Fremskrittspartiet lærer av Socialdemokratiet i innvandringspolitikken

I morges klokken 06.30 var hovednyheten på NRKs Nyhetsmorgen at Sylvi Listhaug og Jon Helgheim i Frp skal besøke København for, ifølge reporteren, å bli “inspirert av den tøffe innvandringspolitikken” som Danmark fører.

Danmark har akkurat vedtatt flere innstramninger, som blant annet, i enda større grad, skal gjøre oppholdstillatelser midlertidige, noe Frp, ifølge Listhaug, er interessert i å vurdere når partiet skal lage nytt stortingsvalgprogram før 2021.

NRK kunne også fortelle at integreringsstøtten skal kuttes i Danmark, noe Helgheim kommenterte ved å vise til at innvandrerforeldre i Norge ikke kan regne med å få gratis barnehageplasser, hvis ikke de selv går ut i arbeid eller prøver å lære seg norsk.

NRK avsluttet reportasjen med en kommentar fra Pernille Skipper fra Enhedslisten, som er det “mest venstreorienterte” partiet i Danmark. Hun mente at Frp ikke har noe å lære av Danmark, fordi innvandrere der møtes med “straff og tvang”. Hun anbefalte i stedet Norge å sørge for at innvandrere får jobb og utdanning.

Men hva var det NRK ikke fortalte?

NRK fortalte ikke at det danske arbeiderpartiet, altså Socialdemokratiet, stemte for disse innstramningene i innvandringspolitikken.

Innstramningene er blitt kalt et “paradigmeskifte” i Danmark, hvilket er betegnelsen på en lang rekke lovendringer som til sammen blant annet skal sørge for at færre flyktninger og famliegjenforente skal  bli i Danmark etter at det er blitt trygt å reise hjem. Socialdemokratiet var skeptisk til særlig én del av “paradigmeskiftet”, men endte likevel med å stemme for sammen med Dansk Folkeparti og de tre borgerlige regjeringspartiene. Ifølge Socialdemokratiets talsmann, Mattias Tesfaye, er det om å gjøre å endre de holdninger som samfunnet møter nyankomne flyktninger med: Folk må bli møtt med en ærlig beskjed om at det de får, er midlertidig opphold i Danmark.

Så hvorfor utelater NRK en så vesentlig opplysning som at det danske arbeiderpartiet har stemt for de siste innstramningene, mens Enhedslisten – som er det danske Rødt (dog med et noe mer “moderne” prinsipprogram) – får gi en slags oppsummerende kommentar til hva slags innvandringspolitikk Danmark nå fører? Blir saken mindre interessant, og Fremskrittspartiet for ufarlig, dersom det fremkommer at Frp egentlig bare reiser for å lære av det danske Socialdemokratiet?

Alle journalister, som tenker seg om, vil antagelig være enig i at et tenkt høyresideparti med et like autoritært program som Rødt og Enhedslisten har, ikke ville blitt behandlet med like mye godvilje som disse venstreradikale partiene blir.

Jeg tror nok også at en del vil være enig i at enkelte medier av og til faller for fristelsen til å forsøke å gjøre Frp mer ytterliggående enn partiet er.

For meg virker det hverken balansert eller tilfeldig at NRK unnlater å ta med en så vesentlig opplysning som at sosialdemokratene i Danmark i det store og hele er enig med Dansk Folkeparti i innvandringspolitikken, og at de stemte for den siste pakken med lovendringer.

Det kan nok være at Fremskrittspartiet selv ser seg tjent med å bli fremstilt slik NRK fremstilte partiet i dag.

Men det er ikke medienes oppgave å løpe hverken Frp’s eller andres ærend.

 

Historisk utvidelse av abortloven

I dag har regjeringen sendt ut et høringsnotat, der den foreslår å liberalisere loven om svangerskapsavbrudd, altså abortloven.

Regjeringen foreslår å utvide loven med en ny paragraf 2a, som gjør at også “fosterreduksjon regnes som svangerskapsavbrudd”.

Det er nytt.

Dersom forslaget legges frem for Stortinget og får flertall der, vil lovgiver altså ha slått fast at noe som hverken var mulig, tenkelig eller lovlig da loven ble vedtatt, blir lovlig.

Og det som blir lovlig, er at svangerskapet for ett eller flere fostre i et flerlingesvangerskap kan avbrytes, samtidig som svangerskapet for ett eller flere fostre fortsetter. Ønsker om slik fosterreduksjon skal avgjøres av en nemnd, og nemnda kan legge en rekke ulike kriterier til grunn for å innvilge svangerskapsavbruddet. Kriteriene er såpass mange og lite strenge at det er vanskelig å se for seg at ikke alle som ønsker det (før levedyktighetsgrensen), vil få innvilget abort.

Årsaken til at abortloven nå også skal omfatte fosterreduksjon, som hittil ikke har vært å anse som et svangerskapsavbrudd, er at fosterreduksjon er blitt teknisk og medisinsk mulig, og at det rent faktisk skjer. Da bør det, i likhet med vanlig abort, også lovreguleres.

Årsaken til at slik fosterreduksjon etter regjeringens oppfatning bør behandles av en nemnd, er at det reiser andre etiske spørsmål enn en vanlig abort, at selve inngrepet er teknisk og medisinsk meget avansert og ressurskrevende og potensielt også mer belastende for kvinnen enn andre aborter, og at fagfolkene som utfører disse abortene, har bedt om både lovregulering og nemndbehandling. Det kan også være et argument at inngrepet (foreløpig) ikke kan skje før etter utgangen av 12. svangerskapsuke.

Deler av opposisjonen har varslet at de vil reversere forslaget, straks de får sjansen. Men det vil de neppe. Det eneste de vil gjøre, er å fjerne kravet til nemndbehandling når svangerskapsavbruddet gjelder friske fostre, og når ønsket om å få fjerne ett eller flere friske fostre, er fremsatt før utgangen av 12. svangerskapsuke. I treårsperioden 2016 – 2018 ble det, ifølge høringsutkastet, utført til sammen 14 fosterreduksjoner ved tvillingsvangerskap uten påvist alvorlig sykdom hos fosteret.

Arbeiderpartiets fremstilling av lovendringen som en “historisk innskrenkning av abortloven” er, etter min mening, ikke riktig. Jeg mener det er en historisk utvidelse av loven. Grunnen til at Arbeiderpartiet snakker om “innskrenkning” er at Lovavdelingen i Justisdepartementet i 2016 kom til at abortloven, slik den nå er, åpner for å abortere friske fostre ved flerlingesvangerskap. Men denne saken og tolkningen har aldri vært politisk utredet eller behandlet.

Det er for øvrig verdt å merke seg at fagmiljøene allerede 2009 henvendte seg til Helsedirektoratet med spørsmål knyttet til reguleringen av fosterreduksjon. Direktoratet tok det opp med departementet i 2010, men først i februar 2016 kom Lovavdelingen med sin uttalelse. Jeg antar det betyr at departementet ga oppdraget til Lovavdelingen i 2015, hvilket betyr at både den rødgrønne regjeringen og Høyre/Frp-regjeringen brukte tid på å besvare fagmiljøenes henvendelse. Men den rødgrønne regjeringen, med blant andre Jonas Gahr Støre som helseminister, brukte lengst tid – kanskje fordi Senterpartiet ikke er enig med Arbeidepartiet i denne saken. Senterpartiet har, tvert om, fremmet et eget forslag om å forby selvbestemt fosterreduksjon. Jeg antar at Senterpartiet vil ha samme oppfatning, dersom det igjen skal dannes en Ap-ledet regjering der også Senterpartiet er med.

Personlig syns jeg det er litt forbausende at ikke regjeringen i høringsuttalelsen foreslår å lovfeste at valget av foster ved fosterreduksjon skal være tilfeldig, det vil si at et ikke skal skje noen seleksjon utover det som abortloven allerede legger til rette for. Jeg vet at dette er praksis i dag, men det kan bli en vanskelig skanse å holde. I andre land foretas det allerede svangerskapsavbrudd på grunnlag av kjønn, for eksempel fordi foreldre ønsker seg en “kjønnsbalansert” søskenflokk. Man kan også tenke seg mange andre forhold som vil gjøre det fristende å fjerne ett foster fremfor et annet.

Da vi fikk abortloven på 1970-tallet, ville all snakk om fosterreduksjon vært å anse som science fiction.

Det er bare et spørsmål om tid før det oppstår nye muligheter, som vi i dag vil betrakte som science fiction.

Det er rart at våre lovgivere, uansett hvilket ståsted de har, syns det er greit at det er Lovavdelingen og ikke Stortinget, som er vår folkevalgte og lovgivende forsamling, skal ta stilling til og gi oss lover om bruken av disse mulighetene.

 

Oppdatert: Mange har reagert på denne teksten, og noen av reaksjonene skyldes at min ordbruk ikke er tilstrekkelig presis. La meg derfor presisere dette: 1) Forslaget fra regjeringen innebærer en innstramning i gjeldende rett, dvs. i den praksis som er etablert etter at Lovavdelingen kom med sin uttalelse i 2016. 2) Denne uttalelsen gjaldt fosterreduksjon på friske fostre etter abortlovens paragraf 2 (senabort) og fosterreduksjon før utgangen av 12. uke på grunnlag av selvbestemmelse. Innstramningen i nåværende praksis vil bare gjelde den siste gruppen. 3) Høringsforslaget som regjeringen har lagt frem, innebærer en historisk utvidelse av lovteksten, blant annet ved at det føres inn i loven at fosterreduksjon skal være å anse som svangerskapsavbrudd og dermed omfattes av loven. En slik historisk endring, og den praksis som er etablert både etter 2016 og tidligere, bør være gjenstand for politisk diskusjon og behandles av lovgiver.

KrFs fremtid

Det er mange som har lest bloggen jeg skrev på fredag om arven etter Knut Arild Hareide.

Ifølge Berit Aalborg i Vårt Land ble den også mye lest og diskutert på konferansen til nettverket Drivkraft i går.

Av en liten twitterdialog jeg hadde med Kjell Magne Bondevik i går, og i teksten til Berit Aalborg, fremgår det at flere i KrF oppfattet mitt blogginnlegg som en anbefaling til KrF om hva slags parti KrF bør være, og at det jeg anbefaler, er å gjøre partiet til et lite og smalt verdikonservativt parti. Motivet mitt skal visstnok være å styrke Høyre, hvis vi skal tro det Berit Aalborg skriver: “Flere av de «røde» KrFerne ønsker seg noe annet enn et lite verdikonservativt parti, som har som oppgave å supplere Høyre, slik de oppfattet Clemet. I gangene pekte flere på at dette er en strategi fra høyresiden, slik at Høyre slipper å forholde seg til et stort KrF, slik som på slutten av 90-tallet.”

Men min blogg var ingen anbefaling til KrF om hva KrF skal være. Den var min politiske analyse av hva som har skjedd og ikke skjedd med KrF i Knut Arild Hareides tid som leder.

Hva slags parti KrF bør være, er selvsagt noe KrF må finne ut selv. Men siden jeg en gang har vært invitert til å skrive hva jeg mener om dette – av KrF’ere – kan jeg jo kort gjengi det jeg der tok til orde for, nemlig at KrF burde bli et bredt og moderne kristendemokratisk parti på borgerlig side og dermed en farlig konkurrent til Høyre. Jeg argumenterte mot at KrF skulle avfinne seg med å måtte være et lite parti.

Innlegget mitt, som sto i en bok som ble laget til minne om Jon Lilletun, ble for øvrig skrevet våren 2015 som en kommentar til en artikkel Berit Aalborg hadde skrevet. Det er interessant å lese det den dag i dag i lys av alt som er skjedd i og med KrF siden.Jeg har dessverre ikke tilgang til Aalborgs innlegg.

Så hvorfor nevnte jeg da abort- og bioteknologi – og barne- og familiepolitikken i min forrige blogg?

Grunnen er selvsagt ikke at jeg mener at dette er det eneste KrF skal mene noe om eller profilere seg på.

Jeg nevnte det fordi jeg tror dette er viktige saker for KrF, uansett hvor bredt partiet profilerer seg:

* KrF er og vil være det åpenbare partivalget for dem som har et restriktivt syn på abort og bioteknologi og mener at dette er saker som er viktigere enn (alle) andre saker.

* Alle partier, som vil tiltrekke seg velgere, bør ha en sak som velgerne forbinder partiet med, som skiller partiet fra andre partier, og som er viktig for velgerne. Og her er en litt alternativ barne- og familiepolitikk en helt åpenbar kandidat for KrF. Det er i hvert fall vanskelig å se andre saker som velgerne syns er viktige, og der KrF kan få en tydeligere profil eller høyere troverdighet enn andre partier.

Jeg har stor forståelse for mange av de “røde” KrF’ernes ønske om å bredde ut partiet. Men jeg tror ikke at en nødvendig konsekvens av å ville bredde ut partiet er at det må gå til venstre. Jeg tror heller ikke det er klokt å gjemme bort det som er partiets hjertesaker og fortrinn – eller ikke å erkjenne at alle partier trenger noen tydelige profilsaker.

Både barne- og familiepolitikken og bistandspolitikken er slike saker for KrF, men av disse to er nok til syvende og sist familiepolitikken viktigst for mange velgere når de skal avlegge stemme.

 

Arven etter Hareide

Skal Knut Arild Hareide huskes for de resultatene han aldri oppnådde?

Det virker nesten slik.

Hareide har fått en slags heltestatus på norsk venstreside og i store deler av pressen, og selvsagt blant mange såkalte røde i KrF. Simen Bondevik, som er leder i Viken KrFU, mener Hareide vil “gå ned i KrF-historien som en martyr”.

Knut Arild Hareide ble leder av Kristelig Folkeparti i april 2011. Han har vært godt likt både i og langt utenfor partiet, og han har ofte gjort det svært godt i politiske debatter, blant annet fordi han har vært humørfylt og selvironisk, både på vegne av seg selv og partiet.

Men resultatene har uteblitt.

Det har gått jevnt og trutt nedover, både i kommunevalg og stortingsvalg. I 2015 fikk KrF sitt dårligste kommunevalgresultat siden krigen, og det samme skjedde i 2017, da partiet bare såvidt havnet over sperregrensen.

Det har altså ikke vært tegn til fremgang for partiet i de nesten åtte årene som Knut Arild Hareide har ledet partiet.

Kunne det gått annerledes, hvis Hareide hadde ledet partiet på en annen måte?

Det er det ingen som vet. Men jeg syns det er interessant å registrere at partiet i denne perioden heller ikke har hatt noen tydelig profil. Jeg tror Aslak Eriksrud i TV2 var inne på noe vesentlig da han under KrFs veivalgprosess ble spurt om KrF burde gå til venstre eller høyre for å øke oppslutningen. Eriksrud svarte at det antagelig ikke spilte noen rolle, fordi KrFs største problem ikke var mangelen på veivalg, men mangelen på et politisk prosjekt: Hvorfor skal folk stemme på Kristelig Folkeparti?

Det finnes et par åpenbare grunner til å stemme på Kristelig Folkeparti.

Alle som er spesielt opptatt av de kristne verdienes plass i samfunnet, og alle som er opptatt av å føre en restriktiv politikk når det gjelder abort og bioteknologi – og som mener at disse spørsmålene er viktigere enn andre spørsmål – vil ha en god grunn til å stemme på KrF. Det ville ikke gjøre KrF til et stort parti, men det ville kunne gjøre KrF til et litt større parti, dersom KrF profilerte seg mer på disse sakene. Meningsmålinger viser stort sett at det store flertallet er uenig med KrF i slike spørsmål. Men mindretallene, som til dels er betydelige, fortjener også en tydelig stemme i debatten.

Men selv om dette er saker som KrF kan tjene på, er det ikke saker som Knut Arild Hareide har profilert spesielt sterkt. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan ha sammenheng med at Hareide gjerne vil distansere KrF fra denne typen saker, fordi det er saker som gjør at partiet blir mer mislikt av flere, og fordi sakene kan lede til ubehagelige konfrontasjoner i den politiske debatten. I den såkalte reservasjonssaken virket det som KrF og Hareide hadde større problemer med å tåle den motstanden som kom, enn Solberg og Høie hadde. Samtidig skal det, i rettferdighetens navn, sies  at det ikke bare er lett å lede KrF. Enkelte i partiet har problemer med forholdet mellom religion og politikk. Det bidrar til å gjøre det vanskelig for alle å lede partiet.

Blant mer alminnelige saksfelt som KrF kan profilere seg på, er det som nå er blitt et satsingsområde for partiet, nemlig barn og familie og “trygg oppvekst”.

I løpet av de siste tiårene har det skjedd enorme endringer barne-, familie- og likestillingspolitikken i Norge, noe jeg har skrevet om blant annet her, der jeg innleder med å spørre: Hvor langt kan staten gå i å overta ansvaret for våre barn før foreldrenes rett og ansvar forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Svaret er at staten etter hvert har gått svært langt i å gripe inn i familielivet og bestemme hvordan barndommen skal være. En modell der staten i stor grad bestemmer hvordan familien skal fordele permisjonen i barnets første leveår, og deretter forventer at barnet begynner i barnehage mens foreldrene jobber mest mulig, har også svært stor politisk oppslutning. Det er etter hvert vanskelig å se forskjell på det høyre- og venstresiden står for.

Men hvor er KrF?

Det burde være rom for et parti som skilte seg litt ut på dette området. Mange mennesker er uenig i at staten skal gripe så sterkt inn i familienes valg. Mange syns det er for tidlig for små barn å begynne i barnehagen allerede når de er ett år. Noen syns det er viktig å jobbe litt mindre mens barna er små, slik at de kan være mer sammen med dem enn de kan hvis de jobber fulltid. Og det gryende permisjonsopprøret burde jo være en tydelig indikasjon på at det fins et velgermarked også for KrF.

KrF har allerede mye på programmet som gjelder barn og familie, og nå er mye av det også blitt regjeringens politikk. Men selv ikke KrF tør for eksempel helt og fullt å overlate fordelingen av fødselspermisjonen til familiene selv. Hensynet til likestilling trumfer hensynet til familienes valgfrihet, også i KrF. Men dermed viskes også profilen ut, fordi KrF blir som alle andre partier. Og hva skal vi med KrF da?

Så for å oppsummere dette poenget: KrFs begredelige resultater under Knut Arild Hareides ledelse kan kanskje ha sammenheng med at KrF ikke lenger har en tilstrekkelig særegen profil. Jeg kan tenke meg at mange, særlig på den røde siden i KrF, syns at “KrF classic” virker for lite moderne, og at det er om å gjøre å bli kvitt stemplet som bakstreversk. Men jeg tror at en slik analyse er feil. Det er i hvert fall ingen grunn til å kjøpe premisset om at det er spesielt fremtidsrettet å være minst mulig sammen med barna sine eller å la staten detaljregulere hvordan familiene skal innrette seg i barnets første leveår. Ingen lever helt like liv.

Det er dessuten generelt altfor enkelt å dele KrF’ere inn i “kristensosialister” og “mørkemenn”. Akkurat som det på den blå siden er mange som ønsker seg et åpent og moderne KrF, fins det mange på den røde siden som ikke akkurat fremstår hypermoderne rent politisk.

Hyllesten av Hareide som partileder kan altså umulig skyldes resultatene KrF har oppnådd eller veldig tydelige saker som KrF har profilert seg på. Det er vel snarere forestillingen om det han kunne ha oppnådd, dersom han hadde vunnet kampen om veivalget, som nå skaper sorg både i og utenfor partiet. Han tente en gnist, ifølge Kjell Magne Bondevik, som mange nå vil bevare. I morgen møtes et hundretalls mennesker i regi av et nettverk som heter Drivkraft, som visstnok skal være et slags rødt nettverk for folk som er eller nylig har vært medlemmer av KrF. Også dette nettverket skal ta vare på det engasjementet Hareide skapte gjennom sin tale til landsstyremøtet i september, da han innledet veivalgprosessen i partiet.

At man kan skape seg et positivt ettermæle som leder ved bare å få folk til å tenke på noe som kunne ha skjedd, er i grunnen godt gjort.

Det som virkelig bør ha betydning for Knut Arild Hareides ettermæle, er, etter min mening, hvordan han nå bidrar eller ikke bidrar til å få et ryddig lederskifte i partiet, og til å gi den nye ledelsen best mulige vilkår for ledelse og for å samle partiet etter den opprivende prosessen det har vært igjennom. Hverken Olaug Bollestad, som nå er leder, eller Kjell Ingolf Ropstad, som kanskje blir leder, har hatt noe ønske om å bli ledere nå. De blir det kun som følge av de beslutningene Knut Arild Hareide selv har truffet, og da fortjener de også hans fulle støtte.

Mange har vært opptatt av hvordan den “blå” siden håndterte veivalgprosessen i KrF sist høst. Jeg syns det har vært oppsiktsvekkende liten interesse for hvordan Knut Arild Hareide håndterte den.

Jeg syns for eksempel at det er rart at ikke flere har ettergått prosessen forut for talen som Hareide holdt til landsstyret i slutten av september. Han hadde tross alt skrevet en bok, og han holdt en svært godt forberedt tale – og alt ble lansert og kommunisert på en godt planlagt måte. Det som ble Hareides veivalg, var til og med presentert av Einar Steensnæs i Vårt Land et par uker før, og var det helt tilfeldig? Mange sentrale partifolk i KrF ble overrasket og overrumplet av veivalget, men hvem ble ikke overrasket, og hvem var involvert på forhånd? Sett utenfra virker det som om både partiledere i andre partier, tidligere KrF-ledere og ansatte i partiet var mer involvert enn mange sentrale tillitsvalgte var.

Fra starten av var Hareide helt klar på at veivalget ikke skulle dreie seg om han som leder, men slik ble det likevel. Først bare lekket det ut, neppe helt tilfeldig – og deretter slo han det fast under selve landsmøtet. Veivalget ble altså også et spørsmål om å beholde Knut Arild Hareide som leder. Det hele minner meg om Gro Harlem Brundtland, som, i forbindelse med EU-avstemningen, valgte den helt motsatte tilnærming: Hun sa at EU-avstemningen ikke dreide seg om henne, hverken som partileder eller statsminister. Og det var et løfte hun holdt, høyst sannsynlig til det beste for både landet og partiet.

Men også etter at Hareide hadde tapt avstemningen og dermed skulle gå av, ble det mye rot: Først ville han vente med å fratre til et eventuelt forhandlingsresultat var godkjent av partiets landsstyre. Samtidig ville han ikke forhandle selv, men overlot dette til andre, som dermed fikk en svært vanskelig oppgave, fordi Hareide hele tiden holdt det åpent om resultatet kunne bli godt nok. Til slutt overrasket og overrumplet han alle igjen ved å stemme mot den fremforhandlede plattformen, enda han syns innholdet var godt. Det veivalget landsmøtet hadde gjort, var altså uten betydning for Hareide når det kom til stykket. Og på toppen av det hele: Mens alt dette skjer, lar han hele partiet og det politiske Norge bruke uker og dager på å spekulere i om han vil fortsette som parlamentarisk leder.

Denne typen lederskap inviterer hverken til ro eller forsoning – eller til noen mulighet for å brette opp ermene og begynne å gjøre en god jobb. Når en leder opptrer så uforutsigbart og uryddig, vil det forplante seg til resten av organisasjonen. Derfor er det ikke så rart at splittelsen mellom “rød” og “blå” side i KrF fortsatt er tydelig, også for oss som ser det utenfra. De “blå” har strukket ut mange hender til de “røde”, blant annet ved å ta inn dyktige Dag Inge Ulstein i regjeringen og andre “røde” i regjeringsapparatet – men det er vanskelig å se at de “røde” strekker ut så mange hender til de “blå”.

Knut Arild Hareide er hovedtaler på Drivkrafts arrangement i morgen. Arrangøren sier at de vil fortsette å la seg inspirere av det Hareide sa til KrFs landsstyre i september.

Det Hareide sier i morgen, vil ha stor betydning for KrFs fremtid og dermed for hvordan KrF vil lykkes i regjering.

Derfor kan Knut Arild Hareide  for eksempel forklare at svært mye av det han ønsket seg og etterlyste i talen sin til landsstyret i september, nå er blitt regjeringens politikk. Det er det blitt fordi Hareide, Ropstad og Bollestad har vært enige om politikken, og fordi Ropstad, Bollestad og Erik Lunde gjorde en så god jobb i forhandlingene. Forsamlingen kan dermed la seg inspirere, ikke bare av det som kunne ha skjedd – men også av det som faktisk skjer.

Det skal bli spennende å høre om Hareide vil appellere til samling i partiet – og om han i handling vil vise at han mener alvor.

 

 

 

 

 

 

 

Hets og sjikane på nettet

I dag tok Politisk kvarter opp et viktig tema, nemlig netthets. 

Partisekretær i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng, og Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet i Oslo, fortalte hvordan trusler og sjikane på nettet skremmer mennesker, og kanskje særlig kvinner, bort fra politikken. De fortalte også at partiene nå må iverksette tiltak for å beskytte politikere mot mye av det som skrives i kommentarfelt og på sosiale medier.  Og selv om Aina Stenersen, slik jeg forsto det, ikke lenger orker å være på Twitter, mente nok begge at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Problemet er bare at det er blitt stadig vanskeligere for mange. Som Kjersti Stenseng sa: Folk må få slippe å komme hjem etter en lang dag i lokalpolitikkens tjeneste for så å måtte lese på sosiale medier at de er dumme, udugelige eller stygge – eller det som verre er. Ifølge Stenseng bør de også skånes for å gå inn i noen av de vanskeligste diskusjonene som trekkes opp i kommentarfelt og på sosiale medier.

I ytterste konsekvens kan denne utviklingen være en fare for demokratiet. Hvis flere vegrer seg mot å påta seg verv, hvis flere folkevalgte trekker seg tilbake fra samfunnsdebatten eller gjør seg mindre tilgjengelig for folk flest i frykt for å møte hets, sjikane og trusler, er det selvsagt en sterkt beklagelig utvikling. Det er heller ikke positivt, dersom det må settes opp enda flere “murer” av profesjonelle kommunikasjonsfolk mellom politikerne og folket.

Noen spør om det egentlig er blitt verre enn det var før – om det for eksempel er mindre folkeskikk i dag enn det var før i tiden, slik blant andre Fredrik Solvang har vært inne på. 

Jeg antar at det er umulig å svare sikkert på det. Tonen kunne være svært hard før også – det vet vi som blant annet opplevde EU-kampen i 1994. Det er 30 år siden jeg første gang hadde “æren” av å motta trusler og sjikane, og det er 25 år siden jeg hadde mine, til dags dato, verste opplevelser som følge av at jeg var politiker og deltar i samfunnsdebatten.

