På Dagsnytt 18 i går var det en debatt mellom Mathilde Tybring-Gjedde (H) og Nils Kristen Sandtrøen (Ap) om private velferdstilbyderes plass i den norske velferdsmodellen. Det er nesten ingen uenighet i Norge om hva det offentlige skal ha ansvaret for eller finansiere, men det er uenighet om hvem som skal få lov til å drive og utføre en del av tjenestene.
Bakgrunnen for debatten var et innlegg som Masud Gharahkhani (Ap) skrev i VG, der han, på Arbeiderpartiets vegne, tar til orde for et profittforbud, det vil si at han i realiteten går inn for å forby at private selskaper driver velferdstjenester for kommunene, eller sagt på en annen måte: Han vil nekte kommunene å kjøpe velferdstjenester fra private. Gharahkhani fikk svar fra flere, blant andre Mathilde Tybring-Gjedde, som mener at Arbeiderpartiet nå har overtatt Rødts argumentasjon, og at partiet har beveget seg langt til venstre i synet på private tjenestetilbydere.
Debatten avslørte at både Arbeiderpartiet, Høyre og NRK har et problem, og la meg ta det i rekkefølge:
Arbeiderpartiets problem er vingling og uklarhet. Arbeiderpartiet greier tydeligvis ikke å bestemme seg for om partiet skal stå for det partiet alltid har stått for eller om det skal ta opp konkurransen med ytre venstre. Det er lett å forstå at utryggheten brer seg i møte med dårlige meningsmålinger og konkurrenter som velger enkle og dogmatiske løsninger, men denne typen løsninger har i moderne tid aldri vært Arbeiderpartiets varemerke.
Forleden hørte jeg en interessant podcast om det danske sosialdemokratiets etterkrigshistorie. Et av spørsmålene som ble reist, var om dagens danske sosialdemokrati, som blant annet har flyttet seg ganske mye i innvandrings- og verdipolitikken, tross alt ligner på det gamle sosialdemokratiet.
Svaret var i stor grad ja, blant annet fordi dagens danske sosialdemokrati holder fast ved to særlige kjennetegn, som alltid har preget det moderne sosialdemokratiet: En sterk tro på internasjonalt samarbeid (alle sosialdemokrater er dypest sett EU-tilhengere), handel og en verdiskapende privat sektor som kan finansiere velferden – og en tro på at god fordeling ikke er et spørsmål om almisser til de fattige eller om å “ta fra de rike og gi til de fattige”, der de fattige ses på som ofre, slik tenkningen ofte er lenger ute på venstresiden. Sosialdemokratiet, ble det sagt, har alltid hatt en mindre sentimental og nøktern holdning: Gjør din plikt og krev din rett.
Da jeg hørte dette, kom jeg i tanker om det norske arbeiderpartiet, som synes å være på en liten, men farlig glideflukt på begge punkter: Forsvaret for EØS-avtalen virker ikke like helhjertet som før. De potensielle samarbeidspartiene Sp, SV og Rødt vokser og mer enn antyder at de kan komme til å kreve reforhandling av og/eller en utredning av alternativer til EØS-avtalen. Og det skjer uten at vi hører at Arbeiderpartiet klart og tydelig setter foten ned.
Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet retorisk og politisk får stadig mindre forståelse for privat sektors rolle og betydning for vår felles velferd. Og almisse-retorikken, om å ta fra de rike og gi til de fattige, virker etter hvert veldig lik den vi hører fra partier lenger til venstre.
Og det er jo her Tybring-Gjedde hadde et viktig poeng: Det er ikke mer enn et par år siden Jonas Gahr Støre sa at Arbeidepartiet ikke ville forby bedrifter å tjene penger, og at han ikke ville bruke begrepet “velferdsprofitører”. Nå sklir retorikken, og Masud Gharahkhani skriver innlegg som like gjerne kunne vært skrevet av SV, mens Tybring-Gjeddes motdebattant, Nils Kristen Sandtrøen, ikke kan svare på om Arbeiderpartiet ønsker å innføre et “profittforbud” eller ei.
Noe har altså skjedd med Arbeiderpartiet, men kursen er uklar, og jeg tror ikke den er klok.
Men også Høyre har et problem – eller kanskje snarere tre.
Det ene problemet er at Høyre har for lite mot.
Når begreper som “velferdsprofitører” har kunnet bre om seg, og så mange tror på argumentasjonen fra ytre venstre, skyldes det ikke bare at de argumenterer godt, men at den andre siden, i bred forstand, nesten har unnlatt å argumentere. Jeg kan gjerne skryte av at Civita har skrevet, debattert og argumentert veldig mye, men en ensom og liten svale gjør ingen sommer. Både borgerlige partier (og Arbeiderpartiet, kunne jeg legge til), nærings- og arbeidsgiverorganisasjoner, selskapene selv og kanskje fagforeninger som organiserer arbeidstakere som er ansatt i private selskaper, har kommet altfor sent på banen.
Det andre problemet Høyre og regjeringen har, som henger sammen med det første, er det går altfor langt i å la seg drive rundt i manesjen av ytre venstre. At det skal stilles krav til bedrifter som enten mottar støtte eller selger tjenester til det offentlige, er selvsagt. Men slike krav må ikke drives ut i det absurde og gå så langt at det i praksis gjør det umulig for private å drive. Det forslaget til nytt regelverk for private barnehager som Kunnskapsdepartementet nå har lagt frem, kan komme til å ødelegge en hel sektor. Varsellampene burde lyse når Bjørnar Moxnes fra Rødt uttaler at han ser på det som en stor seier at “regjeringen har adoptert Rødt sin virkelighetsbeskrivelse”.
Det tredje problemet Høyre har, og som partiet deler med alle som ønsker å beholde den nordiske modellen – med en pragmatisk velferdspolitikk, der både kommunale, ideelle og private tjenestetilbydere lever side om side, samarbeider og konkurrerer – er at vi så langt ikke har greid å møte retorikken på ytre venstre side med en like enkel og slående retorikk. Og det virker som det stikker dypt: Vårt økonomiske system, hvordan markedsøkonomien virker, sitter rett og slett ikke “under huden” på så mange, enda dette systemet har tjent oss så godt så lenge. Det virker nærmest som vi har blitt fremmedgjort fra vårt eget livsgrunnlag; det som betaler for velstanden og velferden vår.
Til slutt har også NRK et problem, blant annet fordi NRK er en institusjon som veldig ofte virker veldig fremmedgjort. Ansettelsen av Cecilie Langum Becker som økonomikommentator har ført til en stor forbedring, men utgangspunktet var langt under pari. Hun tilhører dessuten en veldig liten redaksjon som må rekke over veldig mye; det virker ikke som de greier å gjøre noe annet enn å kommentere (litt av) det som skjer. Det finnes for eksempel ingen egne programmer, såvidt jeg har kunnet registrere, og blant de journalistene som driver med politikk, er økonomikunnskap en åpenbar mangelvare.
I går, for eksempel, begrunnet Ap-representanten sin skepsis overfor private velferdstilbydere med noe som hadde skjedd i Sverige, der penger forsvant til et “skatteparadis”. Nå er det jo ikke akkurat forbudt å investere i eller lokalisere et selskap i et såkalt skatteparadis – Statens pensjonsfond utland gjør det hele tiden – men jeg skal la den debatten ligge. I Norge er det tydelig at ordet “skatteparadis” er et kodeord for skattesnyteri.
Da Høyres representant responderte med å si at hun ikke ønsket slike tilstander som vi ser i en del andre land, ble hun avbrutt av programlederen. Deretter fant følgende “samtale” sted:
Programleder: Men hva er forskjellen da egentlig når vi hører om f.eks. Unicare-gründer Tom Tidemann, som har tjent rundt en kvart milliard siden selskapet startet opp i 2008?
Mathilde Tybring-Gjedde (MTG): Det er klart at dersom man eier flere sykehjemsplasser og flere barnehager og får litt overskudd i hver kommune, så tjener man på det over tid. Mens jeg har vært opptatt av to ting. Det ene er at…
Programleder avbryter: Men bare – et lite øyeblikk – for du sier at man må få lov til å tjene litt penger på velferden.Hva er litt penger og hva er veldig, veldig mye penger?
MTG: Nei, altså i sykehjemssektoren er det gjennomsnittlig 2 prosent overskudd hos de private, i barnehagesektoren er det rundt 4 prosent. En av tre private barnehager går faktisk med underskudd, fordi at sannheten er…
Programleder avbryter: Så Unicare, for eksempel, er det for mye?
MTG: Altså, Unicare, det kommer litt an på hvor mange sykehjemsplasser de eier, ikke sant. Har du litt overskudd i en kommune så kan det bli mye over tid.. Men, på en måte, jeg syns…
Programleder avbryter: Men hva med disse barnehagene – barnehagekonsernene – som også har tjent nærmest en milliard kroner?
Her svarer Tybring-Gjedde, som hun har nevnt før i debatten, at regjeringen tilpasser regelverket, blant annet for å sørge for at kvaliteten på barnehagene er forsvarlig, og at overskuddene ikke er urimelig og unaturlig høye.
NRKs problem er at spørsmålene og hele samtalen er komplett meningsløs.
Hvis jeg tjener 1000 kroner, går med 1000 kroner i overskudd i en bedrift jeg har etablert, eller hvis verdien av noe jeg eier, har steget fra 500 til 1000 kroner på 10 år: Er det mye eller lite?
Det er selvsagt et spørsmål som er helt umulig å besvare uten å vite hvor stor virksomheten er, hvor lang tid jeg har brukt på å tjene pengene, hva jeg selv satte inn av arbeidsinnsats, hva jeg skjøt inn av oppsparte midler, hvor de oppsparte midlene kom fra, hvor mange penger jeg har lånt og hva som er vanlig i andre bransjer. Så hvorfor stiller NRK så, unnskyld uttrykket, dumme spørsmål?
Jeg kjenner ikke Unicares virksomhet, men jeg fant denne artikkelen på nett, og det er vel ikke usannsynlig at programlederen har funnet den samme.
Her fremkommer det at selskapet har hatt virksomhet i over 10 år, og at det nå har 30 virksomheter i Norge og 10 i Sverige. Det fremkommer også at det går opp og ned med driften av selskapet, selv om det samlet sett har gått bra. Gründerne startet med 40 millioner kroner, som de hadde tjent på oppstart, drift og salg av et annet selskap. Disse pengene kunne de ha tapt, dersom Unicare ikke lyktes. Men siden Unicare har greid å tjene penger, og det har har vært mulig å få inn andre på eiersiden, slik at selskapet har blitt tilført kapital, har det muliggjort en vekst, og dermed har også verdien av selskapet økt. Selskapet har gått fra tre til 2500 ansatte, og i dag er gründernes eierandel verdt 300 – 350 millioner kroner. Om gründerne noen gang har tatt ut lønn eller utbytte, fremkommer ikke av denne artikkelen, men ifølge Unicare selv har eierne aldri tatt ut utbytte. Alt overskudd har vært brukt i bedriften, noe som for øvrig også er tilfellet for landets største barnehagekjede, Læringsverkstedet.
Spørsmålet er: Er det et gode eller onde at Unicare og Læringsverkstedet har lyktes, at de har vokst, og at selskapene har blitt mer verdt?
Det spørsmålet kan belyses og besvares på flere måter:
Er kvaliteten på tjenestene bedre, dårligere eller like god som på de tjenestene som utføres i offentlig regi? Såvidt jeg kan bedømme, er det samlet sett grunn til å mene at den er omtrent like god.
Er kvaliteten bedre, dårligere eller like god, sett med brukernes øyne? Undersøkelser tyder på at brukerne, særlig innenfor noen sektorer, er litt mer fornøyd med de private tjenestetilbyderne.
Oppnår de private tjenestetilbyderne såpass gode resultater, både når det gjelder kvalitet og økonomisk avkastning, fordi de utnytter de ansatte eller gir dem dårligere arbeidsvilkår enn de får i kommunen? Noen påstår det – andre mener at det er feil. Uansett er det lite som tyder på at kravet om (re)kommunalisering kommer fra de som arbeider i de private selskapene, eller at trivselen der er dårligere enn den er i kommunale selskaper.
Er det mulig for private selskaper å få så gode resultater på andre måter enn gjennom kostnadskutt? Noen på ytre venstre side påstår at det er umulig – de fleste andre vil mene at hele historien vår er en historie om innovasjon og produktivitetsvekst, blant annet fordi vi har tillatt konkurranse og hatt en åpen og velfungerende markedsøkonomi, og at innovasjoner også skjer i tjenestesektoren. Men kostnadskutt kan heller ikke være feil. Det kan jo umulig være riktig å bruke mer penger enn nødvendig.
Er pengene som tjenes i private selskaper, bortkastede penger som alternativt kunne gått til mer velferd? Hvis svaret på det er ja, forutsetter det at man mener at kommunale monopoler har en 100 prosent optimal drift, der ingenting blir borte på grunn av sløsing, mangel på konkurranse, incentiver eller institusjonell læring – og at de ikke har noen incentiver til å innrette seg mindre fornuftig, for eksempel for å få like mye eller mer penger på neste års budsjett. Å tro noe sånt er, etter min oppfatning, helt virkelighetsfjernt. Den som tror på det, bør snarest ta initiativ til å innføre full planøkonomi i Norge, for da er det veldig mange penger som kastes bort med det markedsøkonomiske systemet vi har.
Det kan absolutt tenkes tilfeller der bransjer, som selger eller utfører tjenester for det offentlige, oppnår urimelig store overskudd over tid. Det kan i så fall skyldes at anbudsprosessene har vært for dårlige, og i så fall bør de forbedres. Det kan også skyldes at konkurransen er for svak, og i så fall bør det stimuleres til mer virksom konkurranse. Eller det kan skyldes at den tidligere offentlige tjenestetilbyderen brukte mer penger enn nødvendig. I så fall bør vi være glade for at de private tjenestetilbyderne hjelper oss med å avsløre det og dermed bidrar til at offentlige virksomheter bruker pengene mer nøysomt og fornuftig. Å ty til obligatorisk og kostbar rekommunalisering av tilbud som fungerer godt, er i hvert fall ikke fornuftig bruk av skattebetalernes midler.
Til slutt oppdaterer jeg denne bloggen med et poeng jeg i farten glemte. For er det grunn til å tro at det offentlige vil greie å møte alle de velferdsbehovene vi har og vil få i fremtiden? Offentlig sektor greide det ikke da vi trengte full barnehagedekning. De greide det ikke da vi hadde en flyktningkrise. Og de vil neppe heller greie det i møte med de store demografiske endringene som vil skje i årene som kommer. Offentlig sektor trenger rett og slett hjelp av den kapasiteten, kreativiteten, kapitalen og kompetansen som privat sektor kan bidra med.
“Vi er så prinsippfaste at det nesten gjør vondt”, så Bjørnar Moxnes på Rødts landsmøte.
Men Rødt er ikke prinsippfast. Det er dogmatisk. Og det som gjør vondt i denne saken, er at dette ytterliggående partiet nå er i ferd med å feste grepet også om Arbeiderpartiet, som i hele sin moderne historie har stått trygt på den norske pragmatiske samfunnsmodellen, der prinsippene er knyttet til verdiene som partiet har og ikke til de praktiske løsningene.
