Statsrådssyken i verdens beste land

Det finnes ingen statistikk eller undersøkelser som kårer “verdens beste land å bo i”, slik man kan få inntrykk av når man leser og hører mediene eller hører politikere tale.

Det det siktes til, er FNs Human Development Index, som i virkeligheten måler noe helt annet – nemlig forventet levealder, utdanningsnivå og inntekt pr capita. I 2013 var det med 187 land på listen.

Indeksen har vært brukt siden 1990, og siden 2000 har alle 187 land hatt en positiv utvikling.

I 2007 og 2008 var det Island som toppet listen – for øvrig rett før landet stupte inn i store økonomiske problemer.

I alle de andre årene siden 2001 er det Norge som har toppet listen og blitt kåret, slik mediene altså feilaktig fremstiller det, til “verdens beste land å bo i”. Før 2001 var det Canada som toppet listen i flere år.

Men selv om uttrykket “verdens beste land å bo i” er feilaktig, er det naturligvis sant at Norge, i likhet med alle andre land i toppen av indeksen, er et svært godt land å bo i. Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne.

Dette kan likevel ikke hindre den politiske opposisjonen i å peke på feil og mangler – eller på oppgaver som kan løses bedre. Det er fortsatt en høy andel elever som ikke tilegner seg tilstrekkelig med grunnleggende ferdigheter i skolen. Det er fortsatt for mange med alvorlige sykdommer som står for lenge i kø for behandling. Norge har lav arbeidsledighet, men også en svært høy andel mottakere av helserelaterte stønader. Samferdelssektoren preges av sløsing, fordi vi planlegger, finansierer og organiserer store samferdselsprosjekter på en lite hensiktsmessig måte. For å nevne noe.

Det er forståelig at de som styrer, blir lei av kritikken, og at de syns det er urettferdig at ikke opposisjonen er mer opptatt av alt som går godt. Slik tenker alle ministre. Selv var jeg, som utdannings- og forskningsminister, lut lei alle “krisene” jeg måtte stå opp til nesten hver morgen, ofte iscenesatt av Arbeiderpartiet og SV – enda vi levde i “verdens beste land”. Og statsminister Syse ble berømt for sin treffende og humoristiske replikk om at han trivdes best i utlandet, for der var det ingen som kritiserte han.

Det er likevel for drøyt av statsministeren å anklage opposisjonen for å “snakke ned landet vårt” – fordi de gjør det som enhver opposisjon gjør. Det kan nok være at de ikke “framsnakker” Arbeiderpartiet når de kritiserer, men Arbeiderpartiets leder skryter i sannhet heller ikke av opposisjonen.

Jeg tror Jens Stoltenberg når han sier at han er mektig lei svartmalingen og alle som kritiserer det som ikke går så godt i Norge. Og han har naturligvis rett i at mye går veldig bra. Men det blir pinlig å høre ham anklage opposisjonspolitikere for ikke å være glade i landet sitt, fordi de kritiserer det som ikke fungerer – som om det bare er Arbeiderparti-folk som er glade i Norge. Jeg antar at han mener at Stefan Löfven er glad i Sverige, selv om han “snakker ned” landet sitt på Arbeiderpartiets landsmøte.

Sannheten er nok at statsministeren har tatt litt for store ord i sin munn, og at de passer best på en talerstol på Youngstorget, mens de nesten virker komiske i andre fora. Så kanskje skal vi heller se det slik:

Inne i enhver statsråd og statsminister bor det et lite barn som syns det er forferdelig urettferdig at de får så mye kritikk, enda de arbeider så hardt for at vi skal ha det bra. Det er en slags statsrådssyke.

Som regel holder de tankene sine for seg selv, men av og til slipper de ut – slik de gjorde i statsministerens landsmøtetale i år.

Dessverre er det en sykdom som pleier å gå over etter ganske kort tid i opposisjon.

 

 

 

4 kommentarer
    1. Det er nå engang slik at alle, og da mener jeg absolutt alle, politikere har store problemer med å forholde seg til å si hva de skal gjøre selv istedenfor å rakke ned på hva alle andre har gjort eller kommer til å gjøre. Tror Jens, Erna, Siv og alle de andre ville bli overrasket over hvor dritt lei “folket” er av å høre på beskyldninger…

    2. Tror Høire bommer stort, de har nå trekt inn alle piggene, å fremstår i media som en mild avart av AP. Jeg tror at et regjeringsskifte kan føre til at folket reiser seg i protest og forlanger at Forsvaret avsetter en Høireregjering. Media og verdensopunionen kommer til å sie at dette ikke var et kupp, men at det var et nødvendig skritt for at landet ikke skulle falle inn i et reaksjonert og facistisk spor.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg