble stort og det klart største partiet på borgerlig side. Det gjør det lettere for Høyre å samarbeide med FrP. Høyre har nemlig alltid vært splittet i synet på FrP og på samarbeid med FrP. De fleste i Høyre innser etter hvert at et parti som FrP, som tidvis er et stort parti, må få innflytelse, og mange mener også at FrP er blitt mer spiselig og “normalt” med tiden. Men at Høyre er størst og sitter i førersetet, gjør det svært mye lettere for Høyre.

Venstre kan både glede seg over at partiet har stoppet tilbakegangen og hatt fremgang – og at ubalansen i forhold til FrP er blitt betydelig mindre og av og til er snudd i Venstres favør. Trine Skei Grande og hennes liberale merkesaker har i tillegg fått en positiv posisjon i manges bevissthet. Det gjør det også lettere for Venstre å være en del av et borgerlig samarbeid.

For KrF var det også en glede at tilbakegangen stoppet opp. Men enda viktigere for stemningen i KrF er det nok at fotfolket i valgkampen så en leder med et stort potensiale. Det skaper optimisme for fremtiden. Også KrF er dessuten fornøyd med at balansen på borgerlig side er blitt bedre, slik de ser det.

FrP gjorde et dårlig valg, men ikke nødvendigvis slik at det bryter ned disiplinen. Det er forståelig at det er vanskelig for FrP å akseptere at borgerlig samarbeid blir lettere når Høyre er størst, selv om dette er realiteten. Den gode nyheten er at det dårlige valgresultatet for en stor del kan forklares med forhold som ligger utenfor partilederens umiddelbare kontroll. Det gjelder Birkedal-saken, Utøya-tragediens innvirkning på valgkampen, Christian Tybring-Gjeddes overspill i innvandringsdebatten og Carl I. Hagens tramp i klaveret-politikk i Oslo. Etter valget har Siv Jensen også fått Hoksrud-saken i fanget, men hvis partifellene, inklusive Carl I. Hagen, nå kjenner sin besøkelsestid og det ikke dukker opp flere uventede saker, – ja, så kan Siv Jensen så å si “restarte” som partileder i FrP. Det kan bli en fin plattform, hvis hun lykkes.

La meg legge til at persongalleriet på borgerlig side nå også er gitt – og bedre. Mye er lettere med Trine og Knut Arild enn det var med Lars og Dagfinn. Alle fire er dessuten klar over at det må komme en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side før valget i 2013. Spørsmålene blir: Vil disse partiene samarbeide, hvis de får flertall – og vil de samarbeide i regjering eller på “Oslo-måten”, dvs. at de garanterer borgerlig styre, hvis det blir borgerlig flertall – men uten å love noe konkret om hvilke partier som vil sitte i regjering? (Jeg ser her bort fra at noen kanskje foretrekker å snakke om “ikke-sosialistisk” fremfor “borgerlig” flertall.)

Dette betyr ikke at det er “motorvei” til 2013. Mye blir spennende, og det kommer mange overraskelser, men noe vet vi allerede nå:

KrFs partiprosess blir viktig. KrF skal, slik jeg forstår det, ha en ganske langvarig og bred prosess for å bestemme seg for hvem de vil samarbeide med. Ved å legge opp til en slik prosess og annonsere den så tydelig, er også partiet sikret stor oppmerksomhet og offentlig debatt om sine veivalg. Det blir interessant.

Venstre har ikke annonsert en tilsvarende prosess, men gir uttrykk for at det – naturlig nok – er landsmøtet som eventuelt må redefinere den nasjonale politikken som nå gjelder (og som også følges i Oslo) om at partiet ikke kan samarbeide i regjering med FrP. Også Ventres landsmøter vil dermed følges med stor interesse.

Det kanskje viktigste blir likevel FrPs veivalg. Det er forsmedelig å tape valg, og FrP vil – selvsagt! – ønske å vokse. Men FrPs stil – og måte å forsøke å bli større på – er viktig for stemningen på borgerlig side. En aggressiv stil, mer “outrerte” standpunkter og/eller Carl I. Hagens støyende og åpenbare parti-egoistiske stil er neppe løsningen, hvis man ønsker et godt borgerlig samarbeid.

Høyre kan tilsynelatende lene seg litt tilbake, siden det går så godt. Men for Høyre er det også utfordringer: Partiet vil tillegges et hovedansvar for å presentere et borgerlig alternativ før valget i 2013. Men Høyre vil også ha utfordringer med å skape ny politikk. SV vet at de må gjøre det, siden partiet synker. I partier med fremgang oppstår det ofte mer tvil: Skal man bare spille den gamle og “trygge” melodien, eller bør og må man fornye seg? Og hva vil være hovedmotstanderens, altså Arbeiderpartiets, politikk før 2013? Vil Ap fornye seg? Arbeiderpartiet har tapt mange av de store byene, og det har nok ført til mer selvransaking og bekymring enn partiet har villet vise utad.

Det kan hende at Siv og Carl har en hemmelig avtale om at han skal være “bråkebøtte” i Oslo, og at de tror de tjener på det. Men jeg tror det ikke.

Jeg tror at Siv syns det ville være aller best om Carl nå legger om stilen – eller følger sin egen tradisjon med å melde forfall til Oslo bystyre – og i stedet slår seg til ro i Spania.

Antagelig vil det også være en fordel for et mulig borgerlig samarbeid i 2013.

 

 

FrP – et forfulgt parti?

Aftenpostens Harald Stanghelle kom med en overraskende innrømmelse på NRK Aktuelt i går kveld.

Han ga Siv Jensen rett i at FrP forskjellsbehandles av pressen – ved at partiet tas hardere enn de andre partiene når det gjelder såkalte sex-skandaler, bl.a. ved at pressen leter mer aktivt etter slike historier i FrP og ved at den bruker et mer fordømmende språk når saker først avdekkes.

VGs Elisabeth Skarsbø Moen, derimot, var helt uenig – og føler seg sikker på at det ikke foregår noen forskjellsbehandling.

Hvem har rett?

Siv Jensen har i løpet av dagen vært litt uklar når hun har sammenlignet den såkalte Hoksrud-saken og den saken som etterforskes i Oppland, der en ordfører er siktet for seksuell omgang med en mindreårig. I den første saken kjenner vi både person og parti, og partiledelsen har måttet stå til rette i mediene. I den andre saken er hverken person eller parti kjent for allmennheten, og det er ingen partileder som stilles til ansvar.

Det er, som sagt, litt uklart om Siv Jensen mener å sammenligne de to sakene. De er nemlig ulike: I det ene tilfellet er en person siktet, men vedkommende nekter seg skyldig. I Hoksrud-saken, derimot, har vedkommende erkjent og allerede godtatt sin straff.

Siv Jensen har likevel et mulig poeng, for det kan vel kanskje tenkes at pressen i det minste hadde identifisert partiet som ordføreren kommer fra, dersom det var FrP. Og det er vel heller ikke helt utelukket at ledelsen i FrP da ville blitt intervjuet om saken.

Siv Jensen har et større poeng når hun sammenligner Birkedal-saken med saken fra Oppland. Trond Birkedal har, ifølge advokaten, ikke innrømmet alt han er beskyldt for, og han er ikke dømt. Likevel ble han, før han hadde innrømmet noe som helst, identifisert. Partiledelsen taklet saken på en måte som etter pressens mening kvalifiserte til “ikke bestått”, og saken rammet til slutt partiet svært hardt.

Skarsbø Moen forsvarte denne forskjellsbehandlingen med at velgerne hadde krav på å få vite om Birkedal, fordi han var ordførerkandidat, og fordi velgerne måtte vite om saken før valget. Det er et uhyre tynt argument. Spørsmålet om tillit til en ordfører må vel sies å gjelde også etter at vedkommende er valgt.

Har så Siv Jensen, alt oppsummert, rett i at FrP blir forskjellsbehandlet når det gjelder slike saker? Hun og Stanghelle mener ja – de fleste i pressen ser ut til å mene nei.

Jeg tror ikke noen av dem er i stand til å konkludere sikkert om akkurat det. For å gjøre det kreves langt mer kunnskap om hvordan pressen arbeider med slike saker og en mye grundigere studie av de sakene som har kommet frem. Og siden pressen – med gode og dårlige begrunnelser – er svært lukket, vil vi neppe noen gang få vite nok til å si noe sikkert om det. Enkelte journalisters påstander om at det er flere slike tilfeller i FrP enn i andre partier – fordi flere saker har kommet frem i lyset – er selvsagt null verdt som bevis. Det kan hverken de eller vi vite noe om.

Siv Jensen har imidlertid et viktig poeng, syns jeg, når hun kritiserer pressens hang til å trekke bombastiske og generelle konklusjoner av slike enkeltsaker, som f.eks. at det er en “ukultur” i FrP, at det er en kvinnefiendtlig kultur fordi det er mange menn i partiet, eller at partiet, i mindre grad enn andre partier, har drevet ulike former for skolering – og at det er derfor det er mange sex-skandaler i partiet. Dette kan være sant, men det kan også være usant. Poenget er at pressen ikke har noe grunnlag for å trekke slike konklusjoner på basis av de enkeltsakene som (tilfeldigvis?) har kommet frem.

Når alt dette er sagt, er jeg – på mer generelt grunnlag – sikker på at FrP blir forskjellsbehandlet av norsk presse. Jeg kan ikke bevise det, men jeg mener generelt at FrP møtes med en mer kritisk og fiendtlig holdning enn andre partier, og jeg syns det er merkelig at så få i pressen ser det.

Journalister som Skarsbø Moen mener, i likhet med mange andre i pressen, at hun er uberørt av sine egne meninger og sitt eget følelsesliv: Hun behandler med andre ord alle likt. Personlig tror jeg det er umulig, både for journalister og andre, og at FrP lider under det.

La oss være ærlige:

Praktisk talt ingen journalister stemmer FrP – og i hvert fall ingen politiske journalister i de toneangivende mediene.

De samme journalistene liker Kristin Halvorsen og den kommende lederen i SV godt (uansett hvem det blir)  – men de liker ikke egentlig Siv Jensen, Per Sandberg eller Carl I. Hagen særlig godt. De kunne, under andre omstendigheter, tenke seg å være venn med Jens eller Kristin, men de har ikke spesielt lyst til å være venn med Per og Carl.

Mange journalister syns FrP er et ytterliggående – ja, av og til “ekstremt” parti. Men de færreste blir skremt av at Audun Lysbakken har bakgrunn som marxist og hard core sosialist. Ingen bruker ord som “ytterliggående” eller “ekstremt” om SV av den grunn. Årsaken er at de fleste journalister faktisk syns at FrP er temmelig ekstremt – mens de syns at SV er temmelig mainstream.

Påvirker dette journalistene?  Har de et følelsesliv, eller er de upåvirket av alt?

Jeg tror de har et følelsesliv. Den som lytter, hører jo ofte hvor aggressivt pressen møter Siv Jensen og FrP – og hvor koselig og nærmest lattermildt det kan være når Kristin Halvorsen intervjues. Stemmeleiet, tonen, den kritiske vinklingen, ordbruken – FrP slipper faktisk ikke like lett unna.

I forbindelse med Utøya-tragedien piplet for øvrig følelsene frem hos opp til flere journalister. Plutselig var både VGs politiske redaktør og NRKs Jarle Roheim Håkonsen, og kanskje også Elisabeth Skarsbø Moen, gamle AUF’ere som fikk problemer fordi minnene fra Utøya ble for sterke.

Det er forståelig, men også talende. Journalister er ikke maskiner, og de kunne tjent på å innrømme det.

Siv Jensen understreket i går at hun ikke mener at FrP er et forfulgt parti, men et forskjellsbehandlet parti. Jeg er ikke enig i alt hun sier, men jeg tror at hun har et poeng. Den lille forskningen vi har, bl.a. fra valgkamper, gir også holdepunkter for å anta det.

Stanghelle var klok og forhåpentligvis ærlig i går. 

Det kunne være interessant om flere journalister bidro til refleksjonen. 

 

 

SV – et foregangsparti

Det går mot et svært spennende og imponerende ledervalg i SV.

Det er spennende, fordi det står mellom tre ulike kandidater med ulik politisk profil og ulike ideer om hvordan de vil bygge opp SV til å bli et større parti. 

Men den forestående valgkampen i  SV er også imponerende.

Det er i seg selv imponerende at tre dyktige kandidater har mot til å stille opp i en slik konkurranse. Slikt er det altfor lite av i norsk politikk. Nominasjonsprosessene er som regel veldig lukket, og alternative kandidater trekker seg før man kommer til noen avstemning. Ytterst sjelden viser konkurrerende kandidater frem hvilke ulike politiske prosjekter og meninger de har før de blir valgt. Og er det en sjelden gang kamp om posisjoner, fremstilles det ofte som negative “maktkamper” av pressen.

Det er også imponerende, dersom SV bestemmer seg for å gjennomføre en uravstemning om hvem som skal lede SV. Helle Thorning-Schmidt, som nå blir statsminister i Danmark, ble leder i det danske sosialdemokratiske partiet på denne måten – etter å ha kjempet mot den mer tradisjonelle sosialdemokraten Frank Jensen. Slik ble hun mye mer kjent i Danmark enn hun var da hun meldte seg som kandidat.

Selvsagt kan det anføres argumenter mot uravstemning. Men vanlige norske partimedlemmer er ikke akkurat bortskjemt når det gjelder innflytelse over eget parti. Jeg tror mange blir skuffet når de melder seg inn i et politisk parti og oppdager at de nesten ikke har noe de skulle ha sagt.

Alle partier har nå fått mange nye medlemmer. Nå gjelder det for partiene å vise at “mer demokrati” ikke bare dreier seg om å få medlemmer, men også om å la medlemmene få innflytelse over partiets politikk og valg av kandidater. Det kan revitalisere de politiske partiene og bidra til at den nyvunne interessen for partipolitikk ikke bare blir et forbigående blaff.

Partiene bør derfor eksperimentere med nye former for valg. Både Oslo SV og Oslo Høyre har vist at det går an, men SV går nå lengst av alle, dersom det blir uravstemning om partiets leder. I så fall blir både ledervalget og metoden fulgt med stor interesse også av mange utenfor SV.

Det er nesten paradoksalt at det er SV, som ofte er så skeptisk til konkurranse, som nå viser frem tre lederkandidater med konkurranseinstinkt og vilje til å konkurrere. Det bør andre partier, som kanskje er mer positive til konkurranse, lære av.

Måtte den beste vinne!

P.S. Hanne Marthe Narud skrev i 2008 en rapport om hvordan nominasjonene i partiene kan gjøres mer demokratiske. Den kan lastes ned her. I den anledning skrev jeg en artikkel om valget av Obama og norske nominasjonsprosesser, som kan leses her.

Stoltenbergs kunnskapsbløff

Som (tidligere) politiker bør man være fornøyd når politikere fra andre partier kappes om ta æren for det du har gjort eller forsøker å ta eierskapet til reformer som er gjennomført av andre. Arbeiderpartiet er en mester i så måte og har bl.a. greid å få eierskapet til “fellesskapet” og den norske velferdsstaten, enda det er faglig helt uomstridt at velferdsstaten hverken er en sosialdemokratisk eller norsk oppfinnelse. Forhåpentligvis har Civita gjennom sine arbeider bidratt til å slå hull på akkurat denne myten.

I partilederdebatten i går forsøkte statsministeren også å ta eierskapet til skolereformen Kunnskapsløftet. Midt i debatten følte han plutselig behov for si “litt om historieskrivningen”, nærmest for å rydde opp, fikk man inntrykk av.

Det Stoltenberg så sa, var følgende:

“Hele Kunnskapsløftet startet Trond Giske da han var utdanningsminister…. (han) nedsatte Kvalitetsutvalget….og det er fulgt opp av flere regjeringer… og (det er) veldig bra.”

Jeg vet ikke om han villeder bevisst, om han selv er villedet, eller om han bare er veldig, veldig lite raus. Sannheten er i alle fall at det han sier, ikke er sant.

10.september 2001 var det valg i Norge, og Stoltenberg I-regjeringen tapte valget. 5.oktober 2001 satte utdanningsminister Trond Giske ned et utvalg, som fikk i oppdrag å vurdere det 13-årige opplæringsløpet. 19.oktober var det regjeringsskifte, og jeg ble utdanningsminister. Utvalget hadde til da ikke foretatt seg noe som helst og hadde heller ingen planer om å begynne arbeidet før etter årsskiftet. Jeg sto derfor på dette tidspunkt helt fritt til å vurdere hva jeg ville gjøre med dette utvalget.

Vi bestemte oss for å gjennomføre et utvalgsarbeid. Det opprinnelige mandatet ble til dels betydelig endret, og det ble senere gitt et tilleggsmandat, bl.a. fordi vi ville fokusere mye sterkere på kvalitet (og derfor fikk også utvalget navnet Kvalitetsutvalget). Antall utvalgsmedlemmer ble omtrent fordoblet. Jeg bestemte meg for å spørre om Astrid Søgnen ville lede også dette utvalget, og det sa hun ja til, og utvalget ble deretter reoppnevnt 4.desember 2001.

Utvalget avga, i samsvar med mandatet, to innstillinger – en i juni 2002 og en i juni 2003. Regjeringen fulgte opp forslagene på flere måter, men den endelige stortingsmeldingen, som het Kultur for læring, ble fremmet i april 2004. Først da ble det bestemt at vi ville foreslå en reform. Senere ble det bestemt at reformen, som flertallet på Stortinget da hadde sluttet seg til, skulle hete Kunnskapsløftet og innføres fra 2006 (med noen “tjuvstartere” fra 2005).

Arbeidet med meldingen var meget omfattende, og Kunnskapsløftet ble ingen kopi av Kvalitetsutvalgets innstilling. Vi fremmet i det store og hele andre forslag, bl.a. basert på omfattende høringsprosesser – men forslagene fra utvalget og forslagene fra regjeringen pekte absolutt i samme retning. Flere av Kvalitetsutvalgets medlemmer ga uttrykk for at stortingsmeldingen var enda bedre enn forslagene de selv hadde fremmet i utvalget. Stortingetmeldingen fikk i det hele tatt meget god mottakelse.

I 2001 kom jeg til et departement som hadde svært liten kunnskap om norsk skole, bl.a. fordi min forgjenger – Trond Giske – var aktiv motstander av å innføre et skikkelig kvalitetsvurderingssystem for skolen, noe han for øvrig hadde fått trampeklapp for på Utdanningsforbundets årsmøte. Da vi gradvis avdekket hvordan det sto til og bl.a. kunne konstatere at norsk skole både hadde problemer med mobbing og læring, manglet det også kunnskap om årsakene til at det hadde blitt slik og om hvilke virkemidler som burde settes inn. Denne mangelen på kunnskap gjorde arbeidet med Kunnskapsløftet både omfattende og krevende for alle som var involvert – men også veldig givende. Vi baserte oss på mye forskning i arbeidet med meldingen, og i dag har vi svært god kunnskap om norsk skole.

Det er for tidlig å trekke bombastiske konklusjoner om hvordan Kunnskapsløftet har virket og vil virke i norsk skole. Det ville være naivt å tro at alt har virket etter hensikten eller at alt virker bra. Den rødgrønne regjeringen har dessuten justert kursen på viktige områder som det er uenighet om. Den foreløpige evalueringen tyder imidlertid på at mye har blitt bedre, og at det nå er et mye sterkere fokus på det som må være skolens viktigste oppdrag, nemlig å lære elevene grunnleggende fag og ferdigheter og ikke minst evnen til og gleden over å lære.

Reformen er i alle fall såpass vellykket at alle partier nå gjerne vil ha eierskap til den, og det er gledelig.

Men jeg syns det er synd at statsministeren må forfalske historien ved å forsøke å gjøre Arbeiderpartiet og Trond Giske til reformens far. Det fantes absolutt ingenting i departementet etter Trond Giske som kunne hjelpe oss i arbeidet med å utvikle Kunnskapsløftet.

Trond Giske satte spor etter seg i arbeidet med Kvalitetsreformen i høyere utdanning.

Men han satte absolutt ingen vesentlige spor etter seg i arbeidet med grunnskolen og videregående opplæring.

 

Dagbladet – en liberal avis?

Er Dagbladet en liberal avis?

Sist jeg hørte Dagbladet omtale seg selv som en “liberal” avis, var da redaktøren – den tidligere etikk-redaktøren – skulle forklare (og forsvare) hvorfor Dagbladet nå igjen vil tillate de såkalte sex-annonsene. Det hadde visstnok lite med økonomi å gjøre – det skyldtes først og fremst at Dagbladet er en liberal avis, og at det følgelig nærmest var nødvendig å ta inn slike annonser.

Dagbladets redaktør bruker ellers sjelden ordet liberal når han skal begrunne avisens veivalg. Det er det heller ingen grunn til. Da han fredag, for eksempel, skulle forklare (og forsvare) hvorfor avisen i ni av de siste 12 dagene hadde hatt bilde av Anders Behring Breivik på forsiden, brukte han ikke ordet “liberal”. Den eneste forklaringen vi da fikk, var at det var journalistisk “nødvendig”.  De pårørende og etterlatte hadde riktig nok bedt avisene om ikke å trykke bilder av Breivik på forsiden hele tiden, og redaktøren hadde riktig nok ikke helt oversikt over hvor ofte Breivik likevel hadde vært på forsiden – men det hadde altså vært nødvendig. Så nødvendig at Breivik også de tre siste dagene har figurert på forsiden av Dagbladet  (eller Breivik-posten, som noen har begynt å kalle avisen).

Da jeg senere i helgen hørte NRKs programdirektør Per Arne Kalbakk snakke om NRKs veivalg i dekningen av terrorsaken, forstår man hvorfor det er viktig å ta vare på en betydelig allmennkringkaster. Kalbakk har en evne til refleksjon, selvkritikk og innlevelse som virker fraværende når Dagbladets redaktør uttaler seg. 

Heller ikke i de meningsbærende spalter har Dagbladet noen tydelig liberal profil. Det kan riktig nok skje, når f.eks. John Olav Egeland fører pennen om personvern, men som regel plasserer Dagbladet seg sammen med politiske partier som kaller seg selv sosialdemokratiske eller sosialistiske.  Det er veldig tydelig der Dagbladet tar standpunkt – men det er også tydelig i kommentarer som utgir seg for å være mer nøytrale analyser.

På side 3 i dag er det et godt eksempel. Geir Ramnefjell har skrevet om ungdommens partivalg og reflekterer over hvorfor ungdom i dag velger høyresiden fremfor venstresiden.

Jeg tror Ramnefjell selv syns det er ganske underlig.

Ifølge Ramnefjell er nemlig høyresiden representant for den kommersielle popindustrien, realityserier, maks underholdningsverdi, individualisme og materiell overflod, antifeminisme og en “skolepolitisk luring” – nei til nynorsk.

Venstresiden, derimot, står for (kamp mot) urettferdighet og skjevfordeling i samfunnet, kamp for vanskeligstilte narkomane, (Trond Giskes) sterke og profilerte satsing på popmusikk og film, idealistiske visjoner, miljøpolitikk, det flerkulturelle samfunn og antirasisme.

En tvers gjennom saklig og nøytral analyse, altså – totalt blottet for avtrykk etter Ramnefjells egne politiske preferanser.

Men redaktøren ville vel neppe kalt den liberal.

Enhetsskolen, fellesskolen, høyreskolen, skolen

De partiene som sier at de er mest opptatt av fellesskap og en felles skole for alle, har den mest ekskluderende retorikken i skolepolitikken.

Før het det enhetsskolen. Dette begrepet fikk etter hvert en litt negativ klang, så Trond Giske døpte det om til “den offentlige fellesskolen”, da han var utdanningsminister. Begrepet “fellesskolen” har senere vært i flittig bruk av venstresiden som betegnelsen på den offentlige skolen i Norge. Også NRK har adoptert begrepet, forhåpentligvis uten å tenke nærmere over hvorfor venstresiden bruker begrepet slik de gjør.

Da jeg var utdanningsminister og skrev stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, Kultur for læring, lurte departementet på hva jeg, som kom fra Høyre, ville kalle skolen.

Jeg bestemte meg for å kalle den skolen.

For hva er egentlig poenget med å kalle skolen for noe annet enn skolen?

Alle land i OECD har en offentlig eller offentlig finansiert skole som er for alle. I alle OECD-land går også de aller, aller fleste barn i den offentlig (finansierte) skolen. I alle OECD-land er det likevel lov til å velge en alternativ skole, hvis man ønsker det.

I Norge har det svært lenge vært slik at foreldre og elever kan velge mellom fire alternative måter å ivareta opplæringsplikten på: En offentlig skole, en privat skole som er offentlig finansiert (det vi før kalte friskoler), en privat skole som er privat finansiert eller hjemmeundervisning. Alle disse alternativene er juridisk likeverdige, og alle skoler må holde (minst) like god kvalitet som den offentlige skolen, slik at elevene kan velge seg til og fra de ulike skoleslagene uten å måtte begynne på nytt.

Så hva er poenget med å omtale den offentlige skolen på en måte som etterlater inntrykk av at de elevene og foreldrene som velger noe annet, står utenfor fellesskapet eller utenfor det som er felles?

Det er selvsagt bare et retorisk-politisk knep, men det er samtidig et veldig lite inkluderende knep.

Alle elever i Norge tilhører det store samfunnsfellesskapet, uansett hvilket opplæringstilbud de velger. Alle elever i Norge tilhører dessuten mange andre store og små fellesskap, knyttet til familien, skolen de går på, lokalmiljøet osv. Men det er ingen som står utenfor fellesskapet, fordi de har valgt en annen skole enn de venstresidens politikere liker best.

En politiker på venstresiden som blir utfordret om dette temaet, vil ofte svare at “fellesskolen”, altså den offentlige skolen, skiller seg fra andre skoler, fordi mangfoldet av elever er større der. “Fabrikkarbeiderens datter møter direktørens sønn”, som det heter.

Men dette er selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. I byene, der muligheten til å velge skole er størst, er det ofte motsatt. Der slår bostedssegregeringen inn i skolene på en måte som gjør at det ofte er lite mangfold av denne typen i den offentlige skolen, mens det er mye mer mangfold i flere av de private skolene. Kristelig Gymnasium, Steinerskoler og St. Sunniva, f.eks., kan skilte med en mye mer mangfoldig elevflokk enn mange av skolene i Oslo vest og Oslo øst. Årsaken er at mange friskoler rekrutterer fra hele og ikke bare en del av byen, og at mange foreldre velger friskoler, fordi de ønsker at barna deres skal møte en mer variert elevgruppe.

Og i en liten bygd, der det bare er én skole, vil elevflokken være nøyaktig den samme – enten elevene går i en offentlig grendeskole eller i en skole som nylig er omgjort til en Montessoriskole.

Fra venstresiden påstås det også ofte at elevene som går i private skoler (altså i praksis offentlig finansierte private skoler, dvs. friskoler) er “rikere” og “hvitere” enn elever i den offentlige skolen. Det er heller ikke sant. Elevene i de private skolene og deres foreldre ligner til forveksling elever og foreldre i den offentlige skolen.

Venstresiden later også som det å “satse på fellesskolen” står i motsetning til de borgerlige partienes politikk. Man forsøker altså å etterlate inntrykk av at de borgerlige partiene vil satse på friskoler eller privatskoler på bekostning av den offentlige skolen.

Også dette er et retorisk knep uten substansielt innhold.

Ca. 98 prosent av elevene går i den offentlige grunnskolen. En litt mer liberal friskolepolitikk, slik de borgerlige partiene går inn for, ville kanskje ført til at dette tallet ble redusert til 95 eller 96 eller 97 prosent. All erfaring viser imidlertid at antallet som velger den offentlige skolen, ville forblitt høyt. Det kan være mange grunner til det – bl.a. at den offentlige skolen løfter seg når den ikke lenger får nye elever automatisk, at den offentlige skolen blir flinkere til å synliggjøre sine kvaliteter og/eller at den offentlige skolen befinner seg i nærmiljøet. Praktisk talt all skolepolitikk i alle partier dreier seg derfor (selvsagt!) om å forbedre den offentlige skolen.

De private skolene mottar dessuten mindre offentlige ressurser enn den offentlige skolen, og de tilbyr ikke bedre bygg eller lønns- og arbeidsvilkår enn den offentlige skolen – ofte snarere tvert imot. De private skolene og deres elever, som også har foreldre som betaler skatt,  “stjeler” derfor ingenting fra den offentlige skolen – kanskje bortsett fra Kristin Halvorsens oppmerksomhet. Det er nemlig ingen som er så opptatt av å diskutere private skoler som hun er.

Venstresiden prøver å etterlate inntrykk av at de har en prinsipiell holdning til private skoler – men det har de ikke. De fører den samme politikken overfor private skoler som er privat finansiert, som de borgerlige partiene gjør. Når det gjelder private skoler som i hovedsak er offentlige finansiert, altså friskoler, er holdningen på venstresiden både uprinsipiell og formyndersk.

“Prinsippet” er nemlig at de gir støtte til de privatskolene de liker – i tillegg til religiøse skoler, som de av politiske og menneskrettslige grunner, er nødt til å gi støtte. F.eks. har de selv utvidet den gamle privatskoleloven til å omfatte internasjonale skoler, idrettskoler og en skole som er etablert av den nå avdøde “SV-dronningen” Mosse Jørgensen, Nyskolen. Ingen av disse skoleslagene driver med alternativ pedagogikk – det ville bare være for bakstreversk og upopulært å nekte dem støtte. Men hvorfor går skillet akkurat her? Hvorfor kan man ikke gi støtte til en friskole som satser på drama eller rørleggerfag, hvis man kan gi støtte til skoler som satser på idrett eller språkfag?

De rødgrønne må naturligvis føre den skolepolitikken de vil. Men de burde slutte å snakke i et så ekskluderende språk at de barna som i går var publikum i NRKs TV-debatt, faktisk blir stående utenfor fellesskapet, fordi grendeskolen nå er privat.

Ingen barn går hjemmefra for å “gå på fellesskolen i dag”. De går på skolen – enten de setter kursen mot den offentlige nærskolen, Steinerskolen eller Nyskolen.

Kjennetegnet ved et godt demokrati er at det skal være lov å være og velge annerledes enn flertallet er eller gjør – uten dermed å bli skjøvet ut av fellesskapet.