Den personlige erfaring

I Dagbladet i går, og her på bloggen min, skriver Robert Wright at jeg har “stemplet” han og hans standpunkter, fordi jeg har nevnt ham som én av flere jeg er uenig med i innvandrings- og integreringspolitikken. Slik jeg forstår ham, mener han det er urettferdig at han står nevnt sammen med personer og grupper som politisk står ham meget fjernt – og han mener det er feil av meg å nevne ham uten at jeg samtidig sier hva som er galt med hans argumentasjon.

Hensikten med mitt innlegg i Dagbladet var ikke å stemple noen, men å forsøke å gi et bidrag til hva jeg selv kan gjøre for å skape en bedre innvandrings- og integreringsdebatt. Innlegget var ikke banebrytende akkurat, det skal sies, men jeg har fått mange positive tilbakemeldinger. Og bare for å ha det sagt: Jeg mener selvsagt ikke at Wright og de andre jeg nevner, er enige om alt – det burde være åpenbart. Det de har felles, er at de er uenige med meg – eller jeg med dem. Hva uenigheten med Wright dreier seg om, har jeg for øvrig redegjort for før – både i avisinnlegg og her på bloggen min.

Grunnen til at jeg skriver nå, er likevel ikke et ønske om å videreføre denne delen av debatten. Derimot vil jeg ta opp en side ved Wrights argumentasjon, som ikke er unik, men som, etter min mening, er problematisk.

Han skriver, slik han også har gjort før, at han “i motsetning til Clemet og de fleste andre i denne debatten”, bor i et område med stor innvandrertetthet. Han skriver videre at jeg argumenterer med statistikk, mens han argumenterer med det som skjer i et nabolag. Underforstått: Han har (eller antar at han har) en personlig erfaring som gjør ham mer meningsberettiget enn meg.

På den måten ligner han sin meningsmotstander Marte Michelet, som i sin artikkel Nå blir det personlig, som jeg har kommentert på bloggen min før, også argumenterte med sin personlige erfaring. De bruker samme argument, men kommer til forskjellig konklusjon: Wright lever med innvandrere og “vet” derfor at problemene er større enn mange tror. Michelet lever også med innvandrere og “vet” derfor at problemene er mindre enn mange tror.

Den personlige erfaring gir altså ikke noe fasitsvar.

Men viktigere: Er dette en konstruktiv debattform?

Jeg er sterkt i tvil om det.

Selvsagt er det slik at alle mennesker påvirkes av sine personlige erfaringer. Det sier seg selv. Det man lærer og erfarer, danner et svært viktig grunnlag for de holdningene man har og de standpunktene man tar. Det er noe umenneskelig over mennesker som ikke lærer av erfaring.

Spørsmålet er likevel om ens private erfaringer bør brukes som de facto ekskluderende argumenter i debatter om politikk og viktige samfunnsforhold? Eller sagt med andre ord: Er det slik at Michelets og Wrights personlige erfaringer skal tvinge deres med- og motdebattanter til å vise frem sine private “kort”, fordi det er disse “kortene” – og ikke andre argumenter – som gir legitimitet i debatten, og som gjør at man kan “nedkjempe” motstanderen, mens f.eks. statistikk eller annen kunnskap ikke er gyldig?

Jeg mener å huske at Knut Olav Åmås – i Dagsnytt 18 – var blant dem som argumenterte positivt for Michelets personlige stil i den nevnte artikkelen og sa at vi kunne trenge flere slike personlige fortellinger.

Jeg er veldig i tvil om det. Vi kan jo tenke over de mulige konsekvensene:

Kan man, dersom dette blir vanlig, delta i debatten om homofiles livsvilkår uten selv å være homofil, ha homofile i familien eller kjenne noen homofile?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om abort uten selv å ha tatt en abort, eller kanskje mange aborter, slik at man virkelig “vet” hva man snakker om – eller har noen i familien eller i vennekretsen som har tatt abort?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om surrogati, hvis man ikke selv er eller har vært ufrivillig barnløs, eller kanskje helst kjenner noen som har surrogatbarn, slik at man “vet” hvor vanskelig de har det – eller “vet” hvor gode foreldre de er?

Og kan man, med troverdighet, delta i debatten om muslimer i Norge, hvis man ikke selv er muslim, har muslimer i familien, i vennekretsen eller nabolaget – slik at man “vet”  hvordan virkeligheten for muslimer i Norge er?

Jeg har mange ganger, i møte med slike personlige argumenter, hatt lyst til å slå i bordet med mine egne personlige erfaringer. Tanken på at det skal utvikle seg til en slags konkurranse i personlige erfaringer – der andre uten slike erfaringer blir ekskludert fra debatten – byr meg imidlertid imot. Jeg tror derfor at jeg i det store og hele har unngått å falle for fristelsen.

Jeg har unngått det også fordi jeg vet at vi aldri vil eller bør få vite alt om hverandre. Mange mennesker vil ikke utlevere seg selv og vi bør heller ikke forvente det.

Men nettopp derfor kan man heller ikke legge til grunn at andre mennesker ikke har erfaringer som er like verdifulle som de en har selv.

 

 

 

8 kommentarer
    1. Det kan kanskje virke litt navivt på kristin Clemet, men er det ikke nettopp personlige erfaringer som former mennesker?
      Jeg trodde faktisk det, men så er jeg da også bare en gammel liberal berserk….

