Jeg har i mange år, i ulike posisjoner, argumentert og arbeidet for å få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital.
Det er en skjebne jeg deler med mange andre, blant annet de fire partiene som nå er i regjering og i stor grad også med Senterpartiet.
Historien om formuesskatten, som jeg har skrevet om før, er i seg selv ganske interessant.
For hvordan kan det ha seg at så mange partier så lenge lover så tydelig hva de vil gjøre med denne skatten – uten å gjøre det når de har sjansen?
Er det ikke alvorlig ment?
Regner de med at de som har hatt forventninger til at regjeringspartiene ville holde løftene sine, er en pressgruppe som er mindre plagsom enn mange andre pressgrupper, og en gruppe som uansett ikke vil få sympati?
Eller er det for ubehagelig å stå i debatten om formuesskatten mot en venstreside som tar de mest voldsomme kraftuttrykkene i bruk og med medier som virker totalt uinteressert i å gå inn i saken og belyse den seriøst?
Regjeringen kan selvsagt rose seg av at den, i løpet av de seks foregående årene, har redusert formuesskatten med 7 milliarder kroner (av et totalt budsjett som nå er på over 1400 milliarder kroner). Men mange har, på grunn av regelendringer, fått økt formuesskatt, og inntektene til staten fra formuesskatten er omtrent som før. Løftene som er gitt, både i forbindelse med den siste skattereformen og i partiprogrammene for 2017 – 21, er så langt ikke innfridd.
I Granavolden-plattformen har de fire regjeringspartiene uttrykt seg meget forsiktig, og det kan man ha en viss forståelse for, siden man allerede var kommet halvveis i regjeringsperioden da den ble fremforhandlet. Der heter det derfor bare at regjeringen skal “fortsette nedtrapping i formuesskatten for arbeidende kapital”. Men når ingenting skjer i 2020, kan løftet formelt sett oppfylles ved at det tas et museskritt i budsjettet for 2021.
Problemet med den fremgangsmåten Solberg-regjeringen har valgt, er at alt som er gjort på dette området, vil bli reversert, dersom regjeringen taper valget i 2021. Sannsynligheten er også stor for at formuesskatten da vil bli høyere enn den var før valget i 2013. En slik reversering hadde vært vanskeligere, dersom systemet var lagt om og formuesskatten på næringskapital var blitt fjernet. Det er i realiteten en bedriftsskatt, som bare betales av norske eiere, som må betales enten bedriften går med overskudd eller underskudd, og som kommer i tillegg til en utbytteskatt som har steget kraftig, også under den nåværende regjering, etter at den ble innført under den forrige borgerlige regjeringen i 2005.
Enkelte kommentatorer i mediene har vært inne på at det er taktisk lurt av regjeringen ikke å foreslå skattelettelser nå, fordi den da slipper en del av “skattelette til de som har mest fra før”-retorikken fra opposisjonens side.
Det kan det være noe i. Men det gjelder i så fall ikke bare opposisjonen, men også mange i mediene selv.
En podcast fra Dagbladet forleden er i så måte et godt eksempel.
Der skulle Marie Simonsen, John Olav Egeland og Ola Magnussen Rydje snakke om “drittsekkene” i NRK-serien “Exit”, men gled nesten sømløst over til å snakke “de rikeste”, og da med utgangspunkt i Kapitals liste over de 400 rikeste i Norge.
Marie Simonsen påstår i løpet av samtalen at det ikke er riktig som noen hevder, at vi i Norge ser ned på rike mennesker. I virkeligheten “heier vi på dem”, sier Simonsen.
Det er mulig hun sikter til tabloide oppslag i Dagbladet og andre steder, der rike, pene og vellykkede mennesker svært ofte får altfor mye plass – enten de er artister, realitystjerner, idrettshelter eller næringslivstopper. På kommentarplass og i podcasten hennes, derimot, var det ingen som heiet.
Her haglet det i stedet med mange lite flatterende beskrivelser av “de rike”: Når man ser “Exit” får man ikke sympati for “disse folka” som “roper på store skattelettelser” og sier at de trenger mindre formuesskatt. Serien er nemlig ikke god reklame for disse som “gråter for formuesskatten”, og som fremstiller den som en skatt som “tyner hardt arbeidende gründere på Vestlandet et sted”, enda de på Tjuvholmen ikke lider noen nød. De aller rikeste prøver dessuten å skape en myte om at det ikke finnes ansatte, og at de skaper alt selv. De “selger” en feil forståelse av verdiskaping. Og regjeringen bare kutter i skattene til de som har mest fra før, hvilket gjør at ulikheten vokser og i verste fall vil føre til opprør. Vi er allerede på Downton Abbey-nivå. Og det rareste er at disse rikeste ikke verdsetter samfunnet vårt, men bare klager på “bolsjevisering”. De kunne i hvert fall av og til anstrengt seg litt mer for å vise takknemlighet til ansatte og samfunnet – det er bare noen få som gjør det ved for eksempel å gi litt til forskning. Som et minimum kunne de i hvert fall la være å flytte formuene sine ut når de blir rike nok.
Til slutt kommer John Olav Egeland på én riking som kanskje er litt all right, nemlig Petter Stordalen, som, ifølge Egeland, er en av “the good guys” som er litt samfunnsinteressert – men som dessverre er en enslig svale blant de rike. Men dette blir raskt korrigert av Rydje: Stordalen er nemlig heller ikke så all right. Han har tross alt mange lavtlønte ansatt på hotellene sine.
Så det inntrykket jeg sitter igjen med, er enkelt: Det er ikke så lang vei fra “Exit” til de rikeste i Norge. De er drittsekker alle sammen. Og Norge er på vei mot Downton Abbey.
Ikke ett ord ble nevnt om at det trengs både arbeidskraft, kapital og eiere for å skape arbeidsplasser og økonomiske verdier. Når formuen til de som eier bedriftene, går opp, er det som regel fordi bedriftene går godt, noe som gjerne gir oss tryggere og flere arbeidsplasser. Når formuen deres går ned, og de rikeste blir “fattigere”; kan det være fordi det går dårlig i norsk økonomi, hvilket sjelden er en fordel for sysselsettingen.
Det ble heller ikke nevnt at de 10 prosent rikeste betaler ca. 40 prosent av all skatt, og at denne andelen øker. Eller at de ikke er motstandere av å betale skatt, men at de mener formuesskatten på næringskapital er en feil måte å skattlegge på. De rike i Norge har, meg bekjent, aldri klaget på at det ble innført utbytteskatt, eller at den har økt kraftig de siste 15 år.
Det ble heller ikke nevnt at de rikeste bruker langt over 90 prosent av formuen sin på næringsvirksomhet.
Det er vanskelig å se at det er så mange i Norge som “roper på store skattelettelser” eller sitter på Tjuvholmen og “gråter” på grunn av formuesskatten. Jeg er sikker på at mange (kanskje særlig på Vestlandet) er skuffet over at heller ikke den borgerlige flertallsregjeringen nå gjør noe med formuesskatten, men jeg har ærlig talt ikke lagt merke til noen som har turt å klage offentlig. Gjør de det, vet de hva som skjer: De blir latterliggjort.
De to rikeste på Kapitals liste har ikke vært bosatt i Norge på årtier, og de har derfor ingen relevans for å vurdere politikken som føres i Norge. At de øvrige som står på listen skal fradømmes enhver interesse for samfunnet eller for å bidra til fellesskapet, er direkte grovt. Og det skulle vært interessant å vite hvordan Simonsen, Rydje og Egeland ville beskrevet et samfunn uten mennesker som eier bedrifter, og som derfor, hvis de lykkes, vil fremstå med formue. Noen må tross alt være rike.
Debatten om formuesskatten har de senere år vært sterkt preget av påstander om at de lettelsene regjeringen har gjennomført, har fått ulikheten til å skyte i været. Vi i Civita er kanskje de eneste som har lagt frem beregninger som viser at den omfordelende virkningen av formuesskatten på arbeidende kapital er så liten at den nærmest er neglisjerbar. Men det har selvsagt ikke fått noen, hverken på venstresiden eller i mediene, til å moderere retorikken sin.
Men nå har også SSB kikket på saken og lagt frem en rapport om de omfordelende virkningene av skattesystemet.
Det SSB har kommet frem til, ligner til forveksling på det mine kolleger i Civita tidligere har presentert: “….endringer i formuesskatten har hatt tilnærmet ingen effekt på inntektsfordelingen”.
Når skatte- og avgiftssystemet likevel er “noe mindre omfordelende i 2019 enn i 2013”, skyldes det først og fremst endringer i blant annet selskapsskatten, som blant andre Arbeiderpartiet har vært for. Men SSB understreker at “effekten er svært moderat”.
Spørsmålet man kan stille, er om det overhodet bør gjennomføres skatte- og avgiftsendringer – eller andre endringer på statsbudsjettet – som, isolert sett, kan bidra til å øke ulikheten? Av ulikhetsdebatten kan man få inntrykk av at man ikke bør gjøre det, og at ethvert tiltak som kan øke ulikheten, per definisjon er kritikkverdig.
Men slik kan det ikke være. Det er mange tiltak som berører statsbudsjettet som, isolert sett, kan øke ulikheten. Fjerning av kontantstøtten eller økt innvandring er to eksempler. Dette viser bare at det også finnes andre verdier og mål for politikken og for samfunnet enn lav eller redusert ulikhet – som for eksempel solidaritet med fattige mennesker på flukt eller behov for å sikre norsk eierskap, verdiskaping og vekst – og at det er den samlede politikken som avgjør om man greier å holde ulikheten lav, slik vi har greid i Norge.
Funnet som SSB har gjort, må være overraskende for mange. Kanskje også at SSB konkluderer med at ulikheten har vært ganske stabil siden årtusenskiftet.
Selv SSB-forskerne er overrasket over funnet som gjelder formuesskatten.
Jeg lærte en gang at en nyhet, i medienes øyne, er noe som er uventet, overraskende, sensasjonelt.
Man skulle derfor tro at mediene ville være opptatt av å formidle overraskelsen i SSBs funn:
Lettelsene i formuesskatten har ikke skapt økt inntektsulikhet.
