Abortsaken og KrF

Tidlig i går kveld twitret jeg denne meldingen: “Interessant at så mange kommentatorer som er mot å endre abortlovens paragraf 2c, mener at det er ekstremt viktig at KrF får gjennomslag for å endre den, fordi det vil være et så stort nederlag hvis den ikke blir endret. De virker nesten mer ivrige enn KrF selv.”

Den som først svarte meg, var den saklige og dyktige Jens Kihl, som er journalist i BT, og som forklarte hvorfor saken får så stor oppmerksomhet i mediene. Han la blant annet vekt på hvor avgjørende saken var for KrFs veivalg.

Jeg på min side svarte at jeg mener at mange er for skråsikre når de tillegger denne saken så stor og avgjørende vekt, og at dekningen er ute av proporsjoner – og jeg stilte også spørsmål ved måten mange gjengir Kjell Ingolf Ropstad på. Jeg er fortsatt ikke sikker, men så langt mener jeg at jeg har hørt Ropstad snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med sorteringssamfunnet. Jeg har ikke hørt at han spesifikt har snakket om en “historisk mulighet til å få endret abortlovens paragraf 2c”. Jeg skjønner at noen kanskje oppfatter dette som flisespikkeri, men man kan også se det på en annen måte, og det skal jeg forklare det nærmere nedenfor. Kihl sa seg for øvrig enig i at han syns at noen kolleger har gått litt vel langt i å hamre inn sitt eget syn på saken.

Denne lille twitterutvekslingen utløste en liten storm som jeg ikke kunne delta så lenge i, fordi jeg hadde andre avtaler. Og i dag er twitter full av meldinger til meg og om meg som har sporet helt av. Jeg velger derfor å utkvittere saken fra min side på denne måten.

For det første: Tillegger noen denne saken for stor og avgjørende vekt når de skal bedømme hvorfor flertallet på KrF-landsmøtet stemte “blått”?

Jeg mener det. Jeg vet at journalister har mange kilder, men det har jeg også, så det er ikke en vurdering som er grepet ut av luften. Det ser dessuten ut til å være et mønster at de som ønsket at “rød” side vant, tillegger denne saken større betydning enn mange på “blå” side gjør. Det er selvsagt unntak fra dette mønsteret, for Vebjørn Selbekk er for eksempel en av dem som ønsket “blå” seier, og som mener at denne saken hadde svært stor betydning.

Til syvende og sist er det ingen som kan si noe bombesikkert om hvor mye denne saken har betydd – det er et spørsmål om skjønn basert på den kunnskapen og de vurderingene den enkelte gjør.

For det annet: Er dekningen av denne saken, samlet sett, ute av proporsjoner – målt mot alle de saker de diskuterer og skal bli enige om på Granavolden og målt mot sakens betydning for KrF?

Jeg mener det. Og jeg tror det har sammenheng med to forhold. Det ene forholdet er det samme som Jens Kihl pekte på, nemlig at andelen kommentatorer som selv er sterkt engasjert, er uvanlig høyt. Hadde det vært en annen sak, hadde dekningen vært mer “kjølig” og nøytral enn den er nå. Jeg syns ikke det gjør noe at mange kommentatorer gir uttrykk for eller lar det skinne igjennom hva de mener, og at de mener det veldig sterkt, men jeg er ganske sikker på at det påvirker både omfanget av og innholdet i dekningen.

Det andre forholdet er at spørsmålet er kontroversielt, og at mediene (og politiske motstandere) nærmest per definisjon gjerne vil holde liv i spørsmål som skaper “bråk” og konflikt.

For det tredje: Har Kjell Ingolf Ropstad uttrykt seg slik at han har gjort en helt direkte kobling mellom den “historiske muligheten” og en endring av paragraf 2c? 

Jeg holder det fortsatt åpent at han har gjort det, jeg har tross alt ikke hørt alt han har sagt. Og jeg har mottatt haugevis av linker og sinte kommentarer på Twitter som nærmest fremstiller meg som en idiot og spindoktor, siden jeg ikke har sett dette. Men mitt poeng er, såvidt kan se, i hvert fall inntil videre, intakt. Det Ropstad har gjort, er å snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med “sorteringssamfunnet”. Og de konkrete endringene han har snakket om, er en mulig endring i abortlovens paragraf 2c, et forbud mot selektiv abort ved flerlingesvangerskap (“tvillingabort”),  og andre tiltak, som ikke har med abortloven å gjøre, som kan hjelpe mennesker til å bære frem og ta omsorg for barn med spesielle behov – og tiltak knyttet til bioteknologiloven. Jeg har også hørt Ropstad si at “tvillingabort” er den “verste form for sortering”.

Og som nevnt: Er dette flisespikkeri – eller er det viktig?

Gode politikere er flinke med ord, og de er nøye på å holde et høyt presisjonsnivå, blant annet for ikke å love mer enn de kan holde. Jeg vet ikke, men hvis det er slik at Ropstad bevisst har valgt å uttrykke seg slik jeg tror han har gjort, så kan det være flere årsaker til det: Det kan skyldes at han vet at det blir vanskelig å få igjennom alle de ønskene KrF har i abortspørsmålet. Det kan skyldes at man rent forhandlingstaktisk ofte bør kreve mer enn det er sannsynlig at man får. Det kan skyldes at (mange i) KrF, innerst inne, vil være svært fornøyd med å få igjennom én av de to endringene i abortloven. Det kan skyldes at KrF selv, ettersom debatten har utviklet seg, har et mindre intenst ønske om å endre paragraf 2c akkurat nå, hvilket igjen kan skyldes konfliktene det skaper, og en erkjennelse av at det kan gjøre veien frem til for eksempel 18 ukers grense for selvbestemt abort kortere – eller det kan skyldes at det er blitt klarere at hele saken kunne fortjene en nærmere utredning. Jeg vet ikke hva Ropstad eventuelt tenker om dette – jeg syns bare det er lett å se at situasjonen kan være en annen i KrF enn mange kommentatorer fremstiller den. 

Jeg har mange ganger før, blant annet på denne bloggen, gitt uttrykk for hva jeg personlig mener om abortlovens paragraf 2c og “tvillingabort”, så jeg skal ikke gjenta det.

Ettersom debatten har utviklet seg i høst, er jeg imidlertid blitt stadig mer overbevist om at det som trengs, er en fullstendig gjennomgang av loven, som er 40 år gammel. Det ville vært helt naturlig å gjøre med andre lover, men det er antagelig vanskelig i dette tilfellet – fordi det i seg selv vil skape konflikt.

Men det hadde vært bra, dersom vi kunne diskutert disse spørsmålene på en roligere, mer søkende og konstruktiv måte – slik vi faktisk gjorde sist denne debatten var oppe, på 1990-tallet.

Den begredelige historien om formuesskatten

Forhandlingene om å danne en utvidet sentrum/høyre-regjering er i gang. Lykkes det, vil vi få en borgerlig flertallsregjering for første gang på 35 år.

Mens mange medier er mest opptatt av abortloven, finnes det mange andre som er opptatt av helt andre ting. For hva vil en mulig regjeringsplattform si om skolen, klimaet, familiene, innvandring og forsvar?

Mange i næringslivet er opptatt av formuesskatten. Hva vil skje med den?

Diskusjonen om formuesskatten strekker seg langt tilbake i tid, men la meg holde meg til dette århundret.

I 2001 gikk alle de fire partiene som nå forhandler, til valg på å fjerne formuesskatten på næringskapital (også kalt arbeidende kapital) eller på å fjerne den helt.

Fremskrittspartiet sa «nei til formuesskatt». Høyre ville «fjerne formuesskatten». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville «redusere formuesskatten med sikte på bortfall». Også Senterpartiet ville endre formuesskatten til fordel for mange vanlige bedrifter.

Da KrF, Venstre og Høyre i 2001 gikk sammen om å danne regjering, Bondevik II-regjeringen, lovet de å styrke norsk eierskap «bl.a. gjennom nedtrapping av formuesskatten»

Men nedtrappingen ble ytterst beskjeden. I forbindelse med at utbytteskatten ble innført i 2005/06, fremla derfor de tre daværende regjeringspartiene nye løfter. Bondevik II-regjeringens plan var at «det legges opp til en halvering av formuesskatten i løpet av 2006 og 2007, hovedsakelig ved reduserte satser, økte innslagspunkt og eventuelt en felles reduksjonsfaktor for alle aksjer ved verdsetting. Formuesskatten trappes videre ned med sikte på avvikling».

Men heller ikke dette ble noe av da Stoltenberg II-regjeringen kom til makten. Den økte riktig nok bunnfradraget, men samlet sett ble formuesskatten på næringsvirksomhet økt fra 2,2 til 6,8 milliarder kroner i 2013, i tillegg til at den nye utbytteskatten økte til cirka 8 milliarder kroner.

Neste gang de borgerlige kom til makten, i 2013, var løftene stort sett de samme: Fremskrittspartiet ville «gradvis fjerne dagens formuesskatt ved å øke bunnfradraget». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Høyre ville «trappe ned og på sikt fjerne formuesskatten», mens Venstre ville «redusere og på sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville reformere formuesskatten og «fjerne formuesskatt på arbeidende kapital».

I Sundvolden-plattformen ble løftene noe moderert, sannsynligvis fordi Høyre og Frp ikke ville love for mye for de nærmeste fire årene. Der het det derfor at regjeringen ville «trappe ned formuesskatten ved å heve bunnfradraget og senke satsen». I samarbeidsavtalen med KrF og Venstre het det at «privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt».  

Formelt sett har regjeringen og de fire partiene holdt løftene sine, men det er bare så vidt. Satsen er senket og bunnfradraget er økt, men mange har likevel fått økt formuesskatt. Dette har skjedd, blant annet fordi formuesskatteverdiene er økt, noe som igjen skyldes at også den såkalte rabatten er redusert. Eller for å være mer presis: Skattesatsen er redusert én gang, men siden aksjerabatten for viktige formuesposter også er redusert betydelig i samme periode, er nettoeffekten for mange at formuesskatten som betales har økt, ikke gått ned. Også inntektene til staten fra formuesskatten på arbeidende kapital har økt siden de borgerlige kom til makten i 2013.

Ved valget i 2017 ble løftene stort sett gjentatt.

Fremskrittspartiet ville fortsatt «avvikle formuesskatten», og KrF ville fortsatt «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville at «formuesskatten reduseres ved en gradvis økning av bunnfradraget og en lavere verdsettelse av aksjer», mens Høyre ville «redusere og fase ut formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske arbeidsplasser, samt øke bunnfradraget og på lenger sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville fortsette nedtrappingen av formuesskatten.

Da Stortinget behandlet den siste skattereformen våren 2016 var partiene forbilledlig klare:

Høyre og Fremskrittspartiet mente at «formuesskatten på arbeidende kapital må reduseres, og på sikt bør formuesskatt på arbeidende kapital fases ut».  KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital» og mente derfor at «formuesskatten på arbeidende kapital bør trappes videre ned og på sikt fases ut». Også Venstre mente at «formuesskatten bør trappes videre ned og på sikt fases ut».

Mens alt dette har skjedd, har argumentene for å fjerne skatten på arbeidende kapital bare blitt viktigere. Det er nemlig spesielt viktig å styrke næringslivet og privat, norsk eierskap nå når Norge må omstilles og trenger ny vekst i bransjer utenom oljen. Men argumentene er i bunn og grunn de samme:

  • Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere i Norge og ikke av norske eiere i utlandet eller av utenlandske og offentlige eiere i Norge.
  • Formuesskatten er en skatt som også må betales når bedriftene går med tap.
  • Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale formuesskatt. Og de må ta ut mye mer enn de skal betale i formuesskatt, fordi også utbyttet skal beskattes.
  • Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital prioriteres svært høyt av bedriftene selv.
  • Formuesskatten svekker tilgangen på kapital til nye prosjekter og bedrifter.
  • Norske eiere flytter ut for å unngå formuesskatt.

 

Når vi tenker på hvor mange løfter partiene med stor iver velger å gjennomføre, er det interessant å spørre seg hvorfor løftet om å trappe ned og til slutt fjerne formuesskatten på arbeidende kapital knapt nok gjennomføres med museskritt.

Jeg tror det i hovedsak er to grunner til det:

Den ene grunnen er den voldsomme debatten og kritikken som kommer fra opposisjonen og til dels også mediene, særlig i Oslogryta. Den er opportunistisk og lettvint og ofte uinformert, men ubehagelig for dem som rammes av kritikken, det vil si særlig regjeringen.

Den andre grunnen er på mange måter verre. Jeg tror rett og slett at også borgerlige partier som regel er mer opptatt av å øke de offentlige utgiftene enda mer enn av å redusere skatter og avgifter.  Det økonomiske handlingsrommet som regjeringen og Stortinget har hatt de senere år, er enormt sammenlignet med andre land. Likevel har de bare prioritert å bruke 10 – 20 prosent til å redusere skattene, mens resten har gått til fortsatt vekst i de offentlige utgiftene. Statsbudsjettet er på om lag 1300 milliarder kroner, og det vokser med mange milliarder hvert år. Likevel kan det virke som at en skattelette på fem milliarder kroner er helt uoverstigelig. Og vel å merke: Dette handler ikke om å slippe skatt, men om å skatte på en smartere måte, et tema som Civita har skrevet mye om her

Og her vil jeg gjerne føye til følgende:

Det er ikke riktig, som venstresiden ofte hevder, at regjeringen har gitt store lettelser til “de rike”, fordi den har gjort noen endringer i formuesskatten. En av grunnene til at den ikke har gjort det, er den jeg nevnte foran, nemlig at endringene i formuesskatten har ført til at mange har fått økt formuesskatt. Men den andre grunnen er utbytteskatten, som bare har fortsatt å øke. Den samlede eierbeskatningen er derfor omlag tidoblet siden utbytteskatten ble foreslått av den forrige borgerlige regjeringen. Hvis venstresiden mener at beskatningen av norske eiere var riktig(ere) under Stoltenberg II-regjeringen enn den er nå, og samtidig er mot de lettelsene som den nåværende regjeringen har gitt i formuesskatten, bør den logisk gå inn for å reversere økningen i utbytteskatten. Men det er det ingen som vil. Heller ikke næringslivet har tatt til orde for det. Venstresidens posisjon er altså ikke bare at den er imot lettelsene i formuesskatten. Det venstresiden har vært for de senere år, er en kraftig økning i beskatningen av norske eiere. 

Det spørsmålet som mange stiller seg nå, er hva som vil skje på Granavolden. Vil de fire partiene stå ved løftene sine, eller vil de aller helst bare fortsette å øke de offentlige utgiftene til nye høyder?

Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gjøre det de fire ikke-sosialistiske partiene har lovet. En flertallsregjering har makt til å gjennomføre det den vil, og det er et klart flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Om det ikke kan skje i ett jafs, kan det i alle fall tas tydelige skritt i riktig retning, slik de fire partiene lovet i forbindelse med behandlingen av skattereformen.

For hvis ikke en ikke-sosialistisk og presumtivt næringsvennlig flertallsregjering greier å prioritere dette, hvem i all verden skal gjøre det da?

 

 

Oppdatert: Etter at bloggen ble publisert, har jeg fått spørsmål om hvor mye formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten nå utgjør. Estimater jeg har sett fra NyAnalyse, basert på tallgrunnlag fra Finansdepartementet, viser at formuesskatten på arbeidende kapital utgjør ca. 8 milliarder kroner, og at utbytteskatten utgjør ca. 15 milliarder kroner. Det vil si at eierbeskatningen nominelt har økt fra ca. 2 milliarder kroner i 2005 til ca. 23 milliarder kroner i 2018.

 

Blir klimasaken viktigere? Og i så fall på hvilken måte?

Det kan skje forbausende store endringer i hva velgerne mener er de viktigste sakene fra ett valg til et annet.

I 2013 mente velgerne at disse sakene var viktigst: 1) Helse, 2) Skole, 3) Samferdsel, 4) Miljø, 5) Skatt.

Ifølge Velgerundersøkelsen for 2017 var delvis sakene og delvis rangeringen en annen: 1) Innvandring, 2) Skatt, 3) Skole, 4) Miljø og 5) Sysselsetting.

Klimasaken, som her er omtalt som “miljø”, kom på en fjerdeplass begge ganger. Såvidt jeg husker, har den aldri nådd helt opp, men den kom på 2. plass i 2009.

Ifølge en meningsmåling i Danmark, som vel og merke ikke er basert på samme metode som den norske velgerundersøkelsen, har velgernes rangering av klimaspørsmålet nå gjort et stort hopp. Miljø- og klimasaken rangerer nå helt på topp sammen med helsepolitikken, mens innvandringspolitikken, som vanligvis har betydd veldig mye for danske velgere, har rykket ned til en tredjeplass.

Det er ikke godt å vite hvor sannferdige velgerne er når de svarer på slike spørsmål. Kanhende later de som miljø- og klimapørsmålet betyr mer for dem enn det gjør, fordi det høres “riktig” ut. Dessuten er det ikke sikkert slike effekter er så langvarige. Flyktningkrisen, finanskrisen og oljekrisen var alle hendelser som ikke kunne forutsees, og som antagelig raskt satte sitt preg på velgernes preferanser. På samme måte kan man kanskje anta at den varme sommeren vi hadde i fjor, har satt sitt preg på danskenes preferanser nå. 

Danmark skal ha Folketingsvalg senest 17. juni 2019. Derfor er det selvsagt interessant hva velgerne nå syns er mest viktig og hvilken tillit de ulike partiene har i de viktigste sakene. Mange tror at både innvandringspolitikken og helsepolitikken vil spille en stor rolle – og at det også vil være viktige diskusjoner om offentlige og private velferdsløsninger. Men spørsmålet er nå om også klimasaken vil få økt betydning.

I Danmark som i Norge er det nå en konkurranse blant de fleste partiene om å være “grønnest” mulig. De som stiller seg litt utenfor, blant annet for å forsvare de som trenger å bruke bil i distriktene, er gjerne Dansk Folkeparti – akkurat som Fremskrittspartiet og Senterpartiet gjør det i Norge. Men generelt er klimasaken en mye mer dominerende del av alle partiers politikk enn den var for bare få år siden.

Et spørsmål som nå blir stilt i Danmark, er hva slags debatter vi får, dersom klimasaken virkelig “tar av” i velgernes bevissthet. Kan debatten bli like hard og polariserende som innvandringsdebatten har vært? Vil den ha like sterke verdipolitiske undertoner?

Foreløpig er det nok vanskelig for mange velgere å se hva som er forskjellen på de ulike partienes klimapolitikk. Mange har kanskje inntrykk av at det bare er gradsforskjeller, og at noen prioriterer klimaet høyere enn andre. Det er for eksempel mange flere som mener at Miljøpartiet De Grønne (MDG) har den beste politikken for miljøet enn partiet har velgere.

I 2017 var det overraskende nok Høyre som hadde størst tillit blant velgerne i miljøpolitikken. De andre partiene fulgte etter i denne rekkefølgen: MDG, Ap, SV, Venstre, Sp, Frp, KrF, Rødt. Men denne rekkefølgen kan nok fort endre seg, dersom debatten om dette politikkområdet endrer seg og blir mer intens og tilspisset.

Så hva kunne noen mer grunnleggende og dermed vanskeligere debatter om klimaet handle om?

La meg nevne noen muligheter, delvis inspirert av debatten som foregår i Danmark:

Vi kan få en debatt mellom de som mener at det er krise, og at det må gjennomføres svært radikale tiltak – og de som mener at vi har tid til å gjennomføre en gradvis og mindre dramatisk politikk. Stadig flere ser ut til å mene det første, og enkelte går så langt at de antyder at demokratiet ikke vil greie å løse problemene, og at vi derfor må ty til illiberale tiltak.

En av dem som mottok Nobelprisen i økonomi, blant annet fordi han har implementert hensynet til miljøet i de økonomiske modellene sine, Paul M. Romer, er av en annen oppfatning: “Når vi starter med å redusere karbonutslippet, vil vi bli overrasket over at det ikke er så vanskelig som fryktet. Farene med de alarmerende spådommene er at de får folk til å føle seg apatiske, og at det ikke er mulig å gjøre noe. Det er fullt mulig, selv nå, å redusere utslippene og samtidig øke levestandarden. Gjør vi det rette, kommer livene våre til å bli bedre. Men tiden for å gjøre det rette er nå”, har Romer sagt til The Guardian.

Romer berører med dette også en annen viktig debatt, nemlig mellom de som tror at klimaproblemene kan løses, eller bare kan løses, med økonomisk vekst – og de som mener at vi må ha nullvekst eller negativ vekst for at kloden skal overleve. I Danmark er det (minst) to partier som mener at klimaproblemene ikke kan løses, hvis vi samtidig skal ha økonomisk vekst. I Norge er det, såvidt jeg kan forstå, bare MDG som tydelig gir uttrykk for at økonomisk vekst ikke er forenelig med en løsning på klimaproblemene, og at det er selve veksten som forårsaker klimaproblemene. Organisasjonen Framtiden i våre hender har lenge hatt den samme filosofien. Også Rødt går langt i å hevde at den økonomiske veksten må avskaffes, men da gjennom en “sosialistisk økonomi” som sikrer at de som har minst, fortsatt skal kunne øke sitt materielle forbruk på bekostning av andre.

Det er ikke lett å forestille seg hvordan vi skal kunne skape et økonomisk system som går i null eller minus. Man skulle tro at det forutsetter at det innføres sterkt illiberale tiltak. I tillegg blir fordelingsspørsmålet prekært, og vi må påregne et veldig hardt og polarisert samfunn. Selv i vårt land, der samfunnskaken har vokst mye så å si hvert år i et par hundre år, har vi livlige – og av og til ganske harde – diskusjoner om hvordan vi skal bruke og fordele “kaken”. Jeg tør nesten ikke å tenke på hvilket samfunnsklima vi ville få, dersom vi hvert år skulle fordele en stadig mindre kake. 

Jeg tror økonomisk vekst er forenelig med og nødvendig for å løse klimaproblemene. Men fordelingsspørsmålet kan bli vanskelig likevel. Vi vil nemlig også få en debatt om hvem som skal bære byrdene ved en mer omfattende klimapolitikk. Vi kan få en debatt mellom de som lett kan endre adferd og/eller betale for fortsatt miljøskadelig adferd – og de som hverken har mulighet til å endre adferd eller har råd til å betale for miljøskadelig adferd. Et typisk eksempel er bruk av bil: Hvis man har god økonomi og/eller bor i by, er det lett å kjøpe en el-bil, betale for dyre fossilbiler og/eller greie seg med kollektiv transport. For en som har dårlig råd og bor i et område med lange avstander og et dårlig kollektivtilbud, er ikke valgmulighetene like mange. Dermed vil for eksempel bil- og drivstoffavgifter ramme forskjellig, og det vil ramme hardest dem som har minst fra før – slik vi nå har sett et eksempel på i Frankrike. Ett viktig spørsmål kan dermed bli hvordan man eventuelt kan kompensere dem som kommer dårligst ut, slik at ikke klimapolitikken får en type fordelingseffekt som til slutt kan skape sosial uro.

Denne problemstillingen gir også assosiasjoner til en annen problemstilling, som muligens heller ikke har vært tilstrekkelig belyst – nemlig spørsmålet om gulrot eller pisk. Vi kan få en mer markant debatt mellom de som mener at vi hovedsakelig må straffe dem som har en miljøskadelig adferd, i tråd med forurenseren skal betale-prinsippet – og de som mener at vi primært bør belønne, det vil si subsidiere, dem som velger miljøvennlig. Spørsmålet ble satt på spissen, blant annet da byrådet i Oslo bestemte seg for å subsidiere alle som kjøpte el-sykler – ikke ut fra behov, men ut fra et først til mølla-prinsipp. Selv tror jeg det blir brukt for lite pisk, og at årsaken til det er at det er ubehagelig, både for politikerne som må innføre det og for mange av dem som blir rammet.

Utelukkende pisk er imidlertid neppe nødvendig – det vil også være argumenter som taler for å bruke positive incentiver for å bevege marked og mennesker i riktig retning. Den dagen det blir like uglesett å kjøre en forurensende bil som det i dag er å røyke, vil det skje noe – slik det allerede ser ut til å skje i Oslo vest, der mange har hatt råd til å gå foran med å kjøpe el-biler. 

En annen debatt som kan komme sterkere, er mellom de som mener at vi først og fremst må ta et personlig ansvar for å legge om livsstilen vår – og de som mener at dette ikke primært er et spørsmål om hva vi gjør selv, men hva vi kan få markedet og politikken til å gjøre. Nå er det vel ingen som er direkte imot at vi flyr mindre, kjøper el-sykkel, sorterer søppel og spiser mindre rødt kjøtt. Spørsmålet er bare hvor mye det hjelper og hvor mye moralisering og regulering vi skal måtte finne oss i og hvor dårlig samvittighet vi skal måtte ha fordi vi reiser på ferie til Syden. Selv syns jeg vi bør prioritere dulting fremfor pekefingre og tvang så langt det er mulig. 

Og til sist vil vi selvsagt fortsatt ha en debatt mellom de som er mest opptatt av hva vi får til globalt og ikke nasjonalt – og de som mener det både er nødvendig og mest moralsk at vi prioriterer å gjennomføre tiltak i Norge. Denne debatten får blant annet følger for hva vi skal mene om fortsatt olje- og gassutvinning på norsk sokkel. Er det et gode, fordi alternative energikilder er mer forurensende? Eller forlenger vi pinen og unnlater å ta eget ansvar, hvis vi ikke avslutter leting og produksjon snarest mulig?

I tilknytning til denne debatten kan det også bli en debatt mellom de som er mest opptatt av konsekvensetikk og de som er mer preget av sinnelagsetikk. Dyre klimatiltak som er lite effektive, vil neppe styrke klimasaken i befolkningen.

Selv er jeg dessverre ingen ekspert på klima eller klimapolitikk. Men det skal bli spennende å se hvordan debatten utvikler seg, hvis velgerne i ramme alvor prioriterer saken høyere enn de har gjort til nå!

Fakta om farlige forskjeller

I år skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om økonomisk ulikhet og sosial bærekraft.

Stortingsmeldinger får ikke alltid så stor betydning for den faktiske politikken som føres. Men de kan likevel ha en viktig misjon. De kan frembringe et kunnskapsgrunnlag for viktige debatter som føres, og de kan angi retning for politikken. De gir også opposisjonen anledning til å vise frem sin politikk.

I ulikhetsdebatten trengs det kunnskap. Det fikk vi en illustrasjon på da SSB forleden la frem tall som viser hvordan den økonomiske ulikheten i Norge har utviklet seg det siste året. 

Tallene ble kommentert av mange, og kommentarene viser at det er bred enighet i Norge om at relativt lav økonomisk ulikhet er et gode. Samtlige partier mener at det er viktig å bevare små forskjeller.

Samtidig er det ingen partier som har makt til å bestemme over alt som påvirker den økonomiske ulikheten, og det er heller ingen partier som fører en politikk hvis eneste mål er å redusere den økonomiske ulikheten. Samtlige partier støter på dilemmaer når de vil ivareta ulike verdier og mål for samfunnsutviklingen og når de skal velge virkemidler for å nå målene.

For å ta noen eksempler: Innvandring øker ulikheten i Norge, men reduserer den globalt. Fjerning av kontantstøtte vil øke ulikheten på kort sikt, men kan kanskje redusere den på sikt. En gitt skattereduksjon kan øke ulikheten, men kan virke motsatt på sikt, for eksempel fordi den fører til at flere investerer og flere kommer i arbeid. Økt skatt på bolig vil kunne redusere ulikheten på kort sikt, men vil kanskje svekke integreringen av innvandrere, noe som vil bidra til å øke ulikheten. Økte trygder kan redusere ulikheten på kort sikt, men kanskje svekke den høye arbeidsdeltakelsen, som gir oss høy likhet, på sikt. Med pensjonsreformen var det kanskje motsatt, ved at den isolert sett økte ulikheten, men styrket arbeidsdeltakelsen. Noe av det som virker mest likhetfremmende, nemlig gratis eller svært billige offentlige tjenester, som vi har mange av i Norge, regnes ikke engang med i SSB-tallene og gir derfor ikke “uttelling” i en ofte forenklet politisk debatt. En skattereform, som virker likhetsfremmende, kan gi kortsiktige negative utslag på ulikhetsstatistikken uten at de underliggende forholdene er endret. Og det mest effektive virkemiddelet mot økt ulikhet, nemlig kvalitativt god utdanning, virker bare på svært lang sikt. 

Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder høy grad av økonomisk likhet. Og det er den samlede politikken som føres over tid, som avgjør om Norge greier å bevare de små forskjellene. At de politiske partiene vektlegger litt forskjellig i møte med de nevnte dilemmaene – for eksempel i avveiningen mellom økt likhet og økt verdiskaping – er både riktig og naturlig. At det er veldig store forskjeller på partienes avveininger er likevel litt vanskelig å tro når vi ser på ulikhetsutviklingen de siste tiårene.

En forutsetning for å greie å bevare relativt små forskjeller, er at vi har kunnskap om hva som forårsaker og motvirker økonomisk ulikhet. At de politiske partiene faller for fristelsen til å fremføre lettvinte argumenter og analyser, er ikke så rart. At også mediene gjør det, er mer tankevekkende. De skal jo tross alt opplyse oss.

Jeg kan la Dagbladet tjene som eksempel. I den siste podcasten til Marie Simonsen blir det sagt at Dagbladet legger spesielt stor vekt på fakta og forskning. Hvis det er sant, er den lederartikkelen avisen skrev om de nye SSB-tallene under overskriften “Farlige forskjeller”, ikke et godt eksempel.

I denne artikkelen skriver Dagbladet at “ulikhetene i Norge har økt merkbart de siste ti åra”, at “ulikhetene har økt dramatisk i andre europeiske land de seinere tiåra”, og at vi nå ser “den samme tendensen i Norge”. Dagbladet skriver videre at de rikeste i Norge har økt sin andel av den samlede formuen, og at “Erna Solberg mener formuesveksten for de rikeste skyldes børsoppgang, ikke skattelette”, noe avisen ikke ser ut til å ta stilling til – annet enn ved å påpeke “at det er en økende gruppe som verken har råd til å delta i oppgangen, eller arver store verdier”. Avisen etterlater inntrykk av at det, av hensyn til denne gruppen, er ufint av statsministeren å oppfordre flere til å satse på aksjer og fond. Aviser skriver at ulikhetsutviklingen “har vært synlig sida 1980-tallet, men er blitt forsterket under Erna Solberg, som har ført en aktiv politikk for å frigjøre privat kapital, eller gi mer til dem som har mest fra før, som venstresida kaller det”. Til sist skriver Dagbladet et avsnitt om “ulikhetens onde”, der avisen peker på at “vanlige lønnsmottakere må tåle dramatiske omstillinger”, mens en “voksende gruppe nordmenn” er “uberørt av velferdskutt og omstilling” – og at viljen til å bidra til fellesskapet “minskes”. Avisen ser ut til å mene at regjeringen legger “skylda for økende politisk uro og polarisering”“innvandring og internasjonale institusjoner som EU og FN”, men at det er “en ansvarsfraskrivelse regjeringen ikke kan slippe unna med”.

Hva er galt med denne lederartikkelen?

Etter min mening: Nesten alt.

Den inneholder feil, er lite opplysende, holder et lavt presisjonsnivå og er sterkt vinklet – om enn på en litt uklar måte. Det fremkommer i liten grad hva Dagbladet selv egentlig mener om årsakene til (økt) ulikhet eller hva man kan og bør gjøre med det.

Her er noe av det Dagbladet velger ikke å fortelle oss, eller som presenteres på en lite presis og  nyansert måte:

Det vanligste og antatt mest presise målet på økonomisk ulikhet, er den såkalte Gini-koeffisienten (jo høyere tall, jo høyere ulikhet). Målt på denne måten var det ingen økning i den økonomiske ulikheten det siste året, slik mange har påstått og spådd.

Påstanden om at ulikhetene i Norge har økt merkbart de siste ti årene, kunne med fordel vært nyansert. I 2007 var Gini 0,244, mens den i 2017 var på 0,252. Men i mellomtiden har Gini vært både 0,231 og 0,263. Også i årene 2000, 2002, 2003, 2004 og 2005 var Gini høyere enn Gini er nå.

Med en slik nyansering ser man også hvordan Dagbladet overdriver når avisen påstår at vi akkurat nå ser den samme tendensen til “dramatisk” økning i ulikheten som vi har sett i enkelte andre land.

Dagbladet har rett i at den langsiktige trenden siden 1980-tallet har vært en viss økning i ulikheten, men den har vært moderat og fra et svært lavt nivå. Men det er ikke riktig at denne utviklingen er “forsterket under Erna Solberg”. At noe utvikler seg i en bestemt retning under en gitt regjering forteller for øvrig i seg selv lite om årsaksforholdene. En økning eller reduksjon i ulikheten kan skyldes forhold som skjedde og/eller politikk som ble ført under tidligere regjeringer.

Det Dagbladet velger å skrive om, er formuesulikheten. Dette er et mye vanskeligere mål å forholde seg til, blant annet fordi mange mennesker både har boligformue og gjeld.

Når det gjelder formuen til de rikeste, som Dagbladet er opptatt av, består den selvsagt at mer enn bolig. De rikeste bruker nærmere 90 prosent av ligningsformuen sin på næringsvirksomhet, altså små og store eierandeler i bedrifter som skaper verdier og gir mennesker arbeid. Hvis verdien av disse eierandelene, altså aksjene, øker, blir de rikere på papiret – akkurat som de blir mindre rike (og i verste fall fattige), dersom verdien blir redusert. Neste år kan papirverdiene utvikle seg slik at vi får en stor reduksjon i formuesulikheten. Men ikke i noen av tilfellene berører dette de underliggende forholdene, som er at dette for de fleste er helt teoretiske endringer, siden verdiene ligger i bedriftene.

Spørsmålet som Dagbladet kunne ha drøftet, er om det – i en situasjon der papirverdiene øker, fordi det er børsoppgang – ville være klokt å skattlegge de rikeste mer. Det ville jo selvsagt på kort sikt bidra til å redusere ulikhetene i formue.

Før dette spørsmålet blir besvart, er det kanskje greit å minne om at de rikeste betaler skatt som alle andre: De betaler inntektsskatt, hvis de har inntekt – og bedriftene de er (med)eiere av, betaler selskapsskatt, hvis de går med overskudd. I tillegg betaler de skatt qua eiere og da på to måter: De betaler skatt når de tar ut utbytte av bedriften (altså avkastning på den kapitalen de har stilt til rådighet), og de betaler formuesskatt beregnet av den formuen de har. Samlet sett er eierbeskatningen omlag tidoblet det siste tiåret, som en følge av at man innførte en utbytteskatt i 2005/06, som er økt flere ganger siden. Samtidig ble løftet om at formuesskatten skulle fjernes, brutt.

Jeg har aldri hørt noen næringsdrivende klage på at de de siste årene har måttet betale stadig mer skatt. Det er stor forståelse for at det er riktig å betale utbytteskatt, og de fleste er nok også helt innforstått med at det bør betales skatt av formue som består av private luksusgoder, f.eks. spesielt fine boliger. Men man er mot å betale formuesskatt av næringskapital, altså bedriftenes verdi, blant annet fordi formuesskatten virker konkurransevridende, siden det bare er norske eiere som må betale den – og fordi den må betales, enten bedriften går med overskudd eller underskudd. Mange eiere må derfor tappe bedriftene for urimelig store utbytter for å greie å betale formuesskatten.

Så for å vende tilbake til spørsmålet: Dersom formuesskatten nå skulle økes, fordi børsverdiene går opp, vil dette gjøre situasjonen for svært mange bedrifter mye dårligere. Eierne vil måtte ta ut enda større utbytter for å greie å betale formuesskatten, hvilket vil si at det blir mindre reelle verdier igjen i bedriften til å utvikle den videre.

Dagbladet etterlater inntrykk av at avisen tror at skattelettene som er gitt, er årsaken til den økte formuesulikheten. Det virker usannsynlig – av flere grunner:

  • Skattesystemet betyr ganske lite for omfordelingen i Norge sammenlignet med velferdsordningene. Mens skattesystemet står for cirka en fjerdedel av omfordelingen, står velferdstaten for cirka tre fjerdedeler.
  • De samlede skattelettene har bare lagt beslag på en brøkdel av det handlingsrommet politikerne har hatt til rådighet. 80 – 90 prosent har vært brukt på å øke de offentlige utgiftene.
  • En fullstendig fjerning av formuesskatten (som ingen går inn for) gir knapt noe utslag på Gini-koeffisienten overhodet.
  • Måten regjeringen har gjennomført lettelser i formuesskatten på og de økte børsverdiene har ført til at mange betaler mer formuesskatt enn de gjorde før, og at inntektene til staten fra formuesskatten er “all time high”. 
  • Det evig tilbakevendende spørsmålet om hvorvidt formuesskatt fremmer eller hemmer evnen og lysten til å investere i Norge, er et empirisk spørsmål som det ikke kan gis et endelig svar på før noen eventuelt gjennomfører slik empirisk forskning. Men etter min mening har det formodningen for seg at en avvikling av formuesskatten på næringskapital ville ført til at litt flere ville investert litt mer i Norge. Og det er dette eierne av bedriftene sier selv.

Dagbladets beskrivelse av “ulikhetens onde” har mye for seg – men virker litt utenlandsk. I Norge har vi til nå håndtert “dramatiske omstillinger” på en svært god måte, og det er ikke gjennomført noen “velferdskutt”, slik avisen skriver. De offentlige utgiftene har, tvert om, bare fortsatt å vokse, enda mange, i teorien i hvert fall, mener at veksten bør dempes. Jeg kan heller ikke se at Dagbladet har rett i at regjeringen “skylder” på for eksempel EU eller FN når det gjelder ulikhetsutviklingen. Men den peker selvsagt på fakta som alle må forholde seg til, nemlig at innvandring med nødvendighet øker ulikheten, og at den “økende gruppe(n) som verken har råd til å delta i oppgangen, eller arver store verdier” i all hovedsak er innvandrerfamilier som har mange barn, og der de voksne arbeider mindre enn andre voksne gjør.

Dagbladet skriver til slutt av viljen til å bidra til fellesskapet, blir redusert. Teksten er såpass uklart skrevet at det er vanskelig å forstå om dette er en beskrivelse av et internasjonalt fenomen, en spådom om hva som kan eller vil skje, eller noe som faktisk skjer.

Sannheten er uansett at det ikke er mulig å finne noen dokumentasjon som tyder på at viljen til å bidra til fellesskapet i Norge er redusert. Vi bør absolutt være på vakt mot en slik utvikling, men hvis skatteviljen virkelig blir redusert, må vi også se mer fordomsfritt på årsakene enn Dagbladet synes å gjøre.

Helt til slutt: I debatter om hva man skal gjøre for å motvirke økende forskjeller på lang sikt, er det to typer løsninger som ofte går igjen: Det ene er en form for borgerlønn – og det andre er en form for selveierdemokrati. 

At statsministeren nevner det siste som en mulighet som bør utforskes av flere, er ikke upassende, men interessant.

Også MDGs gode liv må finansieres

I en kronikk i Aftenposten 15. desember skrev jeg at det finnes grunner til å stille spørsmål ved om mer arbeid alltid er et gode for den enkelte. Mange syns for eksempel at det er fint å arbeide mindre når de har små barn, og noen ønsker å arbeide mindre av hensyn til miljøet.

Som individer må vi ta konsekvensen av de valgene vi gjør. Hvis vi vil arbeide mindre, blir også inntekten mindre.

Også de politiske partiene må ta konsekvensene av de valgene de gjør. De kan ikke fortsette å bygge ut velferdsstaten, hvis de ikke har tanker om hvordan den skal finansieres.

Det er arbeidet vårt, og det at vi arbeider stadig smartere, som finansierer velstanden vår og dermed også velferdsstaten. Dagens velferdsstat er i utgangspunktet ikke fullfinansiert, så hvis vi bare fortsetter som nå, blir det automatisk mindre velferd.

Hvis vi vil ha en like omfattende velferdsstat som vi har nå, eller fortsette å bygge den videre ut, slik de fleste partiene vil, må noe gjøres:

  • Vi kan arbeide mer, men det skal ganske mye til, særlig siden den langsiktige trenden er at vi arbeider gradvis mindre ved å ta ut noe av velstandsøkningen i økt fritid. Men politikken påvirker oss: Pensjonsreformen har fått oss til å jobbe litt mer enn vi ellers ville gjort.
  • Vi kan arbeide smartere og dermed øke produktivitetsveksten, som har blitt mindre enn den var før. Vi vet ikke sikkert, men nye teknologiske fremskritt kan bidra til det.
  • Vi kan øke egenandeler, skatter og avgifter. Men hvis dette skal være den eneste løsningen, har vi et problem. Skattene må nemlig økes så mye at vi risikerer å drepe enhver lyst til både å arbeide og investere.

I et svar til meg bekrefter nasjonal talsperson i MDG, Arild Hermstad, at partiet ønsker at vi skal arbeide mindre av hensyn til miljøet. Og partiet skal ha ros for å innrømme at det ikke har råd til nye utvidelser av velferdstilbudet.

Men MDG tar ikke i tilstrekkelig grad konsekvensene av sine valg.

MDG burde for eksempel konsekvent stemme mot alle forslag som fordyrer velferdsstaten. Det gjør ikke partiet i dag.

MDG bør også tale klarere om skatt. Partiet sier riktig nok at skattenivået må opp, men unnlater å si hvor mye, enda mindre arbeid vil kreve en vesentlig økning av nivået. Finansdepartementet har egnet ut at gjennomsnittlig skattesats må øke med 11 prosentpoeng, dersom vi for eksempel skal ha seks timers arbeidsdag.

MDG håper tydeligvis at en grønn skatteomlegging skal ramme minst mulig, siden de som opptrer miljøvennlig, vil slippe høyere skatt. Men hvis den grønne skatteomleggingen virker etter hensikten, slik at de grønne skatteinntektene tørker inn, vil man trenge desto større skatteøkninger som går ut over alle.

Jeg er ikke enig med MDG i at økt verdiskaping er uforenelig med å ta hensyn til klimaet og miljøet. Men de som mener det, har desto større problemer med å finansiere fremtidens velferdsstat.

MDG har mange gode tanker om hvordan vi skal kunne leve det gode liv.

Men også MDGs gode liv må finansieres.

Stortingsrepresentantenes hverdag: Gjør de noe viktig?

I går skrev jeg en blogg der jeg uttrykte meg kritisk til hvordan enkelte stortingsrepresentanter forholder seg til arbeidet i Stortingets komiteer.

Bloggen har fått enkelte til å tro at jeg mener at stortingsrepresentanter generelt sluntrer unna arbeid, at de ikke arbeider så mye som de bør gjøre, eller at de ikke har gode hensikter med det arbeidet de gjør.

Det mener jeg ikke. De aller fleste stortingsrepresentanter, og særlig de som har ledende verv, arbeider svært hardt og mye, og de ønsker alle å bidra til å skape et enda bedre samfunn enn vi allerede har.

Enkelte har også trukket slutninger av min kritikk som det ikke er grunnlag for. Det er for eksempel ikke grunnlag for å kritisere stortingsrepresentantene for at ikke alle er i stortingssalen når det pågår debatter. Skulle de vært det, ville hele systemet brutt sammen. De har altfor mange forpliktelser til at det er mulig. Men det vi kan være sikre på, er at de som skal være med i debatten og har ansvar for det angjeldende saksfelt, følger med.

Det er i tillegg noen som minner meg om at også Erna Solberg og Siv Jensen hadde stort fravær fra komitémøtene da de var i opposisjon, og det er helt riktig. At de parlamentariske lederne, særlig for de store partiene, har hatt svakt oppmøte i komiteene, er veldig gammelt nytt.

Så hva var det nye nå?

Det nye ser ut til å være at Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Jonas Gahr Støre, ikke engang prøver å delta på noen av komitémøtene. Når han ikke har deltatt på noen av de i alt 60 møtene som har vært avholdt i 2017 og 2018, tyder det på en bevisst og systematisk nedprioritering av komitéarbeidet. Jeg legger også merke til at fraværet ikke er noe som beklages. Støre har simpelthen valgt det bort, fordi han mener at andre kan gjøre arbeidet for han. Andre stortingsrepresentanter, som forsvarer han og andre som har stort fravær, forklarer det blant annet med at det ikke skjer noe viktig i komitémøtene.

Dette syns jeg er uheldig. For selvsagt skjer det noe viktig i komiteene. Det som skjer der, er avgjørende for at Stortinget skal kunne fylle sin oppgave. Hvis det ikke skjer noe viktig i komiteene, kunne jo komiteene bare blitt nedlagt, eller man kunne  droppe å avholde møter. Men det store flertallet av stortingsrepresentantene møter faktisk opp i komiteenes møter og gjør det komiteene skal gjøre – nemlig forberede og legge til rette for debatter og avstemninger når Stortinget møtes i plenum.

Jeg har forståelse for at de parlamentariske lederne har veldig dårlig tid, og at de ikke alltid har muligheten til å møte i komiteenes møter. Men hvis det er så travelt at man i praksis ikke har tid til å møte i noen møter, burde man, i respekt for Stortinget, ta opp spørsmålet om en endret arbeidsform. Det ville være bedre enn å snakke ned det arbeidet som skjer i komiteene, som om de representantene som tar vervet sitt på alvor, tilhører et slags B-lag som driver med mindre viktige ting.

En mulighet kunne være formelt å frita de parlamentariske lederne fra å ha et komitéverv eller å frita dem fra å møte. Personlig syns jeg det er en fin side ved det norske politiske systemet at ikke noen stortingsrepresentanter står “over” andre, og at de alle er likemenn og -kvinner. Men hvis det er umulig for de parlamentariske lederne å delta i komiteenes arbeid, kan de like gjerne fritas på ordentlig.

Det er ikke positivt med stadige oppslag om at de skulker og snakker om det arbeidet som foregår i komiteene, som mindre viktig. Det etterlater inntrykk av manglende respekt for Stortingets arbeid, og akkurat på det området bør ikke stortingsrepresentantene gå i front.

 

 

 

 

 

 

Stortinget må ta Stortinget alvorlig

I dag har TV2 et oppslag som viser hvor ofte noen av våre fremste stortingsrepresentanter har deltatt på møtene i de stortingskomiteene de er medlemmer av. 

Den som kommer dårligst ut, er Jonas Gahr Støre, som i år har deltatt på null av 30 møter i utenriks- og forsvarskomiteen. Og dette er ikke noe nytt når det gjelder Støre. Han deltok ikke på noen møter i 2014 heller, og, slik jeg forstår saken, var han heller ikke til stede på noen møter ifjor. I 2016 deltok han på fire av i alt 37 møter.

Det interessante med saken er at både Støre selv og andre bare bagatelliserer det dårlige oppmøtet. Støre syns ikke det er noe å henge seg opp i, siden andre i Arbeiderpartiet deltar på møtene, og han har viktigere ting å gjøre. Og både Trygve Slagsvold Vedum og Bjørnar Moxnes forsvarer han. “Å stille på et komitemøte som er en ren formalitet av 5 min varighet i stedet for å møte velgere ute i landet, er ikke nødvendigvis best bruk av tida”, skriver Moxnes på Twitter. Og han får støtte også fra høyrehold: “Å henge ut noen av de mest hardtarbeidene politikerne som «skulkere» er grenseløst fordummende. Ta gjerne debatt om prioriteringen «møte folk» vs komité, men da under en annen overskrift enn skulking“, skriver tidligere Høyre-politiker Bengt Eidem. Også Sylvi Listhaug utmerker seg ved å delta på få møter og forsvarer det på samme måte: “Det er viktig for meg å være ute og møte vanlige folk, og ta opp deres problemer.” 

Jeg syns både Olaug Bollestad og Knut Arild Hareide svarer langt bedre for seg. Bollestad sier at det er “viktig å prioritere stortingsarbeidet og komitéarbeidet, og samtidig klare å ta vare på organisasjonen. Jeg bruker jo mye tid, men det er jo det jeg er valgt til”. Og Hareide oppsummerer det kanskje aller best: “KrF er veldig opptatt av at vi er valgt av folket til Stortinget og at stortingsarbeidet er det viktigste vi gjør”, sier KrF-lederen.

Jeg er helt enig med Knut Arild Hareide.

Hvis man lar seg velge til Stortinget, så skal man vise respekt for oppgaven og det arbeidet som gjøres på Stortinget. Hvis man syns Stortinget arbeider på en tungvint måte og for eksempel avholder for mange møter, må man ta opp det og heller forsøke endre arbeidsmåtene fremfor bare å skulke møtene. “Skulk” er et sterkt uttrykk, men når man deltar på null av i alt 30 møter – og mønsteret gjentar seg år etter år, kan det nesten ikke kalles noe annet enn skulk. Og møtene er selvsagt ikke bare korte og nærmest unødvendige, slik Moxnes fremstiller det.

Jeg syns det er oppsiktsvekkende at ikke stortingsrepresentantene våre selv ser hvor viktig det er at de viser god rolleforståelse og respekt for Stortinget. Det er ikke partiene vi har valgt – det er representantene. 

Sterke institusjoner, som borgerne kan ha respekt for, er helt avgjørende for at vi skal kunne ta vare på det liberale demokratiet.

Men hvem kan ha respekt for Stortinget og Stortingets arbeid når ikke stortingsrepresentantene selv har det?

Mål- og resultatstyring i norsk skole – og i Osloskolen

Siden 1995 har Norge deltatt i en rekke internasjonale undersøkelser som har til hensikt å kaste lys over utviklingen i norsk skole og gi et bidrag til det kunnskapsgrunnlaget som trengs når det skal utformes ny politikk. De mest kjente undersøkelsene er PISA, TIMSS og PIRLS, men det er også flere andre. 

I en bok som nylig utkom på Universitetsforlaget oppsummerer en gruppe forskere hva vi har lært av disse undersøkelsene, som er gjennomført i perioden 1995-2015. Undersøkelsene forteller absolutt ikke alt om norsk skole, og de er ikke alene tilstrekkelige som grunnlag for å utforme politikk. Men materialet er likevel så omfattende at forskerne mener å kunne identifisere noen utviklingstrekk som har preget norsk skole i denne perioden. Oppsummert peker de på 10 sentrale hovedfunn:

  • Prestasjonene til elevene som begynte på skolen i siste del av 1990-tallet, var svake.
  • Prestasjonene til elever som begynte på skolen etter årtusenskiftet, er betydelig bedre. Det er blant annet en stor fremgang i elevenes lese- og matematikkferdigheter.
  • Fremgangen i siste halvdel av perioden er i hovedsak knyttet til fremgang for de faglig svakeste elevene.
  • Det er små kjønnsforskjeller i realfagene, men jentene leser mye bedre enn guttene. 
  • Det er store forskjeller mellom skoler, det vil si at de beste skolene presterer svært mye bedre enn de lavest presterende skolene. Men forskjellene er mye mindre enn de er i andre land.
  • Hjemmebakgrunn er sterkt relatert til elevers prestasjoner også i Norge, men sammenhengen er svakere enn i de fleste andre land. 
  • Norske lærere deltar lite i faglig relevant kompetanseheving sammenlignet med lærere i andre land.
  • Norsk skole er bygget på allmennlærere med middels lang utdanning. I mange andre land har flere lærere lang utdanning og spesialisering.
  • Elevene rapporterer at skoleklima og læringsmiljø har blitt tildels betydelig bedre i perioden.

 

Jeg vet ikke hvor godt kjent disse funnene er. De burde, etter min oppfatning, ha stor betydning for nasjonale og lokale skolepolitikere som arbeider for å forbedre norsk skole. Hvis skolen på vesentlige områder er på rett vei, er det viktig ikke å kaste barnet ut med badevannet. Selvsagt kan man forbedre og forsterke positive utviklingstrekk, og selvsagt bør man justere og endre på det som eventuelt går i gal retning. Men alt forutsetter at man tilegner seg best mulig kunnskap om tilstanden og utviklingen i norsk skole, og  helst også om mulige årsaker til at noe utvikler seg i en bestemt retning.

De som fryder seg mest over at Astrid Søgnen må gå, og som støtter skolebyråd Inga Marte Thorkildsen, peker ofte på at de er motstandere av mål- og resultatstyring (eller New Public Management (NPM), som de, etter min mening feilaktig, også kaller det) i skolen. Dette er også tonen i Rune Slagstads relativt resirkulerte fortelling om de skolepolitiske regimene under “Hernes, Søgnen, Clemet” og SV i Klassekampen i går. Og som en på Twitter gledesstrålende utbrøt i en kommentar i går: “De fleste lærere husker godt at SV bidro sterkt til å innføre Clemets NPM-skole. Men nå har jo Inga Marte snudd den trenden. Endelig!”

De som uttrykker så mye motstand mot mål- og resultatstyring i offentlig sektor, slipper egentlig altfor lett unna. 

For hva mener de selv?

Skal vi ikke ha noen mål for de virksomhetene det offentlige driver? Eller skal vi bare ha færre mål, andre mål eller bedre mål? Og skal det aldri kontrolleres eller rapporteres om hvorvidt målene nås, eller skal det bare rapporteres og kontrolleres litt mindre? Og er det mulig å strekke seg mot mål, hvis man ikke vet hvor man er og hva som skal til for å nå målet?

Selv mener jeg at det er helt selvsagt at vi må ha mål for enhver virksomhet, og at vi må undersøke om vi er på rett vei og om vi når målene. Det er samtidig like selvsagt at mål- og resultatstyring kan gjennomføres på både gode og dårlige måter. Det kan være for mange mål, for detaljerte mål, for mange mål som er i konflikt med hverandre, feil mål og så videre, og det kan være for mye rapportering og kontroll. Det er i det hele tatt vanskelig å bedømme hva kvalitet er. Men at noe er vanskelig, bør ikke hindre oss i forsøke å gjøre det best mulig og stadig å utvikle, foredle og forbedre mål- og resultatstyringen. Den nåværende regjeringen har for eksempel forsøkt å forbedre mål- og resultatstyringen ved å styre mindre detaljert

Poenget er: Vi som er tilhengere av mål- og resultatstyring, er selvsagt ikke motstandere av bedre måter å gjøre det på. Det er de som er motstandere av denne typen styring, som karikerer det, noe direktøren for  Direktoratet for økonomistyring (DFØ), Hilde Singsaas, for øvrig skrev godt om herMål- og resultatstyring er et grunnleggende prinsipp i all statlig virksomhetsstyring og antagelig også i de aller fleste, eller kanskje alle, kommuner.

Det er også merkelig, slik Rune Slagstad gjør, å antyde at vi får et skolepolitisk regimeskifte fordi Astrid Søgnen går. Han skriver ikke eksplisitt hva dette regimeskiftet skulle bestå i, men artikkelen etterlater inntrykk av at det er “New Public Management” og målstyringen som er problemet, og at dette er noe SV burde ha vært imot og nå omsider er imot i Oslo.

Men det er selvsagt ikke Søgnen eller noen andre ansatte i Oslo kommune som bestemmer hva slags styringsregime kommunen skal ha. Det er det bystyret og byrådet som gjør. Og byrådet har formulert dette styringsregimet helt klart: Byrådet vil ha “tillitsbasert styring og ledelse” (som jeg også omtalte i min forrige blogg), og det får, ifølge byrådet, “konsekvenser for praktiseringen av mål- og resultatstyringen ved at det skal legges mer vekt på tydelige mål, forventninger til resultater og effekter, og mindre vekt på kontroll, detaljrapportering og måling av aktiviteter, tiltak og virkemidler”. 

Det rødgrønne byrådet vil altså ha mer og tydeligere mål- og resultatstyring i Osloskolen og legger større vekt på forventninger om resultater og effekter. Det det vil ha mindre av, er kontroll, detaljrapportering og måling av aktiviteter og virkemidler. 

Byrådet går altså til mål- og resultatstyringens kjerne og sier at det er målene, resultatene og effektene som er viktigst. Detaljer om hvordan man kommer frem til målet, er mindre viktig.(Personlig mener jeg at også virkemidlene har en viss betydning, men jeg skal la det ligge her.)

Budskapet står unektelig i en viss kontrast til det inntrykket man kan få av den offentlige debatten.

Hvordan arter så dette seg i praksis?

Jeg har forsøkt å undersøke det ved å se nærmere på det borgerlige byrådets siste tildelingsbrev til utdanningsetaten, som er på 18 sider og ble sendt i 2015 – og det rødgrønne byrådets tildelingsbrev av 2018, som er på 22 sider.

Tildelingsbrevet er det viktigste styringsdokumentet som gis fra overordnet politisk myndighet til en virksomhet. Det er her byrådet uttrykker sine “forventninger, krav og føringer”, for øvrig formulert helt likt i de to brevene, til vedkommende etat, det vil si at det er her de viktigste styringssignalene gis.

Ordet “mål” får 30 treff i det borgerlige tildelingsbrevet og 77 treff i brevet fra Thorkildsen.

Ordet “resultat” gir 8 treff i det borgerlige tildelingsbrevet og 38 treff i tildelingsbrevet fra Thorkildsen.

Ordet “rapportering” får 19 treff i det borgerlige brevet og 16 treff i brevet fra Thorkildsen.

Ordet “kontroll” forekommer 3 ganger i det borgerlige brevet og 6 ganger i Thorkildsens brev.

Ordet “styring” finnes 16 ganger i det borgerlige brevet og 33 ganger i brevet fra Thorkildsen.

Noen revolusjon har det altså åpenbart ikke vært. Men kanhende legges det nå enda større vekt på mål- og resultatstyring, slik jeg var inne på foran.

I tildelingsbrevene fremkommer det også noen helt eksakte mål, som etaten er forventet å strekke seg etter.

I det borgerlige tildelingsbrevet er dette veldig oversiktlig, og det dreier det seg om 4 hovedmål og til sammen 16 delmål. 

I tildelingsbrevet fra det rødgrønne byrådet er inndelingen en litt annen og ikke så klar, men det er 6 “langsiktige resultatmål” som etaten skal operasjonalisere, 6 mål, 18 tilhørende “tiltak” som inneholder både mål og tiltak som etaten skal gjennomføre, og cirka 35 “innsatsområder”, som også forteller hva etaten skal gjøre.

Målt i antall mål, delmål, tiltak og innsatsområder er det altså ingenting som tyder på at det er blitt mindre mål- og resultatstyring i Osloskolen – snarere tvert om.

På (minst) tre måter kan man nok likevel se en forskjell:

For det første: Målene som ble satt av det borgerlige byrådet, var i større grad målbare, eller kanskje mer presist: Det var mulig å måle om man oppnådde en fremgang eller tilbakegang.

Et eksempel:

2015: “Andelen elever som opplever et skolemiljø fritt for mobbing, rasisme, vold og rusmisbruk, skal økes.”

2018: “Elever og lærlinger skal ha et trygt og inkluderende læringsmiljø, fritt for mobbing.” 

Et annet eksempel:

2015: “Alle skal lære mer – elevenes grunnleggende ferdigheter og kunnskaper i basisfagene skal styrkes.” Og et av delmålene: “Elevenes lese-, skrive- og regneferdigheter, og evnen til å uttrykke seg muntlig og bruke digitale verktøy skal forbedres.”

2018: “Alle elever skal ha grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter tidlig i skoleløpet.”

For det andre: Noen av de rødgrønne målene kan (paradoksalt nok i lys av byrådets overordnende strategi) sies å være mer opptatt av virkemidler enn mål. Ett mål er for eksempel at “elever og lærlinger skal møte medarbeidere med høy kompetanse og tid til å følge opp den enkelte”. Ingen kan være mot det, men det hjelper ikke med høy kompetanse og tid, hvis ikke elever og lærlinger, på en eller annen måte, har glede av det – for eksempel ved at de lærer mer, trives bedre, mobbes mindre eller fullfører mer.

Og for det tredje: Det nåværende byrådet har senket ambisjonene på sentrale områder. Ett eksempel er at måltallet for andelen elever som på sikt skal gjennomføre og fullføre videregående opplæring, er nedjustert fra 90 til 85 prosent. 

Enkelte av dem som er sterke motstandere av mål- og resultatstyring i offentlig sektor, anklager ofte oss som er tilhengere av slik styring, for å drive med en form for “nytale”.

Jeg tror det kan være grunn til å returnere komplimentet.

Mål- og resultatstyringen lever i beste velgående – selv under en SV-byråd og med Rødt som heiagjeng.

Ledelse basert på mistillit i Oslo

Det må være en skjebnens ironi at den kommunen som de senere år har profilert seg mest på å ville gå fra detaljert mål- og resultatstyring til såkalt tillitsbasert ledelse, nemlig Oslo kommune, også er den kommunen som nå profilerer seg mest på å uttrykke mistillit til egne ansatte.

Dette går mest utover Osloskolen.

Styringen ser ut til å være like detaljert som før. Tildelingsbrevet for 2018, som er det tredje tildelingsbrevet fra det nåværende byrådet, er ikke kortere enn det var i 2015 under det borgerlige byrådet. Det er tvert om litt lenger. Detaljstyringen ser altså ut til å være omtrent den samme.

“I Oslo kommune vil vi ha ledelse og medarbeidere som stoler på hverandre, mekanismer for å løse konflikter og noen få felles mål,” sa byrådsleder Raymond Johansen i en tale for et års tid siden. 

Det han har fått, er vel nærmest det motsatte. Byrådet stoler ikke på sentrale medarbeidere, og det ser ut til å mangle gode mekanismer for å løse konflikter.

Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen har lenge uttrykt mistillit til Utdanningsetaten og til etatens leder, Astrid Søgnen. 

15.000 ansatte i Osloskolen har over lang tid kunnet lese og høre at det arbeidet de gjør og de resultatene de oppnår, er blitt redusert og mistenkeliggjort, at de har jobbet på feil måte, og at alt nå må forandres – enda fakta og forskning stadig kan fortelle dem at de oppnår svært gode resultater på elevenes vegne

Og etter månedsvis med støy lyktes endelig byrådet med sitt forehavende: Å presse Astrid Søgnen ut av stillingen som utdanningsdirektør

Men denne helt spesielle formen for tillitsbasert ledelse stopper ikke her. Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen fortsetter også etter at det er klart at Søgnen skal slutte.

Hun har nå proklamert, ifølge Vårt Oslo, at “det ikke blir snakk om å hente opp noen av direktørene som har tjenestegjort på nivået under Astrid Søgnen”. Og det gjelder visst flere enn dem. Thorkildsen kan i det hele tatt “vanskelig se for (s)eg at det blir hentet en ny utdanningsdirektør fra utdanningsetaten”. “Vi ønsker jo noen forandringer”, som hun sier. 

Byrådet går altså langt i å diskvalifisere og ekskludere nærmere 20 ledere og et par hundre ansatte (jeg antar Thorkildsen mener utdanningsadministrasjonen og ikke utdanningsetaten) før de overhodet er kommet igang med å lage en kandidatprofil og lyse ut stillingen.

Går sånt i det hele tatt an i Norge når en viktig stilling i offentlig sektor skal besettes? Kan en hel gruppe være diskvalifisert på grunn av arbeidsstedet de har eller sjefen de har hatt? 

Jeg trodde ikke det.

Offentlige stillinger skal som hovedregel lyses ut.

Enhver skal kunne søke på slike stillinger, og det skal være den best kvalifiserte kandidaten som blir valgt.

Thorkildsen kan umulig vite at det ikke finnes kvalifiserte interne kandidater. 

Og for å sette det på spissen: Hvis det Thorkildsen sier, medfører riktighet – at ingen i etaten vil bli vurdert som aktuelle for direktørstillingen, fordi de jobber i etaten – så må det fremkomme av utlysningsteksten. 

Det ville i så fall være oppsiktsvekkende og unikt.

Om det vil være lovlig, er et juridisk spørsmål. 

God og tillitsbasert ledelse er det i alle fall ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

Uverdig av byrådet

Raymond Johansen og Inga Marte Thorkildsen greide til slutt å presse Astrid Søgnen ut av stillingen.

Fremgangsmåten har vært amatørmessig og uverdig.

Det er ikke uvanlig at toppledere, både i offentlig og privat sektor, blir bedt om å gå, fordi ledernes foresatte mener at det er best for virksomheten. 

Men hvis det ikke foreligger forhold som gjør at disse lederne kan eller bør sies opp, må man inngå slike avtaler i minnelighet.

I privat sektor ordner det seg ofte ved at det allerede i ansettelseskontrakten er avtalt at vedkommende leder frasier seg alle rettigheter mot en økonomisk kompensasjon. Det vil si at et styre kan be lederen om å gå på dagen uten noen nærmere begrunnelse mot at vedkommende får med seg et sluttvederlag.

I offentlig sektor har man ikke slike ordninger. Da kan det i stedet komme på tale å tilby en annen, som regel mindre attraktiv stilling. Det sitter derfor en del “rådgivere” på bortgjemte kontorer både i stat og kommuner – uten at de alltid har så veldig mye meningsfylt å gjøre.

Poenget må uansett være at slike ledere, som altså ikke har gjort noe kritikkverdig av betydning, må kunne gå av eller tre til side i verdighet. Kan de det, er det også mye lettere å komme frem til minnelige ordninger.

Det har ikke skjedd i dette tilfellet. Byrådet har tvert om gjort det svært vanskelig å komme frem til en minnelig ordning.

Hvis vi skal tro mediene, fikk Astrid Søgnen første gang vite at byrådet gjerne ville bli kvitt henne da hun hadde en samtale med kommunaldirektør Bente Fagerli torsdag 6.september. Da var det nesten et halvt år siden byråd Inga Marte Thorkildsen, som er Søgnens øverste sjef, hadde begynt å beklage seg over Søgnen og etaten i det offentlige rom

Thorkildsen har ved gjentatte anledninger gitt uttrykk for mistillit til Søgnen og etterlatt et klart inntrykk av at Søgnen og etaten ikke har fulgt opp vedtak og styringssignaler som er kommet fra byrådet og bystyret. Opposisjonen i bystyret har flere ganger bedt om at Thorkildsen konkretiserer og dokumenterer sine påstander, men dette har Thorkildsen så langt ikke gjort. Kan hende får vi vite mer om dette nå.

Situasjonen må uansett ha gjort det svært vanskelig for Søgnen. Byrådet har, i det offentlige rom, rett og slett beskyldt henne for å sabotere demokratisk valgte organer og den skolepolitikken de ønsket å føre. 

Alle har nå lenge visst at byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. Alle har også visst hvorfor byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. De mener at hun ikke gjør jobben sin, og at hun ikke tar de styringssignalene hun skal ta som sjef for skoleetaten i Oslo.

Så når hun nå går av: Betyr det at Søgnen er enig i dette, og at byrådet har hatt rett? 

Jeg antar at opposisjonen bør bestrebe seg på å finne ut av det – også av hensyn til andre som måtte vurdere å velge byrådet i Oslo som sin arbeidsgiver.

Astrid Søgnen har gjort en formidabel innsats for Oslos skoleelever gjennom 18 år. Hun har bidratt til å løfte Osloskolen fra, på mange områder, å være svært dårlig til å bli svært god. Det betyr at hun har bidratt til å gi tusenvis av elever en bedre fremtid enn de ellers ville hatt.

Jeg håper at noen vil takke henne oppriktig for det. 

Byrådets takk virker nokså hyklersk.