I Norge er det ikke forbudt å ta sitt eget liv.
Vi har heller ingen dominerende religion eller kirke som mener at selvmord er en synd som vil føre til helvete.
Vi snakker stadig mer åpent om selvmord. Mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, snakker om det. Venner og familiemedlemmer snakker om det når en nærstående har tatt livet sitt. Ari Behns datter Maud Angelica imponerte og rørte alle med sin tale i farens bisettelse.
Det er veldig mye godt å si om denne åpenheten, men fagfolk ber også om at vi og mediene er varsomme. Selvmord kan smitte, det vil si at venners selvmord eller mye omtale av selvmord, kan føre til at også andre settes på tanken. Blir selvmordet fremstilt som noe heltemodig eller gloriøst, kan kanskje smitteeffekten være enda større.
Selvmordet reiser mange etiske spørsmål, og det viser seg at mange av dem som har forsøkt å ta sitt liv – og dermed helt sikkert også mange av dem som har greid å ta sitt liv – har tenkt over disse etiske problemstillingene på forhånd. Er det feigt å begå selvmord? Er det dårlig gjort overfor de etterlatte? Eller er det helt motsatt, fordi man befrir de etterlatte for en byrde? Slike spørsmål – og mange andre – er også til stede hos dem som er psykisk syke når de vurderer å ta livet sitt, og det er det mange som er.
Blant dem som ønsker å ta sitt eget liv, er det sikkert noen som av ulike grunner ikke får det til.
Bør man da kunne søke statens hjelp?
Det kunne jo være en slags liberal tanke: At siden alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og har rett til å ta livet sitt, så må denne retten også gjelde for dem som ikke selv greier å gjennomføre et selvdrap, for eksempel fordi de er for syke.
Men det er noe som skurrer.
For selv om det ikke er forbudt å ta livet sitt i Norge, og selv om det er forståelig at enkelte vurderer å gjøre det eller faktisk gjør det, så er det ikke noe vi er glade for eller ønsker at skal skje. At noen prøver å begå eller begår selvmord anses vanligvis som en tragedie eller i det minste som noe som er veldig trist, både for den som (nesten) mistet livet og for de etterlatte. Det er som Maud Angelica nesten ropte ut i talen sin: Det finnes alltid en utvei, selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan og vil hjelpe. Du kan få hjelp og ting kan bli bedre. Alle i denne verden fortjener kjærlighet og glede. Det gjør også de som har gått igjennom for eksempel psykisk sykdom, selvskading, dårlig selvfølelse eller selvmordstanker.
Helsevesenet er der for å hjelpe deg til å leve og for å gjøre livet så levelig som overhodet mulig – ikke for å avslutte livet ditt. Etter at Ari Behn døde, florerte det av råd og tips i mediene om hvilke krisetelefoner vi kunne ringe og om hvordan vi kan forebygge selvmord. Vi har handlingsplaner og nullvisjoner når det gjelder selvmord, og det er legitimt å bruke tvang, selv overfor personer som vet hva de gjør.
Og det er mer som skurrer.
De som taler for å innføre aktiv dødshjelp i Norge, har nemlig ikke tenkt å innføre en rett for alle til å få avsluttet livet. De har, tvert om, tenkt å gi denne rettigheten til bare noen ytterst få. På Politisk kvarter i dag forklarte Unge Venstre-leder Sondre Hansmark hvordan det ville være, hvis vi for eksempel innfører den såkalte Oregon-modellen. I Oregon tillates legeassistert selvmord, dersom følgende forutsetninger er til stede:
- Pasienten skal være 18 år eller eldre, og bosatt i delstaten Oregon.
- Pasienten skal ha forventet levetid kortere enn seks måneder.
- Pasienten skal være samtykke-kompetent (ikke ha alvorlig demens eller sinnslidelse).
- Pasienten skal ha uttrykt ønsket om å få hjelp til selvmord minst to ganger muntlig med minst 15 dagers mellomrom, og skal i tillegg ha gitt en skriftlig forespørsel om dette.
- Pasienten skal være vurdert av minst to leger som skal være enige om at pasienten fyller ovennevnte kriterier.
Legeassistert selvmord er noe annet enn eutanasi – og rimer mer med det resonnementet jeg har lagt til grunn i dette innlegget. Et legeassistert selvmord er, bokstavelig talt, en hjelp til å begå selvmord ved at legen fremskaffer de medikamentene du må ta for å dø – mens eutanasi betyr at legen selv tar livet ditt.
