Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Forleden skrev jeg en artikkel i Vårt Land. Tilde Broch Østborg – @TildeOstborg på Twitter – har svart meg med 10 kommentarer på Twitter. Her er mine svar til hennes kommentarer. Hennes kommentarer står i kursiv:

KC: Alle kvinner er ikke Ap-kvinner.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Dette har ingen påstått. Stråmannsargument.

Nei, det er hverken stråmannsargumentasjon eller noe som andre har påstått. Det er en tittel på et innlegg jeg har skrevet. Innholdet burde være en selvfølge.

KC: «Nestlederen i det partiet som de siste par årene har slitt mest med ukultur og metoo, valgte altså å angripe Erna Solberg på kvinnedagen.»

Å peke metoo-fingre fra Høyre er mildt sagt å skyte med hagle i glasshus.

Jeg representerer ikke Høyre, og det har selvsagt vært alvorlige metoo-saker i alle partier. Men at Ap har «slitt mest» tror jeg ikke det kan være tvil om. Ledelsen har gang på gang forklart oss hvordan de siste årene har vært en stor belastning for organisasjonen og gått utover muligheten til å drive politikk slik de ønsker. Jonas Gahr Støre gjorde det nylig blant annet her: https://www.tv2.no/a/11844183/

KC: «Men Tajik og andre på venstresiden har frekkhetens nådegave når de later som om deres eget syn per definisjon er i samsvar med kvinners interesser og bidrar best til likestilling».

Kvinner avgjør selv hva som er god likestillingspolitikk. Hverken Clemet, Høyre eller Arbeiderpartiet kan definere det. Men å implisere at kvinner ikke vet forskjellen, er å bruke Clemets egne ord: «å ha frekkhetens nådegave».

Det er nok en svært utbredt oppfatning på borgerlig side at venstresiden i stor grad har tiltatt seg en definisjonsmakt på dette området. Kvinner fra borgerlige partier har i praksis ikke engang vært velkomne til å delta i 8. mars-tog de senere år. Jeg anbefaler for øvrig podcasten Liberal halvtime med Kjetil Rolness om dette. Den vil nok virke provoserende på mange, men den illustrerer noe av poenget: https://www.civita.no/2021/03/05/8-mars-spesial-med-kjetil-rolness

Jeg er ellers helt enig i at kvinner selv avgjør hva de mener er god likestillingspolitikk, og jeg har selvsagt ikke implisert at kvinner ikke vet forskjell på partiene.

KC: «For meg er det på ingen måte opplagt at det å innføre eggdonasjon, som lett også kan lede til at det åpnes for surrogati, er spesielt kvinnevennlig.»

Sæd er kjønnsceller. Egg er kjønnsceller. Likestilling av kjønnsceller er ikke det samme som å åpne for surrogati.

Du gjengir meg feil. Jeg skrev ikke at eggdonasjon og surrogati er det samme, men at det ene kan føre til det andre. Og det kan det selvsagt, ettersom vi ikke lenger må gi medisinske begrunnelser for endringer i lovgivningen om bioteknologi. Et viktig hensyn er nå likestilling.

Derimot er det endelig et tilbud til kvinner og par som ikke har fungerende eggceller. Et tilbud som lenge kun har eksistert der sædcellene er problemet.

Ja, det er lett å se fordelene med mange av de endringene som gjøres i bioteknologiloven. Men det er også ulemper, og da blir det til syvende og sist en avveining. Eggdonasjon er i praksis mye mer komplisert enn sæddonasjon, det kan være smertefullt, og det har flere mulige negative konsekvenser. Og de må man ta hensyn til.

KC: «Og selv om det var mange kvinner som var motstandere av at noen få fastleger skulle få reservere seg mot å henvise til abort, var det slett ikke alle. For meg teller den toleransen og samvittighetsfriheten som ethvert liberalt demokrati bør koste på seg, mer.»

Her sies det jo rett ut. Fastlegenes rettigheter fremfor kvinnenes der altså.

Du siterer meg selektivt og dermed feil. I samme avsnitt og i et avsnitt foran står det at man selvsagt bare kan imøtekomme disse legenes ønske, dersom det ikke skader andre og kvinners rettigheter er ivaretatt. Det var, etter min mening, mulig, både formelt og reelt.

KC: «Mange partier vil nå utvide eller totalt fjerne grensen for selvbestemt abort. De fremstiller det som en slags politisk «hevn» for at Erna Solberg og KrF diskuterte mulige endringer i abortlovens paragraf 2c.»

2.3c: Det er ingen tvil om at diskusjonene om abortnemnda skjøt fart etter at demningen brast: historiene fra opplevelser i nemnd veltet ut i det offentlige rom etter forsøket på innstramning. Dette skriver jeg om her.

Hvis man lenge har ment at det var påtrengende viktig å endre systemet, burde man tatt debatten lenge før.

KC: «Selv syns jeg det er påfallende lite diskusjon og opplysning om hva det vil si å ta en sen abort (…) Det som starter med en enkelt pille, ender litt lenger ut i svangerskapet, med en fødsel som må settes i gang. Det vil normalt være en mye større påkjenning for kvinnen.»

Ja, nettopp, større påkjenning for kvinnen! Nettopp derfor bør det være hennes avgjørelse. Vi kan gjerne skrive folkeopplysning om hvordan abort gjennomføres, men det endrer ikke spørsmålet om selvbestemmelse eller ikke.

Nei, det er jeg enig i. Men jeg antar at kanskje du også har en grense, og at det på ett eller annet tidspunkt ikke lenger bare kan være opp til kvinnen, men må avgjøres av andre? 12. uke kan vanskelig begrunnes prinsipielt, men det har fungert godt. Hvilket tidspunkt syns du er det riktige?

KC: «Når kvinner ønsker abort, tror jeg at det for de aller fleste vil være mye bedre å ta aborten tidlig enn å ta den sent. Systemet med selvbestemt abort frem til utgangen av 12. uke, og et annet system etterpå, kan derfor være bra.»

All forskning viser at kvinner tar abort så tidlig som mulig. Men har man kommet til uke 13, vil ikke dagens lovgivning kunne skru tiden tilbake til uke 11. Det krever en tidsmaskin.

Ja, tidsmaskiner har vi ikke. Sånn vil det være, uansett hvor man setter grensen.

KC: «De abortdebattene vi har hatt de senere år – om reservasjonsmuligheter for fastleger, «tvillingabort» og paragraf 2c – har aldri truet hovedbestemmelsen i loven, som altså er at det er selvbestemt abort til utgangen av 12. uke.»

Dette er helt enkelt feil. Ved fosterantallsreduksjon (eller tvillingabort, som KC skriver) må søknaden behandles i en nemnd, også hvis hun søker før utgangen av 12. uke.

Jeg skrev «tvillingabort» i anførselstegn og brukte uttrykket fosterreduksjon et annet sted i teksten, så du gjengir meg feil. Ellers har du nok ikke grunnlag for å si at det jeg skriver, er feil, selv om vi sikkert vurderer dette forskjellig. Jeg har skrevet utdypende om det her for dem som er interessert: https://clemet.blogg.no/1548085375_for_mye_respektls_retorikk_i_debatten_om_tvillingabort.html

«Det største likestillingsspørsmålet i Norge nå er derfor ikke abortloven. Jeg mener at det desidert viktigste som har skjedd de to – tre siste årene, er metoo».

Whataboutism. Metoo er viktig. Abortloven er viktig. Metoo gjør ikke abortloven mindre viktig.

Dette skjønte jeg ikke. Mener du at det er «whataboutism» at jeg mener at metoo har vært viktigere for kvinnesak og likestilling enn abortloven de siste to – tre årene? Du skrev foran at kvinner har ulike meninger, og dette er altså min mening.

Sånn: Det var ti punkter om stråmenn, hagler, whataboutism og direkte feil fra @kristinclemet. Takk for oppmerksomheten.

Takk til deg også! Jeg ville kanskje vært litt mer varsom med å bruke så voldsomme karakteristikker når det ikke er hold i dem, men jeg skjønner også at det slår an på Twitter. God helg!

Jeg er uenig med dem som vil forby mulighetene for å tjene penger på å tilby velferdstjenester.  Jeg tror at et slikt forbud vil være skadelig for muligheten til å bevare og videreutvikle et godt velferdssamfunn i fremtiden.

Men la meg likevel forsøke å forstå hva de som har en annen oppfatning, egentlig mener. Hvorfor er det så viktig for store deler av venstresiden at det ikke skal være mulig å tjene penger på å investere i og drifte velferdstjenester? Rødt og SV mener at «profittfri velferd» bør bli en hovedsak i valgkampen.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det dreier seg om velferdstjenester som det offentlige finansierer, og hvor eventuelle egenandeler er de samme for brukerne, enten de velger et offentlig eller et privat tilbud.

De private som selger sine tjenester til det offentlige, må tjene penger. Ingen kan leve av å gå med underskudd. Det gjelder også ideelle aktører, selv om de ikke har overskudd som formål. Men når de ideelle ikke kan tilby investorer avkastning, vil de heller ikke kunne hente inn mer kapital til ekspansjon eller oppnå de stordriftsfordelene som ofte skal til, for å forbedre kvaliteten. De private, som prøver å tjene penger, gjør noe som ingen andre kan gjøre.

Muligheten for å tjene penger, som er helt grunnleggende i vårt markedsøkonomiske system, har gitt enorme fremskritt for menneskeheten. Også sosialister anerkjenner det. Så hvorfor er det så galt at for eksempel de private barnehagene tjener penger?

Veldig høye overskudd over tid, for eksempel på grunn av svak konkurranse eller dårlig bestillingskompetanse i kommunen, er selvsagt ikke bra. Mitt inntrykk er imidlertid at deler av venstresiden anser enhver profitt, altså også helt vanlige overskudd, som bortkastede penger. Det er penger, slik de ser det, som alternativt kunne gått til en barnehage- eller sykehjemsplass til. Profitt er altså en form for sløsing som vi kan unngå, hvis kommunen driver alt selv.

Jeg må legge til at det er ganske uklart hva venstresiden mener når den bruker uttrykket «profitt». Begrepet brukes nemlig både i betydningen «overskudd» og i betydningen «utbytte», og forskjellen er stor: Eiere og investorer tar som regel ut bare en liten del av overskuddet i utbytte, mens mesteparten av overskuddet brukes til å utvikle og utvide virksomheten – etter at det er betalt skatt. Og det utbyttet som eventuelt tas ut etter at selskapet har betalt skatt av overskuddet, tas ofte ut for å betale enda mer skatt, nemlig formuesskatt. Ingen av disse skattene blir betalt av ideelle virksomheter.

Spørsmålet mitt er uansett dette: Hvordan vet venstresiden at kommunene ikke sløser? Hvordan vet de at kommunene ikke sløser bort like mye, eller kanskje mye mer, enn overskuddet eller utbyttet hos de private utgjør etter at skatten er betalt? Og hvordan vet de at sløsingen ikke blir enda mer omfattende, dersom kommunene får et (nesten-)monopol?

Mange på venstresiden legger nå veldig stor vekt på at Velferdstjenesteutvalget ikke har gitt oss perfekt og fullstendig kunnskap om pengestrømmene hos de private aktørene. Men hva vet vi om pengestrømmene og effektiviteten i kommunene?

Burde det opprettes et utvalg som forsøkte å ettergå ressursbruken også i kommunene – med og uten private alternativer? Hva er den reelle ressursbruken når det opprettes og driftes kommunale barnehageplasser? Oslo kommune har så langt brukt mange titalls millioner kroner på å rekommunalisere velferdstjenester. Jeg regner med at dette er penger som må inngå i regnestykket?

Skal man gjøre seg opp en mening om hvorvidt «profitt» er umoralsk eller bortkastet, må man også ha en mer presis mening om alternativet og hvor grensene skal gå. Kan private bygge barnehager og sykehjem, men ikke drive dem? Og hvis de ikke driver dem: Kan private selge produkter og levere tjenester til kommunalt drevne sykehjem og barnehager?

Man kan ikke, slik venstresiden åpenbart gjør, bare legge til grunn at ressursbruken og effektiviteten i kommunene er perfekt.

Det vet alle at den ikke er.

Jeg må innrømme at det har vært vanskelig å forstå hva regjeringen egentlig foreslår når den sier at den vil innføre fritt skolevalg i videregående opplæring i hele landet.

Det har også vært litt vanskelig å forstå at et forslag om fritt skolevalg, som, på litt ulike måter, ble praktisert i 14 av 18 av de gamle fylkene, kan vekke så mye harme ikke bare i opposisjonen, men også i avisredaksjonene. De siste par dagene har både VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen og Aftenposten, og sikkert mange andre, uttrykt motstand mot regjeringens forslag på lederplass.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det er i og for seg greit å mene at det lokale selvstyret – i dette tilfellet fylkenes selvstyre – bør trumfe elevenes rettigheter, men det er jo ikke et veldig prinsipielt argument. Borgerne, inkludert elevene, har allerede en lang rekke rettigheter som ikke kan settes til side av en kommune eller et fylke, og det må selvsagt være mulig å innføre flere slike rettigheter.

Det opposisjonen har rett i, er at det ikke, bokstavelig talt, er snakk om å innføre et fritt skolevalg. Skulle man gjort det, måtte enhver skole kunne garantere plass til alle elever, og det er selvsagt ikke mulig. “Fritt skolevalg” betyr i praksis at det skal være mulig å velge mellom minst to skoler. Så hvis regjeringspartienes representanter ikke vil la ordvalget stå i veien for en god debatt, bør den unnlate å si “fritt skolevalg” og heller bruke termen “friere skolevalg”.

I dag har elever på videregående skole, ifølge opplæringsloven, “rett til inntak til eitt av tre alternative utdanningsprogram på vidaregåande trinn 1 som dei har søkt på, og til to års vidaregåande opplæring innanfor utdanningsprogrammet”.

Det regjeringen ønsker, er altså at elevene i tillegg skal få rett til å velge mellom minst to forskjellige skoler. I tettbygde strøk er det lettere å la elevene velge mellom mange skoler enn det er i mer spredtbygde strøk.

En enkel måte å oppnå dette på, er å innføre fritt skolevalg i hele landet, men det gjør ikke regjeringen. Den ønsker nemlig å ta hensyn til at fylkene er forskjellige, og at det kan være ulike utfordringer knyttet til for eksempel reisevei og skyss. Den har derfor – i en høring som ble gjennomført i fjor – sagt at det kan gjøres lokale tilpasninger, for eksempel ved å dele fylket inn i ulike inntaksområder. Den konkrete modellen skal nå utvikles av Utdanningsdirektoratet i tett dialog med KS og fylkeskommunene.

At dette er så vanskelig å innfri er ikke helt lett å forstå, siden altså 14 av 18 av de gamle fylkene allerede hadde en form for fritt skolevalg. Men det er kanskje heller ikke dette som vekker mest irritasjon.

Det som ser ut til å skape mest debatt, er at regjeringen sier at den vil “skrote nærskoleprinsippet”, hvilket utlegges til at regjeringen vil nekte fylkene å bruke nærskoleprinsippet.

Men hva betyr “nærskoleprinsippet”?

Begrepet kan i hvert fall tolkes på to måter – nemlig enten som en plikt til å gå på nærmeste offentlige skole uten mulighet til å velge en annen skole – eller som en rett til å gå på den nærmeste offentlige skolen, dersom man ønsker det.

I grunnskolen er det et lovfestet nærskoleprinsipp, som betyr at man har en rett til å gå på nærskolen. Mange kommuner praktiserer nok også en plikt til å gå på nærskolen, men en elev har uansett anledning til å søke seg til en annen offentlig skole og kan når som helst begynne på en friskole, hvis det finnes i rimelig nærhet. I en del kommuner, som i Oslo, er det fritt skolevalg i grunnskolen, det vil si at man både har rett til å gå på nærskolen og rett til å velge en annen skole, dersom man ikke vil gå på nærskolen.

Men hva mener regjeringen når det gjelder videregående skole? Det er ikke helt klart.

Jeg syns det er helt fint at regjeringen vil skrote et nærskoleprinsipp som innebærer at 16 – 17 år gamle elever har en plikt til å gå på den nærmeste skolen uten muligheter til å velge noe annet. Med mindre det er tvingende nødvendig, bør ikke offentlig sektor på noe område gi sine innbyggere kun ett tilbud. Det kan finnes svært mange legitime grunner til at noen ønsker eller trenger å velge en annen skole, et annet sykehjem, en annen hjemmehjelp eller en annen lege enn den de i utgangspunktet får tildelt. Når elevene er såpass gamle er det dessuten på tide å lære hva det vil si å velge og ta ansvar for egne valg. Det er bare tre år til mange av dem kan velge mellom studiesteder i hele verden.

På den annen side ser jeg ikke noe poeng i at regjeringen skal nekte fylkene å praktisere en rett til å gå på nærskolen, dersom enkelte fylker ønsker det. En slik rettighet er selvsagt viktigere i grunnskolen, men også i fylker med lange reiseveier kan det være viktig å ha den muligheten. Det er dessuten mye som tyder på at mange foretrekker nærskolen, men ofte er enda mer fornøyd med den når de aktivt har valgt den.

Å definere hva som er “nærskolen” – og å praktisere en ordning med rett til å gå på nærskolen sammen med et friere skolevalg – vil sikkert by på praktiske utfordringer. Men det bør ikke hindre Utdanningsdirektoratet, KS og fylkene å prøve. Fylkene bør ikke, syns jeg, kunne praktisere en nærskoleplikt, men de bør kunne praktisere en nærskolerett.

En annen grunn til at mange reagerer på regjeringens forslag, er at “fritt skolevalg” er det samme som karakterbasert opptak, dvs. at de som har best karakterer, får velge først. Det har, som nevnt, vært praksis i 14 av de 18 gamle fylkene, men mange er mot karaktertbasert opptak, og mange er mot at det skal bestemmes nasjonalt.

Det er ikke vanskelig å se at karakterbasert opptak ikke alltid fungerer perfekt. Men det er veldig vanskelig å se hvilket alternativt system som er bedre. På en eller annen måte må man ordne køen, dersom søkningen til en skole er for stor.

I grunnskolen, hvor det ikke fins karakterer, skal det – for å bruke Oslo som eksempel –  legges vekt på andre saklige kriterier som avstand til skolen, om eleven har søsken ved skolen, trafikkmessige forhold, sosiale og medisinske forhold, nærhet til foresatte osv.

I videregående må det også brukes saklige, rettferdige og forståelige kriterier, og da spørs det hva man mener er mest rettferdig: Best mulig karakterer? Dårligst karakterer? Tilfeldig loddtrekning? Bostedsadresse?

At det ikke er lett å finne en modell uten negative sidevirkninger ble til fulle demonstrert da Oslo ba et utvalg om å komme med forslag.

Elevene selv ser ut til å mene at fritt skolevalg, altså karakterbasert opptak, tross alt er lettest å forstå og det mest rettferdige. Det syns jeg også.

Om det skal være opp til fylkene å bestemme om det skal være “fritt skolevalg”, det vil si karakterbasert opptak (eventuelt i tillegg til retten til å gå på nærskolen), eller om dette skal være noe som skal bestemmes nasjonalt, kan selvsagt diskuteres. Elevene er, som nevnt over, blitt 16 – 17 år, og det er bare tre år til mange av dem skal søke høyere utdanning, der opptaket er samordnet for hele landet.

Det er kanskje ikke så dumt å begynne å øve – både på å måtte konkurrere om et antall elev- og studieplasser som alltid vil måtte være begrenset, venne seg til tanken om at faglige resultater betyr noe, og at man må ta ansvar for egne valg.

Elever i videregående opplæring er ikke lenger barn.

De skal snart bli voksne.

Det virker faglig uklart om vi nå er inne i den andre bølgen av smitte.

Det som virker mer klart, er at vi er inne i en ny bølge av inngripende smittverntiltak på nasjonalt nivå.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I tillegg kommer de lokale smitteverntiltakene som, særlig i Oslo og Bergen, er meget strenge.

Det synes å være en viss, men antakelig overdreven, uenighet mellom Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, både om hvordan vi nå skal forstå smitte-situasjonen og hvilke tiltak som er nødvendige.

Til syvende og sist er det uansett en politisk beslutning hvilke smitteverntiltak som skal settes i verk, og når den beslutningen fattes, har regjeringen også fått råd fra departementenes embetsverk, samtidig som de har avveid ulike hensyn som det ikke er sikkert at hverken FHI eller Helsedirektoratet har vurdert.

Smittevernloven gir regjeringen anledning til å fatte raske og inngripende beslutninger uten å gå veien om Stortinget.

Slik må det nesten være når vi står i en slik krise, og regjeringen har selvsagt fått denne fullmakten av Stortinget..

Men ettersom tiden går må vi forvente mer uenighet – ikke nødvendigvis mellom fagmyndighetene, for de har vært uenige før – men i det politiske miljø, i deler av nærings- og samfunnslivet som rammes, og blant folk flest. I verste fall fører dette til stor uro (og i noen land opptøyer), sviktende legitimitet til beslutningene som fattes, og redusert tillit til myndighetene. I enkelte land florerer også konspirasjonsteoriene.

SVs ide om en etterfølgende parlamentarisk prøving av tiltakene som settes i verk, er derfor en god idé.

SV fremmet forslaget sitt allerede i midten av mai, og da var det kanskje ikke like påtrengende. Men når pandemien og de inngripende tiltakene nå varer så lenge, er forslaget blitt mer relevant.

Det kan godt hende at enkelte deler av forslaget bør forkastes, bearbeides eller justeres, og jeg er ikke enig med SV i at det er så opplagt at Sverige og Danmark bør trekkes frem som forbilder.

I Sverige har politikerne i foruroligende stor grad vært satt på sidelinjen, mens fagmyndighetene har hatt svært stor makt. Resultatene til nå, målt i antall døde, er dessverre svært dårlige.

Også i Danmark er resultatene, vurdert i antall døde, dårligere enn i Norge – men ellers ligner situasjonen og håndteringen mer på den vi har i Norge. Men den dialogen som har vært mellom de danske partiene, og som SV viser til, har etter min vurdering ikke vært vellykket. Det har vært stilt svært sprikende krav til hva slags tiltak som trengs, mens regjeringen, med Mette Frederiksen i spissen, i virkeligheten har bestemt det meste.

Dersom SVs forslag om en etterprøving vedtas, vil selvsagt også de norske partiene forsøke å markere seg med forslag til alternative og antagelig ganske sprikende forslag. Fordelen er at det til slutt må fattes et vedtak. Da vil også de som stiller seg bak vedtaket, bære medansvar for de innførte tiltak.

Baksiden av medaljen kan være at enkelte partier faller for fristelsen til å ikle seg en form for lettvint ansvarsfraskrivelse. Det tyngende ansvaret legges på regjeringen – mens opposisjonspartier kan hevde at de ville gjort noe annet, samtidig som ingen kan kontrollere hvilke resultater det ville gitt. Men en slik situasjon kan like gjerne oppstå nå når regjeringen selv fatter alle beslutninger uten en prøving i Stortinget etterpå.

SVs forslag ligger nå til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomite, og det skal avgis innstilling 3. november. Foreløpig dato for behandling i Stortinget er satt til 12. november.

En langvarig koronasituasjon, med omfattende og inngripende tiltak, er svært vanskelig for mange. Økt uro og polarisering blant partiene og i befolkningen vil gjøre vondt verre. Det er en fordel om de tiltakene som gjennomføres, og de som fatter beslutninger om inngripende tiltak, har tillit og legitimitet.

Derfor bør SVs forslag om en parlamentarisk prøving vurderes positivt.

Rapporten fra Frischsenteret og Skatteforsk ved NBMU, Skader formuesskatten norske arbeidsplasser?, vil neppe føre til at noen forandrer syn på formuesskatten.

Årsaken til at rapporten antagelig ikke får noen til å forandre syn, er todelt: Den besvarer for få spørsmål, og den reiser for mange nye. Men rapporten kan være et nyttig grunnlag for videre forskning, og den har allerede bidratt til å revitalisere debatten. Det er bra.

Diskusjonen som har vært ført etter at rapporten ble lagt frem, der også mine kolleger Mathilde Fasting og Steinar Juel har deltatt, dreier seg om minst tre ulike forhold:

Det ene temaet er forskningsmetode:

Professorene Kjetil Storesletten og Torfinn Harding har i et innlegg i DN hevdet at metoden som Frischsenteret bruker, ikke holder mål, blant annet fordi den ikke tar hensyn til såkalt pre-trend. Forskerne bak rapporten mener at denne kritikken bommer, fordi de bruker en annen metode som kompenserer for dette. Storesletten og Harding står fast på kritikken sin, og det hørtes det ut som de gjorde også i Politisk kvarter i dag, der prosjektleder ved Frischsenteret, Knut Røed, og professor Kjetil Storesletten møttes til debatt.

Det er ikke så vanskelig, på et overordnet nivå, å forstå hva forskerne her diskuterer. Men vi som ikke er eksperter, kan vanskelig felle noen endelig dom over denne metodedebatten. Det hele blir kanskje tydeligere når forskerne bak rapporten bearbeider den til en vitenskapelig artikkel som blir godkjent i et anerkjent tidsskrift. De sier selv at artikkelen som de nå har skrevet, “helt sikkert” vil bli “revidert” før den får sin endelige form.

Det andre temaet er rapportens innhold:

Gitt at metoden som forskerne har brukt, er patent, eller at en annen metode gir de samme funnene, er det likevel grunnlag for å reise spørsmål ved en del av tolkningene av funnene som forskerne foretar.

Når for eksempel forskerne finner at en gitt økning av formuesskatten fører til økt sysselsetting, kan det fremstilles på flere måter. Er det en “gla’-nyhet” som, enkelt sagt, kan tolkes som en vinn-vinn-situasjon, der økt formuesskatt både gir økte inntekter til staten og fører til flere arbeidsplasser? Eller er det en illustrasjon på at formuesskatten har en uheldig vridningseffekt, fordi den fører til at de som rammes av denne skatten, investerer i det som utløser minst skatt (humankapital) fremfor det som utløser mer skatt (maskiner), enda det klart hadde vært mest lønnsomt og ført til mer sysselsetting og bedre produktivitet på sikt, at det ble investert i maskiner?

Eller, når forskerne får frem at det er veldig lønnsomt for eiere å la bedriftene forbli unoterte, fordi det fører til mindre formuesskatt enn om de blir børsnoterte – er det da en god eller dårlig nyhet? Den gode nyheten vil eventuelt være at bedriftseiere kan ordne seg slik at de slipper å betale mer formuesskatt, fordi bedriftene deres blir priset lavt så lenge de er unoterte. Den dårlige nyheten er at formuesskatten dermed låser bedriftene inne i en unotert situasjon fremfor å gi incentiver til børsnotering og vekst. Det er dette Ole Gjems-Onstad har påpekt når han viser til at Norge ikke har noen vekstselskaper, slik våre naboland har.

Rapporten inneholder flere slike elementer, der enten tolkningen, selve designet på undersøkelsen eller de underliggende forutsetningene forskerne gjør, peker én vei, mens de like gjerne kunne ha pekt en annen vei.

Det tredje temaet er alt det rapporten ikke belyser eller kan gi et svar på:

Det er nok å vise til noen av de forbeholdene forskerne selv tar:

• De har kun sett på virkninger i allerede eksisterende majoritetseide små og mellomstore bedrifter.
• Analysen gir ikke informasjon om de samlede virkningene av formuesskatten på arbeidsmarkedet som helhet. (Her hører også kapitalmarkedet med, som Frischrapporten ikke berører.)
• Analysen er tett knyttet opp til de variasjonene som har vært i skattereglene i perioden 2007 – 2017. Den kan ikke si noe om hvordan større og mer fundamentale endringer ville ha slått ut, for eksempel. i form av en avvikling av formuesskatten eller en avvikling av formuesskatten på arbeidende kapital.
• Analysen kan heller ikke kaste direkte lys over mulige effekter på oppstart av nye bedrifter.
• Det sees kun på relativt kortsiktige effekter.

I Politisk kvarter i dag ble det, til NRK å være, stilt et meget uvanlig spørsmål: Knut Røed fikk spørsmål om hvorvidt han trodde at Kjetil Storesletten og Torfinn Harding hadde et “politisk motiv” får å komme med den metodekritikken de har kommet med.

Det er vanskelig å forstå hva programleder Astrid Randen mente med å stille et slikt spørsmål. Betyr det at Storesletten og Harding, av rene politiske årsaker, har skrevet noe de egentlig ikke mener? I så fall burde vel spørsmålet også vært stilt til Røed? I Politisk kvarter 6. oktober ga Røed en svært enkel fremstilling av den hovedkonklusjonen han og hans kolleger hadde kommet frem til. Der slo han fast, nærmest uten forbehold og nyanser, at økt formuesskatt fører til flere arbeidsplasser, og at dette funnet var veldig tydelig. Hadde han et “politisk motiv” for å fremstille det så enkelt og unyansert?

Faktum er at både Røed og Storesletten hadde gjort seg opp meninger om formuesskatten lenge før Frischsenteret startet arbeidet med sin utredning, hvilket er godt kjent for alle som følger med.

Kjetil Storesletten forklarte dette senest da han 11. februar deltok i NRK Debatten om den såkalte lakseskatten. Storesletten sa da at han var tilhenger av grunnrentebeskatning, fordi det, etter hans mening, er en god skatt, mens han var motstander av formuesskatten fordi han “tror” at det er en skadelig skatt. Storesletten mener at arveavgiften var en god skatt.

Knut Røed, som er medlem av Arbeiderpartiets økonomiske råd, har ved flere anledninger uttalt at han mener at formuesskatten (og arveavgiften) bør økes. Da jeg deltok på et LO-seminar sammen med Røed i juni i fjor, sa han til meg at han mente at formuesskatten burde økes kraftig.

De har altså begge hatt meninger om skatt før Frischsenteret kom med sin utredning, selv om Storesletten er mindre skråsikker enn Røed er og dessuten klart mindre politisk forutsigbar. Storesletten mener for eksempel noe annet enn Høyre og regjeringen mener, både når det gjelder grunnrentebeskatning og arveavgift.

Uenigheten dem imellom kan uansett også tolkes faglig. Skattesystemet har mange formål, og skatter virker på mange måter. De påvirker blant annet omfordelingen og effektiviteten (og dermed verdiskapingen) i samfunnet. En enkel og upolitisk tolkning av Røeds og Storeslettens ulike meninger om formuesskatten, kan derfor også være at de tillegger omfordelings- og effektivitetsargumentet ulik vekt.

Og rapporten som Frischsenteret har presentert, kan ikke hjelpe dem til å fjerne denne uenigheten.

Debatten forsetter, og den har fått ny giv.

Det blir tydelig illustrert når også tre andre forskere nå melder seg og stiller spørsmål ved både metoden som Frisch/NBMU-forskerne har brukt og ved måten de tolker resultatene på.

I dag var jeg invitert til NRKs Politisk kvarter for å være med og analysere forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Blir de tydeligere, eller er disse to partiene ganske like?

Utgangspunktet var nok delvis et blogginnlegg jeg skrev forleden, men først og fremst en artikkel skrevet av lederen i tankesmien Agenda, Trygve Svensson, som i korthet går ut på følgende:

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Etter at Høyre tapte valget i 2005 og 2009, la partiet om strategien i en mer sentrumsorientert retning. «Beviset» på at partiet gjorde det, er et utspill som Torbjørn Røe Isaksen kom med i 2012, der han annonserte at Høyre ville stramme inn arbeidslivspolitikken i forhold til den som Bondevik II-regjeringen hadde ført. Utspillet ble mye kritisert, blant annet av meg, og ifølge Svensson ble det heller ingenting av: Høyre har ikke ført den sentrumsorienterte arbeidslivspolitikken som Isaksen lovet.

Det fremstår som uklart i Svenssons analyse hvilke andre deler av Høyres politikk som den gangen ble mer sentrumsorientert.

Svenssons poeng er uansett at Høyre nå ikke lenger er sentrumsorientert, men har vendt tilbake til mer klassisk Høyrepolitikk. «Beviset» på det er 1) at lederen og nestlederen i Høyres programkomité, Linda Hofstad Helleland og Henrik Asheim er «mer klassiske Høyrepolitikere» enn Torbjørn Røe Isaksen er (!), 2) at de har presentert et programforslag som gjør at Høyre, etter deres oppfatning, er «gjenkjennelig» for velgerne, og 3) at Høyres programkomite går inn for redusert formuesskatt, nedsalg i Equinor og fritt skolevalg i videregående skole. Det blir visst enda mer høyredreid av at partiet vurderer å «svekke arbeidsmiljøloven» ytterligere og fortsatt vil tillate private aktører innen eldreomsorgen. Svensson topper «bevisrekken» med å vise til at Henrik Asheim ikke har tatt dissens i programkomiteen, som ønsker å beholde fagforeningsfradraget. Og siden det ikke er så lett å henge med i svingene her, skal jeg forklare det nærmere: Programkomiteen skriver at den vil “beholde fagforeningsfradraget”. Da er det, slik jeg forstår Svensson, en tydelig høyredreining at Henrik Asheim ikke tar en dissens og eksplisitt går inn for å øke fagforeningsfradraget i Høyres program for 2021 – 25.

Og alt dette synes Svensson er fint, fordi det leder til tydeligere forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Jeg synes at dette er en dårlig analyse. Den virker konstruert av taktiske årsaker. Jeg er, slik jeg også sa i Politisk kvarter, enig i konklusjonen, men analysen som ligger bak, virker kunstig.

Her er mitt syn:

Forskjellene i norsk politikk er generelt små, og det er i all hovedsak et gode. Sterk polarisering fører som regel både til en dårlig debatt og til dårlige løsninger.

Men det er heller ikke bra, hvis forskjellene blir for små. Da blir det vanskeligere for velgerne å ta stilling, og det er heller ikke noe poeng å engasjere seg, dersom ingenting står på spill. Vi får dessuten mange debatter der partiene overdriver og karikerer hverandre for å skape større forskjeller enn det egentlig er. Hvis partiene blir for like, blir det også lite nytenkning.

Høyre har blitt mer sentrumsorientert under Erna Solbergs ledelse, og det skjedde gradvis etter valgnederlaget i 2005. Røe Isaksens utspill i 2012 hadde antagelig lite å si. Selve gimmicken («det nye arbeidspartiet») ble tilsynelatende en flopp, men kanskje ikke helt: Høyre vant, kanskje for første gang, sakseierskapet til «sysselsetting» (og til helse) ved valget i 2017.

Men det er veldig lite som tyder på at Høyre – gjennom det programforslaget som er fremlagt nå – har vendt tilbake til noe som skal være mer «klassisk», eller som ligner mer på den Høyrepolitikken som ble ført før Erna Solberg ble partileder.

Jeg er enig med alle de kommentatorene som mener at det programforslaget som er lagt frem, i bunn og grunn varsler «stø kurs». Det gjør Høyre «gjenkjennelig», men ikke lik det Høyre var under tidligere ledere, men slik det er under Erna Solberg. Det varsler ingen dramatisk kursendring, men snarere mange små skritt og justeringer på veien til det partiet selv vil fremstille som et bedre samfunn. Noen av skrittene går litt til venstre – andre litt til høyre – og atter andre rett frem. Lars Nehru Sand oppsummerte det fint: Det er mer inspirasjon fra, enn brodd mot, hovedkonkurrentene i Høyres programforslag. Og inspirasjonen er hentet fra partier både til høyre og venstre.

Er det i det hele tatt meningsfylt å snakke om at Høyre kunne vært til å kjenne igjen fra 1980-, 1990- og begynnelsen av 2000-tallet?

Jeg er litt i tvil om det. Noe av det partiet sto for den gangen, er ikke like relevant i dag. Et program skal tross alt by på løsninger på de problemene og utfordringene vi har i dag, og ikke de vi hadde den gangen.

Samtidig vet vi jo at partienes programkomiteer også tar taktiske og strategiske hensyn, og at de derfor ofte ikke er modige nok til å innta det som de antar er kontroversielle standpunkter. I årene fremover vil det for eksempel bli et åpenbart behov for å dempe veksten i offentlige utgifter. Jeg tipper likevel at ingen av partiene vil velge å gå tydelig til valg på det.

Det hadde også, etter min oppfatning, vært ønskelig at vi hadde partier med sterkere liberale instinkter, og at dette kom tydeligere frem i synet på staten, markedsøkonomien, sivilsamfunnet og familien. Men i Norge ser alle partier ut til å være hardt rammet av den enorme pengerikeligheten som petroleumsressursene har gitt oss, og som gjør at staten fremstår som den fremste problemløseren på nesten alle områder. Også det har bidratt til at forskjellene i norsk politikk er små. Frontene hadde vært hardere, dersom vi hadde hatt det skattenivået som nivået på de offentlige utgiftene egentlig krever.

Men for å vende tilbake til Svensson. Han har altså, på tross av den merkelige analysen, rett i at det på noen områder igjen er tydeligere skiller mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Det gjelder i næringspolitikken og i synet på statens rolle i næringslivet. Høyre vil fremheve betydningen av norsk privat eierskap, jobbskaping i privat sektor og gode langsiktige rammebetingelser – og partiet vil altså vurdere et visst nedsalg i Equinor. Arbeiderpartiet vil motsette seg nedsalg og være mer opptatt av å fremheve staten som industribygger.

Det gjelder i helsepolitikken, der Høyre går inn for fritt behandlingsvalg, betalt av det offentlige, og vil gjøre det enda lettere for kommunene å innføre dette, mens Arbeiderpartiet vil fjerne retten til behandlingsvalg. Høyre vil peke på valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at andre hensyn er viktigere.

Det gjelder i velferdspolitikken, der Høyre fortsatt vil at private, ideelle og kommersielle, skal kunne være med og drive barnehager, sykehjem og eldreomsorg og tilby andre velferdstjenester som det offentlige betaler for, mens Arbeiderpartiet vil stramme inn eller forby kommersielle tjenesteleverandører.

Det gjelder i utdanningspolitikken, der Høyre vil ha fritt skolevalg i hele landet i videregående skole og beholde adgangen til å etablere visse friskoler, mens Arbeiderpartiet vil at fylkene skal avgjøre inntakssystemet i videregående og stramme inn på muligheten til å etablere friskoler. I skolepolitikken er det også skiller i synet på det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet og på innholdet i skolen.

Spørsmålet er: Hvorfor blir skillene på disse områdene tydeligere? Er det fordi Høyre har vendt tilbake til mer «klassisk Høyrepolitikk», eller er det fordi Arbeiderpartiet på noen av disse områdene nå flytter seg lenger til venstre?

Jeg tror nok det siste er mer riktig enn det første. Det er ingenting nytt i at Høyre vil redusere eller fjerne formuesskatten – det har Høyre og flere andre partier ment i 20 – 30 år. Det er heller ikke nytt at partiet vil ha friere (karakterbasert) skolevalg eller vurderer nedsalg i en hel- eller deleid statsbedrift. Og påstanden om at programforslaget “ytterligere (vil) svekke”  arbeidslivspolitikken står i alle fall i skarp kontrast til Lars Nehru Sands observasjon: “Programkomiteen løfter virkelig arbeidslivs-kapittelet. Mye av grunntonen i kapittelet er lik Aps virkelighetsbeskrivelse.”

