Det virker faglig uklart om vi nå er inne i den andre bølgen av smitte.
Det som virker mer klart, er at vi er inne i en ny bølge av inngripende smittverntiltak på nasjonalt nivå.
I tillegg kommer de lokale smitteverntiltakene som, særlig i Oslo og Bergen, er meget strenge.
Det synes å være en viss, men antakelig overdreven, uenighet mellom Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, både om hvordan vi nå skal forstå smitte-situasjonen og hvilke tiltak som er nødvendige.
Til syvende og sist er det uansett en politisk beslutning hvilke smitteverntiltak som skal settes i verk, og når den beslutningen fattes, har regjeringen også fått råd fra departementenes embetsverk, samtidig som de har avveid ulike hensyn som det ikke er sikkert at hverken FHI eller Helsedirektoratet har vurdert.
Smittevernloven gir regjeringen anledning til å fatte raske og inngripende beslutninger uten å gå veien om Stortinget.
Slik må det nesten være når vi står i en slik krise, og regjeringen har selvsagt fått denne fullmakten av Stortinget..
Men ettersom tiden går må vi forvente mer uenighet – ikke nødvendigvis mellom fagmyndighetene, for de har vært uenige før – men i det politiske miljø, i deler av nærings- og samfunnslivet som rammes, og blant folk flest. I verste fall fører dette til stor uro (og i noen land opptøyer), sviktende legitimitet til beslutningene som fattes, og redusert tillit til myndighetene. I enkelte land florerer også konspirasjonsteoriene.
SVs ide om en etterfølgende parlamentarisk prøving av tiltakene som settes i verk, er derfor en god idé.
SV fremmet forslaget sitt allerede i midten av mai, og da var det kanskje ikke like påtrengende. Men når pandemien og de inngripende tiltakene nå varer så lenge, er forslaget blitt mer relevant.
Det kan godt hende at enkelte deler av forslaget bør forkastes, bearbeides eller justeres, og jeg er ikke enig med SV i at det er så opplagt at Sverige og Danmark bør trekkes frem som forbilder.
I Sverige har politikerne i foruroligende stor grad vært satt på sidelinjen, mens fagmyndighetene har hatt svært stor makt. Resultatene til nå, målt i antall døde, er dessverre svært dårlige.
Også i Danmark er resultatene, vurdert i antall døde, dårligere enn i Norge – men ellers ligner situasjonen og håndteringen mer på den vi har i Norge. Men den dialogen som har vært mellom de danske partiene, og som SV viser til, har etter min vurdering ikke vært vellykket. Det har vært stilt svært sprikende krav til hva slags tiltak som trengs, mens regjeringen, med Mette Frederiksen i spissen, i virkeligheten har bestemt det meste.
Dersom SVs forslag om en etterprøving vedtas, vil selvsagt også de norske partiene forsøke å markere seg med forslag til alternative og antagelig ganske sprikende forslag. Fordelen er at det til slutt må fattes et vedtak. Da vil også de som stiller seg bak vedtaket, bære medansvar for de innførte tiltak.
Baksiden av medaljen kan være at enkelte partier faller for fristelsen til å ikle seg en form for lettvint ansvarsfraskrivelse. Det tyngende ansvaret legges på regjeringen – mens opposisjonspartier kan hevde at de ville gjort noe annet, samtidig som ingen kan kontrollere hvilke resultater det ville gitt. Men en slik situasjon kan like gjerne oppstå nå når regjeringen selv fatter alle beslutninger uten en prøving i Stortinget etterpå.
SVs forslag ligger nå til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomite, og det skal avgis innstilling 3. november. Foreløpig dato for behandling i Stortinget er satt til 12. november.
En langvarig koronasituasjon, med omfattende og inngripende tiltak, er svært vanskelig for mange. Økt uro og polarisering blant partiene og i befolkningen vil gjøre vondt verre. Det er en fordel om de tiltakene som gjennomføres, og de som fatter beslutninger om inngripende tiltak, har tillit og legitimitet.
Derfor bør SVs forslag om en parlamentarisk prøving vurderes positivt.