Men – hvis man mener at det er mest liberalt å tillate aktiv dødshjelp: Hvorfor er det feil å ville ta livet sitt når man er 17 år eller har to eller 10 år igjen å leve? Hvorfor skal ikke også de få bestemme over sin egen kropp? Som Vårt Land var inne på forleden: Hva er så liberalt ved at staten har så mange meninger om hva som er et leveverdig liv og hva som ikke er det?
Et viktig argument som brukes av dem som vil innføre aktiv dødshjelp, er at de vil befri oss fra lidelse. Men som lege og Venstre-politiker Tina Shagufta Kornmo sa i den samme debatten: Helsepersonell er opplært til å forsøke å ta vare på livet – ikke til å avslutte det – og derfor gjøres det også store fremskritt når det gjelder smertelindring. Forestillingen om at mange mennesker dør på en “uverdig” måte og med store smerter, blir derfor – heldigvis – stadig mindre riktig. Vi kan på en måte si, også til disse menneskene, som Maud Angelica sa til dem som sliter med psykiske problemer: Det er folk der ute som kan og vil hjelpe!
Dette betyr ikke at det ikke finnes situasjoner hvor det er forståelig at noen hjelper en som ønsker å dø. Det er dette vi ofte forbinder med uttrykket barmhjertighetsdrap eller medlidenhetsdrap. Også slike drap er forbudt i Norge, men både i Norge og andre land har domstolen vist at den kan dømme noen skyldig uten å ilegge dem straff. Det kan for eksempel dreie seg om ektefeller, der den ene, under svært spesielle omstendigheter, har hjulpet den andre med å dø.
Alle land som innfører former for aktiv dødshjelp, innfører også kriterier for når det skal være tillatt, slik Oregon-modellen er et uttrykk for. Men det er også en sikker erfaring at kriteriene eller praksisen sklir ut, og at det gradvis er flere som får hjelp til å dø, og at det også gjelder mennesker som ikke er såkalt samtykke-kompetente, for eksempel barn. Og jo mer man går i den retningen, jo mer begynner det å minne om den praksisen jeg innledet med – nemlig at alle som ønsker å ta livet sitt, men som ikke greier eller ønsker å gjøre det selv, kan få hjelp fra staten.
Den internasjonale rettsutviklingen kan gi noen indikasjoner på at det er i den retningen det går.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har forlengst gjort selvmordet til en menneskerett og mener at det må få noen konsekvenser.
I Sveits, der assistert selvmord praktiseres, gir det myndighetene en plikt til å hjelpe mennesker med å begå selvmord.
Andre land kan sette andre grenser og fortsatt tillate at det gripes inn overfor en person som ikke er klar over konsekvensene av et selvmordsforsøk. Eller som det blir sagt i dette oppslaget fra 2011: Det er neppe et brudd på menneskerettighetene at man forsøker å stanse en person som forsøker å begå selvmord.
Så hva er da til slutt forskjellen på selvmordet – og det assisterte selvmordet?
Er det første et rop om hjelp til å leve – og det andre et rop om hjelp til å dø?
Eller blir retten til selv å bestemme når vi skal dø så absolutt at det til slutt blir forbudt å forsøke å stanse eller hjelpe en som prøver å begå selvmord?
Og skal vi ha en nullvisjon for selvmord, samtidig som vi åpner for at helsevesenet skal hjelpe oss med å begå selvmord?
Oppdatert 5.3.: Noen har innvendt mot dette blogginnlegget at jeg sauser sammen fysisk sykdom og psykiske lidelser, og at aktiv dødshjelp bare vil gjelde fysisk sykdom (og eventuelt bare der det er forventet en snarlig død). Men dette stemmer ikke. Noen land tillater aktiv dødshjelp på psykisk syke, og i noen land bare skjer det, fordi det sklir ut. I Norge er det delte meninger, og foreningen Retten til en verdig død har ikke tatt stilling. Ledende talspersoner for å innføre aktiv dødshjelp i Norge mener at det også må omfatte mennesker som er alvorlig deprimerte.
Flere partier diskuterer nå om de skal programfeste rett til aktiv dødshjelp. Venstre er ett av dem.
Men det er ikke lett å tenke klart og prinsipielt om så vanskelige spørsmål.
Det i seg selv bør mane til ettertanke og stor varsomhet.
