Stoltenbergs kunnskapsbløff

Som (tidligere) politiker bør man være fornøyd når politikere fra andre partier kappes om ta æren for det du har gjort eller forsøker å ta eierskapet til reformer som er gjennomført av andre. Arbeiderpartiet er en mester i så måte og har bl.a. greid å få eierskapet til “fellesskapet” og den norske velferdsstaten, enda det er faglig helt uomstridt at velferdsstaten hverken er en sosialdemokratisk eller norsk oppfinnelse. Forhåpentligvis har Civita gjennom sine arbeider bidratt til å slå hull på akkurat denne myten.

I partilederdebatten i går forsøkte statsministeren også å ta eierskapet til skolereformen Kunnskapsløftet. Midt i debatten følte han plutselig behov for si “litt om historieskrivningen”, nærmest for å rydde opp, fikk man inntrykk av.

Det Stoltenberg så sa, var følgende:

“Hele Kunnskapsløftet startet Trond Giske da han var utdanningsminister…. (han) nedsatte Kvalitetsutvalget….og det er fulgt opp av flere regjeringer… og (det er) veldig bra.”

Jeg vet ikke om han villeder bevisst, om han selv er villedet, eller om han bare er veldig, veldig lite raus. Sannheten er i alle fall at det han sier, ikke er sant.

10.september 2001 var det valg i Norge, og Stoltenberg I-regjeringen tapte valget. 5.oktober 2001 satte utdanningsminister Trond Giske ned et utvalg, som fikk i oppdrag å vurdere det 13-årige opplæringsløpet. 19.oktober var det regjeringsskifte, og jeg ble utdanningsminister. Utvalget hadde til da ikke foretatt seg noe som helst og hadde heller ingen planer om å begynne arbeidet før etter årsskiftet. Jeg sto derfor på dette tidspunkt helt fritt til å vurdere hva jeg ville gjøre med dette utvalget.

Vi bestemte oss for å gjennomføre et utvalgsarbeid. Det opprinnelige mandatet ble til dels betydelig endret, og det ble senere gitt et tilleggsmandat, bl.a. fordi vi ville fokusere mye sterkere på kvalitet (og derfor fikk også utvalget navnet Kvalitetsutvalget). Antall utvalgsmedlemmer ble omtrent fordoblet. Jeg bestemte meg for å spørre om Astrid Søgnen ville lede også dette utvalget, og det sa hun ja til, og utvalget ble deretter reoppnevnt 4.desember 2001.

Utvalget avga, i samsvar med mandatet, to innstillinger – en i juni 2002 og en i juni 2003. Regjeringen fulgte opp forslagene på flere måter, men den endelige stortingsmeldingen, som het Kultur for læring, ble fremmet i april 2004. Først da ble det bestemt at vi ville foreslå en reform. Senere ble det bestemt at reformen, som flertallet på Stortinget da hadde sluttet seg til, skulle hete Kunnskapsløftet og innføres fra 2006 (med noen “tjuvstartere” fra 2005).

Arbeidet med meldingen var meget omfattende, og Kunnskapsløftet ble ingen kopi av Kvalitetsutvalgets innstilling. Vi fremmet i det store og hele andre forslag, bl.a. basert på omfattende høringsprosesser – men forslagene fra utvalget og forslagene fra regjeringen pekte absolutt i samme retning. Flere av Kvalitetsutvalgets medlemmer ga uttrykk for at stortingsmeldingen var enda bedre enn forslagene de selv hadde fremmet i utvalget. Stortingetmeldingen fikk i det hele tatt meget god mottakelse.

I 2001 kom jeg til et departement som hadde svært liten kunnskap om norsk skole, bl.a. fordi min forgjenger – Trond Giske – var aktiv motstander av å innføre et skikkelig kvalitetsvurderingssystem for skolen, noe han for øvrig hadde fått trampeklapp for på Utdanningsforbundets årsmøte. Da vi gradvis avdekket hvordan det sto til og bl.a. kunne konstatere at norsk skole både hadde problemer med mobbing og læring, manglet det også kunnskap om årsakene til at det hadde blitt slik og om hvilke virkemidler som burde settes inn. Denne mangelen på kunnskap gjorde arbeidet med Kunnskapsløftet både omfattende og krevende for alle som var involvert – men også veldig givende. Vi baserte oss på mye forskning i arbeidet med meldingen, og i dag har vi svært god kunnskap om norsk skole.

Det er for tidlig å trekke bombastiske konklusjoner om hvordan Kunnskapsløftet har virket og vil virke i norsk skole. Det ville være naivt å tro at alt har virket etter hensikten eller at alt virker bra. Den rødgrønne regjeringen har dessuten justert kursen på viktige områder som det er uenighet om. Den foreløpige evalueringen tyder imidlertid på at mye har blitt bedre, og at det nå er et mye sterkere fokus på det som må være skolens viktigste oppdrag, nemlig å lære elevene grunnleggende fag og ferdigheter og ikke minst evnen til og gleden over å lære.

Reformen er i alle fall såpass vellykket at alle partier nå gjerne vil ha eierskap til den, og det er gledelig.

Men jeg syns det er synd at statsministeren må forfalske historien ved å forsøke å gjøre Arbeiderpartiet og Trond Giske til reformens far. Det fantes absolutt ingenting i departementet etter Trond Giske som kunne hjelpe oss i arbeidet med å utvikle Kunnskapsløftet.

Trond Giske satte spor etter seg i arbeidet med Kvalitetsreformen i høyere utdanning.

Men han satte absolutt ingen vesentlige spor etter seg i arbeidet med grunnskolen og videregående opplæring.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg