Flere partier må finne seg i å ha en syvende far i huset, dvs. en avgått leder som fortsatt deltar aktivt og med stor frimodighet i samfunnsdebatten. Høyre har Kåre Willoch, Arbeiderpartiet har Thorbjørn Jagland, og Fremskrittspartiet har Carl I. Hagen.

Jeg er sikker på at både Erna, Jens og Siv en gang iblant har irritert seg over utspill fra sine forgjengere. Men jeg føler meg også sikker på at Siv er den som irriterer seg mest, og det har hun, etter min mening, grunn til. Kåre Willoch er blitt en ressurs for Høyre, fordi han er kreativ og respektert og prøver å unngå å kommentere veldig sensitive partipolitiske spørsmål. Thorbjørn Jagland har forlatt Norge, har nye posisjoner og fremstår etter hvert like mye som en refser av norsk politikk generelt som av Ap spesielt.

Carl I. Hagen, derimot, betyr bråk og uforutsigbarhet. Der Carl I. Hagen er, blir det slåsskamp. Det er akkurat som om den vanlige politiske debatten og samtalen opphører i det han kommer inn på scenen. Han minner meg om en skyteglad cowboy som ankommer saloonen, der alt hittil bare har vært hygge, fryd og gammen – og omdanner den til en slagmark.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg tror med andre ord at Stein Aabø i Dagbladet tar feil når han skriver at Siv Jensen er “ganske fornøyd” når hun bivåner det som skjer i Oslo under Carl I. Hagens ledelse. Jeg tror hun gjerne skulle vært mye av det foruten.

For den som er opptatt av borgerlig samarbeid, var valgresultatet nesten ideelt.

Høyre ble stort og det klart største partiet på borgerlig side. Det gjør det lettere for Høyre å samarbeide med FrP. Høyre har nemlig alltid vært splittet i synet på FrP og på samarbeid med FrP. De fleste i Høyre innser etter hvert at et parti som FrP, som tidvis er et stort parti, må få innflytelse, og mange mener også at FrP er blitt mer spiselig og “normalt” med tiden. Men at Høyre er størst og sitter i førersetet, gjør det svært mye lettere for Høyre.

Venstre kan både glede seg over at partiet har stoppet tilbakegangen og hatt fremgang – og at ubalansen i forhold til FrP er blitt betydelig mindre og av og til er snudd i Venstres favør. Trine Skei Grande og hennes liberale merkesaker har i tillegg fått en positiv posisjon i manges bevissthet. Det gjør det også lettere for Venstre å være en del av et borgerlig samarbeid.

For KrF var det også en glede at tilbakegangen stoppet opp. Men enda viktigere for stemningen i KrF er det nok at fotfolket i valgkampen så en leder med et stort potensiale. Det skaper optimisme for fremtiden. Også KrF er dessuten fornøyd med at balansen på borgerlig side er blitt bedre, slik de ser det.

FrP gjorde et dårlig valg, men ikke nødvendigvis slik at det bryter ned disiplinen. Det er forståelig at det er vanskelig for FrP å akseptere at borgerlig samarbeid blir lettere når Høyre er størst, selv om dette er realiteten. Den gode nyheten er at det dårlige valgresultatet for en stor del kan forklares med forhold som ligger utenfor partilederens umiddelbare kontroll. Det gjelder Birkedal-saken, Utøya-tragediens innvirkning på valgkampen, Christian Tybring-Gjeddes overspill i innvandringsdebatten og Carl I. Hagens tramp i klaveret-politikk i Oslo. Etter valget har Siv Jensen også fått Hoksrud-saken i fanget, men hvis partifellene, inklusive Carl I. Hagen, nå kjenner sin besøkelsestid og det ikke dukker opp flere uventede saker, – ja, så kan Siv Jensen så å si “restarte” som partileder i FrP. Det kan bli en fin plattform, hvis hun lykkes.

La meg legge til at persongalleriet på borgerlig side nå også er gitt – og bedre. Mye er lettere med Trine og Knut Arild enn det var med Lars og Dagfinn. Alle fire er dessuten klar over at det må komme en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side før valget i 2013. Spørsmålene blir: Vil disse partiene samarbeide, hvis de får flertall – og vil de samarbeide i regjering eller på “Oslo-måten”, dvs. at de garanterer borgerlig styre, hvis det blir borgerlig flertall – men uten å love noe konkret om hvilke partier som vil sitte i regjering? (Jeg ser her bort fra at noen kanskje foretrekker å snakke om “ikke-sosialistisk” fremfor “borgerlig” flertall.)

Dette betyr ikke at det er “motorvei” til 2013. Mye blir spennende, og det kommer mange overraskelser, men noe vet vi allerede nå:

KrFs partiprosess blir viktig. KrF skal, slik jeg forstår det, ha en ganske langvarig og bred prosess for å bestemme seg for hvem de vil samarbeide med. Ved å legge opp til en slik prosess og annonsere den så tydelig, er også partiet sikret stor oppmerksomhet og offentlig debatt om sine veivalg. Det blir interessant.

Venstre har ikke annonsert en tilsvarende prosess, men gir uttrykk for at det – naturlig nok – er landsmøtet som eventuelt må redefinere den nasjonale politikken som nå gjelder (og som også følges i Oslo) om at partiet ikke kan samarbeide i regjering med FrP. Også Ventres landsmøter vil dermed følges med stor interesse.

Det kanskje viktigste blir likevel FrPs veivalg. Det er forsmedelig å tape valg, og FrP vil – selvsagt! – ønske å vokse. Men FrPs stil – og måte å forsøke å bli større på – er viktig for stemningen på borgerlig side. En aggressiv stil, mer “outrerte” standpunkter og/eller Carl I. Hagens støyende og åpenbare parti-egoistiske stil er neppe løsningen, hvis man ønsker et godt borgerlig samarbeid.

Høyre kan tilsynelatende lene seg litt tilbake, siden det går så godt. Men for Høyre er det også utfordringer: Partiet vil tillegges et hovedansvar for å presentere et borgerlig alternativ før valget i 2013. Men Høyre vil også ha utfordringer med å skape ny politikk. SV vet at de må gjøre det, siden partiet synker. I partier med fremgang oppstår det ofte mer tvil: Skal man bare spille den gamle og “trygge” melodien, eller bør og må man fornye seg? Og hva vil være hovedmotstanderens, altså Arbeiderpartiets, politikk før 2013? Vil Ap fornye seg? Arbeiderpartiet har tapt mange av de store byene, og det har nok ført til mer selvransaking og bekymring enn partiet har villet vise utad.

Det kan hende at Siv og Carl har en hemmelig avtale om at han skal være “bråkebøtte” i Oslo, og at de tror de tjener på det. Men jeg tror det ikke.

Jeg tror at Siv syns det ville være aller best om Carl nå legger om stilen – eller følger sin egen tradisjon med å melde forfall til Oslo bystyre – og i stedet slår seg til ro i Spania.

Antagelig vil det også være en fordel for et mulig borgerlig samarbeid i 2013.