Partiet Rødt har fått ny leder.

Bjørnar Moxnes, som fremstår som en dannet, sympatisk og dyktig partileder, skal forsøke å gjøre det hans forgjenger, Turid Thomassen, ikke greide: Han skal forsøke å stjele stemmer fra venstresiden i Ap og særlig fra SV, som strever med å være ansvarlig regjeringsparti.

Foreløpig vet vi ikke om Moxnes lykkes. Det vi vet, er at han allerede har lyktes ganske godt med å profilere seg bedre enn Thomassen greide. Han er allerede i ferd med å bli fast gjest i Dagsnytt 18 og NRKs Søndagsavisa.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det har fremstått som litt av en gåte at partiet Rødt – etter nesten syv år med SV i regjering – ikke har greid å profitere noe på den misnøyen som, mer eller mindre naturlig, oppstår i egne rekker når et ytterparti som SV må bevege seg mot sentrum og inngå kompromisser i regjering. Rødts danske søsterparti, det kommunistiske Enhetslisten, har vokst voldsomt som følge av misnøyen med det danske SF og, etter hvert, også de danske sosialdemokratene. I dag skårer Enhetslisten ca. 14 prosent på meningsmålingene, mens sosialdemokratene bare er litt større og derfor ligger på et historisk bunnivå. SF kan snart telle sine prosenter på en hånd. Turen nedover, både for SF og partilederen Villy Søvndals popularitet, har gått i hurtigtogsfart.

En av de viktigste forklaringene på Enhetslistens suksess, er partilederen. Den unge og sjarmerende Johanne Schmidt-Nielsen ligner alt annet enn de gammelkommunistene hun de facto representerer. Hun har greid å gi Enhetslisten et ungt, radikalt og friskt image – og det er antagelig denne oppskriften partiet Rødt nå håper å kunne følge med Moxnes i ledelsen.

Problemet er bare at danskene antagelig ikke aner hva Enhetslisten i virkeligheten står for. Avisen BT presenterte forleden en “Enhetsliste-quiz”. Quiz’en inneholdt 10 påstander som var hentet fra Enhetslistens prinsipprogram, men hvorav tre var falske. Spørsmålet var om leserne – og tre intervjuobjekter som overveide å stemme på Enhetslisten – greide å gjette hvilke det var. Poenget var selvsagt at alle påstandene var så ville at det var umulig å finne ut hvilke av dem som var falske. Er det f.eks. riktig eller galt at Enhetslisten har programfestet at den private eiendomsretten skal oppheves, at overklassen gjennom revolusjon skal fratas sin maktmidler, at politiet og militæret skal nedlegges, og at alle skal ha det samme i lønn? Det er ikke godt å vite, hvis man ikke vet!

BTs oppslag er nok en reaksjon på at de færreste hittil har giddet å bry seg om hva Enhetslisten egentlig står for og mener. Det samme kan vi nok vente oss i Norge når det gjelder partiet Rødt. Så lenge det er et lite parti, som mange journalister ovenikjøpet har sympati med, vil nok Moxnes få få kritiske spørsmål. Men dersom det kommer tegn til at partiet lykkes med sin strategi og begynner å vokse, må også Moxnes få beskjed om å forklare seg.

Som jeg har skrevet på bloggen min før, har SV, siden partiet ble etablert, tatt noen syvmilssteg mot høyre. Partiet har gått en lang vei fra den gangen Erik Solheim, som partileder, nærmest kasserte partiets sosialistiske og virkelighetsfjerne prinsipprogram på direkten – til Bård Vegar Solhjell på siste ordinære landsmøte, riktig nok til en viss motstand, fikk vedtatt et prinsipprogram som for godt forankret SVs ideologiprogram i det liberale demokratiet.

Også Rødt har, under sine ulike merkelapper og navn, vært mye lenger unna demokratiet enn partiet er i dag. Men fortsett gjenstår det svært mye før partiet omfavner det liberale demokratiet.

I Rødts prinsipprogram kan vi bl.a. lese at partiet vil innføre kommunisme, at revolusjon er nødvendig, og at partiet vil avskaffe kapitalismen og den private eiendomsretten. Arbeiderklassen skal overta “styringa av samfunnet ut fra sine interesser”, og den skal gjøre staten til sitt redskap, og deretter la staten overta “styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale instiutsjonene”. Borgerskapet skal avvæpnes (sic!), og “folket” skal ta kontroll over militærmakten. Og det skal selvsagt innføres planøkonomi, men nå – i en moderne versjon – ved hjelp av IT!

Ifølge Rødt står den “grunnleggende motsetningen i samfunnet” mellom “borgerskapet og arbeiderklassen” – og delvis også mellom borgerskapet og fiskere og bønder. Arbeiderklassen skal nemlig alliere seg med fiskerne og bøndene, fordi også disse gruppene har interesse av “revolusjon og sosialisme”.

Når man leser Rødts prinsipprogram, kan man ikke la være å lure på om man selv tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Det kan jo være ganske avgjørende for ens fremtid. At jeg ikke er fisker eller bonde, vet jeg – men tilhører jeg borgerskapet eller arbeiderklassen?

Såvidt jeg kan forstå, er jeg en del av arbeiderklassen. Det virker som Rødt definerer alle arbeidstakere, både i offentlig og privat sektor, som en del av arbeiderklassen, og at arbeiderklassen også, i stigende grad, omfatter yrker som tidligere ble regnet som “sjølstendige mellomlag”, dvs. “akademikere, kulturarbeidere, rådgivere osv”. Også First House-rådgiverne er altså muligens en del av arbeiderklassen nå.

Man kan le av Rødts program. Det er livsfjernt, dogmatisk og totalitært i tanken, og det vil, hvis det gjennomføres, føre til mindre og ikke mer demokrati. Men den dagen partiet eventuelt begynner å vokse, må også dette partiet få noen kritiske spørsmål. At partiet skal vokse, slik Enhetslisten har gjort, fordi ingen vet hva partiet egentlig står for, er ikke spesielt demokratisk.

Når det gjelder min egen skjebne i Rødts idealsamfunn, er forresten den sikret – enten jeg tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Som “honorar” for et foredrag jeg en gang holdt for RV, fikk jeg nemlig et diplom, der det sto at jeg ville bli spart når revolusjonen kom.

Det var humoristisk, selvsagt – men sikkert også et tegn på at ikke engang partiet selv tror helt på sitt eget program.

Det gjør det ikke mindre nødvendig å konfrontere ledelsen med programmet.