“Kompromiss er et av de vakreste ordene vi har”, skrev Thorvald Stoltenberg i et innlegg i Dagbladet sommeren 2017.
Jeg kom i tanker om dette innlegget da jeg fulgte den dramatiske avslutningen på bompengestriden i regjeringen. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, og som statsministeren selv har sagt, var ikke håndteringen av denne saken et eksempel til etterfølgelse. For oss som bare har sett det fra utsiden, er det ikke mulig å vite nøyaktig hva som gikk galt underveis. Men at noe gikk galt, virker temmelig åpenbart. Saken kunne og burde vært løst raskere og på en bedre måte.
Likevel endte det altså med at de fire regjeringspartiene fortsatt holder sammen, og at de, riktig nok under press, ble enige om et kompromiss.
Mange lurer nå på hva denne saken vil ha å si for det fortsatte samarbeidet i regjeringen. Noen forsøker også å gjøre seg litt morsomme på min bekostning, fordi jeg tidligere har skrevet om “Erna Solbergs metode”, der jeg beskrev hvordan Solberg har ledet sin regjering på en annen måte enn særlig Jens Stoltenberg gjorde og hva som har vært hennes intensjoner med å gjøre det.
Jeg vet ikke om Solbergs flertallsregjering overlever til 2021 og/eller om det overhodet kan være mulig å vinne stortingsvalget en gang til. Men generelt er det min oppfatning at de som til stadighet spår at regjeringer vil gå i oppløsning, noe som skjedde utallige ganger under den rød-grønne regjeringen, veldig ofte tar feil. Det er som regel mer som taler for å forbli i regjering – og mer som binder koalisjoner sammen – enn det kan se ut som fra utsiden. Mediene oppsøker ofte konflikt og uenighet – og de oppsøker de personene i partiene som er mest kritiske til samarbeidet – og dermed får ofte publikum et feilaktig inntrykk.
Det er et faktum at Solberg-regjeringen har ledet regjeringens arbeid på en annen måte enn Stoltenberg gjorde. Det kan interesserte, inkludert Dagsavisens Lars West Johnsen og Sigrun Aasland i Agenda, lese om her – og høre mer om både her og her.
Om Solberg greier å videreføre denne arbeidsformen når hun nå leder en flertallsregjering, eller om hun for eksempel må begynne å bruke underutvalget (mye) mer, gjenstår å se. Det har garantert blitt vanskeligere, men det er ikke sikkert at det er blitt umulig å videreføre en arbeidsform der mye foregår i plenum, og der man i det lengste unngår for mye av en kultur der partiene i regjering hele tiden forhandler.
At det er skarpe konflikter og uenighet i en regjering er uansett ikke nytt. At det er flere og mer komplekse konflikter når det er flere partier i regjering enn når det er ett eller to partier, er heller ikke nytt. Den som vil få et innblikk i de mange og harde konfliktene som utspant seg i Stoltenberg II-regjeringen, kan for eksempel lese Kristin Halvorsens bok “Gjennomslag”, skrevet av Lilla Sølhusvik. Å lese den boken er, spøkefullt sagt, som å delta i et åtte års basketak med Jens Stoltenberg.
Det nye med den konflikten som vi så utspille seg på fredag, var derfor ikke at partiene var uenig eller veldig opptatt av ikke å tape ansikt overfor sine egne velgere, men at den utspant seg midt i en valgkamp og derfor var ekstra uheldig, og at den til slutt ble løst ved at statsministeren stilte et ultimatum.
Så la meg vende tilbake til Thorvald Stoltenberg, som altså på slutten av livet fremhevet betydningen av at politikere har evnen og viljen til å inngå kompromiss. Han mente nok ikke at den beste veien frem til et kompromiss bør være så konfliktfylt som den var i dette tilfellet. Men hvis vi et øyeblikk ser bort fra det, er jeg enig med Stoltenberg.
Jeg tror vi skal være veldig glade for at vi har politikere som er villige til å streve så mye – og av og til ofre mye – for å inngå kompromisser. I land hvor man ikke greier det, blir stemningen ofte uforsonlig, og man greier ikke å løse problemer.
Å inngå kompromisser har ofte en kostnad. Det er blant annet ikke så lett å peke på klare vinnere og tapere. Vinneren er gjerne fellesskapet og helheten, og at vi får en stabil og løsningsorientert styring av landet. Taperen kan være partiene, som ikke får markert seg nok.
Det er naturlig at opposisjonen i Norge nå – midt i en valgkamp – kritiserer bompengestriden i regjeringen.
Men det er verdt å merke seg at en fremtidig rød-grønn regjering får det minst like krevende: Partier, som i mange saker står langt fra hverandre, må samarbeide og inngå kompromisser. Og det har ikke blitt lettere med årene: Med flere partier og større grad av fragmentering blir oppgaven med å “bære staur” enda vanskeligere enn den var. Derfor skal vi være takknemlige for at politikerne våre faktisk prøver.
Kompromissene blir ikke alltid bra. Regionreformen, for eksempel, står ikke frem som noe lysende eksempel. Og det er et problem i oljelandet Norge at kompromisser kan bli veldig dyre.
Men i det store og hele blir resultatet bedre av at vi har politikere og partier som samarbeider og inngår kompromisser enn om de ikke gjorde det.
Det hadde Thorvald Stoltenberg rett i.
