Norsk skole – og Oslo-skolen i særdeleshet – preges visstnok av “testhysteri”, ifølge kunnskapsministeren.

Det er en interessant påstand, som fortjener en nærmere dokumentasjon.

Ifølge opplæringsloven har elevene i norsk grunnskole krav på minst 190 skoledager i året. Over 10 år betyr det at de har krav på (minst) 1900 dager. Nasjonale myndigheter stiller også krav til hvor mange timer elevene skal få i det enkelte fag, men kommunene står fritt til å tilby flere timer. Oslo kommune er blant de kommunene i landet som tilbyr flest ekstra skoletimer til elevene.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Av de (minst) 1900 skoledagene norske elever får i den 10-årige grunnskolen skal Oslo, med det nå gjeldende system, bruke 19 dager til “testhysteri”. Det betyr altså at ca. én – 1 – prosent av skoletiden går med til prøver og testing. I virkeligheten er det enda mindre, ettersom prøvene bare tar fra 40 – 90 minutter og altså langt fra en hel dag. I virkeligheten bruker man dermed ca en halv prosent av skoletiden på testing.

De 19 prøvene Oslo-skolen gjennomfører i løpet av 10 år i grunnskolen, kan deles i tre typer: Det er statlige obligatoriske kartleggingsprøver, nasjonale prøver og kommunale prøver, og de fordeler seg slik:

* Syv statlige kartleggingsprøver

* Åtte nasjonale prøver

* Fire kommunale Oslo-prøver (de ekstra fagene Oslo-elevene prøves i, er IKT og naturfag)

I tillegg kommer én statlig fastsatt eksamen til slutt.

“Hysteriet” knytter seg visst særlig til de fire ekstra Oslo-prøvene. Det kan dreie seg om til sammen ca. fem timer, tenker jeg, i løpet av de 10 årene elevene går på skolen.

Etter min mening virker det ikke direkte hysterisk å bruke ca. en halv prosent av tiden på skolen til prøver. Det medgår selvsagt også tid til øving og forberedelse til prøvene, men poenget med øving og forberedelse er jo å lære. Når man tar i betraktning at det man prøves i, stort sett er grunnleggende ferdigheter og basisfag som lesing, regning og engelsk, som man også trenger i all annen læring – ja, så høres det igrunnen enda mindre hysterisk ut. Det er faktisk meningen at elevene nå skal trene mer på lesing enn de gjorde før vi fikk nasjonale prøver og før Kunnskapsløftet ble innført. Meningen er at de også  skal lese bedre enn de gjorde før.

At det er potensielle problemer knyttet til testing, er gammelt nytt. Dårlige og hyppige tester kan skape såkalte teach to test-effekter og kan i overdreven grad  fjerne oppmerksomheten fra andre og kanskje like viktige fag og ferdigheter. Kombineres slike tester med uheldige incentiver for elever, lærere og ledere, kan konsekvensene bli verre. Det er selvsagt heller ikke bra, dersom de lærerne og lederne som bruker testene, ikke har den nødvendige kompetansen.

Det er lite som tyder på at vi har slike problemer i Norge. Prøvene og testene er selvsagt ikke perfekte, og det finnes selvfølgelig eksempler på at prøvene og bruken av dem ikke virker slik de skal. Det vil alltid være rom for forbedring. Men i det store og hele er det grunn til å tro at prøvene fungerer ganske godt i Norge, og at de er nødvendige.

Å lage gode prøver, som svarer til formålet med dem, er en stor faglig kunst. Heldigvis har vi gode faglige miljøer i Norge som står for utviklingen av prøvene.

Formålene er nemlig flere: De skal sikre skolen et bedre faglig og pedagogisk grunnlag for å organisere opplæringen og tilpasse den til den enkelte elev. De skal gi lærerne og skolen en mulighet til å vurdere hvorvidt det bør iverksettes tiltak, og de skal være et hjelpemiddel i underveisvurderingen. De skal kartlegge i hvilken grad elevenes ferdigheter er i samsvar med målene i læreplanen, og de skal gi informasjon til elever, lærere, foresatte, skolen, kommunen og nasjonale myndigheter som grunnlag for forbedringstiltak.

Sammen med internasjonale undersøkelser (som gir informasjon om norske elevers kompetanse i forhold til elever i andre land), brukerundersøkelser, tilsynsvirksomhet og omfattende forskning på utdanning, gir altså prøvene viktig kunnskap om norsk skole, som gjør at man kan sette inn tiltak, justere kursen eller omprioritere ressurser når det trengs.

For 10 år siden fantes bare en brøkdel av denne kunnskapen. Det gjorde at vi ikke visste mye av det vi vet i dag om elevenes faglige ferdigheter. Det betød også at vi hadde langt mindre muligheter til å sette inn tiltak i tide, dersom en elev f.eks. ikke greide å lære å lese. Og vi visste mye mindre om hva lærere, skoleledere og politikere gjorde for å få til forbedringer i norsk skole.

Det er nå tverrpolitisk enighet om at vi trenger kartleggingsprøver og nasjonale prøver i skolen. Det er også tverrpolitisk enighet om at kommunene skal ha frihet til f.eks. å tilby flere timer enn normen og til å ha egne kommunale tester, hvis de mener at de trenger det (men åpenbart ikke frihet fra å få kjeft av en statsråd hvis man benytter friheten). Det er også tverrpolitisk enighet om alle viktige elementer i Kunnskapsløftet nå – etter at SV gradvis har endret sin skolepolitikk. (Nå er det ikke engang anti-SV-politikk å nedlegge et stort antall grendeskoler og erstatte mange av dem med private skoler.)

Norge er et land hvor det forskes veldig mye på skolen. Det kan av og til virke litt forvirrende, fordi det kommer så mange skråsikre og tilsynelatende forskjellige “forskermeninger” på en gang. Motsatt gir det grunnlag for å si at vi vet veldig mye om norsk skole nå, og at vi derfor er mindre henvist til å basere oss på enøyde ideologer, anekdoter, rykter og anonyme påstander når vi skal gjøre oss opp en mening om norsk skole. Heldigvis.

Kunnskapsløftet er ennå ikke ferdig implementert. Det er politisk uenighet om gjennomføringen og om justeringer SV nå gjør i regjering.  Sett i stort er det altså likevel tverrpolitisk enighet om reformen.

Så langt ser den da også ut til å lykkes ganske bra – ikke med alt, men med mye. Professor Sten R. Ludvigsen, som leder arbeidet med evaluering av reformen, har bl.a. uttalt  følgende:

“Skal resultatene oppsummeres, så er det at vi ser mange positive tegn. Jeg tror Kunnskapsløftet har vært en meget god samfunnsmessig investering – og nødvendig for skolens utvikling. (…) Kunnskapsdimensjonen – hva elevene faktisk oppnår av kompetanse, altså læringsresultat, er mye kraftigere fokusert. Lærerne arbeider mer systematisk med elevvurdering. Kravene til ledelse i skolen (…) er kraftig økt.”

99,5 prosent av skoletiden brukes til andre ting enn prøver og testing. Men for at denne tiden skal kunne brukes til beste for den enkelte elev, trengs det kunnskap og informasjon om hvor elevene står, hva slags utfordringer de har og hvilken hjelp de kan trenge.

Derfor må vi også bruke litt av tiden på prøver.