Det er altså viktig ikke å overdrive hvor mye hets det er eller hvor mye verre det er blitt. Jeg kan likevel ikke skjønne annet enn at den teknologiske utviklingen må ha gjort at opplevelsen i dag må være mye verre for mange, fordi tempoet og omfanget av hets, trusler og sjikane er så mye større. Og jeg vil legge til: Selv om man ikke akkurat dør av iskald ironi og ondsinnet sarkasme, så gjør heller ikke slike “uskyldige” kommentarer livet så lett for dem som blir utsatt for det. Bare tanken på at voksne, ofte anonyme mennesker syns det er greit å utsette unge samfunnsengasjerte mennesker for denslags, gjør meg nedstemt og forbannet.

Det de snakket om på Politisk kvarter i dag, gjelder både ulike kommentarfelt, Twitter og Facebook, om enn i varierende grad, avhengig av hvem og hva det gjelder. En del av dem som bedriver hets og sjikane, opererer nok dessuten både i kommentarfeltene på Facebook og i ulike medier, og på Twitter. Og siden jeg også har sett rikelig med sjikane og stygge kommentarer på Twitter selv, twitret jeg i dag en link til Politisk kvarter, der jeg skrev at jeg “tror mange her på Twitter kan ha nytte av å høre #polkvart i dag”.

Det var ikke så mange som brød seg, men reaksjonene som kom, var dessverre helt som forventet. 

Noen få vennlige sjeler likte tweeten eller tok meg litt spørrende i forsvar, men de fleste som kommenterte og ble retwitret, var negative og, ja, ironiske eller sarkastiske: Civita og Clemet tåler ikke kritikk. Politisk kvarter handlet om netthets, ikke “erting” på Twitter. Clemet burde ha rettet “kanonen” sitt et annet sted, det er mye som er verre enn Twitter. Stakkars Clemet, som har opplevd så  mye vondt på Twitter. Twitter er som en barnehage i forhold til Resett og enkelte i Frp, så Clemet burde gått dit først. Skjønner ikke hva Clemet mener med tweeten sin, Politisk kvarter handlet først og fremst om grove trusler, og dét fins ikke på Twitter.

Den som ikke hørte at Politisk kvarter også handlet om Twitter og om “vanlig” sjikane og ikke bare om grove trusler, bør høre om igjen. Men ellers er det dette å si om reaksjonene:

Jeg tror ingen av dem som reagerer på denne måten, er utsatt for det Stenseng og Stenersen i dag snakket om på Politisk kvarter. I verste fall er de snarere blant dem som gjør det vanskelig for mange å være på sosiale medier. Og vi vil aldri få gjort noe med dette problemet, dersom ikke hver og en starter med seg selv – helst ikke ved å trekke seg tilbake, men ved å forsøke å oppføre seg ordentlig. En god test kan være å prøve tenke over om den kommentaren du sender av gårde, er noe du skulle ønske at noen av dine nærmeste ble utsatt for. En annen test kan være å forsøke å ta andre debattanter seriøst eller å behandle andre med respekt. Hvordan vi kan bekjempe netthets ble for øvrig diskutert av Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre og Hulda Holtvedt fra Grønn Ungdom i Civitas podkast Liberal halvtime forleden.

Mange av dem som oppfører seg mest ubehøvlet på sosiale medier og i kommentarfelt, gjør det anonymt. Det virker ynkelig, men er på sett og vis forståelig. Det kan ikke være lett å være stygg mot andre i full offentlighet. Desto mer oppsiktsvekkende er det når noen gjør det under fullt navn. At det også finnes stortingsrepresentanter som er villige til å gjøre samfunnsdebatten om til et gjørmebad, slik Per-Willy Amundsen gjorde forleden, er sjokkerende.

Det er vanskelig å si hvor mange politikere som allerede har trukket seg tilbake fra sosiale medier, fordi ubehaget blir for stort. Men jeg tok en liten sjekk på noe, som jeg syns er interessant, før jeg skrev denne bloggen. 

Vi har åtte partier på Stortinget, og alle disse partiene har sine egne ungdomsorganisasjoner. Av de åtte lederne for disse organisasjonene, er det, så langt jeg har greid å finne ut, bare tre som er på Twitter, mens alle er på Facebook. (Oppdatert: Det skal være ni organisasjoner, hvorav fem er på Twitter. Takk til Svein Tore Marthinsen for det!)

Steenseng sa på Politisk kvarter at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Man skulle kanskje tro at det var aller mest naturlig og lett for de som er unge. 

Så hvorfor velger fem av åtte ledere for partienes ungdomsorganisasjoner å holde seg borte fra Twitter?

Holder det med Facebook, eller er det noe med Twitter som gjør denne plattformen mindre attraktiv og interessant?

 

For mye respektløs retorikk i debatten om tvillingabort

Første gang jeg hørte om «tvillingabort», fikk jeg nærmest sjokk.

Jeg ante ikke at det var mulig å få abortere bare ett av to friske fostre, jeg visste ikke at det var lov, og jeg hadde ikke tenkt over at noen ville be om å få en slik abort.

Dette var i 2015.

I begynnelsen av 2016 skrev jeg en artikkel der jeg innledet med å spørre «hvordan det kan ha seg at mennesker, som er sterke tilhengere av loven om selvbestemt abort, blir opprørt over adgangen til å få foretatt fosterreduksjon?» I artikkelen reflekterte jeg over årsakene til dette, og jeg kan ikke huske at jeg mottok en eneste sint eller hatsk kommentar.

Mindre enn fire år senere er stemningen en helt annen. Debattklimaet er knallhardt, og det brukes ekstremt sterke negative ord og uttrykk om dem som fortsatt er skeptiske til såkalt tvillingabort. Det er som vanlig verst i sosiale medier, men det er ikke mange som holder seg tilbake. Arbeiderpartiets ledelse har varslet «massiv motstand» mot innstramninger og mener visstnok at en endret praksis er noe som vil vekke oppsikt utenfor landets grenser. Dagbladets politiske kommentator Marie Simonsen mener at KrF er «kvinnefiendtlig» og ikke engang skjønner det selv, og at Kjell Ingolf Ropstad vil bli en statsråd “av den verste sorten”, fordi han ikke vet “hva han ikke kan”.  Bjørnar Moxnes fra Rødt sier at Ropstad «bør grue seg» til 8.mars, mens NRK melder at Moxnes «varsler» tidenes største protesttog.

Hva er det egentlig som fører til så sterke reaksjoner og ordbruk og til så liten interesse hos mange journalister for å utforske nyansene?

I Norge har vi selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke. For å få en abort etter utgangen av 12.uke, må visse kriterier være oppfylt, og saken må avgjøres av en nemnd. I praksis innvilges nesten alle ønsker om å få en sen abort, blant annet fordi det legges stor vekt på hva kvinnen selv mener.

På hele 2000-tallet har det, i henhold til abortlovens paragraf 2, vært utført fosterreduksjon når ett av fostrene er alvorlig sykt eller skadet. Det spørsmålet som kom opp i 2015, var om det også skulle være tillatt å abortere friske fostre ved flerlingesvangerskap.  De legene som utfører slike aborter, visste ikke hva som var lov og mente at det var et hull i loven: Fordi fosterreduksjon, av medisinske grunner, bare kan gjennomføres etter utgangen av 12.uke, mente legene at det burde behandles av en nemnd.

Legene ble ikke hørt.

Lovavdelingen i Justisdepartementet mente nemlig at loven måtte forstås slik at en kvinne kan be om å få fjernet ett eller flere friske fostre ved et flerlingesvangerskap, selv om det må skje etter utgangen av 12.uke, uten å gå veien om en nemnd.  Siden den gang er det gjennomført 14 slike aborter i Norge, hvorav én i 2016, fem i 2017 og åtte i 2018.

Det som nå vekker så sterke reaksjoner, er at den nye firepartiregjeringen vil endre loven eller praktiseringen av den, slik at disse abortene for fremtiden skal behandles av en nemnd. Det blir neppe færre aborter av den grunn, men det blir en likebehandling av alle aborter som må skje etter utgangen av 12.uke. 

Vi som er enige med legene og den nye regjeringen, beskyldes for å være bakstreverske, illiberale og kvinnefiendtlige. Men kan det tenkes at det også finnes noen aktverdige grunner til å være skeptisk til selvbestemt fosterreduksjon?

Etter min mening kan det finnes flere slike grunner.

* Grunnen til at vi har en abortlov, er at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort, og at alternativet til abort er mye verre. Men det er nok vanskeligere for mange å se at grunnene til ikke å ville få to barn, når man ønsker seg ett, kan være like tungtveiende.

* Det er medisinsk risiko knyttet til slike aborter. Det er blant annet en risiko for at også det andre barnet dør.

* Abortmetoden er spesiell og antagelig ekstra belastende for kvinnen. For å sitere en av gynekologene som har engasjert seg i debatten: «Kvinnen er ved bevissthet, og vi står over henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes enn en vanlig abort.»

* Det er fare for seleksjon eller sortering. I dag er det legene som velger hvilke fostre som skal aborteres og hvilke som får leve, og regelen er at de skal ta det fosteret som ligger lettest tilgjengelig. Men hva hvis teknologien blir enda bedre, og det er forskjell på fostrene? Man behøver ikke å være rakettforsker for å forstå at det kan oppstå situasjoner hvor det, av ulike grunner, kan bli fristende å velge ett foster fremfor et annet. I så fall blir det en selektiv abort på ett av flere friske fostre.

* Det kan være en risiko for at vi får en form for «abortturisme» til Norge. Norge er, ifølge de legene som utfører disse abortene, det eneste landet som nå praktiserer selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre. Og siden abort er å betrakte som helsehjelp, vil alle kvinner som befinner seg i Norge, ha rett til å få tatt en abort på lik linje med kvinner som er bosatt i Norge. Så lenge man ikke trenger å gå veien om en nemnd, vil dette lettere kunne bli en mulighet også for kvinner fra andre land, som ikke tillater selvbestemt fosterreduksjon. (Selv skrev jeg feilaktig om dette i min artikkel i 2016, da jeg trodde selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre var tillatt i Danmark. Det er det ikke.)

* Til sist er det vanskelig ikke å ha respekt for det emosjonelle. Foreldrene, og kanskje de som fødes, vil hele sitt liv vite at barnet hadde en bror eller søster, som skulle vært født samtidig og delt livsveien med dem. Jordmorforeningen har tatt avstand fra abort av friske tvillinger av slike grunner. De setter «et stort etisk spørsmålstegn ved dette», blant annet fordi vi ikke vet hvilke langtidsvirkninger det vil ha.

Det var ingen som tenkte på muligheten for fosterreduksjon da abortloven ble laget for cirka 40 år siden. Loven heter «Lov om svangerskapsavbrudd», men får man utført en fosterreduksjon, avbrytes ikke svangerskapet. Enten vi tillater fosterreduksjon med eller uten nemnd, viser dette hvor utdatert loven er, og at den trenger en revisjon. Men akkurat det vil ikke skje, siden den nye regjeringen har bestemt at det ikke skal skje noen andre endringer i (praktiseringen av) loven.

Alle argumenter som taler mot selvbestemt fosterreduksjon, må naturligvis veies mot argumenter som taler for. At man så kan komme til ulike konklusjoner burde egentlig ikke forbause noen.

Så for å oppsummere:

Det spørsmålet som diskuteres, er altså om de ekstremt få kvinnene som ønsker å abortere en frisk tvilling, skal måtte gå veien om en nemnd eller ikke. Noen mener at spørsmålet er så lite at det er en fillesak.  Andre argumenterer som om hele abortloven er i fare, fordi vi har en kvinnefiendtlig og reaksjonær regjering.

Selv mener jeg at spørsmålet i praksis er lite, fordi det gjelder få kvinner som antagelig får abort likevel, men at det på sikt kan være viktig for å forebygge «abortturisme» til Norge. 

Men selv et spørsmål som er lite i praksis, kan være prinsipielt viktig, og det mener jeg at dette spørsmålet er. Det er blant annet viktig å forebygge en utvikling der vi i praksis ender med å tillate selektiv fosterreduksjon på friske tvillinger.

Det er trist og tankevekkende at ikke de som nå roper høyest, kan diskutere spørsmålet med litt større respekt for andres syn.

 

 

 

Mange i Utdanningsetaten opplever at de “rakkes ned på av den politiske ledelsen og media”

Torsdag skal det være en åpen høring i Oslo bystyre om politisk styring og faglig samarbeid i Osloskolen.

Bakgrunnen er byråd Inga Marte Thorkildsens gjentatte uttalelser om at Utdanningsetaten ikke har fulgt opp de styringssignalene som er gitt fra bystyret og byrådet. Høyres og Venstres medlemmer av komiteen har derfor bedt om å få svar på en rekke spørsmål som de også har stilt tidligere, men uten å få tilfredsstillende svar. De vil blant annet ha svar på hvilke formelt gitte politiske føringer og beslutninger som ikke er fulgt opp av etaten.

Mange vil sikkert mene at høringen kommer litt på overtid, siden etatens mangeårige direktør, Astrid Søgnen, nå har gått av. Men byrådet har nå sørget for å gjenoppfriske konflikten med Søgnen ved å legge frem resultatet av en arbeidsmiljøundersøkelse rett før høringen skal finne sted. 

Det kan virke litt påfallende. Men enda mer påfallende er det å se hvordan mediene dekker denne arbeidsmiljøundersøkelsen, og hvor lite viktig det åpenbart må være for byrådet at dekningen er balansert. 

VG er antagelig verst, det vil si sterkest vinklet, men også Dagsavisen og Aftenposten bidrar med sitt. Og Thorkildsen selv avviser ikke en gang et spørsmål om at Søgnen måtte ha gått av, dersom rapporten hadde blitt kjent mens hun fortsatt sto i stilling.

Jeg vet ikke hva eksperter på organisasjon, ledelse og arbeidsmiljø ville sagt, hvis de hadde lest hele denne rapporten. Det eneste som er helt sikkert, er at de ikke ville konkludert slik mediene har gjort. De ville antagelig konkludert med at det er et ganske godt arbeidsmiljø i Utdanningsetaten, men at etaten også har enkelte misfornøyde medarbeidere, og at organisasjonen har et forbedringspotensiale.

Så la meg komplettere bildet som mediene bringer ved å sitere litt fra rapporten: 

“En tydelig styrke i organisasjonskulturen i UDA er det sterke fokuset på samfunnsoppdraget. Mange ansatte uttrykker at det oppleves som meningsfullt for dem å jobbe for at elevene i Oslo skal få en best mulig skole og at dette gir motivasjon.” 

“De ansatte oppfatter organisasjonen som profesjonelt drevet. Dette er de stolte av og opptatt av å videreføre.” 

“Det kom også tydelig frem at UDA-ansatte har stort engasjement for arbeidet sitt. Dette gjelder på tvers av avdelinger og stillingsnivåer.” 

“De ansatte i de fleste avdelinger la også vekt på at de har gode og støttende kolleger, med mye humor og god trivsel, og at de har et godt forhold til nærmeste leder.”

Men: “Mange opplever at arbeidsplassen er under angrep, at jobben de gjør underkjennes og rakkes ned på av den politiske ledelsen og media.”

Fra de individuelle intervjuene finner vi blant annet følgende: 

“Jeg også er stolt for å kunne bidra til å oppfylle vårt samfunnsansvar, å sikre at elevene kommer seg gjennom skoleløpet. Dette gjør at jeg er motivert til å gå på jobb hver dag.”

“Hun er en tydelig og god leder. Tydelig på mål og våre oppdrag, og at vi er en etat underlagt politisk styring.” 

“Det er et høyt ambisjonsnivå i etaten. Det liker jeg. Det er gøy å være med i et såpass drivende team. Jeg opplever at man får til ting sammen. Kunden vår er elevene og det er den gruppen vi jobber sammen for.”

“Opplever veldig støtte og mulighet for å utvikle seg faglig. Får brukt kompetansen min og opplever god tilbakemelding. Jeg opplever at det er en arbeidsplass med stor takhøyde og oppmuntring for å bli faglig bedre.”

“Det er store utviklingsmuligheter. Da kan vi melde inn hvilke prosjekter vi vil delta på. Alle får ett prosjekt. Vi kan også melde oss på kurs. Alle får kurs.”

“Vi er opptatt å være en sterk fagetat. Vi er opptatt av å levere kvalitet i aIle ledd… [Leder] er kravstor, men det liker jeg. Jeg har jobbet med ledere som ikke har skapt endring. [Leder] står på og motiverer. Denne høsten har hun klart å motivere oss på tross av alt hun står oppi.”

“For meg har er det viktigste for arbeidsmiljøet at jeg får gjort jobben min og ivareta faglighet, herunder anledning til å kunne si fra når jeg er uenig i noe. Da er det viktig med tydelig rammer og at fag blir tatt på alvor. Aldri opplevd underliggende agendaer her.”

“Føler meg lyttet til og at min kompetanse blir brukt. …Opplever at jeg har fått et veldig stort faglig spillerom.”

“Jeg trives godt i denne jobben.”

“I avdelingen er det et grunnleggende godt arbeidsmiljø. Jeg opplever at vi stort sett samarbeider godt med alle avdelingene.”

“Jeg mener vi har det veldig bra.”

“Jeg trives godt på jobb, har ikke noe å utsette på arbeidsmiljøet. Gleder meg til å gå på jobb hver dag.”

“Jeg opplever at min avdeling er helt fantastisk. Jeg synes det er en absurd situasjon vi er i nå, som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg udelt positiv til UDA.”  

“Personlig opplever jeg at arbeidsmiljøet er veldig godt. Jeg trives godt med de jeg jobber sammen med. Jeg opplever at jeg får anerkjennelse for mitt arbeid og min kompetanse. Jeg opplever at det er tillit til at jeg løser mine arbeidsoppgaver på en god måte. Kan ta kontakt med mine ledere for støtte og råd.”

Noen vil mene at jeg her bare viser frem deler av bildet som tegnes i PwCs arbeidsmiljøundersøkelse, og at jeg har vært veldig selektiv når jeg har valgt overskrift på denne bloggen.

Det er riktig – men bildet som tegnes her, er antagelig mindre skjevt enn det bildet mediene tegner. 

Det er merkelig at ikke PwC selv eller den ansvarlige byråden føler trang til å nyansere det bildet mediene tegner. Et tydelig funn er tross alt at organisasjonen er sliten, blant annet på grunn av det “mange opplever som et ensidig negativt fokus i media”.  De mener at “arbeidsplassen er under angrep, at jobben de gjør underkjennes og rakkes ned på av den politiske ledelsen og media”.

Så kanskje byrådet rett og slett kunne starte forbedringsarbeidet ved å bidra til å tegne et litt mer positivt og sannferdig bilde av etaten i mediene?

Abortsaken og KrF

Tidlig i går kveld twitret jeg denne meldingen: “Interessant at så mange kommentatorer som er mot å endre abortlovens paragraf 2c, mener at det er ekstremt viktig at KrF får gjennomslag for å endre den, fordi det vil være et så stort nederlag hvis den ikke blir endret. De virker nesten mer ivrige enn KrF selv.”

Den som først svarte meg, var den saklige og dyktige Jens Kihl, som er journalist i BT, og som forklarte hvorfor saken får så stor oppmerksomhet i mediene. Han la blant annet vekt på hvor avgjørende saken var for KrFs veivalg.

Jeg på min side svarte at jeg mener at mange er for skråsikre når de tillegger denne saken så stor og avgjørende vekt, og at dekningen er ute av proporsjoner – og jeg stilte også spørsmål ved måten mange gjengir Kjell Ingolf Ropstad på. Jeg er fortsatt ikke sikker, men så langt mener jeg at jeg har hørt Ropstad snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med sorteringssamfunnet. Jeg har ikke hørt at han spesifikt har snakket om en “historisk mulighet til å få endret abortlovens paragraf 2c”. Jeg skjønner at noen kanskje oppfatter dette som flisespikkeri, men man kan også se det på en annen måte, og det skal jeg forklare det nærmere nedenfor. Kihl sa seg for øvrig enig i at han syns at noen kolleger har gått litt vel langt i å hamre inn sitt eget syn på saken.

Denne lille twitterutvekslingen utløste en liten storm som jeg ikke kunne delta så lenge i, fordi jeg hadde andre avtaler. Og i dag er twitter full av meldinger til meg og om meg som har sporet helt av. Jeg velger derfor å utkvittere saken fra min side på denne måten.

For det første: Tillegger noen denne saken for stor og avgjørende vekt når de skal bedømme hvorfor flertallet på KrF-landsmøtet stemte “blått”?

Jeg mener det. Jeg vet at journalister har mange kilder, men det har jeg også, så det er ikke en vurdering som er grepet ut av luften. Det ser dessuten ut til å være et mønster at de som ønsket at “rød” side vant, tillegger denne saken større betydning enn mange på “blå” side gjør. Det er selvsagt unntak fra dette mønsteret, for Vebjørn Selbekk er for eksempel en av dem som ønsket “blå” seier, og som mener at denne saken hadde svært stor betydning.

Til syvende og sist er det ingen som kan si noe bombesikkert om hvor mye denne saken har betydd – det er et spørsmål om skjønn basert på den kunnskapen og de vurderingene den enkelte gjør.

For det annet: Er dekningen av denne saken, samlet sett, ute av proporsjoner – målt mot alle de saker de diskuterer og skal bli enige om på Granavolden og målt mot sakens betydning for KrF?

Jeg mener det. Og jeg tror det har sammenheng med to forhold. Det ene forholdet er det samme som Jens Kihl pekte på, nemlig at andelen kommentatorer som selv er sterkt engasjert, er uvanlig høyt. Hadde det vært en annen sak, hadde dekningen vært mer “kjølig” og nøytral enn den er nå. Jeg syns ikke det gjør noe at mange kommentatorer gir uttrykk for eller lar det skinne igjennom hva de mener, og at de mener det veldig sterkt, men jeg er ganske sikker på at det påvirker både omfanget av og innholdet i dekningen.

Det andre forholdet er at spørsmålet er kontroversielt, og at mediene (og politiske motstandere) nærmest per definisjon gjerne vil holde liv i spørsmål som skaper “bråk” og konflikt.

For det tredje: Har Kjell Ingolf Ropstad uttrykt seg slik at han har gjort en helt direkte kobling mellom den “historiske muligheten” og en endring av paragraf 2c? 

Jeg holder det fortsatt åpent at han har gjort det, jeg har tross alt ikke hørt alt han har sagt. Og jeg har mottatt haugevis av linker og sinte kommentarer på Twitter som nærmest fremstiller meg som en idiot og spindoktor, siden jeg ikke har sett dette. Men mitt poeng er, såvidt kan se, i hvert fall inntil videre, intakt. Det Ropstad har gjort, er å snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med “sorteringssamfunnet”. Og de konkrete endringene han har snakket om, er en mulig endring i abortlovens paragraf 2c, et forbud mot selektiv abort ved flerlingesvangerskap (“tvillingabort”),  og andre tiltak, som ikke har med abortloven å gjøre, som kan hjelpe mennesker til å bære frem og ta omsorg for barn med spesielle behov – og tiltak knyttet til bioteknologiloven. Jeg har også hørt Ropstad si at “tvillingabort” er den “verste form for sortering”.

Og som nevnt: Er dette flisespikkeri – eller er det viktig?

Gode politikere er flinke med ord, og de er nøye på å holde et høyt presisjonsnivå, blant annet for ikke å love mer enn de kan holde. Jeg vet ikke, men hvis det er slik at Ropstad bevisst har valgt å uttrykke seg slik jeg tror han har gjort, så kan det være flere årsaker til det: Det kan skyldes at han vet at det blir vanskelig å få igjennom alle de ønskene KrF har i abortspørsmålet. Det kan skyldes at man rent forhandlingstaktisk ofte bør kreve mer enn det er sannsynlig at man får. Det kan skyldes at (mange i) KrF, innerst inne, vil være svært fornøyd med å få igjennom én av de to endringene i abortloven. Det kan skyldes at KrF selv, ettersom debatten har utviklet seg, har et mindre intenst ønske om å endre paragraf 2c akkurat nå, hvilket igjen kan skyldes konfliktene det skaper, og en erkjennelse av at det kan gjøre veien frem til for eksempel 18 ukers grense for selvbestemt abort kortere – eller det kan skyldes at det er blitt klarere at hele saken kunne fortjene en nærmere utredning. Jeg vet ikke hva Ropstad eventuelt tenker om dette – jeg syns bare det er lett å se at situasjonen kan være en annen i KrF enn mange kommentatorer fremstiller den. 

Jeg har mange ganger før, blant annet på denne bloggen, gitt uttrykk for hva jeg personlig mener om abortlovens paragraf 2c og “tvillingabort”, så jeg skal ikke gjenta det.

Ettersom debatten har utviklet seg i høst, er jeg imidlertid blitt stadig mer overbevist om at det som trengs, er en fullstendig gjennomgang av loven, som er 40 år gammel. Det ville vært helt naturlig å gjøre med andre lover, men det er antagelig vanskelig i dette tilfellet – fordi det i seg selv vil skape konflikt.

Men det hadde vært bra, dersom vi kunne diskutert disse spørsmålene på en roligere, mer søkende og konstruktiv måte – slik vi faktisk gjorde sist denne debatten var oppe, på 1990-tallet.

Den begredelige historien om formuesskatten

Forhandlingene om å danne en utvidet sentrum/høyre-regjering er i gang. Lykkes det, vil vi få en borgerlig flertallsregjering for første gang på 35 år.

Mens mange medier er mest opptatt av abortloven, finnes det mange andre som er opptatt av helt andre ting. For hva vil en mulig regjeringsplattform si om skolen, klimaet, familiene, innvandring og forsvar?

Mange i næringslivet er opptatt av formuesskatten. Hva vil skje med den?

Diskusjonen om formuesskatten strekker seg langt tilbake i tid, men la meg holde meg til dette århundret.

I 2001 gikk alle de fire partiene som nå forhandler, til valg på å fjerne formuesskatten på næringskapital (også kalt arbeidende kapital) eller på å fjerne den helt.

Fremskrittspartiet sa «nei til formuesskatt». Høyre ville «fjerne formuesskatten». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville «redusere formuesskatten med sikte på bortfall». Også Senterpartiet ville endre formuesskatten til fordel for mange vanlige bedrifter.

Da KrF, Venstre og Høyre i 2001 gikk sammen om å danne regjering, Bondevik II-regjeringen, lovet de å styrke norsk eierskap «bl.a. gjennom nedtrapping av formuesskatten»

Men nedtrappingen ble ytterst beskjeden. I forbindelse med at utbytteskatten ble innført i 2005/06, fremla derfor de tre daværende regjeringspartiene nye løfter. Bondevik II-regjeringens plan var at «det legges opp til en halvering av formuesskatten i løpet av 2006 og 2007, hovedsakelig ved reduserte satser, økte innslagspunkt og eventuelt en felles reduksjonsfaktor for alle aksjer ved verdsetting. Formuesskatten trappes videre ned med sikte på avvikling».

Men heller ikke dette ble noe av da Stoltenberg II-regjeringen kom til makten. Den økte riktig nok bunnfradraget, men samlet sett ble formuesskatten på næringsvirksomhet økt fra 2,2 til 6,8 milliarder kroner i 2013, i tillegg til at den nye utbytteskatten økte til cirka 8 milliarder kroner.

Neste gang de borgerlige kom til makten, i 2013, var løftene stort sett de samme: Fremskrittspartiet ville «gradvis fjerne dagens formuesskatt ved å øke bunnfradraget». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Høyre ville «trappe ned og på sikt fjerne formuesskatten», mens Venstre ville «redusere og på sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville reformere formuesskatten og «fjerne formuesskatt på arbeidende kapital».

I Sundvolden-plattformen ble løftene noe moderert, sannsynligvis fordi Høyre og Frp ikke ville love for mye for de nærmeste fire årene. Der het det derfor at regjeringen ville «trappe ned formuesskatten ved å heve bunnfradraget og senke satsen». I samarbeidsavtalen med KrF og Venstre het det at «privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt».  

Formelt sett har regjeringen og de fire partiene holdt løftene sine, men det er bare så vidt. Satsen er senket og bunnfradraget er økt, men mange har likevel fått økt formuesskatt. Dette har skjedd, blant annet fordi formuesskatteverdiene er økt, noe som igjen skyldes at også den såkalte rabatten er redusert. Eller for å være mer presis: Skattesatsen er redusert én gang, men siden aksjerabatten for viktige formuesposter også er redusert betydelig i samme periode, er nettoeffekten for mange at formuesskatten som betales har økt, ikke gått ned. Også inntektene til staten fra formuesskatten på arbeidende kapital har økt siden de borgerlige kom til makten i 2013.

Ved valget i 2017 ble løftene stort sett gjentatt.

Fremskrittspartiet ville fortsatt «avvikle formuesskatten», og KrF ville fortsatt «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville at «formuesskatten reduseres ved en gradvis økning av bunnfradraget og en lavere verdsettelse av aksjer», mens Høyre ville «redusere og fase ut formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske arbeidsplasser, samt øke bunnfradraget og på lenger sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville fortsette nedtrappingen av formuesskatten.

Da Stortinget behandlet den siste skattereformen våren 2016 var partiene forbilledlig klare:

Høyre og Fremskrittspartiet mente at «formuesskatten på arbeidende kapital må reduseres, og på sikt bør formuesskatt på arbeidende kapital fases ut».  KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital» og mente derfor at «formuesskatten på arbeidende kapital bør trappes videre ned og på sikt fases ut». Også Venstre mente at «formuesskatten bør trappes videre ned og på sikt fases ut».

Mens alt dette har skjedd, har argumentene for å fjerne skatten på arbeidende kapital bare blitt viktigere. Det er nemlig spesielt viktig å styrke næringslivet og privat, norsk eierskap nå når Norge må omstilles og trenger ny vekst i bransjer utenom oljen. Men argumentene er i bunn og grunn de samme:

  • Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere i Norge og ikke av norske eiere i utlandet eller av utenlandske og offentlige eiere i Norge.
  • Formuesskatten er en skatt som også må betales når bedriftene går med tap.
  • Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale formuesskatt. Og de må ta ut mye mer enn de skal betale i formuesskatt, fordi også utbyttet skal beskattes.
  • Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital prioriteres svært høyt av bedriftene selv.
  • Formuesskatten svekker tilgangen på kapital til nye prosjekter og bedrifter.
  • Norske eiere flytter ut for å unngå formuesskatt.

 

Når vi tenker på hvor mange løfter partiene med stor iver velger å gjennomføre, er det interessant å spørre seg hvorfor løftet om å trappe ned og til slutt fjerne formuesskatten på arbeidende kapital knapt nok gjennomføres med museskritt.

Jeg tror det i hovedsak er to grunner til det:

Den ene grunnen er den voldsomme debatten og kritikken som kommer fra opposisjonen og til dels også mediene, særlig i Oslogryta. Den er opportunistisk og lettvint og ofte uinformert, men ubehagelig for dem som rammes av kritikken, det vil si særlig regjeringen.

Den andre grunnen er på mange måter verre. Jeg tror rett og slett at også borgerlige partier som regel er mer opptatt av å øke de offentlige utgiftene enda mer enn av å redusere skatter og avgifter.  Det økonomiske handlingsrommet som regjeringen og Stortinget har hatt de senere år, er enormt sammenlignet med andre land. Likevel har de bare prioritert å bruke 10 – 20 prosent til å redusere skattene, mens resten har gått til fortsatt vekst i de offentlige utgiftene. Statsbudsjettet er på om lag 1300 milliarder kroner, og det vokser med mange milliarder hvert år. Likevel kan det virke som at en skattelette på fem milliarder kroner er helt uoverstigelig. Og vel å merke: Dette handler ikke om å slippe skatt, men om å skatte på en smartere måte, et tema som Civita har skrevet mye om her

Og her vil jeg gjerne føye til følgende:

Det er ikke riktig, som venstresiden ofte hevder, at regjeringen har gitt store lettelser til “de rike”, fordi den har gjort noen endringer i formuesskatten. En av grunnene til at den ikke har gjort det, er den jeg nevnte foran, nemlig at endringene i formuesskatten har ført til at mange har fått økt formuesskatt. Men den andre grunnen er utbytteskatten, som bare har fortsatt å øke. Den samlede eierbeskatningen er derfor omlag tidoblet siden utbytteskatten ble foreslått av den forrige borgerlige regjeringen. Hvis venstresiden mener at beskatningen av norske eiere var riktig(ere) under Stoltenberg II-regjeringen enn den er nå, og samtidig er mot de lettelsene som den nåværende regjeringen har gitt i formuesskatten, bør den logisk gå inn for å reversere økningen i utbytteskatten. Men det er det ingen som vil. Heller ikke næringslivet har tatt til orde for det. Venstresidens posisjon er altså ikke bare at den er imot lettelsene i formuesskatten. Det venstresiden har vært for de senere år, er en kraftig økning i beskatningen av norske eiere. 

Det spørsmålet som mange stiller seg nå, er hva som vil skje på Granavolden. Vil de fire partiene stå ved løftene sine, eller vil de aller helst bare fortsette å øke de offentlige utgiftene til nye høyder?

Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gjøre det de fire ikke-sosialistiske partiene har lovet. En flertallsregjering har makt til å gjennomføre det den vil, og det er et klart flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Om det ikke kan skje i ett jafs, kan det i alle fall tas tydelige skritt i riktig retning, slik de fire partiene lovet i forbindelse med behandlingen av skattereformen.

For hvis ikke en ikke-sosialistisk og presumtivt næringsvennlig flertallsregjering greier å prioritere dette, hvem i all verden skal gjøre det da?

 

 

Oppdatert: Etter at bloggen ble publisert, har jeg fått spørsmål om hvor mye formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten nå utgjør. Estimater jeg har sett fra NyAnalyse, basert på tallgrunnlag fra Finansdepartementet, viser at formuesskatten på arbeidende kapital utgjør ca. 8 milliarder kroner, og at utbytteskatten utgjør ca. 15 milliarder kroner. Det vil si at eierbeskatningen nominelt har økt fra ca. 2 milliarder kroner i 2005 til ca. 23 milliarder kroner i 2018.

 

Blir klimasaken viktigere? Og i så fall på hvilken måte?

Det kan skje forbausende store endringer i hva velgerne mener er de viktigste sakene fra ett valg til et annet.

I 2013 mente velgerne at disse sakene var viktigst: 1) Helse, 2) Skole, 3) Samferdsel, 4) Miljø, 5) Skatt.

Ifølge Velgerundersøkelsen for 2017 var delvis sakene og delvis rangeringen en annen: 1) Innvandring, 2) Skatt, 3) Skole, 4) Miljø og 5) Sysselsetting.

Klimasaken, som her er omtalt som “miljø”, kom på en fjerdeplass begge ganger. Såvidt jeg husker, har den aldri nådd helt opp, men den kom på 2. plass i 2009.

Ifølge en meningsmåling i Danmark, som vel og merke ikke er basert på samme metode som den norske velgerundersøkelsen, har velgernes rangering av klimaspørsmålet nå gjort et stort hopp. Miljø- og klimasaken rangerer nå helt på topp sammen med helsepolitikken, mens innvandringspolitikken, som vanligvis har betydd veldig mye for danske velgere, har rykket ned til en tredjeplass.

Det er ikke godt å vite hvor sannferdige velgerne er når de svarer på slike spørsmål. Kanhende later de som miljø- og klimapørsmålet betyr mer for dem enn det gjør, fordi det høres “riktig” ut. Dessuten er det ikke sikkert slike effekter er så langvarige. Flyktningkrisen, finanskrisen og oljekrisen var alle hendelser som ikke kunne forutsees, og som antagelig raskt satte sitt preg på velgernes preferanser. På samme måte kan man kanskje anta at den varme sommeren vi hadde i fjor, har satt sitt preg på danskenes preferanser nå. 

Danmark skal ha Folketingsvalg senest 17. juni 2019. Derfor er det selvsagt interessant hva velgerne nå syns er mest viktig og hvilken tillit de ulike partiene har i de viktigste sakene. Mange tror at både innvandringspolitikken og helsepolitikken vil spille en stor rolle – og at det også vil være viktige diskusjoner om offentlige og private velferdsløsninger. Men spørsmålet er nå om også klimasaken vil få økt betydning.

I Danmark som i Norge er det nå en konkurranse blant de fleste partiene om å være “grønnest” mulig. De som stiller seg litt utenfor, blant annet for å forsvare de som trenger å bruke bil i distriktene, er gjerne Dansk Folkeparti – akkurat som Fremskrittspartiet og Senterpartiet gjør det i Norge. Men generelt er klimasaken en mye mer dominerende del av alle partiers politikk enn den var for bare få år siden.

Et spørsmål som nå blir stilt i Danmark, er hva slags debatter vi får, dersom klimasaken virkelig “tar av” i velgernes bevissthet. Kan debatten bli like hard og polariserende som innvandringsdebatten har vært? Vil den ha like sterke verdipolitiske undertoner?

Foreløpig er det nok vanskelig for mange velgere å se hva som er forskjellen på de ulike partienes klimapolitikk. Mange har kanskje inntrykk av at det bare er gradsforskjeller, og at noen prioriterer klimaet høyere enn andre. Det er for eksempel mange flere som mener at Miljøpartiet De Grønne (MDG) har den beste politikken for miljøet enn partiet har velgere.

I 2017 var det overraskende nok Høyre som hadde størst tillit blant velgerne i miljøpolitikken. De andre partiene fulgte etter i denne rekkefølgen: MDG, Ap, SV, Venstre, Sp, Frp, KrF, Rødt. Men denne rekkefølgen kan nok fort endre seg, dersom debatten om dette politikkområdet endrer seg og blir mer intens og tilspisset.

Så hva kunne noen mer grunnleggende og dermed vanskeligere debatter om klimaet handle om?

La meg nevne noen muligheter, delvis inspirert av debatten som foregår i Danmark:

Vi kan få en debatt mellom de som mener at det er krise, og at det må gjennomføres svært radikale tiltak – og de som mener at vi har tid til å gjennomføre en gradvis og mindre dramatisk politikk. Stadig flere ser ut til å mene det første, og enkelte går så langt at de antyder at demokratiet ikke vil greie å løse problemene, og at vi derfor må ty til illiberale tiltak.

En av dem som mottok Nobelprisen i økonomi, blant annet fordi han har implementert hensynet til miljøet i de økonomiske modellene sine, Paul M. Romer, er av en annen oppfatning: “Når vi starter med å redusere karbonutslippet, vil vi bli overrasket over at det ikke er så vanskelig som fryktet. Farene med de alarmerende spådommene er at de får folk til å føle seg apatiske, og at det ikke er mulig å gjøre noe. Det er fullt mulig, selv nå, å redusere utslippene og samtidig øke levestandarden. Gjør vi det rette, kommer livene våre til å bli bedre. Men tiden for å gjøre det rette er nå”, har Romer sagt til The Guardian.

Romer berører med dette også en annen viktig debatt, nemlig mellom de som tror at klimaproblemene kan løses, eller bare kan løses, med økonomisk vekst – og de som mener at vi må ha nullvekst eller negativ vekst for at kloden skal overleve. I Danmark er det (minst) to partier som mener at klimaproblemene ikke kan løses, hvis vi samtidig skal ha økonomisk vekst. I Norge er det, såvidt jeg kan forstå, bare MDG som tydelig gir uttrykk for at økonomisk vekst ikke er forenelig med en løsning på klimaproblemene, og at det er selve veksten som forårsaker klimaproblemene. Organisasjonen Framtiden i våre hender har lenge hatt den samme filosofien. Også Rødt går langt i å hevde at den økonomiske veksten må avskaffes, men da gjennom en “sosialistisk økonomi” som sikrer at de som har minst, fortsatt skal kunne øke sitt materielle forbruk på bekostning av andre.

Det er ikke lett å forestille seg hvordan vi skal kunne skape et økonomisk system som går i null eller minus. Man skulle tro at det forutsetter at det innføres sterkt illiberale tiltak. I tillegg blir fordelingsspørsmålet prekært, og vi må påregne et veldig hardt og polarisert samfunn. Selv i vårt land, der samfunnskaken har vokst mye så å si hvert år i et par hundre år, har vi livlige – og av og til ganske harde – diskusjoner om hvordan vi skal bruke og fordele “kaken”. Jeg tør nesten ikke å tenke på hvilket samfunnsklima vi ville få, dersom vi hvert år skulle fordele en stadig mindre kake. 

Jeg tror økonomisk vekst er forenelig med og nødvendig for å løse klimaproblemene. Men fordelingsspørsmålet kan bli vanskelig likevel. Vi vil nemlig også få en debatt om hvem som skal bære byrdene ved en mer omfattende klimapolitikk. Vi kan få en debatt mellom de som lett kan endre adferd og/eller betale for fortsatt miljøskadelig adferd – og de som hverken har mulighet til å endre adferd eller har råd til å betale for miljøskadelig adferd. Et typisk eksempel er bruk av bil: Hvis man har god økonomi og/eller bor i by, er det lett å kjøpe en el-bil, betale for dyre fossilbiler og/eller greie seg med kollektiv transport. For en som har dårlig råd og bor i et område med lange avstander og et dårlig kollektivtilbud, er ikke valgmulighetene like mange. Dermed vil for eksempel bil- og drivstoffavgifter ramme forskjellig, og det vil ramme hardest dem som har minst fra før – slik vi nå har sett et eksempel på i Frankrike. Ett viktig spørsmål kan dermed bli hvordan man eventuelt kan kompensere dem som kommer dårligst ut, slik at ikke klimapolitikken får en type fordelingseffekt som til slutt kan skape sosial uro.

Denne problemstillingen gir også assosiasjoner til en annen problemstilling, som muligens heller ikke har vært tilstrekkelig belyst – nemlig spørsmålet om gulrot eller pisk. Vi kan få en mer markant debatt mellom de som mener at vi hovedsakelig må straffe dem som har en miljøskadelig adferd, i tråd med forurenseren skal betale-prinsippet – og de som mener at vi primært bør belønne, det vil si subsidiere, dem som velger miljøvennlig. Spørsmålet ble satt på spissen, blant annet da byrådet i Oslo bestemte seg for å subsidiere alle som kjøpte el-sykler – ikke ut fra behov, men ut fra et først til mølla-prinsipp. Selv tror jeg det blir brukt for lite pisk, og at årsaken til det er at det er ubehagelig, både for politikerne som må innføre det og for mange av dem som blir rammet.

Utelukkende pisk er imidlertid neppe nødvendig – det vil også være argumenter som taler for å bruke positive incentiver for å bevege marked og mennesker i riktig retning. Den dagen det blir like uglesett å kjøre en forurensende bil som det i dag er å røyke, vil det skje noe – slik det allerede ser ut til å skje i Oslo vest, der mange har hatt råd til å gå foran med å kjøpe el-biler. 

En annen debatt som kan komme sterkere, er mellom de som mener at vi først og fremst må ta et personlig ansvar for å legge om livsstilen vår – og de som mener at dette ikke primært er et spørsmål om hva vi gjør selv, men hva vi kan få markedet og politikken til å gjøre. Nå er det vel ingen som er direkte imot at vi flyr mindre, kjøper el-sykkel, sorterer søppel og spiser mindre rødt kjøtt. Spørsmålet er bare hvor mye det hjelper og hvor mye moralisering og regulering vi skal måtte finne oss i og hvor dårlig samvittighet vi skal måtte ha fordi vi reiser på ferie til Syden. Selv syns jeg vi bør prioritere dulting fremfor pekefingre og tvang så langt det er mulig. 

Og til sist vil vi selvsagt fortsatt ha en debatt mellom de som er mest opptatt av hva vi får til globalt og ikke nasjonalt – og de som mener det både er nødvendig og mest moralsk at vi prioriterer å gjennomføre tiltak i Norge. Denne debatten får blant annet følger for hva vi skal mene om fortsatt olje- og gassutvinning på norsk sokkel. Er det et gode, fordi alternative energikilder er mer forurensende? Eller forlenger vi pinen og unnlater å ta eget ansvar, hvis vi ikke avslutter leting og produksjon snarest mulig?

I tilknytning til denne debatten kan det også bli en debatt mellom de som er mest opptatt av konsekvensetikk og de som er mer preget av sinnelagsetikk. Dyre klimatiltak som er lite effektive, vil neppe styrke klimasaken i befolkningen.

Selv er jeg dessverre ingen ekspert på klima eller klimapolitikk. Men det skal bli spennende å se hvordan debatten utvikler seg, hvis velgerne i ramme alvor prioriterer saken høyere enn de har gjort til nå!