Aftenpostens Harald Stanghelle kom med en overraskende innrømmelse på NRK Aktuelt i går kveld.
Han ga Siv Jensen rett i at FrP forskjellsbehandles av pressen – ved at partiet tas hardere enn de andre partiene når det gjelder såkalte sex-skandaler, bl.a. ved at pressen leter mer aktivt etter slike historier i FrP og ved at den bruker et mer fordømmende språk når saker først avdekkes.
VGs Elisabeth Skarsbø Moen, derimot, var helt uenig – og føler seg sikker på at det ikke foregår noen forskjellsbehandling.
Hvem har rett?
Siv Jensen har i løpet av dagen vært litt uklar når hun har sammenlignet den såkalte Hoksrud-saken og den saken som etterforskes i Oppland, der en ordfører er siktet for seksuell omgang med en mindreårig. I den første saken kjenner vi både person og parti, og partiledelsen har måttet stå til rette i mediene. I den andre saken er hverken person eller parti kjent for allmennheten, og det er ingen partileder som stilles til ansvar.
Det er, som sagt, litt uklart om Siv Jensen mener å sammenligne de to sakene. De er nemlig ulike: I det ene tilfellet er en person siktet, men vedkommende nekter seg skyldig. I Hoksrud-saken, derimot, har vedkommende erkjent og allerede godtatt sin straff.
Siv Jensen har likevel et mulig poeng, for det kan vel kanskje tenkes at pressen i det minste hadde identifisert partiet som ordføreren kommer fra, dersom det var FrP. Og det er vel heller ikke helt utelukket at ledelsen i FrP da ville blitt intervjuet om saken.
Siv Jensen har et større poeng når hun sammenligner Birkedal-saken med saken fra Oppland. Trond Birkedal har, ifølge advokaten, ikke innrømmet alt han er beskyldt for, og han er ikke dømt. Likevel ble han, før han hadde innrømmet noe som helst, identifisert. Partiledelsen taklet saken på en måte som etter pressens mening kvalifiserte til “ikke bestått”, og saken rammet til slutt partiet svært hardt.
Skarsbø Moen forsvarte denne forskjellsbehandlingen med at velgerne hadde krav på å få vite om Birkedal, fordi han var ordførerkandidat, og fordi velgerne måtte vite om saken før valget. Det er et uhyre tynt argument. Spørsmålet om tillit til en ordfører må vel sies å gjelde også etter at vedkommende er valgt.
Har så Siv Jensen, alt oppsummert, rett i at FrP blir forskjellsbehandlet når det gjelder slike saker? Hun og Stanghelle mener ja – de fleste i pressen ser ut til å mene nei.
Jeg tror ikke noen av dem er i stand til å konkludere sikkert om akkurat det. For å gjøre det kreves langt mer kunnskap om hvordan pressen arbeider med slike saker og en mye grundigere studie av de sakene som har kommet frem. Og siden pressen – med gode og dårlige begrunnelser – er svært lukket, vil vi neppe noen gang få vite nok til å si noe sikkert om det. Enkelte journalisters påstander om at det er flere slike tilfeller i FrP enn i andre partier – fordi flere saker har kommet frem i lyset – er selvsagt null verdt som bevis. Det kan hverken de eller vi vite noe om.
Siv Jensen har imidlertid et viktig poeng, syns jeg, når hun kritiserer pressens hang til å trekke bombastiske og generelle konklusjoner av slike enkeltsaker, som f.eks. at det er en “ukultur” i FrP, at det er en kvinnefiendtlig kultur fordi det er mange menn i partiet, eller at partiet, i mindre grad enn andre partier, har drevet ulike former for skolering – og at det er derfor det er mange sex-skandaler i partiet. Dette kan være sant, men det kan også være usant. Poenget er at pressen ikke har noe grunnlag for å trekke slike konklusjoner på basis av de enkeltsakene som (tilfeldigvis?) har kommet frem.
Når alt dette er sagt, er jeg – på mer generelt grunnlag – sikker på at FrP blir forskjellsbehandlet av norsk presse. Jeg kan ikke bevise det, men jeg mener generelt at FrP møtes med en mer kritisk og fiendtlig holdning enn andre partier, og jeg syns det er merkelig at så få i pressen ser det.
Journalister som Skarsbø Moen mener, i likhet med mange andre i pressen, at hun er uberørt av sine egne meninger og sitt eget følelsesliv: Hun behandler med andre ord alle likt. Personlig tror jeg det er umulig, både for journalister og andre, og at FrP lider under det.
La oss være ærlige:
Praktisk talt ingen journalister stemmer FrP – og i hvert fall ingen politiske journalister i de toneangivende mediene.
De samme journalistene liker Kristin Halvorsen og den kommende lederen i SV godt (uansett hvem det blir) – men de liker ikke egentlig Siv Jensen, Per Sandberg eller Carl I. Hagen særlig godt. De kunne, under andre omstendigheter, tenke seg å være venn med Jens eller Kristin, men de har ikke spesielt lyst til å være venn med Per og Carl.
Mange journalister syns FrP er et ytterliggående – ja, av og til “ekstremt” parti. Men de færreste blir skremt av at Audun Lysbakken har bakgrunn som marxist og hard core sosialist. Ingen bruker ord som “ytterliggående” eller “ekstremt” om SV av den grunn. Årsaken er at de fleste journalister faktisk syns at FrP er temmelig ekstremt – mens de syns at SV er temmelig mainstream.
Påvirker dette journalistene? Har de et følelsesliv, eller er de upåvirket av alt?
Jeg tror de har et følelsesliv. Den som lytter, hører jo ofte hvor aggressivt pressen møter Siv Jensen og FrP – og hvor koselig og nærmest lattermildt det kan være når Kristin Halvorsen intervjues. Stemmeleiet, tonen, den kritiske vinklingen, ordbruken – FrP slipper faktisk ikke like lett unna.
I forbindelse med Utøya-tragedien piplet for øvrig følelsene frem hos opp til flere journalister. Plutselig var både VGs politiske redaktør og NRKs Jarle Roheim Håkonsen, og kanskje også Elisabeth Skarsbø Moen, gamle AUF’ere som fikk problemer fordi minnene fra Utøya ble for sterke.
Det er forståelig, men også talende. Journalister er ikke maskiner, og de kunne tjent på å innrømme det.
Siv Jensen understreket i går at hun ikke mener at FrP er et forfulgt parti, men et forskjellsbehandlet parti. Jeg er ikke enig i alt hun sier, men jeg tror at hun har et poeng. Den lille forskningen vi har, bl.a. fra valgkamper, gir også holdepunkter for å anta det.
Stanghelle var klok og forhåpentligvis ærlig i går.
Det kunne være interessant om flere journalister bidro til refleksjonen.
Kanskje det også er en grunn for at ikke mange, om noen, journalister ikke stemmer eller sympatiserer med FrP?
Dette er jo en spesiell yrkesgruppe utdannet og opplært til kritisk og analytisk tilnærming.
Kanskje det er derfor?
BFP: Det kunne forklart en del, men da burde det samme gjelde for SV. Spesielt for de kom i posisjon var de jo utvilsomt like urealistiske og “ekstreme”.
Et betimelig spørsmål er hva noen i FrP-toppen selv eventuelt har bidratt med. Hvem varslet TV2 og hvem hadde noe å tjene på det akkurat nå?
Mer:http://norskeforhold.bloggnorge.com/2011/09/22/kampen-om-makt-hvem-varslet-tv2/
Pressen benekter selv at de behandler alle partier/politikere ulikt, men da blir spørsmålet; hvorfor er det så mange som “syns” at FrP behandles mer ufint enn andre partier? Klart det har en årsak i at vi ser medias måte å omtale FrP på. Selv om jeg har stemt FrP de siste valgene sto jeg på annen politisk side tidligere, men mente det samme dengang om FrP-hetsen.
Dersom jeg var utdannet til en kritisk og analytisk tilnærming, da hadde jeg vært flau over å være delaktig i enkelte oppslag som er om FRP’ere. Og særlig sett hen til at FRP kritiseres for å drive en populistisk politikk. Men det er vel enklere å skrive om dette. Jeg synes enkelte oppslag sier like mye om journalisten enn de som de forsøker å ramme.
Interessant tekst. Men fint om du kan komme med noen eksempler på nyhetssaker der journalister konkluderer med at det eksisterer en ukultur i Frp. At en journalist stiller spørsmålet til Jensen eller andre om det eksisterer en ukultur i Frp, betyr ikke at journalisten mener personlig at det eksisterer en ukultur i Frp.
At en intern kommentator eller ekstern debattant mener denne ukulturen eksisterer betyr ikke at det er vedkommende mediums holdning, med mindre dette er uttrykt på lederplass, selvsagt.
mvh,
journalist
Til Birger: det er garantert ikke derfor – mvh journalistutdannet.
Analysen er helt riktig og det er også grunnen til at vi trenger en borgerlig presse. Det er behov for en liberalkonservativ Klassekampen eller lignende. Flott at Minerva skal ha debatt om dette.
