Svikter vi barna, spør Dagsavisen i en serie som skal belyse dette temaet i sommer.

Bakgrunnen er at den kjente SV-veteranen Torild Skard for en tid tilbake ga uttrykk for at “venstresiden har sviktet de minste barna”, fordi den har gått inn for å sende barn i barnehage allerede fra ett års alder. Barna har ikke godt av å være så mye borte fra mor så tidlig, mener hun.

Kritikken følges opp av andre kvinner på venstresiden, som blant andre Ebba Wergeland, Kari Wærness, Linn Stalsberg og den svenske feministen Nina Björk, som alle gir uttrykk for noe av det samme: Småbarnsfamilielivet er for stressende for mange. Vi burde kunne jobbe mindre og være mer sammen med barna våre. Omsorg og hjemmearbeid blir nedvurdert, mens den mannlige modellen i arbeidslivet er blitt idealet.

Kritikken er fremført av mange før dem, blant annet av meg. Jeg skrev en ganske lang artikkel om det i Minerva for noen år siden, og jeg har skrevet mange andre innlegg. Og jeg får ofte mange reaksjoner: Endelig noen som tør å si det som det er! Jeg fikk blant annet svært mange reaksjoner etter å ha skrevet et ganske kort innlegg om noe av det samme i Aftenposten. Civita har også arrangert frokostmøte med journalist og forfatter Simen Tveitereid, som for over 10 år siden, og nærmest for døve ører, skrev bok om det samme.

Jeg kan ikke huske at noen profilerte personer på venstresiden noen gang har støttet meg. Det er sannsynligvis en indikasjon på at synspunktene regnes som for konservative og umoderne når jeg fremsetter dem, mens det virker spennende og radikalt når venstresiden drøfter dem. Og det er vel også en indikasjon på hvor vanskelig det kan være for KrF å lufte slike spørsmål. For Kjell Ingolf Ropstad kan det rett og slett være farlig å si noe som ligner på det som nå sies i Dagsavisen. Det vil bli bedømt og fordømt som reaksjonært. I politikken er det som kjent ofte viktigere hvem som sier noe enn hva som blir sagt.

Samtidig må det sies at det ikke er første gang tankene luftes på den politiske venstresiden. Selv ble jeg, en gang på 1990-tallet, fascinert av den svenske forskeren Yvonne Hirdman, som også sto på venstresiden, og som tok del i den svenske maktutredningen. I motsetning til den norske maktutredningen så den svenske utredningen også på maktforholdene i og over hjemmet. Hirdman skrev om sosialiseringen av privatlivet; om hvordan staten eller politikerne gradvis hadde utviklet en slags idealmodell som alle burde leve opp til. Jeg har skrevet om noe av det hun kom frem til, blant annet her.

Men selv om beskrivelsene av noe av det som skjer, kan være felles for venstre- og høyresiden, blir forskjellene større når vi skal diskutere løsninger.

Venstresiden vil ofte være opptatt av nye kollektive løsninger, som skal gjelde for alle. Det mest typiske eksemplet er innføring av sekstimersdagen. Men det er helt ulike meninger innad på venstresiden om hvordan den skal finansieres: Skal vi samtidig gå ned i levestandard, stramme inn på velferdsstaten og redusere forbruket vårt – eller mener man at alle som i dag arbeider fulltid, momentant skal få en lønnsøkning på 20 – 25 prosent?

Atter andre på venstresiden snakker mer diffust, ideologisk og nærmest filosofisk om at vi trenger et mer kvinnevennlig arbeidsliv, andre “strukturer” og et helt annet samfunn. Linn Stalsberg, for eksempel, mener at det er kapitalismen og “nyliberalismen” som står i veien for oss, hvis vi vil leve et roligere liv.

Og det er vel her høyre- og venstresiden typisk skiller lag. Høyresiden har generelt større respekt for individuelle forskjeller og for muligheten til å velge forskjellig. For mange vil det være et faglig og sosialt tap å jobbe mindre. Høyresiden er dessuten ofte mer opptatt av økonomi – eller det vi selv oppfatter som økonomiske realiteter. Hvis vi har rett i at det er realiteter, er det selvsagt en fordel. Men i debatten er det nok også ofte en ulempe, fordi så mange tegner karikaturer av de beveggrunnene vi har.

Samtidig bør også høyresiden kunne si seg enig med venstresiden i at vi selvsagt må være åpne for at noen en vakker dag “finner opp” et økonomisk system som er bedre enn kapitalismen (eller markedsøkonomien, som mange mener er en mer presis betegnelse). Men så langt er det ingen som har sett eller greid å beskrive et slikt system.

Derfor blir mitt og mange andres resonnement helt annerledes: For samtidig som markedsøkonomien ikke er perfekt, men hele tiden må justeres, forvaltes og foredles, hvilket er en politisk oppgave – har den gitt enormt gode resultater. Den har gitt oss en innovasjonsevne og en produktivitetsvekst som ingen noen sinne har sett maken til i verdens historie, hvilket igjen har gjort det mulig å bygge opp verdens største og, på mange områder, mest velfungerende velferdsstat. Men denne velferdsstaten finansierer ikke seg selv. Den er avhengig av at mange arbeider mye, og at vi er svært konkurransedyktige når vi jobber, hvilket betyr at vi også må være veldig produktive. Vi lever allerede over evne, ifølge SSB.

Mange tar velstandsveksten som vi har oppnådd, ut i økt fritid. Målt i antall timer jobber vi i Norge mindre enn gjennomsnittet i OECD – selv om arbeidsdeltakelsen er langt over snittet. Kvinner har i snitt allerede innført sekstimersdagen (ved å gi avkall på lønn de ville hatt, hvis de jobbet mer) – og det er også forbausende mange menn som jobber deltid.

Jeg kan være enig med dem som sier at det kan virke som utidig mas når politikere ber oss føde mer og arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat. Det kan, tross alt, ikke være hensikten med å få barn eller med å jobbe.

På den annen side må de som ønsker seg et helt annet samfunn, der kapitalismen og pengene ikke skal bety like mye, forklare oss hvordan det skal skje. Hvem som helst kan i dag trekke seg tilbake, velge å jobbe mindre og leve enklere – og likevel ha tilgang til alle felles velferdsgoder. Men dette er jo tross alt ikke et regnestykke som går opp, hvis alle skal gjøre det.

Det kunne være interessant om Dagsavisen kunne utforske også denne siden av saken i reportasjene sine i sommer. Det kunne gi oss noen nye, interessante debatter som det hittil ikke har vært mulig å få til – fordi de tankene som nå luftes i Dagsavisen, ikke har vært “korrekte” nok på venstresiden.