Arbeiderpartiet, derimot, inntar nå en del posisjoner som ligger lenger til venstre enn de gjorde før, blant annet i næringspolitikken, i utdanningspolitikken og når det gjelder private velferdsleverandører. Det kan være flere grunner til det. Det kan være fordi partiet har endret oppfatning, hvilket selvsagt må være lov – eller det kan være fordi Høyre fortsatt er ganske sentrumsorientert og gjør det vanskelig for Ap å markere seg, og/eller fordi Arbeiderpartiet føler seg presset av konkurrenter lenger til venstre, som SV og Rødt. Det er uansett ikke vanskelig å forstå at Arbeiderpartiet kan være i en vanskelig posisjon.

Jeg vet ikke hvorfor Svensson skriver en så konstruert analyse. Men kanskje illustrerte han selv at venstresiden faktisk er i endring da han ikke kunne si seg enig med Jonas Gahr Støre, som mener at slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Høyre tross alt er større enn slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Rødt.

Historisk har Arbeiderpartiet ofte lagt seg til venstre når den mer radikale venstresiden har styrket seg, noe vi blant annet så på 1970-tallet. Samtidig pleier Arbeiderpartiet å kritisere borgerlige regjeringer for å være «kalde og blå» når det selv er i opposisjon, slik også Svensson gjør.

I posisjon har Arbeiderpartiet gjerne ført en mer «høyrevridd» politikk enn det partiet har gitt uttrykk for i opposisjon.

Spørsmålet nå er om også denne delen av historien vil gjenta seg, eller om Arbeiderpartiets svekkede posisjon innad på venstresiden vil lede til en mer «venstredreid» politikk også i praksis.

Jeg tror i alle fall at Høyre vil vite å påpeke at det kan skje.

Det er mange oppkonstruerte konflikter i norsk politikk.

Det er ofte så små forskjeller mellom partiene at de må forstørre små uenigheter til det ugjenkjennelige for å greie å skape en viss debatt.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Ofte dreier konfliktene seg bare om hvor mye man skal gjøre av det samme. Partiene vil gå i samme retning, men opposisjonen vil gå lenger eller raskere frem enn regjeringen vil.

De aller mest typiske debattene dreier seg om hvor mye penger som skal bevilges.

Derfor er det nesten befriende å høre en politisk debatt der skillene er reelle, og der det er snakk om ulike retningsvalg. En slik debatt fikk vi høre på Politisk kvarter i dag, der temaet var et forslag fra regjeringen om å innføre en ny såkalt godkjenningsmodell, slik at kommunene enklere og raskere kan innføre fritt brukervalg innenfor helse- og omsorgssektoren. Regjeringen ønsker mer valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at det ikke er nødvendig eller tvert om er negativt.

Debatten går til kjernen av et av ytterst få områder der det er en reell uenighet i velferdspolitikken i Norge: Partiene er enige om at det er det offentlige som har ansvaret for å tilby innbyggerne gode og likeverdige tjenester av høy kvalitet innenfor helse og omsorg  – og de er enige om at det er det offentlige som skal finansiere tjenestene, slik at de er gratis (eller svært rimelige) for innbyggerne, det vil si at de er skattefinansiert.

Det de er uenige om, er hvem som skal få lov til å levere tjenestene, og om innbyggerne skal kunne velge mellom ulike leverandører.

De borgerlige partiene mener, av flere grunner, at både offentlige, ideelle og kommersielle tilbydere bør få lov til å levere tjenester, og at det må være opp til kommunene selv å velge leverandør i det enkelte tilfellet. KrF er litt ekstra opptatt av de ideelle aktørene.

De rødgrønne partiene er ikke helt enige seg imellom, men de vil ekskludere de kommersielle og i stor grad la kommunene overta driften. Som det het i Arbeiderpartiets valgprogram før kommunevalget i 2019: «Flest mulig av tjenestene innbyggerne har behov for skal leveres av det offentlige. Det skal ikke være profitt på velferd. Nye tjenester skal ikke privatiseres. Vi vil føre så mange som mulig av de tjenestene som er privatisert i dag tilbake til kommunen. Tekniske tjenester skal tilbakeføres til kommunen».

Innenfor utdanningsområdet er det litt annerledes, men også her har Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden varslet innstramninger overfor de offentlig finansierte ideelle friskolene.

Valgfrihet for innbyggerne kan gjennomføres på minst to måter: De kan få lov til å velge mellom ulike kommunale tilbydere, for eksempel mellom ulike offentlige skoler ved hjelp av fritt (eller karakterbasert) skolevalg – og de kan få velge mellom offentlige og private tilbydere, enten de er ideelle eller kommersielle, slik man kan gjøre når det gjelder barnehager eller ulike hjembaserte tjenester. Men slik valgfrihet sier Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden i stor grad nei til.

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Ingvild Kjerkol, som deltok i Politisk kvarter i dag, begrunnet sitt nei til fritt brukervalg med at det ikke er noe vits i å kunne velge. Hun og programlederen viste til Sverige – og til høringsnotatet fra regjeringen – som viser at det ikke er noen dokumenterbare kvalitetsforskjeller mellom offentlige og private velferdstjenester. “Det har vært vanskelig å dokumentere endring i kvalitet for brukerne og hva endringen evt. skyldes”, står det i notatet, som for øvrig inneholder mye interessant informasjon, både om regjeringens begrunnelse for forslaget og om erfaringer fra Danmark og Sverige.

Utlegningen fra Kjerkol var derfor at det å la folk velge, egentlig bare var å be dem velge mellom logoer.

Det virker som Kjerkol er så opptatt av systemet – og av å holde private aktører ute – at hun har mistet borgeren helt av syne.

Det er ikke overraskende at det er vanskelig å avdekke systematiske kvalitetsforskjeller – basert på objektive kvalitetskriterier – mellom tjenester som er drevet av private og offentlige aktører. De må oppfylle mange av de samme, strenge kvalitetskravene, og det ville ikke bli akseptert, hverken av brukerne eller kommunen, dersom den ene eller andre aktøren systematisk var dårligere enn den andre.

Men dette betyr selvsagt ikke at ikke flere alternative tjenesteleverandører og fritt brukervalg for borgerne kan bidra til å øke kvaliteten. Det kan, tvert om, skje på mange måter:

Alle blir bedre: Når det er flere aktører og en viss konkurranse om å bli valgt av borgerne kan det lede til at alle løfter seg, fordi de lærer av hverandre. Et typisk eksempel på institusjonell læring ser vi både mellom private, ideelle og offentlige sykehjem og mellom friskoler og offentlige skoler.

Den opplevde kvaliteten blir bedre: Hvis brukerne mener at kvaliteten er bedre hos de ideelle, kommersielle eller offentlige leverandørene, er det i seg selv av stor verdi for borgerne – selv om opplevd kvalitet ikke er et objektivt kvalitetsmål. Et eksempel på en slik effekt ser vi når foreldrene gjennom brukerundersøkelser systematisk kårer de private barnehagene til de beste.

Kvaliteten for den enkelte blir bedre: En bruker som velger en annen leverandør, kan ha en opplevelse av en svært viktig og stor kvalitetsheving. Det kan være “tusen” grunner til det – fra små endringer i tjenestetilbudet til menneskene man møter. Motsatt kan kvaliteten oppleves som svært dårlig, dersom det ikke er mulig å velge seg bort.

Valgfrihet er i seg selv er kvalitet for mange: At det er mulig å velge er i seg selv et kvalitetstegn for mange. De fleste havner på nærskolen, enten de bare er blitt henvist dit eller de velger det selv – men de som har fått velge, er ofte mer fornøyd.

Spørsmålet om å slippe til private velferdsleverandører og gi borgerne muligheten til å velge mellom leverandører, dersom de ønsker det, bør bli et viktig tema før valget neste år. Det er et tema som velgerne antagelig anser som viktig, og det skiller partiene og blokkene på en tydelig måte.

Dermed bør det også være en god valgkampsak.

Skolepolitikk er et av de temaene som har holdt seg forbausende godt på listen over temaer som velgerne syns er de viktigste når de skal gå til valg.

Skole og utdanning var det viktigste temaet, sett med velgernes øyne, både i 2001, 2005 og 2009.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

I 2013 var helse viktigst, mens skole og utdanning kom på plass nummer to.

I 2017 kom skole og utdanning på plass nummer tre – etter innvandring og skatt.

Det er ikke godt å si hvilke temaer velgerne vil synes er viktigst når de går til valg i 2021. Mange hadde forventet at klima nå ville bli den viktigste saken, men korona-krisen gjør at det er blitt vanskeligere å spå. Håndteringen av smittesituasjonen og, ikke minst, hvordan vi skal greie å skape nye jobber til alle dem som er blitt ledige, kan fort vise seg å bli et mye viktigere tema enn det ellers ville blitt.

Samtidig skal man ikke se bort fra at skole og utdanning nok en gang vil bli viktig. For det første er mer kunnskap og kompetanse nå en del av løsningen for mange av dem som må omstille seg. For det andre er det viktig for at vi skal greie å inkludere og integrere flere, noe som igjen er viktig for dem det gjelder og for evnen til å finansiere fremtidens velferdsstat. Og for det tredje står vi midt i implementeringen av en ny reform, nemlig Fagfornyelsen, som mange skolefolk, foreldre og elever vil være opptatt av.

Jeg har selv bakgrunn som skolepolitiker for Høyre og vet at det ofte har vært vanskelig å få til en god skolepolitisk debatt med Arbeiderpartiet. Det er ikke så lett å si hva årsaken er, men det har kanskje vært en mangel på Ap-politikere nasjonalt som har interessert seg spesielt for skole- og utdanningspolitikk. Unntaket er Trond Giske, men han har i dag andre ansvarsområder som medlem av familie- og kulturkomiteen.

Det er derfor bra at Jonas Gahr Støre nå kommer med skolepolitiske utspill og utfordrer Erna Solberg til debatt.

Det er nok av temaer å ta fatt i, og jeg har beskrevet noen av dem både i et blogginnlegg tidligere i sommer og i Aftenposten i går.

For meg er det imidlertid uklart hva de to største partiene egentlig er enige og uenige om.

I en nylig VG-podcast sa Hadia Tajik, til min overraskelse, at Høyre og Arbeiderpartiet stort sett er enige i skolepolitikken, bortsett fra på to områder.

Det ene området gjaldt private skoler (egentlig friskoler), der Tajik sa en hel del, blant annet om segregering, som ikke kan dokumenteres, og der hun etterlot et stort spørsmålstegn med hensyn til hva som skal være Arbeiderpartiets alternative politikk. Hun har rett i at det ikke er uproblematisk å tillate religiøse friskoler. Men det er heller ikke lett å forby dem, noe blant andre SV innså for noen år siden – før partiet, nærmest ved at arbeidsuhell, holdt på å programfeste at de skulle forbys.

Det andre området som Tajik mener at Høyre og Arbeiderpartiet er uenige om, ble ikke berørt, fordi programlederne gjerne ville snakke om noe annet.

Synet på de frittstående skolene og hva slags politikk man vil føre overfor dem, er prinsipielt viktig og selvsagt også viktig i praksis for de elevene og foreldrene det gjelder. Men i og med at det er veldig få, er dette ikke et skolepolitisk spørsmål som har stor betydning i praksis eller som fortjener stor plass i en valgkamp. At noen av mer symbolpolitiske grunner vil ønske å gjøre det til et stort spørsmål, er en annen sak.

Jeg vet som sagt ikke hva det andre uenighetspunktet var, men jeg er forbauset over at det bare er ett.

Slik jeg hører Arbeiderpartiets representanter i den skolepolitiske debatten, er de uenige med Høyre og regjeringen om ganske mye. Det er blant annet uenige om gratis skolemat og fysisk aktivitet; om selve kunnskapssynet som skal ligge til grunn for skolepolitikken, og som de mener bør være “bredere”; om satsingen på grunnleggende ferdigheter; om fritt skolevalg (og/eller karakterbasert opptak); om kartleggingsprøver og nasjonale prøver, og dermed også om hele det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Arbeiderpartiet har også, såvidt jeg husker, sagt at det vil innføre en “tillitsreform” i skolen, samtidig som det er uklart hva det betyr. Og er Arbeiderpartiet enig med SV om heldagsskolen?

Signalene er på mange områder uklare, men siden Hadia Tajik var så tydelig i VGs podcast (og siden det ikke var hennes skyld at hun ble avbrutt), burde det være mulig å bringe mer klarhet inn i debatten:

Er det riktig at Arbeiderpartiet i skolepolitikken bare er uenig med Høyre på to områder, og hva er i så fall det andre området – utenom friskolene?

Det har vært perioder hvor de aller fleste har visst hva som var forskjellen på partiene i skolepolitikken.

Det hadde vært fint å vite mer om det nå også!

Alle organisasjoner, enten det er bedrifter, offentlige virksomheter eller frivillige organisasjoner, har en kultur.

Organisasjonskulturen kan være god eller dårlig, og i verste fall er den så dårlig at det kan være snakk om en ukultur. Det er det vi nå hører om i Trøndelag Arbeiderparti.

I en bedrift eller offentlig virksomhet er det en selvfølge at ledelsen har et stort ansvar for å arbeide for en best mulig kultur. Dersom organisasjonskulturen er positiv og god, er det en fordel, både for å nå resultater, for at arbeidsmiljøet skal være godt og for at det skal være mulig for hvert enkelt menneske i organisasjonen å blomstre og utvikle seg.

Dette er så selvfølgelig at man i alle seriøse rekrutteringsprosesser også legger vekt på hvilke egenskaper  og muligheter en kandidat har for å bygge en god kultur. Også i den rekrutteringsprosessen som hele Norge har fulgt med på de seneste månedene, nemlig rekrutteringen av ny NBIM-sjef, har det vært pekt på at han som er ansatt, er en god organisasjonsbygger. Hovedstyret i Norges Bank har altså ikke bare lagt vekt på hans kunnskap om forvaltning – de har også lagt vekt på Tangens lederegenskaper.

I en del frivillige organisasjoner og politiske partier er ikke dette like selvsagt. Der skjer ofte rekrutteringsprosessen på helt andre måter. Ledere blir valgt, ikke ansatt – og potensielle kandidater blir ofte ikke veid og vurdert like grundig som i andre organisasjoner.

I tillegg legges det ofte vekt på helt andre egenskaper enn evnen til å lede. I politikken er man blant annet opptatt av at man skal ha med både kvinner og menn, folk fra ulike geografiske områder, homofile og innvandrere – og folk som er flinke til å debattere, holde taler, kommunisere med velgere og opptre på TV, for å nevne noe.

Alt dette er vel og bra og svært forståelig. Problemet er bare at en person ikke automatisk er en god leder og kulturbygger, selv om han er flink til å holde taler, er mann eller innvandrer.  Han kan selvsagt være en god leder, men han kan også vise seg å være en dårlig eller, i verste fall, en farlig leder. Med “farlig” mener jeg at han eller hun er så dårlig at det virker direkte ødeleggende for organisasjonen.

Det er enormt mange ledere i de politiske partiene – i lokallag, kommuner, fylker og på nasjonalt nivå. Mange er gode ledere, men mange er det ikke. Det behøver ikke å få dramatiske konsekvenser, men som vi vet nå: Konsekvensene kan være svært alvorlige. Frykt og mistrivsel virker ikke positivt på noen organisasjoner.

Metoo var et sjokk for de politiske partiene. Det var tydelig at flere av dem hadde problemer med å håndtere varslene som kom. Grunnen  er ikke nødvendigvis dårlig eller uerfarent lederskap – det skyldes også at partiene, i likhet med mange andre frivillige organisasjoner, er annerledes enn vanlige arbeidsplasser. Det er et verdifellesskap, og ofte består organisasjonene både av ansatte og frivillige.

Det gledelige er at mange er blitt mer opptatt av betydningen av god ledelse etter metoo. Jeg har blant annet registrert at flere av de politiske ungdomsorganisasjonene nå er mer opptatt av at de som får lederposisjoner, også skal lære mer om ledelse og hvilket ansvar ledere har. Selv har jeg holdt flere foredrag om ledelse generelt og politisk ledelse spesielt, blant annet i ungdomspartiene.

Skal man unngå ukultur og illegitim maktbruk i politikken, tror jeg det er lurt, i alle rekrutteringsprosesser, å være mer opptatt av de lederegenskapene ulike kandidater har og hvilken forståelse de har for lederskapets betydning.

Det gjelder på alle nivåer i politikken.

Forleden twitret jeg følgende:

Noen mener at det ikke er så viktig å satse på grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning i skolen. Man skal ikke studere så veldig mange kommentarfelt (selv blant lærere, dessverre) for å se at det er feil.

Jeg skrev det etter å ha lest en diskusjon på profesjonsfellesskapet Status Lærer på Facebook, som var veldig nedslående. Det oste av dårlig debattkultur og mye dårlig språk.

Meldingen gir også uttrykk for noe jeg mener er tydelig: Synet på de grunnleggende ferdighetenes plass i skolen er en konfliktlinje i norsk skolepolitikk.

Derfor var de mange kommentarene jeg fikk, litt overraskende. Mange mente at det jeg skrev bare var tull, i hvert fall hvis jeg ikke kunne dokumentere hvem “noen” er. Og jeg skal gi mine kritikere et lite poeng: Det er selvsagt svært få som sier at vi ikke bør satse på grunnleggende ferdigheter. Og det finnes vel knapt noen som mener at det ikke er viktig å lære å lese. Men akkurat det forteller i seg selv ikke så mye. Det som skiller de politiske partiene og andre som deltar i debatten, er måten de vil satse og hvor mye de vil satse på grunnleggende ferdigheter og de såkalte basisfagene. Og her er skillelinjene ikke bare tydelige, men økende.

Det er lett å glemme historien, men som jeg også sa på Dagsnytt 18 i går: Det er bare knapt 20 år siden vi nesten ikke hadde noe kunnskap om hva elevene lærte på skolen og derfor ble svært overrasket da forskning og undersøkelser viste at det var store mangler. Nesten 20 prosent av elevene gikk ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.

Det førte til en stor debatt, og det ble etter hvert oppnådd bred enighet om at noe måtte gjøres. Vi måtte for fremtiden unngå igjen å havne i en situasjon der vi ikke hadde kunnskap om skolen. Stortinget sluttet seg blant annet til at det ble etablert et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og nasjonale prøver, og at det ble satset betydelig mer på grunnleggende ferdigheter i opplæringen. Måten det skjedde på, ved at ansvaret for de grunnleggende ferdighetene ble gitt til alle fag, var uvant og ny, men mitt inntrykk er at dette nå er etablert på en god måte i skolen. Elevene på 5. trinn leser betydelig bedre enn de gjorde før.

Satsing på grunnleggende ferdigheter var en helt sentral del – noen vil si den mest sentrale delen – av Kunnskapsløftet.

Det var i høy grad kontroversielt før det ble innført, men da SV kom i regjering og overtok Kunnskapsdepartementet, valgte de å videreføre reformen likevel. Daværende statsråd Øystein Djupedal innrømmet i en stort oppslått artikkel i VG at SV tidligere hadde tatt feil i skolepolitikken. SV ville heretter stille “krav til kunnskap og kartlegging av kunnskap”.  SVs senere kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell har vært inne på noe av det samme i en av bøkene sine, nemlig at SV hadde vært for lite opptatt av kvalitet i skolen.

Argumentet mot den nye og økte satsingen på grunnleggende ferdigheter var den gangen at dette bare var en slags nyliberalistisk nytteorientering av skolen, og at det betød at vi hadde et instrumentelt kunnskapssyn. Flere mente at vi bare satset på fag og ferdigheter som var nyttige og ikke på dannelse eller “hele mennesket”. Noen kalte det til og med “NHO-fag”, hvis jeg husker riktig. Kritikken kom fra den politiske venstresiden og fra enkelte forskere, som også hadde et nokså tydelig ståsted til venstre.

I årene som gikk etter at Kunnskapsløftet ble vedtatt og innført, var det lite strid om satsingen på de grunnleggende ferdighetene. Men gradvis har mye av den samme diskusjonen som vi hadde før 2000, kommet tilbake. Det kommer til syne på flere måter.

For det første hører vi igjen mer kritikk av det kunnskapssynet som påstås å ligge til grunn for satsingen på grunnleggende ferdigheter: Skolen er blitt altfor teoretisk og ensrettet, kunnskapssynet er utdatert og gammeldags, og den sterke satsingen på grunnleggende ferdigheter og basisfag vitner om et smalt kunnskapssyn. Satsingen på grunnleggende ferdigheter er dessuten uttrykk for et nyliberalt kunnskapssyn.

Jeg må presisere at jeg her har linket til litt tilfeldige kilder. Det er for eksempel mange flere enn partiet Rødt som har påpekt at skolen er blitt for teoretisk.

Jeg er ikke uenig i all kritikk som fremmes. Også jeg syns for eksempel det er helt greit at læreplanene “slankes”, slik at de gir større rom for mer variert og mindre teoretisk undervisning. Men jeg er uenig i at satsing på lesing, skriving og regning er “teori”, uttrykk for et smalt eller foreldet kunnskapssyn, eller at det stenger for at elevene dannes. Jeg mener at denne satsingen går til kjernen av skolens samfunnsoppdrag.

I kjølvannet av denne mer overordnede kritikken fremmes det nå en rekke forslag som, etter min mening, vil svekke arbeidet med de grunnleggende ferdighetene, dersom de blir gjennomført. Her er noen eksempler:

I rapporten fra Manifest tankesmie, som jeg linket til over, anbefales det å “ta et oppgjør med den blinde troen på kunnskapssamfunnet og de påfølgende ferdighetskravene man i dag mener at framtidens samfunn stiller til alle unge”.

Partiene på Stortinget sier det ikke så eksplisitt. Det de gjør, er delvis å si nei til tiltak som skal forsterke lese- og skriveopplæringen, “vanne ut” innsatsen ved å mene at man skal satse mer på alt eller gå bort fra de tiltakene som det var bred enighet om da Kunnskapsløftet kom. SV, for eksempel, vil trekke Norge ut av internasjonale forskningsundersøkelser, gjøre om de nasjonale prøvene til utvalgsprøver, muligens fjerne kartleggingsprøvene og endre kvalitetsvurderingssystemet, blant annet slik at det ikke vil være åpenhet om den faglige utviklingen i skolen. Hvor mye av dette Arbeiderpartiet vil være med på, er uklart, og det må også sies at det konkrete innholdet i en del av forslagene og standpunktene fra SV, ikke er helt klart.

Når man slutter å undersøke elevenes faglige utvikling og heller ikke vil ha åpenhet om det, er det som å vende tilbake til 1990-tallet. Vi vil ikke vite hvordan det står til i norsk skole, hvilket også gjør det svært vanskelig å styre og lede skolene og å føre en god skolepolitikk.

Forslag om en radikal endring av innholdet på 1. trinn, slik blant andre KrF nå tar til orde for, vil også kunne svekke leseopplæringen. Forskning tyder på at leseopplæring på 1. trinn, som kanskje til og med kan være raskere enn i dag, kan gjøre barna til bedre lesere på lang sikt.

Så for å oppsummere:

Alle partier på Stortinget vil si at de er opptatt av grunnleggende ferdigheter. Det er vanskelig å si noe annet.

Det kan likevel ikke være noen tvil om at partiene prioriterer forskjellig, og at forskjellene mellom partiene på dette området er økende.

Satsing på grunnleggende ferdigheter er viktig.

Men ikke alle syns det er like viktig.