Mvh
Vi hadde det samme i EU debatten. De fleste journalister var ja folk og lot ja siden “slippe lettere” enn nei siden. Etter avstemningen var det svært taust. Man informerte ikke om EUs politikk eller om alle de sider av vår politiske verdag som hadde fått sin bakgrunn i EØS og de mange EU- direktiver som ble mer eller mindre fornorsket og innlemmet i partienes og regjeringens praktiske handlingsprogrammer.
Avisene lot dem utføre alle mulige endringer uten å spørre dem om hvorfor, uten å informere leserne. Tvert om presenterte de enhver sak som partiets egen politikk, og laget endatil programmer som hjalp regjeringen og lettet arbeidet deres i å gjennomføre direktivene.
På et debattprogram mellom mediafolk på NRK ble det sagt at: “Vi var jo enige om å legge lokk på EUdebatten.”
og ingen kommenterte det.
Man kunne lagt til at det også var referatforbud i redaktørforeningen. Jeg tror ikke noen hadde villet kommentere det heller.
Dagbladet har uttalt på lederplass at de har bekjempet alt FrP (ALP) står for siden 1973. Allikevel greier VGs Moen å hevde at det ikke er noen forskjellsbehanlding av partiet i media. Hvilke andre parti er det som bekjempes av en av landets største aviser?
Birkedal og Vågå saken er sammenlignbar. I Vågå saken ble navnet offentliggjort av rådmannen, ikke av en “kritisk” presse. Selv etter offentliggjøringen, holdes AP unna overskriftene om saken, se bl. a. Adressa nett.
Det er en meget god vurdering og observasjon. Dette har Frp hevdet lenge. På folkemunne heter det at Frp må sloss mot de andre politiske partiene og pressen. Dette har vært realiteten i mange år. Trist at det skal være slik. Lenge leve demokratiet. Svensken hadde rett, når han uttalte at Norge er den siste kommunist stat i Europa.
http://www.dagbladet.no/2011/09/12/kultur/politikk/valg_2011/innenriks/valg11/18095540/ – og jeg siterer:
“Helt siden Anders Langes Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.”
Dette står altså på lederplass i Dagbladet.
Det skal godt gjøres ikke å se at alt med FrP blåses opp til det latterlige (eks Søviknes, som vel ikke brøt noen andre lover enn evt moralske.), dramatiseres og latterliggjøres (frisyren til Eli Hagen). Jeg er imponert over at en politiker som Hagen i det hele tatt gider å ta den påkjenningen det må være. Det er i grunnen vanskelig å forstå hvordan normale mennesker som journalister blir så umenneskelige som f. eks. i denne siste saken med sexkjøp. Ærlig talt.
Man må vel ha temmelig store tanker om egen objektivitet slik enkelte “nøytrale” mediefolk som Arne Strand hevder, når han mener at det ikke er forskjellbehandling av Frp. For en som har levd noen år synes jeg følgende særtegn har fulgt medias behandling av Frp i mange år:
1. TV-/Radio- journalisters systematiske avbrytning av Frp- politikere dersom man ikke får forventet svar.
2.Den bevisste tolkning/endring av hva Frp-politikere sier og mener, og derved tillegge de meninger som de i ettertid må korrigere/ forsvare seg i mot.
3. Den uheldige blandingen av at media er aktører og dommere i ettertid, når “såkalte” objektive vurderinger med jevne mellomrom dukker opp. All ære til Kristin Clemets synspunkter.
Petter B
Det er jo et faktum at journalister er vesentlig på “den røde siden”. VGs Elisabeth Skarsbø Moen utmerker seg ved at hun er helt allergisk mot Frp, får omtrent anfall når hun snakker om dette partiet i TV. Det er sånne som henne som blir innkalt til “uhildete” kommentarer om andre partiers meninger.
En finner ikke slike saker om en ikke leter etter disse. Folk er bedre til å skjule sine sexvaner enn de er til å skjule sine egne sure sokker hjemme. Når det oppdages slike sex saker gang på gang i det samme partiet, så er det noen som leter etter disse.
Selv om det prinsippielt ikke er en agenda mot FrP, så vil der alltid være noen unntak, og det er disse unntakene som gjør FrP forfulgt.
Størrelsen på AP vs FrP på landsbasis tilsier at det burde vært flere avsløringer i arbeiderpartiet, men det er det altså ikke, matematikken stemmer iallefall ikke. Muligens er det ingen som tør å menge seg ut med AP mennesker på lik linje som med FrP mennesker. (For mye makt kanskje?)