    2. Dette er en viktig debatt. For oss som arbeider mye med spørsmål om sykehusstruktur møter vi de personlige erfaringene svært ofte. Disse kontrasteres opp mot våre statistiske data, dokumentert kunnskap etc. Dette blir en debatt på ulike vilkår, men i spørsmål av politisk karakter der det ikke finnes fasitsvar, har begge perspektiver gyldighet og må anerkjennes som legitime debattformer. Når beslutning skal treffes må også folks personlige opplevelser respekteres som grunnlag for meninger. Utfordringen i kontrovsielle spørsmål, slik jeg ser det, er å skape informerte debatter der partene i større grad åpner opp for å ta inn over seg andre perspektiver enn sitt eget.

    3. Jeg har hele mitt voksne liv (ja fra 25 år) bodde i bydeler med betydelig andel innvandrere. Jeg er såå glad for at du ikke problematiserer dette slik det er enkelt å gjøre. Hvem har ikke hørt lettvint debatt i festlige lag om hvor håpløse disse innvandrerne er. Integreringen i Oslo går faktisk ikke så verst og min påstand er at største grunnen til at det ikke går helt godt er hvite nordmenns skepsis til innvandrere. Jeg har vært Høyremedlem siden jeg ble voksen(ja 25 som sagt) og huske tilbake på en befriende debattform som Jo Benkow allerede den gang tok til orde for. Høyres syn på at også innvandrere er enkeltmennesker er et godt utgangspunkt.

    4. Selvsagt må anekdotiske bevis og egne opplevelser taes for det de er, men du går altfor langt i å begatellisere hvor viktige disse kan være.
      For tro det eller ei: BÅDE Michelet og Wright har levert bidrag til integreringsdebatten som jeg finner verdifulle. Motsetningen mellom dem er for øvrig en clemetsk konstruksjon: Wright snakker om hvordan det er å bo på Stovner, Michelet om hvordan det er å være vordende mor til en innvandrer. Hvilket fasitsvar er det du er ute etter?
      Og dersom det å snakke av egen erfaring er “problematisk” og “lite konstruktivt”: Hva skal man da med case-basert journalistikk? Eller kvalitativ forskning?
      Den personlige erfaring er et vern mot en rent kvantifisert samfunnsdebatt, der konsekvensene av politikk er irrelevante så lenge de ikke kan påvises hos SSB.
      Det er ikke diskvalifiserende å ha muslimfri vennekrets når man skal uttale seg om islam, men du går glipp av kunnskap som følge av det. Som homofil har man større pondus til å uttale seg om homofiles kår enn noen som aldri har vært i kontakt med skeive folk. Det er vel også derfor man lytter til f.eks. LLH i saker som omhandler homofile – hvis ikke den personlige erfaring var viktig, burde de slutte som lobbyorganisasjon umiddelbart. Og selv synes jeg det var ganske lett å riste på hodet over høye aborttall, helt til jeg ble utsatt for problemstillingen på personlig plan.
      Det er først når den personlige erfaring er direkte i konflikt med annen kunnskap at den bør devalueres. I seg selv er historier fra folk som kjenner fenomener på kroppen en kilde til kunnskap som bør behandles med langt større respekt enn det du ser ut til å gjøre.

    5. Andreas Slettholm: Dette syns jeg var en god kommentar, men jeg tror kanskje ikke vi er så uenige. Som jeg skriver: Den personlige erfaring er meget viktig. Men skal man “tvinges” til å utlevere slike for å delta i den offentlige debatt, og/eller skal man kunne skaffe seg et “overtak” i debatten ved å være villig til å bruke slike argumenter? Dette er selvsagt ikke sort/hvitt – men jeg syns ikke det kan diskvalifisere at man ikke ønsker å redegjøre for sine personlige erfaringer – enten det er med muslimer, abort, homofili eller annet. Og dermed syns jeg heller ikke at det er en heldig debattform at man bare legger til grunn at andre, som ikke bruker slike argumenter, ikke har verdifulle personlige erfaringer. For det kan de – for ikke å si vi 🙂 – utmerket godt ha. For øvrig tror jeg nok ikke Michelet og Wright bare snakker om forskjellige ting – jeg tror nok også de er ganske uenig.

    6. Hehe, jeg tror nok Wright og Michelet er ganske uenige om det meste, ja.
      Men jeg ser at det kan være vanskelig å vinne en debatt med en motstander som drar erfarings-kortet, særlig i utide. En konkurranse i hvem som kjenner flest muslimer er lite konstruktivt, men eksemplene du trekker frem synes jeg faktisk har vært konstruktive i debatten. Så mulig vi fortsatt er littegrann uenige! (men det kan jeg leve godt med, altså)

    7. @Andreas Slettholm
      Bare en korreksjon og saksopplysning:
      Michelet blir så alldeles ikke “vordende mor til en innvandrer”, men derimot mor til et norskt barn.
      Og så kan de som mener det er viktig, legge til ” – ….av flerkulturelle foreldre.”

    8. Man kan ikke sammenligne Marte Michelet å Robert Wright.Alle som leser M.M bør oppdage at hun er en kvinne som er utenfor i den kulturen hun er født inn i(blix,rv),hun skriver f,eks at hun skal kjempe for norske kvinners rett til å gifte seg med muslimske menn,som er litt underlig siden norske kvinner er blandt de frieste til å gifte seg med hvem de vil(eller du kan jo ta deg en tur til østkanten å spørre norske tenåringer gutter om innvandring er en berikelse på dame fronten) .
      Robert Wright er nok mer saklig å, nå du har dine barn på skole på østkanten har du mer troverdighet enn når du er for innvandring å bor på vestkanten.
      Bjørn Paulsen

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg