Fortsatt borgerlig flertall

På Redaksjon 1 i går nevnte Siv Jensen, prisverdig nok, at det faktisk er et borgerlig flertall blant dem som har avgitt stemme ved valget. Det virker som om denne opplysningen forstyrrer stemningen litt – den passer liksom ikke inn i bildet som nå tegnes av Regjeringen som helt unik, fordi den har blitt gjenvalgt. Noen blir kanskje også forbauset og forvirret, siden vi lever i et demokrati der de fleste tar for gitt at vi har en rettferdig valgordning.

I motsetning til programlederen og de øvrige deltagerne i debatten, responderte statsministeren. Stoltenberg hadde tydeligvis forberedt seg på å forsvare sin egen valgseier. Han medga at de fire partiene på ikke-sosialistisk side, dvs. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF, har fått nesten 50.000 flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene, men etter hans mening må også stemmene til Rødt telle med.

Mon det. Hvis man skal regne med et parti som overhodet ikke er representert på Stortinget, må det eventuelt også gjelde alle andre partier som ikke oppnådde representasjon – til sammen 16, hvis jeg husker riktig. Alt i alt har disse andre partiene fått over 36.000 stemmer. Hvilke av disse partiene som eventuelt ville si at de foretrekker én regjering fremfor en annen, er ikke godt å vite. Men jeg tror vi kan være helt sikre på at noen ville melde klart i fra. Det liberale folkepartiet, f.eks., ville neppe støttet en sosialistisk regjering.

Men nok om det. Hvis vi likevel tar statsministeren på ordet og regner med stemmene som Rødt fikk, ja, så blir blokkene, ifølge statsministeren, omtrent like store. Men ikke helt: Fortsatt ville de fire ikke-sosialistiske partiene hatt flertallet av stemmene. I skrivende stund viser tallene at ca. 13.000 flere mennesker stemte på Høyre, Venstre, Frp og KrF enn på Ap, SV, Sp – og Rødt.

I Sverige har de en proporsjonal valgordning, dvs at hver stemme teller likt.  Hadde vi hatt en slik ordning i Norge, ville den utskjelte Bondevik II-regjeringen blitt gjenvalgt i 2005, og det hadde blitt ikke-sosialistisk flertall i år.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at valgordningen ikke bør gjelde, for det må den selvsagt. Jeg vil riktig nok gjerne arbeide for en ny valgordning, men enn så lenge må vi leve med den vi har.

Men vissheten om at den slår ut som den gjør, og at flertallet av stemmegiverne for annen gang på rad faktisk har stemt borgerlig, burde få både de rødgrønne, kommentatorene og enkelte valgforskere til å dempe seg litt når de omtaler valgresultatet.  I nærmest euforiske vendinger fremstilles Regjeringen, og særlig Arbeiderpartiet, som enestående og historisk, men så fantastisk er det faktisk ikke.

For det første er det ikke enestående å bli gjenvalgt. Den danske borgerlige regjering, som første gang ble valgt i 2001, er så langt gjenvalgt to ganger, i både 2005 og 2007. Og dessuten er det altså egentlig et borgerlig flertall.

SV og Kristin Halvorsen tolker valgresultatet som en voldsom tillit til rødgrønn politikk og et rungende nei til "høyrepolitikk". Men sannheten er at SV gjorde et elendig valg, at Høyre og Fremskrittspartiet gjorde gode valg, og at det er borgerlig flertall blant dem som stemte.

Måten enkelte rødgrønne politikere omtaler valgresultatet på, går for øvrig inn i et mønster som har preget denne regjeringen. Den virker ikke som de bryr seg  så mye om å være en regjering for hele folket, men snakker ofte nedlatende om borgerlig styrte kommuner, om grupper de ikke liker og om mennesker som mener noe annet enn dem. SV er verst, men det er antagelig ikke så rart. Hele SVs ideologi og program er preget av et samfunnssyn der noe eller noen er "mot" noe annet.

Det er synd, for selv vi som har stemt på et borgerlig parti, burde kunne føle at vi har en regjering som er vår.

7 kommentarer
    1. Statsviteren Hilmar Rommetvedt gikk i en artikkel i 1994 inn på forholdet mellom stemmer og mandater ved valgene 1965-1989. Han brukte samme metode som den Jens Stoltenberg antydet i “Redaksjon en”. Resultatet av analysen ble at i 7 av de 9 valgene det dreide seg om, var stortingsflertallet IKKE i samsvar med velgerflertallet. Bare i to av valgene (utgør 29 prosent) var velgerflertallet og stortingsflertallet det samme. Rommetvedt kommenterte det slik: “At dette forholdet ikke har skapt mer opphetet debatt om valgordningen, er egnet til å skape forundring.”

      Nå er valgordningen endret, og den har ikke lykkes i å gjenspeile velgerflertallet hverken i 2005 eller 2009.

      Det er mulig å foreta beregningene på en litt annen måte enn det Stoltenberg anbefaler. Det er og blir et problem dersom en har en flertallskonstellasjon i Stortinget som står bak regjeringen, enten regjeringen er en flertalls- eller mindretllsregjering, og denne har mindre oppslutning i folket enn det opposisjonspartiene har. Dette er situasjonen i år, og har tidligere skjedd ved valgene i 2005, 1977, 1973 og 1949. Det er altså ikke tale om noe uvanlig fenomen, og det har alltid gått i borgerlig disfavør.

      I Rommetvedts beregninger er det utslag i begge retninger. I 1965 og 1969 ble det borgerlig stortingsflertall, men det var sosialistisk velgerflertall. I det to neste valgene – i 1973 og 1977 – var det omvendt: Det ble sosialistisk flertall på Stortinget, men nå var flertallet blant velgerne skiftet til borgerlig! I 1985 blir det sosialistisk velgerflertall på nytt, men borgerlig stortingsflertall.

      Det er få land med valgordninger som samlet sett er like proporsjonale som den norske, og som gang etter gang mislykkes i å gi et stortingsflertall som reflekterer flertallet blant velgerne. Det er på høy tid å gjøre noe med dette.

    2. Jeg har heller ikke funnet noe prinsipielt forsvar for styringstillegget (altså at første divisor er 1.4 i stedet for 1). Det forsvaret som gis er at dette sikrer en større stabilitet ved å forhindre småpartier. Jeg er vel av den oppfatning at dette er et absurd forsvar.

      En modifisering jeg syns kan være på sin plass, er å endre fordelingen av mandater på partiene fra St.Laguës modifiserte (1.4, 3, 5 osv.) til St.Laguë straight (1, 3, 5, 7). For moro skyld kjørte jeg årets valg med denne lille modifiseringen, og fikk ut et Storting med 84-84 mellom blokkene, og Rødt inne med ett mandat. Hele fordelingen ble slik:

      V 4 (+2)
      KRF 10
      R 1 (+1)
      A 62 (-2)
      H 30 (0)
      SP 11 (0)
      SV 11 (0)
      FRP 40 (-1)

      Det resterende avviket mellom blokkenes stemmeandel og mandatsandel skyldes to ting: a) prioriteringen av distriktene gjennom mandatfordelingen på fylker og b) at 13.000 stemmer i differanse faktisk er så lite at det er innenfor en “normal” tilfeldighet med spill-overstemmer.

    3. Godt oppsummert.

      Dette tullet fra Halvorsen om at dette er en seier for Rød-grønn politikk og ikke AP er tull. Dette er signal om at folk ønsker mer tradisjonell sosialdemokrati på venstresiden, og ikke spe på med ny-liberale-for-anlendingen SP og sosialistene i SV.

      Kun 6.5% ønsker at SV skal ha innflytelse på det rødgrønne samarbeid, bøndene stemmer av pragmatiske årsaker på SP, dermed kan vi at det er kun 6.5% av stemmerne som faktisk ønsker det rødgrønne alterantiv framfor ren AP-politikk.

      Hvorfor Halvorsen ønsker at det skal fremstå noe annet er jo oppklart. Hvis folk vil ha AP-politikk, så er det ideologisk ikke plass til dem.

      Jeg tror og håper på at SV vil falle ut av regjering innen et par år, rett og slett for å kunne spare sin egen sjel.

    4. Med proporsjonal representasjon uten sperregrense ville Rødt vært representert på Stortinget. Ingen andre mikropartier oppfylte dette kriteriet. Følgelig har Stoltenberg anledning til å ta Rødts stemmer til inntekt for venstresiden. I 2005 oppfylte både RV (nåværende Rødt) og Kystpartiet minimumskravet for å bli representert med en proporsjonal valgordning uten sperregrense.

      Rødt var for øvrig svært nær et mandat i Oslo i år. Erling Folkvord kom på 17. plass. Med et ekstra Oslo-mandat, som det vil være ved neste stortingsvalg, ville Rødt kommet inn på Stortinget.

      Et betimelig spørsmål i den anledning er hvorfor mandatfordelingen mellom fylkene kun justeres hvert åttende år i stedet for hvert fjerde. Både Lars Sponheim og Erling Folkvord ville kommet inn på Stortinget dersom fordelingen av representanter fra hvert fylke ble gjort foran hvert valg.

      Å endre spillereglene endrer samtidig stemmegivningen. Taktiske stemmer forekommer, og man bør derfor være forsiktig med å si at høyresiden ville seiret gitt visse endringer i valgsystemet. For ikke å nevne høyresidens samarbeidsproblemer med påfølgende mangelfull evne til å danne regjering.

      Dessuten, hvor var kritikken fra høyresiden av valgordningen før valget?

    5. Anlegger vi et bredt perspektiv, så har valglover i demokratier bare blitt endret substansielt som en respons på arbeiderklassens stemmerett, hvor overgangen gikk fra majoritetsvalg (flertallsvalg i enkeltmandatskretser) til proporsjonale ordninger (pr i flermandatskretser). Unntakene var landene hvor det var ett tydelig ledende borgerlig parti som kunne konkurrere med venstresida (som i Storbritannia). I andre land i Europa var risikoen for de borgerlige at de ville tape rått med fortsatt flertallsvalg. Både fordi arbeiderklassen var så stor, men også fordi de borgerlige stemmene risikerte å bli splitta på to partier. I Norge gikk Venstre med på å endre valgordningen i 1920 av frykt for å bli danka ut av AP.

      Geir, (vet ikke om du er ironisk, eller faktisk leter), Bondevik II fremma dagens valglov: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/regpubl/otprp/20012002/otprp-nr-45-2001-2002-/1.html?id=167522

      Ingen endringer til paragrafen som gjelder delingstall fra mindretallet i komiteen (få forslag generelt) http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Odelstinget/2002-2003/inno-200203-102/4/

      Men det er nok fordi det har vært i grunnloven siden 1952, etter at Arbeiderpartiet og Høyre laget kompromiss om å fjerne både Bondeparagrafen (APs interesse) og et større styringstillegg (opposisjonens interesse, modifisert St Lague ble tatt inn). http://www.regjeringen.no/nn/dep/krd/Dokument/NOU-ar/2001/nou-2001-03/4/3.html?id=363209

      Valgordningen har blitt stadig mer proporsjonal (den vi har nå intet unntak). Likevel vanskelig å se for seg at AP (og FrP) går med på å kutte i delingstallet…

    6. Det man ser bort fra i disse debattene, er at det er sannsynlig at hjemmesitterne sitter hjemme fordi de egentlig har det helt greit. Dermed har den sittende regjering klart flertall …

      Kanskje det er en tanke å følge videre? Gjør det som på TV, og la velgerne stemme UT de som ikke gjør det «godt nok» i regjering?

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg