Et av de mest populære temaene på konferanser rundt om i landet nå er “fremtidens arbeidsliv”. Mange er bekymret, og mange lurer på hvordan det skal gå med den norske arbeidslivsmodellen. Det er truende skyer i horisonten – med eldrebølge, sosial dumping, roboter og digitalisering, en fallende sysselsettingsandel blant unge menn og, for ikke å forglemme, færre som vil fagorganisere seg.
Hvis færre bedrifter og arbeidstakere er organisert, blir det vanskeligere å opprettholde vår arbeidslivsmodell, som blant annet er basert på koordinerte lønnsforhandlinger og et trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen.
Et tilbakevendende tema på disse konferansene er derfor hva arbeidstakerorganisasjonene kan gjøre for å være mer attraktive og tiltrekke seg nye medlemmer. Kan de redusere kontingenten? Bør fradraget for kontingenten økes? Kan de tilby nye tjenester? Kan de gjennomføre spesielle rekrutteringstiltak rettet mot for eksempel unge mennesker eller innvandrere? Kan de gjøre noe for mennesker som har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn en vanlig fast ansettelse? Eller kan de bli mer oppmerksomme på “insider/outsider”-problematikken, det vil si at det kan være interessekonflikter mellom de som allerede er medlemmer og innenfor arbeidsmarkedet og de som står utenfor både organisasjonen og arbeidslivet?
Og hva med LO? Kan det tenkes at noen rett og slett syns det er vanskelig å være medlem av en organisasjon som nærmest har limt seg fast til ett bestemt parti?
Jeg har, i likhet med mange andre, stor respekt for den nye LO-lederen, som virker svært dyktig. Man samtidig må jeg innrømme at jeg av og til har problemer med å se forskjell på han og Arbeiderpartiets leder. Eller sagt mer presist: LO-lederen opptrer ofte som om han er leder i Arbeiderpartiet. Og det interessante er at han gjør det med stor autoritet. I et intervju i Dagens Næringsliv et par dager etter valget gikk han nærmest inn i rollen som partiets leder. Han stilte krav til Venstre og KrF, og alt han sa om Arbeiderpartiet skjedde i “vi”-form: “Vi gjorde alt vi kunne for å velte den borgerlige regjeringen…”. “Det er et samlet (Arbeider)parti som står bak strategi og veivalg.” “Nå vil jeg høre hvordan Ap-politikere fra hele landet opplever situasjonen, så får vi bli enige om hvordan vi skal gripe dette an.” Og: Han synes det er for tidlig å konkludere om hvorfor Arbeiderpartiet gjorde et elendig valg. “Nå får vi sette oss ned for å analysere resultatet og dra lærdom av hva vi skulle gjort annerledes”.
LO-lederen er riktig nok medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, men det er likevel interessant at han identifiserer seg mer med “vi i Arbeiderpartiet” enn med “vi i LO”.
Det virker som om analysen LO-lederen refererte til, nå er gjennomført, og at LO-lederen er fornøyd. LO har nemlig gjennomført en ettervalgsundersøkelse blant sine medlemmer, og ifølge Gabrielsen er det “veldig tydelig at LOs medlemmer ønsket seg et nytt flertall og en ny regjering”. LOs medlemmer stemte nemlig “klart for en ny regjering”. Og for riktig å gni det inn får vi vite at “Høyre og Frp gikk tilbake nesten 10 prosent (skal være prosentpoeng – min anm.) til sammen fra 2013”, og at “over 70 prosent (med MDG og Rødt – min anm.) av LO-medlemmene stemte på partiene som vil bytte ut dagens regjering”.
Ikke noe av dette er direkte feil. Problemet er bare at det etterlater inntrykk av en LO-ledelse som har problemer med å opptre uavhengig og foreta den selvransakelsen som situasjonen kunne kreve. For ved litt nærmere ettersyn er det flere sider ved LOs ettervalgsundersøkelse som burde mane til ettertanke for noen hver. Her er noen av dem:
Bare 38,4 pst av LOs medlemmer stemte på Arbeiderpartiet. Det er en tilbakegang – etter fire år i opposisjon – på over sju prosentpoeng. Man skulle tro det var dramatisk for en organisasjon som har bevilget mange millioner til Arbeiderpartiets valgkamp, og som nærmest fremfører seg i symbiose med dette ene partiet.
14,7 prosent av LOs medlemmer stemte på Høyre. Det er faktisk en fremgang, selv om den er helt marginal. (Oppdatert: Tallet skal være 14,2 prosent, dvs. at det er en marginal nedgang fra 2013, da tallet var 14,7 prosent.)
Fremskrittspartiet skåret 8,5 prosent, og det er en betydelig tilbakegang fra 17 prosent i 2013. Men personlig tror jeg dette må sees i sammenheng med en nesten tilsvarende fremgang for Senterpartiet – fra 6,9 til 12,8 prosent. Det tror jeg, dels fordi disse to partiene i den lange valgkampen nesten skiftet rolle som det mest systemkritiske og populistiske opposisjonspartiet – dels fordi dette er de to mest innvandringskritiske partiene vi har i Norge.
Det er nemlig også interessant å merke seg hvilke saker LOs medlemmer mener var avgjørende for deres stemmegivning, som var arbeid (16 pst.), innvandring (14 pst.) og skatt (11 pst.).
Og: LOs medlemmer mener at ikke noen av partiene hadde arbeid som sin viktigste sak, hvilket vel vil si – hvis jeg forstår undersøkelsen rett – at denne saken heller ikke har beveget LO-medlemmene i noen spesiell retning. Når det gjelder innvandring og skatt, derimot, mener de at det var henholdsvis Frp og Høyre som “eide” disse sakene og lyktes best. Arbeiderpartiet skåret, ifølge LO, dårligst på spørsmålet om gjennomslag for budskapet i de tre sakene som ble oppfattet som viktigst for Arbeiderpartiet (det er mulig dette skal være “for LO-medlemmene” – min anm.) gjennom valgkampen. KrF og Venstre skåret også dårlig, men det er jo, tross alt, mindre oppsiktsvekkende.
Og for å avslutte med dette: Arbeiderpartiet fortsetter å falle i oppslutning blant LO-medlemmene etter valget – mens Sp, Høyre og SV (eller Rødt – LOs oppsummering er her litt uklar – min anm.) får økt oppslutning.
Så for å vende tilbake til utgangspunktet: Overskriften på denne saken, som ligger på LOs hjemmesider, er at “LO-medlemmene stemte klart for ny regjering”, og at dette, ifølge LO-lederen, er “veldig tydelig”.
Jeg er kanskje litt mer i usikker på hvor tydelig dette er – og litt mer sikker på at vi her berører et av LOs problemer, dersom organisasjonen fortsatt ønsker å være en stor og betydelig organisasjon.
