Heksejakt på andres eller egne ytringer?

I Stortinget mandag ba statsministeren om at “vi ikke starter en heksejakt på ytringer” etter tragedien i Regjeringskvartalet og på Utøya.

Mange vil følge denne oppfordringen, men ikke alle. Magnus Marsdal i Manifest er en av dem, som, i Dagsnytt 18 i går, viste at han ikke vil gjøre det. Han hevder riktig nok at han ikke vil legge begrensninger på ytringsfriheten, og at han ikke vil gi noen andre enn gjerningsmannen selv skylden for den udåden som er begått. Men han gir seg ikke med det. Han sier også at det ikke lenger bør være “lov” å si at man frykter eller er imot islams eller muslimenes innflytelse i Europa. Han oppfordrer til “selvransakelse”, men mener ikke at han skal ransake seg selv. Det er det andre som skal gjøre.

Marsdals strategi, som er å stemple meningsmotstanderes ytringer i kjølvannet av tragedien, vil garantert ikke lede til en bedre debatt. Selv tror jeg det er langt mer fruktbart at alle går i seg selv fremfor å peke på andre.

La meg gi et eksempel på det:

Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, har ofte blitt beskyldt for å smykke oss med pene ord om toleranse og med ord som “avsky” overfor dem som mener noe annet og har et annet “menneskesyn” enn oss. Sist jeg så et eksempel på det, var da en eller flere biskoper bare skrek “Avskyelig!” i forbindelse med diskusjonen om Stiklestad.

Jeg syns kritikerne har et poeng. Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, må bli flinkere til å gi våre positive holdninger et innhold som er basert på kunnskap. Vi må forsøke å møte både reelle bekymringer og virkelige problemer og ubegrunnet frykt, overdrivelser og grunnløse påstander med mer kunnskap om de faktiske forhold. I Civita har vi forsøkt å gjøre det, bl.a. ved å utgi en serie notater med fakta om innvandringen og integreringen i Norge.

Hvis vi løfter blikket og ser utover oss selv, både i tid og rom, vil vi se at vi igrunnen alle er etterkommere etter innvandrere.

Mennesker har bestandig vandret for å skape seg et bedre liv. Mennesker flytter fra mindre velstående til mer velstående land. De flykter fra krigssoner til fredeligere soner. De reiser fra utarmet jord til jord som kan dyrkes. De reiser fra steder med arbeidsledighet til steder hvor det er muligheter for jobb. De flykter fra undertrykkelse til frihet. De forflytter seg fra områder hvor det er umulig å se for seg en fremtid til steder hvor barna kan få en utdannelse. Og de flytter fra små leiligheter ett sted i byen til en større leilighet et annet sted i byen når de får mulighet til det.

Denne trangen til å ville forsørge seg og sine, til å søke de best mulige fremtidsutsiktene for sine barn, til å søke seg vekk fra ondskap og til det gode og til å oppleve oppdrift og fremgang, ja, den er så dypt menneskelig at den ikke bør forbause noen. Mennesker søker lykke, frihet og velstand – selvfølgelig!

Historisk har dette vært til stor fordel for verden. I lange perioder frem til ca. 1970-tallet har menneskene i vår del av verden kunnet bevege seg helt fritt, hvilket har ledet til en vekst og innovasjon uten sidestykke i verdenshistorien. Det betyr ikke at det alltid har vært problemfritt – lang derifra – men nettovirkningen har uten tvil vært en enorm velstandsøkning.

Siden 1970-tallet har det imidlertid vært en stigende motstand mot innvandring i de mest velstående landene i verden. Argumentene har variert, men i Norge og mange andre land har det stort sett kretset langs disse linjene:

1) Innvandrerne tar arbeidsplassene våre.

(En variant av dette argumentet er at innvandrerne bare får dårlige jobber (eller “drittjobber”) og dårlig betalt, og at vi derfor bedriver sosial dumping.)

2) Stor innvandring og en sjenerøs velferdsstat er uforenelig, og hvis vi må velge, velger vi velferdsstaten.

3) Vi har begrenset kapasitet til integrering.

4) Innvandring skaper forskjeller, og forskjeller skaper disharmoni og mindre sammenhengskraft og tillit i samfunnet.

5) Innvandring leder til islamifisering av samfunnet, fordi det kommer mange muslimer til vestlige land.

(En variant av dette argumentet er at muslimene bevisst arbeider for å overta og islamifisere våre samfunn, og at vi er utsatt for en konspirasjon.)

Disse argumentene har kommet fra både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Grovt sagt kan vi kanskje si at deler av venstresiden har vært mest opptatt av at innvandrerne “tar” fra oss jobbene og velferdsgodene våre, mens deler av høyresiden har vært mest opptatt av at de “tar” fra oss kulturen og  verdiene våre. Men både på venstre- og høyresiden har det hele tiden vært mange stemmer som har hatt en overveiende positiv holdning til migrasjon og intregrering og til globalisering og EU-samarbeid.

Jeg mener at det går an å møte alle de foran nevnte argumentene med saklig informasjon og saklige argumenter. Så fremfor å stemple disse synspunktene som intolerante, “avskyelige” eller illegitime på annen måte, bør de møtes med andre argumenter og andre syn.

Samtidig bør vi argumentere positivt for det som taler for innvandring. Det finnes både menneskelige, menneskerettslige og økonomiske argumenter som taler for en positiv holdning til innvandring. Dessuten er det så mye som går bra med integreringen at også det bør bedre frem.

Så for å oppsummere:

Hvis Bruce Bawer, Fremskrittspartiet, Hallgrim Berg, Hege Storhaug og document.no har begått feil: De kan helt sikkert tenke og reflektere over dette selv nå.

Og så kan vi, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. slik jeg har pekt på i denne bloggen.

 

10 kommentarer
    1. Bra skrevet, og det samsvarer delvis med endel tanker jeg har gjort meg selv om jeg overhodet ikke er noen autoritet på området.
      Tanker jeg har gjort meg er at dagens innvandringspolitikk gir fortrinn for innvandrere som er politiske flyktninger, nød og fattigdom. Det er selvfølgelig viktig at vi hjelper disse. På en annen side tror jeg disse flyktningene har mer enn nok med seg selv. De har traumer og en ballast som gjør at de søker sin egen kultur i et fremmed land. Dette bidrar muligens til en større avstand mellom etnisk norske og innvandrer(grupper) enn nødvendig.
      Derfor mener jeg at en mer liberal politikk, hvor det er mer rom for de som vil til Norge/Europa for å skape verdier og en bedre fremtid for seg selv. Disse har mye bedre forutsetninger for å bli brobyggere, siden de er avhengig av å kunne kommunisere og drive forretning uavhengig kultur. Kanskje vil det gi innvandrere med mindre ressurser en “tryggere” vei til å delta i samfunnet på en bro mellom kulturene? Forhåpentligvis vil det også være et bidrag til å bryte ned kulturelle skiller mellom etnisk norske og de ikke-vestlige.
      Som Clemet peker på her kommer gjerne innovasjon og verdiskaping i kjølvannet i en friere bevegelse over landegrenser. Dette har vært et viktig bidrag til vekst siden Norge ble en sjøfartsnasjon. Men i kontekst av et byråkratisk drevet velferdssamfunn er det mye som skal på plass før man er fullt integrert. De mest trengende innvandrere starter gjerne i denne enden av integreringsprosessen, og enkelte kommer kanskje aldri helt ut av den.
      Å delta i samfunnets verdiskaping gir tilhørighet, mestringsfølelse og bedret selvbilde. De som ikke deltar mister mye, uavhengig av kultur. Men er du i landet vil denne barrieren virke uoverkommelig ettersom tiden går og man befinner seg i det byråkratiske systemet. Samfunnsdeltagelse vil i alle henseende være positivt, og jo før man kan bidra jo bedre.
      Jeg håper, og tror, det jobbes med dette allerede og at det bare er underfokusert fra medienes side.

    2. Bra innlegg Kristin som setter fingeren på mange store problemer, men dessverre uten at du kommer i nærheten av løsninger på disse.
      Om dette skyldes at du ikke har ideer til løsninger, eller om det skyldes at du er redd for å bli misforstått og kanskje hengt ut av ytre venstre eller høyeresiden. Det skal være usagt.
      For min del avstår fra å delta i denne type tannløse debatter.
      Men så er jeg da bare en gammel liberal berserk

    3. At meningsmotstandere møtes med “avskyelig” og “jeg blir kvalm”, “forferdet” osv. er ikke spesiellt nytt fra venstresiden.
      At det nå kommer til å bli motsagt med fakta er også usannsynlig.
      Det kommer til, som før, å bli motsagt med bakgrunn i egen overbevisning/ideologi.
      Virkeligheten vil bli tilpasset ideologien og ikke motsatt.

    4. Bare man ikke blir så opptatt av debattformen – dvs hvilke ord og begreper som kan brukes, hvilke vinkler og spørsmål som er konstruktive – at man “glemmer” innholdet i debatten!
      Selv i vår tid får keiseren nye klær. Nå hagler det med velmenende synspunkter på hvordan debatten skal føres – fra alle hold. Selvransakelse er vel og bra, påtvunget sensur mindre bra – og hvem skal sette grensene for vår ytringsfrihet?
      – “Aldri naivitet” sa statsministeren etter 22/7 – det er mye naivitet å svare for når det gjelder å ha en bred, åpen og fordomsfri samfunnsdebatt om hvilke samfunn vi vil ha.
      Norge er et annet samfunn idag enn før “innvandringen/flerkulturismen” tok til for alvor.
      Det betyr IKKE at jeg er “innvandrer- eller fremmedfiendtlig” – men man må være villig til å erkjenne at den økte innvandring – da spesielt fra muslimske/islamske kulturer – har medført ikke så rent få samfunnsmessige problemer.
      – Dårlig integrering, manglende evne/vilje/interesse/muligheter for å lære seg norsk og dermed erverve nødvendig kulturforståelse. Etc.etc.
      Ansvaret er to-delt, hvorav politikerne sitter med det største ansvaret, all den tid de slipper inn flere enn de kan integrere og tilpasse til det norske samfunnet. I tillegg klarer de ikke å få ut de som oppholder seg her ulovlig – (trosser rettslige vedtak etc) – begår kriminalitet/voldtekt og utfordrer det norske samfunn uten påtagelige konsekvenser.
      Det er naivt å tro at dette ikke irriterer/frustrerer den vanlige norske mann og kvinne.
      Å late som innvandringen utelukkende er en berikelse og “fornyelse” for landet er naivt. Den medfører også ulemper og representerer utfordringer både for demokrati og samfunn.
      Verdiene våre settes på prøve – og ytringsfriheten har allerede begynt å bli hes i stemmen og vaklende i ordene….
      I 1905 skal Christian Michelsen ha uttalt “at nå gjelder det å holde kjeft!” – idag tror jeg det er viktig og nødvendig at alle sider blir hørt og respektert i en debatt om samfunnsutviklingen. Om man hører til på høyre- eller venstresiden, så er man likeverdige deltagere av det norske samfunn.
      Jeg regner med at ingen vil påstå at en venstreorientert er mer verdt og et bedre menneske enn en høyreorientert?
      Det burde være av nasjonal interesse å få istand en bred politisk “plattform” når det gjelder asyl- og innvandringspolitikken. Ingen partier sitter med fasiten på disse vanskelige spørsmålene – og kunne man samles om et felles “veikart” – vil sjansene for å lykkes bli uendelig mye større.
      Hittil har flerkulturelle eller multikulturelle samfunn ikke vært synonyme med harmoni noen steder i verden, så utfordringen er stor – for stor for et enkelt parti eller en side i det politiske landskap. Her burde politikerne ta et felles ansvar for en definert, helhetlig og samstemt politikk.

    5. Heksejakten på ytringer som vi har sett gjentatte ganger i det fleste norske medier den siste uka er etter min mening et resultat av at de ekspertene som intervjues og som skriver kronikker og kaster seg inn i debatten i stor grad er personer med ståsted et stykke ute på venstresida i politikken.
      Resultatet som vi har sett, er at Gjerningsmannen plasseres trygt ute på høyresida politisk til tross for at han åpenbart kun hadde en sak: fientlighet til islam. Og når ble religionskritikk/religionshat noe som tilhører høyresida? Historisk sett er det vel nettopp venstresida som har gått i bresjen for slike synspunkter.
      Flere av disse kommentatorene har tidligere uttrykt sin fortvilelse over innvandringsdebatten som foregår på blogger og i nettavisene. Og her ser de endelig sitt snitt til å legge ned denne brysomme debatten en gang for alle. De må smis mens jernet er varmt og mens den moralske panikken er i høygir.
      I stedet for “mer demokrati mer åpenhet” som Stoltenberg tok til orde for, ser vi nå konturene av det stikk motsatte. Noe som dessverre ikke burde overraske de av oss som har lagt merke til hvordan den Stoltenbergske retorikk fungerer. (Det skal bli mer ytringsfrihet ikke mindre – om den nye blasfemiparagrafen).

    6. Du skriver :
      “Jeg syns kritikerne har et poeng. Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, må bli flinkere til å gi våre positive holdninger et innhold som er basert på kunnskap. Vi må forsøke å møte både reelle bekymringer og virkelige problemer og ubegrunnet frykt, overdrivelser og grunnløse påstander med mer kunnskap om de faktiske forhold.”
      Hvilken kunnskap har du å tilføre de som flykter fra det flerkulturelle samfunn i f.eks. Groruddalen. Jeg er dessuten overrasket over at du ikke allerede har flyttet til Groruddalen.
      Hva med heller å se på politisk dumskap istedet for ytringer.
      Man har friskt i minne at man forsøkte å revitalesere blasfemiparagrafen en stund etter Støres ynkelige knefall i forbindelse med noen tegnede karikaturer.
      Har ikke oversikt om hvordan det går i kampen
      for å tillate religiøse hodeplagg for dommere i norske rettsaler. Men det ville ta seg ut for “rettsstaten” Norge om dommere i den kommende rettsaken mot Breivik i sakens anledning hadde rett til å iføre seg turban eller noe annet.

    7. Så dette i Dagbladet og måtte bare finne bloggen og si vel talt! Jeg er selv møkk lei av alle disse bedrevitende selvgode moralens voktere, enten de er fra den ene eller andre kanten, som eliminerer enhver mulighet til debatt med sin hekseprossesslignende holdning.
      Takk!

    8. Clemet ønsker ikkje at nokon etter massedrapene skal tillate seg å kritisere den hatretorikken mot muslimar som teroristen støtta seg til og som kjem frå facistiske miljø på ytre Høgre. Slik kritikk er hets og heksejakt i følge Clemet……Så langt strekk altså den tiljubla ytringsfridomen seg for Clemet når nødvendig kritisk søkelys endelig blir forsøkt retta mot facistisk inspirert ideologi i Norge.

    9. Interessant hvordan AP har sluppet unna kritikk i Utøya saken. Har de hjelp av pressen? Manglende sikkerhet, manglende beredskap, forsinkelser i å få hjelp til øya, AUF leder som stikker av med den eneste ferja. Hadde dette vært et arrangement av hvilken som helst annen arrangør så hadde kritikken haglet. Prøv å arrangere en tilsvarende event i Norge. Det vil være krav til X antall vakter, nedre aldersgrense, fluktruter, medisinsk personell, sikkerhetsklarering og sjekk at folk ikke tar med seg farlige gjenstander etc. etc. Lista er laaang, men gjelder tydeligvis ikke når makthaverne selv arrangerer. Foreldre burde saksøke arrangøren for manglende sikkerhet.

    10. Heksejeger Clemet?
      Av Robert Wright
      Far i Groruddalen
      (Dette tilsvaret er trykket i Dagbladet søndag 7. august.)
      Kristin Clemets kronikk i Dagbladet torsdag starter med å sitere statsministerens oppfording om at “vi ikke starter en heksejakt på ytringer” etter tragedien som har rammet oss.
      Den innledende overskriften til Clemet er da også “Å stemple meningsmotstanderes ytringer i kjølevannet av tragedien vil garantert ikke lede til en bedre debatt.” Men det er akkurat det hun gjør.
      Først argumenterer hun for egne standpunkter. Så nevner hun noen av aktørene i debatten som hun tydelig markerer at hun er uenig med. Jeg er blant dem som nevnes og plasseres sammen med personer og grupper som politisk står meget langt fra meg. På denne måte både stempler og karakteriserer hun meg og mine standpunkter, uten å peke på hva som er galt i min argumentasjon.
      I motsetning til Clemet og de fleste andre i denne debatten, bor jeg med små barn i et område med stor innvandrertetthet. Jeg ønsker fortsatt å bo her. Jeg mener at mine fremmedkulturelle naboer skal få bo her. Samtidig ønsker jeg at de norskulturelle familiene må bli boende. Uten norskkulturelle familier blir det ingen integrering. Jeg står på fotballbanen og diskuterer inkludering. Jeg føler presset fra foreldre med ulik nasjonal bakgrunn om å stå på enda mer. Vårt ønske er et praktisk engasjement fra det politiske miljø.
      Jeg har aldri debattert innvandring, kun integrering. Likevel setter Clemet meg i bås med blant annet innvandringskritiske FrP og Document.no. Det er en frimodighet som også burde vært stoppet av Dagbladet, og som kunne karakteriseres sterkere. Gjennom sin listige form knebler hun i realiteten min yttringsfrihet. Uenighet om enkelttiltak er greit, men det er ikke akseptabelt i dagens virkelighet å etablere en selvautorisert dommerpraksis.
      Dommer Clemet finner sine argumenter i vurdering av statistikk. Hun snakker om vellykket integrering ut fra yrkesdeltagelse og utdanning. Jeg argumenterer ut fra hva som skjer i et nabolag hvor man lever i flere ulike verdener. Jeg mener den grunnleggende samfunnsenhet er familien, og at det er familiene som må integreres med hverandre. Segregeringen fortsetter å øke. Er det dette Clemets ønske?

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg