Kampen om Kunnskapsdepartementet

Spekulasjonene er igang. Hvem må ut av regjering, og hvem kommer inn? Jeg vet ikke og skal derfor heller ikke late som om jeg vet det. Det jeg derimot vet litt om, er departementene, og de vet ikke alltid pressen så mye om.

Norske journalister har tradisjonelt konsentrert seg om Stortinget. Det er der de har sin daglige gange, blir kjent med politikerne og deres arbeidsform. Journalistene er stort sett veldig godt orientert om det som skjer på Løvebakken, om det politiske "spillet" som foregår der og om det som skjer bak lukkede dører.

Slik er det ikke med regjeringskvartalet. Der har ikke journalistene noe sted å være og ingen mulighet til å treffe politikerne. De vet lite om hvordan departementene og regjeringen jobber, og det er ofte mange brannmurer (les: kommunikasjonsrådgivere) som må forseres før de får kontakt med politikerne. De har få kilder i embetsverket, både fordi de ikke har prøvd å bygge opp slike kilder, og fordi de aller fleste i embetsverket er veldig lojale overfor den politiske ledelsen.

Jeg har tidligere forsøkt å bidra til folkeopplysningen ved å fortelle hvordan budsjettprosessen foregår. Det har nok ikke vært fullt så tøft som jeg beskriver det de siste fire år, ettersom vi har hatt en offentlig forbruksfest uten like. Men antagelig har det føltes omtrent slik jeg beskriver det likevel, fordi pengerikeligheten bare har ført til at statsrådene har blitt enda mer "grådige" på vegne av sine respektive departementer.

Pressens beskrivelse av de forskjellige departementene er ofte kostelig lesning. Det kommer alltid et nytt "super-departement", og det spekuleres alltid i at oppgaver skal flyttes mellom departementene. Nå er det bl.a. snakk om at barnehagene skal tilbake til Barne- og likestillingsdepartementet, at vi skal få et "utvidet utdanningsdepartement" (hva nå det måtte bety), at vi igjen skal få én utdannings- og forskningsminister eller at ansvaret for forskningen skal flyttes til Næringsdepartementet eller til Fornyingsdepartementet.

Dette er en sport for spesielt interesserte, men til gjengjeld er de spesielt interesserte veldig interessert. Utdanningsforbundet, f.eks., er veldig opptatt av at barnehagene blir anerkjent som en del av utdanningssystemet og derfor ligger i Kunnskapsdepartementet. Næringslivet syns det er fint hvis mer av forskningen blir mer nytteorientert og er derfor fornøyd med at ansvaret går til Næringsdepartementet. Det vil imidlertid akademia sterkt motsette seg, siden de er opptatt av den ikke nytteorienterte grunnforskningen. Hva forskningen eventuelt har å gjøre i Fornyingsdepartementet må foreløpig være en dypt bevart hemmelighet.

Pressen skiller også mellom "tunge" og "lette" departementer. Et "super-departement" bør helst være ganske tungt, syns jeg, men er det ikke alltid. Selv ble jeg "super-minister" i 1989, da jeg ledet Arbeids- og administrasjonsdepartementet, men enormt stort eller "tungt" var det hverken da eller siden. Nå fremstilles Næringsdepartementet som noe som er mye "tyngre" enn Kulturdepartementet, siden det skal forklare spekulasjonene om at Giske går dit. Men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Næringsdepartmentet er på mange måter et svært "lett" departement – uten store budsjetter eller kraftfulle virkemidler. Men Giske har, i likhet med Børge Brende, vist at han kan gjøre gull av gråstein.

Nå vil tydeligvis alle ha Kunnskapsdepartementet. Det er forståelig. Det er et "tungt" departementet, fordi utdanning og forskning krever store budsjetter. Det er også et viktig departement, fordi utdannings- og forskningspolitikken blir stadig mer sentral i vårt kunnskapsintensive samfunn. Og det er politisk viktig, fordi skole og utdanning stadig står øverst på velgernes dagsorden. Dessuten virker ikke oppgaven like umulig som f.eks. helsepolitikken, som ser ut til å være en never ending story.

En god statsråd kan gjøre underverker, uansett departement. En som er god utad, behøver riktig nok ikke å være god innad – og vice versa – men mulighetene er til stede for den som virkelig vil noe. En svak statsråd får til gjengjeld god hjelp av sitt departement. Men embetsverket kan ikke trylle. Er statsråden riktig dårlig, hjelper det ikke, hverken med organisatoriske krumspring eller bytte av departement.

Det beste hadde vært om Regjeringen greide å redusere antallet statsråder. Det sitter rett og slett for mange rundt Kongens bord. Statsrådene blir for opptatt av sine sektorer og for lite opptatt av helheten. I Tore Aaslands tilfelle har det blitt en offentlig sannhet: Hun er "sektorens egen statsråd", og det er ikke hennes skyld hvis hun ikke får det slik hun, og de, vil. Hun kjemper som en løve, men det er resten av regjeringen som stritter imot. Det virker nesten som om hun representerer sektoren i regjeringen – og ikke regjeringen overfor sektoren.

I så fall er det kanskje bare et tidsspørsmål før sektorene selv utnevner "sine" statsråder?

6 kommentarer
    1. Velkommen Kristin! Interessant artikkel, gleder meg til å lese mer om dine erfaringer og ditt syn på politikken. Når tar du over roret i Høyre forresten?

    2. En av de mest pressende behovene i Norge er effektiviseringen av det offentlige, og der spilte Meyer sitt Moderniseringsdepartement en viktig rolle.

      Jeg jobber i IT-bransjen og jeg så hva som skjedde etter de rødgrønne stoppet og reverserte arbeidet som Moderniseringsdepartmentet gjorde under Bondevik-II.

      Alt jeg trenger å si er vel at det kun er en stat som kan sløse bort så mye ressurser og kaste borte så mye arbeid som er ment til å effektivisere staten. Da forstod jeg at for SV så betyr skattebetalernes penger eller Norge sin nødvendig behov ingenting, i forhold til det å opprettholde meningsløs ideologisk politikk.

      SV ville uten tvil at staten skal være et samlingssted for de som det norske private næringsliv ikke lager jobber til. Et privat næringsliv ironisk nok skriker etter arbeidskraft.

      En oppvekker om du vil. Nå får vi fire år med det samme.

    3. Velkommen til bloggs! Jeg ser frem til mer folkeopplysning av denne typen. Det er jo noe av det beste med blogging, nemlig at du kan få forklart litt mer kompliserte og mindre tabloide saker enn du kan i dagspressen.

    4. Skriv gjerne mer om hvordan embedsverk og departementer virker – det er jo i stor grad her landet egentlig blir styrt.

      Synes du, ut fra din betoning av at det trengs færre departementer og mer helhetlig styring, at barnehage, grunnskole, videregående skole og høyere utdanning bør høre inn under ett og samme departement?

    5. Jeg syns grunnskole, videregående skole, høyere utdanning og forskning bør høre inn under samme departement. Derimot mener jeg barnehagene kan diskuteres – ut fra flere perspektiver. Før det første dreier ikke barnehagene seg bare om utdanningspolitikk; det er både tilsyn, omsorg og læring. For det annet avhenger det av departementsstrukturen for øvrig. Hvis intet annet gjøres, vil Kunnskapsdepartementet bli svært stort, mens Barne- og likestillingsdepartementet blir veldig lite. Det skaper en ubalanse rundt regjeringens bord. For det tredje må man ta visse pragmatiske hensyn: Det var feil å ta inn barnehagene da det skjedde, fordi den sterke satsingen på barnehager lett ville gå utover satsingen på høyere utdanning og forskning, hvilket det også gjorde. Man burde i alle fall ha ventet til barnehagereformen var fullført. Hilsen Kristin

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg