Små næringsdrivende må også reddes. Look to Denmark!

Regjeringen og Stortinget skal ha ros for mange av de tiltakene som er gjennomført, både for å hindre smitte og for å forsøke å unngå at skadevirkningene på næringslivet – eiere og arbeidstakere og økonomien generelt – blir katastrofalt store.

Men det er én gruppe som så langt virker glemt, nemlig små næringsdrivende og dem som i praksis ble ilagt et næringsforbud den 12. mars. En som driver frisør eller fotpleie, gikk da fra 100 prosent inntekt til null inntekt på fire timer.

Selvsagt kan noen av de tiltakene som er kommet, også brukes av denne gruppen – men de har fundamentalt sett svært liten betydning. Permitteringsreglene gjelder ikke fra før 20. mars, hvilket betyr at arbeidsgiverperioden ble ni og ikke to dager for de som fikk yrkesforbud. Og utsettelse av arbeidsgiveravgift (fra 15. april) eller andre skatter har også svært liten betydning.

Problemet for disse virksomhetene er at de fortsatt har faste utgifter, for eksempel til husleie. Men når omsetningen er null, og det ikke er noen inntekter, er det ingenting å betale av. Mange kan ha hjelp av at innbetalinger kan utsettes, men det gjelder i liten grad denne gruppen. Den omsetningen de ikke har i dag, vil aldri kunne erstattes med dobbel omsetning siden. Problemet vil lett være det motsatte; at de kundene man hadde, kanskje ikke kommer tilbake, når og hvis virksomheten kan startes opp igjen.

Regjeringen snakker så lite om denne gruppen at det lett kan utvikle seg til en tillitskrise. Det blir sagt at vi har en dugnad, man da må det, så langt som overhodet mulig, være en reell dugnad, der ikke noen få bærer uforholdsmessig store kostnader. Dette er mennesker som har gjort det mange vil at de skal gjøre; ta risiko, starte sin egen virksomhet og kanskje greie å ansette noen. Når vi så står i en krise, og mange av dem i løpet av noen timer ikke lenger får lov til å jobbe, må de få sin del av de redningspakkene som Stortinget og regjeringen nå presenterer

Næringsministerens uttalelser på dagens Politisk kvarter var dessverre ikke veldig oppløftende. Hvis det ikke kommer tydeligere beskjeder fra regjeringen, må Stortinget igjen se på hva som kan forbedres. Både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum hadde tydeligvis fått med seg hva danskene gjør, og det lover godt.

Også i dette tilfellet kan det være gode grunner til å se til Danmark.

Ikke lett å tenke klart om selvmord og aktiv dødshjelp

I Norge er det ikke forbudt å ta sitt eget liv.

Vi har heller ingen dominerende religion eller kirke som mener at selvmord er en synd som vil føre til helvete.

Vi snakker stadig mer åpent om selvmord. Mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, snakker om det. Venner og familiemedlemmer snakker om det når en nærstående har tatt livet sitt. Ari Behns datter Maud Angelica imponerte og rørte alle med sin tale i farens bisettelse.

Det er veldig mye godt å si om denne åpenheten, men fagfolk ber også om at vi og mediene er varsomme. Selvmord kan smitte, det vil si at venners selvmord eller mye omtale av selvmord, kan føre til at også andre settes på tanken. Blir selvmordet fremstilt som noe heltemodig eller gloriøst, kan kanskje smitteeffekten være enda større.

Selvmordet reiser mange etiske spørsmål, og det viser seg at mange av dem som har forsøkt å ta sitt liv – og dermed helt sikkert også mange av dem som har greid å ta sitt liv – har tenkt over disse etiske problemstillingene på forhånd. Er det feigt å begå selvmord? Er det dårlig gjort overfor de etterlatte? Eller er det helt motsatt, fordi man befrir de etterlatte for en byrde? Slike spørsmål – og mange andre – er også til stede hos dem som er psykisk syke når de vurderer å ta livet sitt, og det er det mange som er.

Blant dem som ønsker å ta sitt eget liv, er det sikkert noen som av ulike grunner ikke får det til.

Bør man da kunne søke statens hjelp?

Det kunne jo være en slags liberal tanke: At siden alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og har rett til å ta livet sitt, så må denne retten også gjelde for dem som ikke selv greier å gjennomføre et selvdrap, for eksempel fordi de er for syke.

Men det er noe som skurrer.

For selv om det ikke er forbudt å ta livet sitt i Norge, og selv om det er forståelig at enkelte vurderer å gjøre det eller faktisk gjør det, så er det ikke noe vi er glade for eller ønsker at skal skje. At noen prøver å begå eller begår selvmord anses vanligvis som en tragedie eller i det minste som noe som er veldig trist, både for den som (nesten) mistet livet og for de etterlatte. Det er som Maud Angelica nesten ropte ut i talen sin: Det finnes alltid en utvei, selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan og vil hjelpe. Du kan få hjelp og ting kan bli bedre. Alle i denne verden fortjener kjærlighet og glede. Det gjør også de som har gått igjennom for eksempel psykisk sykdom, selvskading, dårlig selvfølelse eller selvmordstanker.

Helsevesenet er der for å hjelpe deg til å leve og for å gjøre livet så levelig som overhodet mulig – ikke for å avslutte livet ditt. Etter at Ari Behn døde, florerte det av råd og tips i mediene om hvilke krisetelefoner vi kunne ringe og om hvordan vi kan forebygge selvmord. Vi har handlingsplaner og nullvisjoner når det gjelder selvmord, og det er legitimt å bruke tvang, selv overfor personer som vet hva de gjør.

Og det er mer som skurrer.

De som taler for å innføre aktiv dødshjelp i Norge, har nemlig ikke tenkt å innføre en rett for alle til å få avsluttet livet. De har, tvert om, tenkt å gi denne rettigheten til bare noen ytterst få. På Politisk kvarter i dag forklarte Unge Venstre-leder Sondre Hansmark hvordan det ville være, hvis vi for eksempel innfører den såkalte Oregon-modellen. I Oregon tillates legeassistert selvmord, dersom følgende forutsetninger er til stede:

  • Pasienten skal være 18 år eller eldre, og bosatt i delstaten Oregon.
  • Pasienten skal ha forventet levetid kortere enn seks måneder.
  • Pasienten skal være samtykke-kompetent (ikke ha alvorlig demens eller sinnslidelse).
  • Pasienten skal ha uttrykt ønsket om å få hjelp til selvmord minst to ganger muntlig med minst 15 dagers mellomrom, og skal i tillegg ha gitt en skriftlig forespørsel om dette.
  • Pasienten skal være vurdert av minst to leger som skal være enige om at pasienten fyller ovennevnte kriterier.

Legeassistert selvmord er noe annet enn eutanasi – og rimer mer med det resonnementet jeg har lagt til grunn i dette innlegget. Et legeassistert selvmord er, bokstavelig talt, en hjelp til å begå selvmord ved at legen fremskaffer de medikamentene du må ta for å dø – mens eutanasi betyr at legen selv tar livet ditt.

Men – hvis man mener at det er mest liberalt å tillate aktiv dødshjelp: Hvorfor er det feil å ville ta livet sitt når man er 17 år eller har to eller 10 år igjen å leve? Hvorfor skal ikke også de få bestemme over sin egen kropp? Som  Vårt Land var inne på forleden: Hva er så liberalt ved at staten har så mange meninger om hva som er et leveverdig liv og hva som ikke er det?

Et viktig argument som brukes av dem som vil innføre aktiv dødshjelp, er at de vil befri oss fra lidelse. Men som lege og Venstre-politiker Tina Shagufta Kornmo sa i den samme debatten: Helsepersonell er opplært til å forsøke å ta vare på livet – ikke til å avslutte det – og derfor gjøres det også store fremskritt når det gjelder smertelindring. Forestillingen om at mange mennesker dør på en “uverdig” måte og med store smerter, blir derfor – heldigvis – stadig mindre riktig. Vi kan på en måte si, også til disse menneskene, som Maud Angelica sa til dem som sliter med psykiske problemer: Det er folk der ute som kan og vil hjelpe!

Dette betyr ikke at det ikke finnes situasjoner hvor det er forståelig at noen hjelper en som ønsker å dø. Det er dette vi ofte forbinder med uttrykket barmhjertighetsdrap eller medlidenhetsdrap. Også slike drap er forbudt i Norge, men både i Norge og andre land har domstolen vist at den kan dømme noen skyldig uten å ilegge dem straff. Det kan for eksempel dreie seg om ektefeller, der den ene, under svært spesielle omstendigheter, har hjulpet den andre med å dø.

Alle land som innfører former for aktiv dødshjelp, innfører også kriterier for når det skal være tillatt, slik Oregon-modellen er et uttrykk for. Men det er også en sikker erfaring at kriteriene eller praksisen sklir ut, og at det gradvis er flere som får hjelp til å dø, og at det også gjelder mennesker som ikke er såkalt samtykke-kompetente, for eksempel barn. Og jo mer man går i den retningen, jo mer begynner det å minne om den praksisen jeg innledet med – nemlig at alle som ønsker å ta livet sitt, men som ikke greier eller ønsker å gjøre det selv, kan få hjelp fra staten.

Den internasjonale rettsutviklingen kan gi noen indikasjoner på at det er i den retningen det går.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har forlengst gjort selvmordet til en menneskerett og mener at det må få noen konsekvenser.

I Sveits, der assistert selvmord praktiseres, gir det myndighetene en plikt til å hjelpe mennesker med å begå selvmord.

Andre land kan sette andre grenser og fortsatt tillate at det gripes inn overfor en person som ikke er klar over konsekvensene av et selvmordsforsøk. Eller som det blir sagt i dette oppslaget fra 2011: Det er neppe et brudd på menneskerettighetene at man forsøker å stanse en person som forsøker å begå selvmord.

Så hva er da til slutt forskjellen på selvmordet – og det assisterte selvmordet?

Er det første et rop om hjelp til å leve – og det andre et rop om hjelp til å dø?

Eller blir retten til selv å bestemme når vi skal dø så absolutt at det til slutt blir forbudt å forsøke å stanse eller hjelpe en som prøver å begå selvmord?

Og skal vi ha en nullvisjon for selvmord, samtidig som vi åpner for at helsevesenet skal hjelpe oss med å begå selvmord?

Oppdatert 5.3.: Noen har innvendt mot dette blogginnlegget at jeg sauser sammen fysisk sykdom og psykiske lidelser, og at aktiv dødshjelp bare vil gjelde fysisk sykdom (og eventuelt bare der det er forventet en snarlig død). Men dette stemmer ikke. Noen land tillater aktiv dødshjelp på psykisk syke, og i noen land bare skjer det, fordi det sklir ut. I Norge er det delte meninger, og foreningen Retten til en verdig død har ikke tatt stilling. Ledende talspersoner for å innføre aktiv dødshjelp i Norge mener at det også må omfatte mennesker som er alvorlig deprimerte.

Flere partier diskuterer nå om de skal programfeste rett til aktiv dødshjelp. Venstre er ett av dem.

Men det er ikke lett å tenke klart og prinsipielt om så vanskelige spørsmål.

Det i seg selv bør mane til ettertanke og stor varsomhet.

 

 

 

Agenda, Piketty og norske medier

Tankesmien Agenda bør kunne notere seg for i hvert fall én stor suksess: Den har antagelig medvirket til at norske medier nesten ikke stiller spørsmål ved noe av det den franske økonomen Thomas Piketty står for.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest og hørt i norske medier at noe er slått fast som en slags endelig sannhet, fordi Piketty har påvist at det er slik. Som jeg skrev i Morgenbladet for noen år siden, fremstår han tidvis som en popstjerne som forblinder fansen. Enkelte journalister og kommentatorer har vært helt euforiske. Marie Simonsen i Dagbladet, for eksempel, mente at økonomifaget nå kanskje hadde fått sitt klimapanel, og at skeptikerne ville slite med å tilbakevise Pikettys funn.

Fortsatt er det svært sjelden å se at noen norske medier skriver om eller gjengir kritikk av Pikettys analyser – medmindre det fremkommer i leserinnlegg skrevet av for eksempel noen i Civita. Jeg er generelt stolt av det omfattende arbeidet mine medarbeidere i Civita har gjort når det gjelder ulikhet generelt og Piketty spesielt. Vi har i høy grad tatt han og forskningen hans seriøst, men vi har ikke vært servile.

Det er nå noen få uker siden den siste boken hans – Capital and Ideology – kom på engelsk. Det er en murstein av en bok, så jeg blir ikke forundret om vi også denne gangen vil se at andre forfattere skriver kortversjoner av boken. Agenda har allerede gitt ut en kortversjon. Forfatteren, Kjetil Ansgar Jakobsen, er også blitt intervjuet om boken i NRKs Ekko. (Oppdatert: Sigrun Aasland i Agenda har minnet meg om at hun også har skrevet kritisk om Pikettys siste bok i denne artikkelen.)

Slik var det også da den forrige boken kom. Jesper Roine, som skrev denne populære boken, var gjest på et frokostmøte  som Civita hadde om Piketty i 2014.

Men selv om Piketty denne gangen har skrevet en enda mer voluminøs bok, er det flere som har rukket å lese den.

En av dem er økonomen Raghuram Rajan, som skriver om den i en lang artikkel i dagens Financial Times. Og kritikken er ikke akkurat nådig. Rajan nærmest slakter Pikettys forslag til løsninger og mener at et forsøk på å implementere dem, vil føre helt galt av sted.

En annen som har lest boken, er økonomen Tyler Cowen, og han er også veldig kritisk til store deler av boken. Slik Piketty ser verden, skriver Cowen, er det umulig å si noe fornuftig eller pålitelig om ulikhetsproblemene i vår tid. Piketty er rett og slett for negativ til de rike og for glad i konsentrert statsmakt til å ha et tilstrekkelig balansert syn.

I The Economists podcast The Economist asks er Thomas Piketty intervjuet  av økonomiredaktørene Anne McElvoy and Henry Curr, og også den er vel verdt å høre på.

Når man vurderer Piketty og hans innflytelse på debatten om ulikhet, er det viktig å skille mellom funnene han har gjort – og de forslagene til løsninger som han fremmer. Han har fått kritikk for begge deler, men kritikken mot løsningene er klart sterkest. Mange internasjonale medier og kommentatorer er flinke til å skille, mens de norske for ofte ikke gjør det. Marius Doksheim i Civita har tidligere oppsummert dette godt i et eget notat, og også i enkelte omtaler av den siste boken, som her i Dag og Tid, kommer dette klart frem.

Piketty står åpenbart ganske langt til venstre politisk. Økonomene som nå kritiserer han – eller som stiller kritiske spørsmål til han – er mer høyrevridde enn Piketty, og det kan hende at de preges av det. Andre, som kanskje står nærmere Piketty politisk, er også mindre kritiske, men heller ikke de omfavner boken. Et par eksempler kan leses her og her.

Dette berører noe av det som var mitt poeng, da jeg for en tid tilbake påpekte at enkelte norske ulikhetsforskere nok også var preget av sine holdninger, og at det kan gi seg utslag i måten man velger eller vektlegger argumenter på. I et av mine innlegg pekte jeg blant annet på at vi sjelden får høre eller lese om internasjonal forskning eller debatt om forhold som trekker i motsatt retning av de mest populære oppfatningene om økonomisk ulikhet og det Piketty står for. Mediene skriver lite eller ingenting om det – og norske forskere sier heller ikke så mye om det, selv om det er unntak.

Dette betyr ikke at vi ikke skal lytte til forskere som kanskje har et annet politisk ståsted enn vi har selv. Men det betyr at vi må forstå at også forskere farges av sine holdninger og verdier – og at vi bør studere større og ulike deler av et forskningsfelt før vi skyver forskningen foran oss når vi konkluderer.

Men det ville hjulpet om også norske medier følte et ansvar for å gi et mer balansert bilde av den internasjonale debatten om ulikhet og Piketty.

 

KrF bør ikke kunne hindre en god debatt om bistand

I 2020 bruker Norge nesten 40 milliarder kroner på bistand til fattige land.

Det betyr at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder å bruke mye penger på bistand.

Kristelig Folkeparti skal ha mye av æren for at vi bruker så mye.

Så lenge KrF er en maktfaktor i norsk politikk, er det antagelig umulig for en hvilken som helst regjering å bevilge mindre enn én prosent av BNI til bistand. Vi ligger etter hvert godt over det som er FNs mål for bistand, og vi ligger selvsagt langt foran de aller fleste andre land – ja, kanskje foran alle andre land.

Undersøkelser viser at oppslutningen om bistanden er høy, mens kunnskapen er lav. Og det er kanskje ikke så rart: Det virker intuitivt riktig å ville hjelpe dem som er veldig fattige. Samtidig er informasjonen vi får, ofte overfladisk, slik den for eksempel kan være i forbindelse med NRKs innsamlingsaksjoner. Og den politiske interessen er liten. Bistands- og utviklingspolitikk er på mange måter venstrehåndsarbeid for våre politikere, enda budsjettet er enormt. Selv den som måtte tro at all bistand er god bistand, vil ha problemer med å bruke opp midlene på en fornuftig måte.

Jeg vet ikke om noe annet område der det brukes så mye penger over offentlige budsjetter, hvor det samtidig er så lite kritisk og nysgjerrig debatt. Og det kan virke paradoksalt, siden dette også må være eneste felt som mottar betydelige midler over statsbudsjettet for å drive opplysning og debatt.  Organisasjoner, som i praksis vil si bistandsorganisasjoner, kan søke om betydelige midler for å “bidra til kunnskap, engasjement og debatt i Norge om globale miljø- og utviklingsspørsmål”. Når det i praksis likevel ikke er så paradoksalt at en så høy ressursbruk leder til så lite debatt, så har nok det sammenheng med at de angjeldende organisasjonene langt på vei har samme mål: De ønsker et størst mulig bistandsbudsjett og mest mulig penger til egen organisasjon. Også i Norge er det mange som er avhengige av bistand.

Bladet Bistandsaktuelt, som er en uavhengig avis som utgis av Norad, skal også bidra til opplysning og debatt. Her publiseres det også kritiske reportasjer, men likevel: Det er, slik bladet selv uttrykker det, «bistandsbransjens eget fagblad», og det når derfor sjelden utover bransjen selv.

Interessen for kritisk forskning eller forsøk på kritisk debatt andre steder møtes altfor ofte med flyktig og forbigående interesse – og ofte med mengder av det vi på godt norsk må kunne kalle unnskyldninger. Hvis bistanden ikke virker slik den skal, så skyldes det at forutsetningene ikke ligger til rette. Hvis det bare var mindre korrupsjon, bedre styresett, bedre forvaltning osv. – så ville bistanden ha virket. Men er det rimelig å forvente at alle disse, helt grunnleggende forutsetningene noen gang vil være til stede?

Men det verste er når forsøk på å skape debatt om en mer fornuftig bruk av bistandsmidlene rett og slett møtes med en kald skulder og uvilje mot overhodet å diskutere forslagene.

Det har vært et par eksempler i det siste.

For noen uker siden luftet Høyres programkomité en tanke om å omprioritere deler av bistandsbudsjettet til fornybar energi i utviklingsland.

En av de  største utfordringene verden har i dag, er det store behovet for energi i fattige land. I verste fall vil behovet bli dekket med en storstilt utbygging av kullkraft. Å bygge ut fornybar energi i fattige land kan derfor være svært god bistand, fordi det kan ha en vinn-vinn-effekt. Det kan redusere fattigdom, bidra til utvikling og vekst og bidra til å løse klimaproblemene.

Et hovedproblem i bistanden er at man stadig hopper på nye ideer uten god utredning. Derfor må selvsagt forslaget fra Høyre programkomité utredes nærmere. Men selv med en god utredning er det nok tvilsomt at det blir noe av.

Forslaget ble nemlig blankt avvist, både av utviklingsministeren fra KrF og av bistandsbransjen. Ikke fordi de mener at det er feil å bygge ut fornybar energi i fattige land, men fordi de ikke engang vil diskutere en omprioritering av midler. De 12 milliardene som Høyres programkomite ville omprioritere, må, ifølge dem, eventuelt komme på toppen av et allerede stort og voksende bistandsbudsjett. Det er i realiteten det samme som å si at det ikke blir noe av.

Et annet eksempel gjaldt NHO, som foreslo å omprioritere 1 – én – milliard kroner av bistandsmidlene til mer næringsrettede tiltak. NHO fikk så hatten passet av generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, som “filleristet” NHO og mente at forslaget ville “ramme de svakeste”. Utviklingsministeren mente at NHO satte svake grupper opp mot næringslivets behov og hadde ikke én krone å avse til NHOs forslag.  I Dagsnytt 18 måtte NHO stå skolerett i debatt med tankesmien Agenda, fordi NHO ikke kunne dokumentere at forslaget deres ville virke positivt på fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Men ingen kom på å spørre Agenda, utviklingsministeren, Høybråten eller noen andre om hvordan de kan vite at de 39 andre milliardene virker.

Sannheten er nemlig at de vet veldig lite om det.

Det kommer stadig rapporter og forskning som viser at bistanden ikke virker etter formålet, og at den ofte har direkte skadelige virkninger ved blant annet å bidra til korrupsjon og/eller til å holde mennesker og land nede i fattigdom. Mange mottakerland vil dessuten ikke lenger ha tradisjonell bistand. De ser at den er styrt av giverlandenes interesser og veldig arbeidskrevende å ta imot. De ønsker investeringer, fordi det som trengs, er jobber til en voksende befolkning.

Men slike rapporter og budskap passerer ofte hus forbi i norsk offentlig debatt. Da den siste rapporten om utilsiktede bivirkninger av bistanden nærmest ved en feil nådde offentligheten, passerte også den med noen korte kommentarer. Som professor Kalle Moene uttrykte det: Det er “sterkt kritikkverdig”, men “vi må bare ikke av den grunn konkludere med at vi må slutte med bistand. Vi må heller være mer kritisk til hvordan vi utøver den.”

Og det har jo Moene rett i. Men hvilke ideer har han til hva vi bør gjøre? Hvilken vekt skal vi legge på den forskningen som viser at bistanden i grunnen ikke har hatt noen positiv virkning på makronivå – og hvilken forskning skal vi stole på? Hvordan skal vi unngå at de som har størst interesse av status quo, bare kan stoppe debatter og forslag uten overhodet å vurdere dem nærmere? Og hvordan skal vi greie å lære og ta konsekvensene av alt det vi tross alt vet? Det foreligger tusenvis av evalueringer (også de av sterkt varierende kvalitet) av både norsk og internasjonal bistand og utviklingspolitikk. Men mange av dem frister tilværelsen i en skuff.

Likevel: Det går heldigvis fremover med mange fattige land. Men det er vanskelig å påstå at det skyldes bistand. Det finnes gode eksempler på at bistand kan virke bra og samspille godt med landenes egen politikk, men vi vet for lite om det. Bistanden lider nemlig under det såkalte mikro-makro-paradokset: Bistanden virker “på bakken” på kort sikt. Men den løfter ikke nødvendigvis landene på lang sikt. Meningen er at bistanden skal bringe de fattige landene inn i en god sirkel slik at de selv kan bringe seg ut av fattigdom. I verste fall gjør den det motsatte og bringer dem inn en avhengighetssirkel som de ikke kommer ut av.

I 2018 ble Civita kontaktet av Svein Dale, som nesten fremsto som en varsler. Han hadde hatt sitt virke som fagdirektør for utviklingspolitikk i UD i mange år og var etter hvert blitt nokså desillusjonert.

Han skrev et notat for Civita om alt han hadde på hjertet, og jeg skal innrømme at vi var i tvil. Vi hadde over lang tid publisert en lang rekke veldig gode notater om hvordan bistands- og utviklingspolitikken var og kunne bli bedre – og det stemte ikke helt med vår profil at vi skulle publisere et så pessimistisk notat. Men forfatteren var svært seriøs, og hadde meget omfattende kunnskap og erfaring.

Så vi publiserte notatet og arrangerte et frokostmøte – som igrunnen viste at han hadde rett. Det var ikke mulig å bortforklare det han skrev.

Men hadde det noen virkning på den politiske debatten, eller på debatten om hvor mye vi bør bruke på bistand og hvordan vi bør bruke pengene?

Ikke såvidt jeg kan bedømme.

Det er generelt ingen mangel på debatt om bistand og utvikling. På Arendalsuka, for eksempel, er det hvert år et stort antall møter og debatter om utvikling og bistand, og Civita har selv arrangert noen av dem. Men det virker som om deltakere og publikum er de samme, altså bistandsbransjen selv – og at alle tilløp til grunnleggende og kritisk debatt har en tendens til å visne veldig raskt. Og går det ikke å tie slike debatter ihjel, kan man bruke storslegga, slik Dagfinn Høybråten nylig gjorde overfor NHO. Mitt tips er at det er lenge til vi hører fra NHO igjen, enda det de gjorde, altså var å reise spørsmål om bruken av cirka to og en halv prosent av bistandsbudsjettet.

Jeg innledet med å si at KrF skal ha mye av æren for at Norge er en stormakt når det gjelder bistand. Men dermed har også KrF et stort ansvar for å bidra til en mer grunnleggende og åpen debatt også om de problemene som knytter seg til Norges og verdens bistands- og utviklingspolitikk. Det ansvaret tar ikke KrF på alvor så lenge partiet bare avviser forslag, fordi det ikke samtidig følger med enda mer penger.

Alle vet at KrF vil godt, men at man vil godt, betyr ikke automatisk at man gjør godt.

I verste fall er det helt motsatt, og den debatten må vi ta.

 

 

Uklart om arveavgift i Politisk kvarter

SV vil gjeninnføre arveavgiften som Solberg-regjeringen fjernet i 2014.

SV ønsker ikke å innføre nøyaktig den samme avgiften, men vil utrede alternative måter å gjøre det på. Såvidt jeg har forstått, har SV fremmet flere ulike forslag i Stortinget, og det siste forslaget, som ble fremmet sammen med Rødt, hadde følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en progressiv arveskatt med høyt bunnfradrag kan utformes. Resultatene av utredningen skal presenteres sammen med forslaget til statsbudsjett for 2021.»  (Forslaget ble nedstemt.)

Ifølge Kari Elisabeth Kaski (SV) har SV vurdert bunnfradrag på alt fra fem til 50 millioner kroner.

Arbeiderpartiet har så langt avvist at partiet har planer om å gjeninnføre arveavgiften. Men avvisningen skurrer litt. Det virker som at Arbeiderpartiet er mest opptatt av å kritisere SVs forslag, og at partiet ikke kan garantere at det selv ikke kommer med et forslag, for eksempel i forbindelse med programprosessen foran 2021. Arbeiderpartiet vurderte å gjeninnføre arveavgift før 2017, men droppet det.

Saken ble diskutert i Politisk kvarter forleden – uten at vi kom noe nærmere en konklusjon om hva de rødgrønne partiene vil gå til valg på i 2021. Det eneste vi vet, er at SV og Rødt vil gjeninnføre en arveavgift, mens Arbeiderpartiet foreløpig ikke har noen planer om det. Hva Arbeiderpartiet til slutt vedtar som sitt program for 2021 – 25, får vi vite først våren 2021.

Dermed var ikke Politisk kvarter så veldig opplysende for de lytterne som måtte være interessert i å vite – eller i det minste få noen signaler om – hva som vil skje etter valget i 2021, dersom det blir et regjeringsskifte.

Men det var også andre grunner til at Politisk kvarter kunne virke villedende:

For det første ble det etterlatt et inntrykk av at regjeringen kun fjernet arveavgiften uten å gjøre noe annet. Men det stemmer ikke. For samtidig med at arveavgiften ble fjernet, innførte regjeringen et nytt skatteprinsipp, nemlig kontinuitetsprinsippet, som også sikrer skatt på arv. For dem som ikke er eksperter på skatt (hvilket inkluderer meg selv), er det litt komplisert, men jeg skal forsøke å illustrere det enkelt:

Hvis man før arvet en liten familiebedrift, måtte man umiddelbart betale avgift på denne arven. For noen kunne det være så vanskelig at de ble tvunget til å selge hele eller deler av bedriften – eller legge den ned – for å få råd til å betale avgift. I praksis var det nok mer vanlig at systemet førte til “konstruerte” generasjonsskifter der man planla seg ut av problemet ved å overføre verdiene til barna mens verdiene fremdeles var lave.

Dersom de som arvet, valgte å selge hele eller deler av bedriften, måtte de også betale skatt på gevinsten, det vil si den verdiøkningen som hadde skjedd fra arvetidspunktet til salgstidspunktet.

Hvis man i dag arver en slik familiebedrift, kan det skje på et mer naturlig tidspunkt, og man behøver ikke å betale noe idet man mottar arven. Bedriften kan altså drives videre uten at det skaper store likviditetsutfordringer for den som mottar arven. Men når eller hvis bedriften likevel selges helt eller delvis og verdier tas ut til privat forbruk, for eksempel fordi den som har mottatt arven, heller vil ha frie midler enn å drive bedriften videre, må gevinsten beskattes. Det nye er at gevinsten, og dermed skatten, nå normalt vil bli (mye) høyere enn under det gamle regimet – fordi det som beskattes, er verdiøkningen fra “tidenes morgen”, altså fra bedriften ble kjøpt eller etablert av arvelater, til salgstidspunktet.

Mange mener at det nye prinsippet over tid vil gi (mye) større skatteinntekter til staten enn det gamle systemet. Den gamle arveavgiften ga bare et lite proveny til staten.

Jon Hustad har skrevet mer utførlig om det nye skatteprinsippet her.

Regjeringen selv forklarer det her.

Og som sagt: Denne omleggingen av skattesystemet, som viderefører beskatning av arv på en annen måte, ble overhodet ikke nevnt i Politisk kvarter.

For det andre ble det sagt at OECD har anbefalt Norge å gjeninnføre en arveavgift. Det er riktig, men det er en opplysning som må sees i sammenheng med at OECD er skeptisk til formuesskatt og klart i favør av å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Det er for øvrig interessant at Kari Elisabeth Kaski argumenterer for en gjeninnføring av arveavgift fordi Norge ikke bør være eneste land (eller egentlig et av få land) som ikke har det – mens hun også argumenterer for å opprettholde og øke formuesskatten, selv om Norge er nesten eneste land som har formuesskatt.

For det tredje ble det argumentert med at arveavgift bør gjeninnføres fordi det såkalte Arveavgiftsutvalget har anbefalt det. Men det ble ikke nevnt at utvalget var delt, og at mindretallet blant annet advarte mot kontinuitetsprinsippet, fordi det kunne føre til en skatteskjerpelse. Det ble heller ikke nevnt at utvalget ikke hadde til oppgave å vurdere formuesskatten, men likevel uttalte at det ut fra fordelingshensyn var bedre å beskatte arv enn formue. Men viktigere enn dette er at utvalgsinnstillingen er fra 2000, hvilket gjør den lite relevant: Den gangen betød formuesskatten lite, og utbytteskatten som vi har i dag, var knapt påtenkt. Dagens utbytteskatt ble innført i 2005/06 – samtidig som det ble lovet at formuesskatten skulle trappes ned og fases ut. Det siste skjedde ikke, og dermed har den samlede eierbeskatningen økt kraftig i årene siden. Eierbeskatningen (det vil formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten) er omlag 15-doblet siden 2005/06 og utgjør i dag over 30 milliarder kroner.

Og for det fjerde: I programmet ble det hevdet at professor Jarle Møen mener at det er “uten rot i forskning” når noen påstår at en gjeninnføring av arveavgiften vil være problematisk for norske eiere. Men det er ikke dette Møen har sagt. Det han har sagt, er at det er “uten rot i forskning” å mene at en gjeninnføring av arveavgiften – samtidig som det nye skatteprinsippet og formuesskatten blir opprettholdt – vil være svært skadelig for norske bedrifter. Møen har rett i at det ikke fins forskning som beviser at en slik “skattecoctail” vil være et problem. Men han har heller ingen forskning som dokumenterer det motsatte. Det mangler rett og slett mye forskning, særlig empirisk forskning, på formuesskatten.

Jeg tror alle partier (kanskje unntatt Rødt) er enige om at den gamle arveavgiften hadde uheldige utslag for helt vanlige mennesker som arvet hus og hytter. Ingen vil derfor ha tilbake arveavgiften akkurat slik den var.

Nå snakkes det derfor mer om “de rike” og “de rikeste”, det vil si næringsformue.

Og nettopp her er vi ved poenget: Dersom det skal innføres en ny arveavgift, må denne sees i sammenheng med 1) det nye skatteprinsippet som ble innført da den gamle arveavgiften ble fjernet, 2) formuesskatten, som norske eiere er temmelig alene om å betale og 3) den kraftige økningen i eierbeskatningen som har funnet sted de senere år. Jeg tror nesten ingen land har både arveavgift og formuesskatt. Sverige, for eksempel, har ingen av delene.

Det norske politikere må spørre seg om, er hvor mye ekstra skatt norskeide bedrifter, lokale eiere og familiebedrifter kan tåle i forhold til sine offentlige og utenlandske konkurrenter. En slik særnorsk skattemiks vil ha en kostnad i form av tapte investeringer, spesielt i nye bedrifter og i små og mellomstore bedrifter, som er helt avhengig av privat norsk risikokapital for å bli etablert og vokse.

Det finnes argumenter både for og mot gjeninnføring av en arveavgift. Men dette kan ikke diskuteres isolert – uten å se all bedrifts- og eierbeskatning i sammenheng.

Det vi snakker om, er tross alt bedrifter og arbeidsplasser landet rundt.

Vil en blank seier felle firepartiregjeringen?

I skrivende stund er det svært mye som tyder på at firepartiregjeringens dager er talte. Dermed er også den borgerlige flertallsregjeringens dager talte.

Det varte i cirka ett år.

Et spørsmål som kan reises nå, er hva fremtidige koalisjonsregjeringer kan lære av det som nå har skjedd. Var det dømt til å ende slik, eller kunne Solbergs flertallsregjering ha overlevd til 2021 og kanskje til og med vunnet valget?

Jeg føler meg nokså overbevist om at planen var å forsøke å greie dette da regjeringen møttes til strategikonferanse rett etter nyttår. Der var det nok ingen som forutså eller planla for at firepartiregjeringen skulle gå i oppløsning tre uker ut i det nye året.

Når det nå likevel ser ut til å skje, må man selvfølgelig spørre seg om hvorfor.

La meg se på noen av de forklaringene som nå verserer.

1. For stort sprik: Det var i utgangspunktet for stort sprik, eller for store (kulturelle og politiske) forskjeller, mellom de fire partiene. Det er det selvsagt noe i, men det gir dessverre ikke så mye veiledning for fremtidige statsministere. Faktum er at de tradisjonelt store partiene har mistet styrke, og at partibildet fragmenteres. Det blir bare enda mer nødvendig at partiene samarbeider, og at mange ulike partier er i stand til å samarbeide. Vi ser det i flere kommuner nå, og det kan bli mer vanlig og nødvendig også på nasjonalt nivå. Likevel vil det alltids kunne reises spørsmål om hvorvidt samarbeidet må skje i regjering – eller mellom en regjering og partier, som man eventuelt har en avtale med, på Stortinget.

Erna Solberg og Høyre gikk til valg på å samarbeide med alle partier på borgerlig side som ville samarbeide med dem, aller helst i regjering. Mette Frederiksen og Socialdemokratiet i Danmark gikk til valg på å danne en ren sosialdemokratisk regjering, som samarbeider med alle partier i Folketinget. De samarbeider mest med partiene på venstresiden, som de har en forståelsesavtale med, men de samarbeider også med borgerlige partier og Dansk Folkeparti. Kanskje vil dette bli noe vi ser også i Norge, dersom det blir for vanskelig å holde brede koalisjonsregjeringer samlet.

2. Blanke seire: Stortingsrepresentant Jon Helgheim fra Frp sa på Politisk kvarter i dag at grunnen til at det nå har oppstått en så vanskelig situasjon er at det var “gjort en beslutning i regjeringen som ikke alle partiene var enig i, og det er jo ikke sånn man jobber i en regjering, etter vårt syn. Man gjør de handlingene som alle kan stille seg bak.”  Men dette rimer jo veldig dårlig med det som hele tiden har vært Fremskrittspartiets og Siv Jensens mantra: Det må inngås færre grå kompromisser, og det må være mindre felles politikk til fordel for det de kaller “blanke seire”. Hensikten med slike blanke seire har vært å vise at partiene er til å kjenne igjen, og at de får noe tydelig å skryte av. Men en slik arbeidsform innebærer jo også at man må ta noen “blanke tap”, for Siv Jensen har vel neppe ment at det bare er Frp som skal ha “blanke seire”.

I dette tilfellet kan vi derfor gjerne si det helt motsatte av hva Helgheim sa: Regjeringen har fulgt Frp’s oppskrift. Denne gangen fikk Venstre og KrF en “blank seier”, og andre ganger vil det være Frp som får det. Men en slik strategi kan selvsagt bare fungere dersom partiene er i stand til å bære “blanke tap” og unne de andre partiene “blanke seire”.

3. Alt kan ikke avtales: Helgheim sa også at det en regjering skal gjennomføre, er “det man har inngått kompromisser om”, og han viste i den forbindelse til Granavolden-plattformen. Han sa også helt riktig, i motsetning til sin partifelle, Tone Ims Larssen fra Oslo Frp, at det ikke står noe om hjemhenting av IS-kvinner eller barn i denne plattformen. Dermed er det ikke slik Tone Ims Larssen påsto til NRK forleden, at de andre partiene (eller egentlig statsrådene fra de andre partiene) har brutt en avtale.

Men Helgheim tar  feil når han tror at alt en regjering skal gjøre, skal eller kan være avtalt på forhånd. Det kommer en strøm av saker – store som små – som må håndteres løpende uten at regjeringen kan finne veiledning i den plattformen man er blitt enig om. Det var for eksempel neppe noen som hadde forutsett finanskrisen, oljekrisen eller flyktningkrisen da de satt og forhandlet på Soria Moria eller i Nydalen. Men disse krisene måtte håndteres likevel. En lærdom for fremtidige koalisjonsregjeringer kan derfor kanskje være at dette må være helt klart for partiene og stortingsgruppene som står bak dem: Det kommer saker som håndteres, og som ofte er ekstremt vanskelige, og der man ikke kan utsette eller la være å ta en beslutning fordi ikke alle greier å bli enige eller få igjennom sin foretrukne løsning.

4. Samarbeid fungerer best hvis man tolker hverandre i beste mening: Alle som har fulgt Solberg-regjeringen fra 2013, vet at den har vært satt på mange prøvelser på grunn av kontroversielle utsagn fra enkelte regjeringsmedlemmer eller fra andre i regjeringspartiene. Sylvi Listhaug er det mest åpenbare eksempelet, og hun har, etter min mening, fått mye fortjent kritikk – samtidig som hun har hatt en “sjef” med en engels tålmodighet. Men Sylvi Listhaug har også fått mye ufortjent kritikk, som blant andre min kollega Lars Kolbeinstveit har skrevet mye om, fordi hun så ofte har blitt tolket i verste mening. Mange av hennes politiske motstandere og mediene har vært mer opptatt av hvem som uttalte seg enn hva hun sa.

Men i den situasjonen regjeringen er i nå, gjør mange i Frp det samme: Fordi Erna Solberg i Debatten på NRK sa at de øvrige statsrådene fra Høyre, KrF og Venstre måtte ta stilling i et veldig vanskelig moralsk spørsmål, blir hun beskyldt for å ha sagt at Frp-statsrådene ikke har moral. Men det sa hun ikke. Det Solberg sa var følgende: «Det er en sak hvor det er vanskelig å ta et annet valg som vi alle andre måtte stå ansvarlig for i forhold til vårt moralske kompass og vår ryggrad i disse sakene.» Det hun sier, er altså at det var vanskelig å ta en annen beslutning for henne ut fra hennes moralske kompass – hun har ikke sagt ett ord om at ikke Frp’ere har et moralsk kompass. Moralen leder oss ikke til fasitsvar som er riktige for alle, men til det svaret som er riktig for den enkelte.

5. Skilsmisser er viktige: Skilsmisser er ofte viktige på to måter. For det første er historien om årsaken til skilsmissen viktig. For det andre er det viktig å finne ut hvordan man vil leve som skilte, og om man overhodet skal holde åpent at man kan komme til å bli sammen igjen.

Etter min vurdering er IS-saken en reelt sett vanskelig sak, som selvsagt er særlig vanskelig for Frp, siden det var Frp-statsrådene som denne gangen kom i mindretall i regjeringen – men det er ikke en sak som i seg selv burde lede til en regjeringskrise. Når det nå skjer, skyldes det nok at saken kom ut av kontroll, og at den ble mye større og vanskeligere for Frp enn noen hadde sett for seg. Men slik er politikken: Saker kan, av mange grunner, lettere komme ut av kontroll enn de gjør i andre, mer “normale” organisasjoner, som for eksempel en bedrift. Det er sikkert mange grunner, som hver for seg kan være små, til at den kom ut av kontroll, og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her.

Akkurat nå fremstilles saken som om det først og fremst er opp til Frp om partiet ønsker å forsette i regjering, og de fleste mener vel at partiet har malt seg inn i et hjørne som det ikke er så lett å komme ut av. Selv er jeg i tvil om hvorvidt Frp lenger kan bestemme dette selv. For Erna Solberg er dette, som vi nå har sett demonstrert, en håpløs arbeidsform som bare bidrar til å svekke henne og regjeringen. Skal Frp fortsette i regjering, må det derfor også, eller kanskje først og fremst, stilles krav til dem: Enten er de grå kompromissene og de blanke seirene (og tapene) til å leve med i regjering – eller så er de det ikke.

Hvis Frp nå går ut av regjering, og Erna Solberg forsetter med en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, er det også viktig hvordan regjeringen og Frp skal forholde seg til hverandre som skilte. Det vil, etter min oppfatning, være veldig uklokt av Frp å ødelegge det som må betraktes som et av Siv Jensens livsverk, nemlig den gradvise omdanningen av Frp fra et rent protestparti til et ansvarlig regjeringsparti. Frp bør derfor innta en opposisjonsrolle som gjør det mulig å komme tilbake i regjering på et senere tidspunkt.

En løsning kan være at alle de fire partiene går til valg i 2021 på å skaffe et borgerlig flertall, og at de etter valget, dersom de vinner, lover å forhandle frem en ny plattform ut fra partienes styrke. Hvilke partier som deretter går inn i regjering, vil tiden kunne vise – slik det gjorde etter Nydalen-forhandlingene i 2013.

Hvor enkle eller vanskelige slike forhandlinger vil bli, og om de i det hele tatt blir mulige, vil selvsagt avhenge av hva slags Frp vi ser konturene av i 2021, som igjen kan være avhengig av hvem som da leder partiet og av hvordan opposisjonen på venstresiden håndterer en ny politisk situasjon. Og det vil selvsagt også avhenge av hvor mye hensyn en eventuell trepartiregjering tar til sin tidligere regjeringspartner i Stortinget.

Vi går spennende tider i møte.

 

 

 

Har skolereformer i Singapore noen relevans for den norske skolen?

Forleden skrev Gudmund Hernes en twittermelding der det sto:

Wow! Nå sier også Singapore at @kristinclemet linje ikke er den man bør følge… @Hoyre

Hernes hadde lenket til en twittermelding fra World Economic Forum som lød:
#Education is about progress, not exam results. Read more: wef.ch/2NAXqNz
Artikkelen som WEF lenket til, er fra WEFs egen hjemmeside og handler om en reform av skolesystemet i Singapore.
Jeg leste artikkelen, som jeg rent innholdsmessig hadde lest før. Saken var nemlig omtalt mange steder høsten 2018, også i norske aviser – og den stammet fra en pressemelding som kom fra Utdanningsdepartementet i Singapore i september 2018.
Innholdet i reformen i Singapore er av en art som gjør påstanden til Hernes – om at Singapore ikke lenger vil følge “Kristin Clemets linje” – så absurd at det fremstår som rent tøv. Jeg tillot meg derfor å svare med følgende twittermelding:
Det er hyggelig at du twitrer så mye om meg, @gudmundh, men du twitrer mye tull. Dette har ingen relevans overhodet, hverken til norske forhold eller til den skolepolitikken jeg førte. @Hoyre
Og la meg legge til: Gudmund Hernes og jeg kjenner hverandre godt og har et både utmerket og hyggelig forhold. Vi er enige om mye og uenige om noe i skolepolitikken, og vi har – når vi har møttes til debatt – alltid hatt seriøse og respektfulle diskusjoner. Men av og til skriver han ting som jeg ikke forstår at han skriver, og som jeg derfor må svare på.
Mange retwitret Hernes, men mer enn det: Enkelte mente at jeg, med mitt svar, tok mannen i stedet for ballen, og at det var “hersketeknikk” fra min side ikke å argumentere skikkelig.
Jeg syns det er å snu ting fullstendig på hodet. Det må være den som starter en debatt, som må argumentere. Men Hernes har ikke argumentert. Han har bare kommet med en påstand. Og det kan jo tross alt ikke være slik at hvem som helst skal kunne slenge ut de påstandene de vil om andre – hvoretter det blir denne eller de andres plikt å dokumentere at det ikke er riktig. Det er vel å innføre en slags omvendt bevisbyrde i den offentlige debatten?
Min påstand var uansett at innholdet i den reformen Singapore er i ferd med å gjennomføre, ikke har noen relevans  for norske forhold eller for den skolepolitikken jeg førte – annet enn at man kanskje kan si det motsatte av hva Hernes påsto: Singapore velger å ta et lite skritt i europeisk eller nordisk retning i skolepolitikken.
Skolesystemet og skolefilosofien i Singapore (og en del andre asiatiske land) er svært forskjellig fra det systemet og den filosofien vi har i Norge. De legger ekstremt stor vekt på det faglige og bruker i stor grad “pisk” (og ikke gulrot) for å fremme prestasjoner. De har, sammenlignet med Norge og mange andre land i Europa, vært lite opptatt av livslang læring, av at elevene skal bli “gangs mennesker”, at elevene skal trives på skolen, og at det er en positiv sammenheng mellom trivsel og læring – for å nevne noe. I noen land går det så langt at det får katastrofale konsekvenser.
Dette betyr ikke at vi ikke har noe å lære av Singapore eller andre lignende land. Alle kan ha noe å lære av hverandre, slik to norske forskere er inne på i denne artikkelen. Men dermed er det også motsatt: Singapore kan ha noe å lære av oss.
Til syvende og sist er det likevel slik at nasjonale skolesystemer nettopp er nasjonale, det vil si at de også er produkter av egen nasjonal historie og kultur, – ja, av hele samfunnsmodellen – som ikke er den samme i Norge og Singapore.
Så hva handlet reformen i Singapore om?
Det er alltid vanskelig å “oversette” slike reformer på en helt presis måte, men kort oppsummert ønsker utdanningsmyndighetene i Singapore å legge større vekt på livslang læring og på betydningen av indre motivasjon for elevenes læring.
Helt konkret skal Singapore slutte med eksamen og karakterer på 1. og 2. trinn og i stedet gå over til at lærerne gir mer kvalitative tilbakemeldinger til elever og foreldre, blant annet basert på tester, presentasjoner og prosjektarbeid.
Og fra og med 3. trinn skal det ikke lenger være to eksamener i året – kun én.
Elevene skal fortsatt få karakterer fra 3. trinn, men man skal slutte med desimaler. Karakterene skal heretter bare gis med hele tall. I tillegg skal skolene og klassene i mindre grad rangere individuelle elever i det de kaller en “report book”.
Spørsmålet er: Hvilken relevans har dette for Norge eller for den skolepolitikken jeg gikk inn for å føre? Stemmer det at Singapore med dette gir uttrykk for at de ikke vil følge “Kristin Clemets linje”?
Jeg mener fortsatt at en slik påstand ikke kan karakteriseres som annet enn tull.
I Norge gis det ikke karakterer til noen elever før de begynner i ungdomsskolen, altså 8. klasse. Jeg foreslo ingen endring i dette.
Når det ikke gis karakterer, ligger det i sakens natur at man heller ikke kan lage noen liste som rangerer elevene i klassen i en “report book”. Det ville antagelig også være i strid med norske personvernregler.
I Norge har elevene sin første eksamen i 10. klasse. Da har de én skriftlig og én muntlig eksamen. Hvis de trekkes ut til skriftlig eksamen i norsk, blir det to skriftlige eksamener, fordi man må ta eksamen i både bokmål og sidemål. Jeg foreslo at det bare skulle være én eksamen også i norsk.
I forbindelse med Kunnskapsløftet foreslo jeg også at man gradvis burde se på muligheten for avvikle eksamen (avgangsprøve) i 10. klasse, ettersom de nasjonale prøvene – som kunne fungere mer læringsstøttende – ble utviklet videre.
Jeg foreslo også forsøk med mappevurdering som alternativ til vanlig eksamen.
Trivsel og motivasjon har alltid stått svært høyt på dagsorden i norsk skole sammenlignet med mange andre land. Det gjaldt selvsagt også da jeg var utdanningsminister.
Og når det gjelder livslang læring var Norge den gangen helt i front internasjonalt (jeg vet ikke så mye om denne situasjonen i dag). Det er ikke noen quick fix å etablere gode systemer for å sikre livslang læring, men Norge hadde i hvert fall ingenting å skamme seg over tidlig på 2000-tallet. Begrepet “realkompetanse”, som den gangen ble brukt stadig mer internasjonalt, stammet i mangt og mye fra Norge og norske forsøk med å utvikle gode systemer for livslang læring, blant annet i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.
Så for å oppsummere:
Hvis reformen i Singapore har noen relevans for Norge eller meg, må det eventuelt være fordi Singapore nå endrer systemet sitt til å bli litt likere det norske systemet – slik det var og er både før og etter Kunnskapsløftet.

Svar til Klassekampen om forskning og politikk

I går sendte jeg dette innlegget til Klassekampen. Det var for langt, så da publiseres det som blogginnlegg i stedet. God jul!

I Klassekampens leder 21. desember skriver Mari Skurdal at jeg «går langt i å diskreditere» forskere, fordi forskere har politiske holdninger og verdier.

Det er feil.

Hun kan umulig ha lest det blogginnlegget hun kommenterer, skikkelig, for der skriver jeg tvert om: Det er helt uproblematisk at forskere har politiske holdninger og meninger.

Det jeg skriver om, er at det er viktig å være klar over at også forskere har meninger som de påvirkes av, at det ikke finnes noen normfrie rom, og at dette kan være et problem. Det kan for eksempel være et problem hvis det som åpenbart er politisk, blir forsøkt fremstilt som nøytralt, eller det kan være et problem, hvis hele forskningsfelt er for ensidig, fordi forskerne på feltet stort sett deler de samme politiske holdningene.

Dette betyr ikke at jeg stiller spørsmål ved kvaliteten på forskningen. Den er selvsagt variabel, uansett hvilke politiske holdninger forskerne har, men det er et annet spørsmål, som jeg ikke har berørt.

Det jeg har berørt, er hvordan forskeres holdninger og verdier kan påvirke dem. Det kan for eksempel påvirke hvilke spørsmål de stiller, hvilke temaer de forsker på, hvordan de tolker forskningsresultater, hvordan de velger å delta i den offentlige debatten osv.

For å ta et overtydelig eksempel: Da kronprinsparet for en tid tilbake valgte en privatskole og en friskole for sine barn, vakte det oppsikt og debatt. En forsker som skulle kommentere en undersøkelse vedrørende dette skolevalget, la samtidig til at han selv var «sterkt kritisk» til valget de hadde gjort, fordi de valgte «bort det som skaper et likere Norge». Dette er et politisk utsagn, som det ikke kan gis noe forskningsmessig belegg for, men det gjør ikke nødvendigvis forskningen til vedkommende forsker uinteressant.

Et mindre tydelig eksempel så vi over to sider i Dagens Næringsliv 21. desember, der mitt poeng blir veldig godt illustrert.

DN tar utgangspunkt i det faktum at Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, gikk ned i 2018, ifølge SSB. Dette har Siv Jensen brukt til å skryte av regjeringens politikk.

Både Rolf Aaberge, som er en av Norges fremste ulikhetsforskere, og Siv Jensen uttaler seg om dette i DN. Aaberge legger vekt på flere forhold som taler for at ulikheten i realiteten er større enn statistikken viser, mens Siv Jensen også legger vekt på forhold som taler for at ulikheten i realiteten er mindre enn statistikken viser. Og poenget er: Begge har rett, og derfor er det ingen som vet hva ulikheten ville ha vært, dersom alle de forholdene som de nevner, hadde vært tatt med. Og hadde vi visst det, ville vi fortsatt ikke visst hvordan ulikheten i Norge da hadde vært i forhold til ulikheten i andre land, siden vi ikke vet om våre tall da ville vært sammenlignbare med ulikhetstall fra andre land.

Aaberge og Jensen velger begge hvilke momenter de vil trekke frem, og slik skapes en debatt som går rett inn i den politiske debatten, noe Aaberge selvsagt vet. Men dette har ingenting med kvaliteten på Aaberges forskning å gjøre.

Det samme skjedde i Klassekampens oppslag. Tre forskere uttalte seg, og alle valgte å kommentere den lille nedgangen i ulikhet med argumenter som kom «fra venstre», enda bildet selvsagt også kunne vært nyansert «fra høyre». Og dette er, når sant skal sies, det mest vanlige i Norge, selv om det finnes unntak: Rolf Aaberge har for eksempel, i likhet med Civita, slått ned på sterkt overdrevne advarsler fra blant andre tankesmien Agenda, om at Norge kan være på full fart mot et Downton Abbey-samfunn.

Ingen mennesker er nøytrale, men vi kan, når vi mener det er riktig og viktig, forsøke å se og drøfte ting objektivt. Det gjør gode forskere når de forsker.

I en debatt kan det være vanskeligere. Skurdal skriver for eksempel at de tre forskerne alle pekte på «at Gini-koeffisienten er et internasjonalt og anerkjent mål på ulikhet, men at det er mye den ikke fanger opp. Dessuten påpeker de (altså forskerne – min anm.) at selv ved bruk av Gini-koeffisienten, så har ulikheten steget fra 23,1 til 25,1 de siste ti årene».

Og det har de tre forskerne rett i. I 2009 var Gini 23,1, mens den altså var 25,1 i 2018. Men hadde de vært Siv Jensen, så hadde de kanskje i stedet tatt utgangspunkt i 2008, som vel også kan sies å være ti år før 2018. Da var nemlig Gini 24,0.

Klassekampen skriver at jeg i mitt blogginnlegg ikke går inn på hva som er unøyaktig eller feil i oppslaget til avisen. Men det gjør jeg, og poenget mitt er helt klart: Det er lite eller ingenting som er feil. Men det er et valg av argumenter og momenter som til sammen gjør oppslaget lite nyansert.

Og slik kan det altså bli, selv om det er forskere som deltar i debatten. Å si det trodde jeg ærlig talt var å slå inn åpne dører.

Røde forskere er et problem, også i ulikhetsdebatten

Norske forskere er, i likhet med journalister, langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Forskerforbundet undersøker med jevne mellomrom hva forbundets medlemmer har stemt eller vil stemme, og bildet som tegnes, er veldig tydelig: Både i 2009, i 2013 og i 2017 var Forskerforbundets medlemmer langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Jeg vet ikke hvor representative Forskerforbundets medlemmer er for forskerne i Norge. Men det er antagelig liten grunn til å tro at bildet ville sett veldig annerledes ut, dersom man hadde gjennomført en undersøkelse blant alle forskere.

Da Forskerforbundet gjennomførte den siste medlemsundersøkelsen sin – i januar 2017 – svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet – mot i underkant av 36 prosent i befolkningen som helhet som stemte på disse tre partiene i selve valget. Hvis vi tar med Senterpartiet og MDG, blir tallene i overkant av 68 og 49 prosent.

Nå kan det jo tenkes at Forskerforbundets medlemmer stemte annerledes ved selve valget – det får vi vite mer om neste gang forbundet lager en slik undersøkelse og spør hva de faktisk stemte. Men sannsynligheten er liten. Når vi ser på faktisk stemmegivning i både 2009 og 2013 ser vi det samme mønsteret: Både de røde partiene Rødt, SV og Ap, og de rødgrønne partiene Rødt, SV, Ap, Sp og MDG, ligger 15 – 20 prosentpoeng høyere blant forskerne enn de gjør i befolkningen generelt.

At forskere har politiske holdninger og meninger er selvsagt helt uproblematisk. Alle mennesker har det.

Men det kan være problematisk, dersom disse holdningene og meningene holdes eller forsøkes holdt skjult, samtidig som man er uvillig til å erkjenne og diskutere hvordan de, på ulike måter, påvirker forskernes arbeid.

Det finnes ingen normfrie rom. Vi påvirkes alle av vår overbevisning, våre holdninger og meninger. Derfor er det viktig å være seg dette bevisst, for eksempel når man deltar i offentlig debatt. Prøver han eller hun, etter beste evne, å være objektiv? Hadde det, for god ordens skyld, likevel vært riktig å redegjøre for eget politisk ståsted?

I Norge vil vi gjerne føre kunnskapsbasert politikk, og mye ligger til rette for at vi kan gjøre det. Samtidig er ikke forholdet mellom fag og politikk uproblematisk. For akkurat som forskningen og forskerne kan være politiserte, har mange politikere en tendens til å velge den forskningen som passer deres politiske syn best. Begge deler er lite fruktbart.

Dette behøvde heller ikke å være noe problem, hvis det var et stort og balansert mangfold av politiske holdninger blant forskere. Men det er altså ikke tilfellet. Hele fagfelt domineres av forskere med nokså like politiske holdninger.

Politiske holdninger blant forskere kan komme til uttrykk på mange måter – for eksempel i hvilke spørsmål som blir stilt, hva det forskes på, hvordan forskningsresultatene blir brukt og tolket og hvilket bidrag de gir til den offentlige debatt.

Innenfor velferds- og skoleforskningen, for eksempel, er det svært mye ideologisk forskning. Ofte er den  lett å få øye på for den som kan noe om disse feltene. Andre ganger er det politiske elementet ikke like lett å se, fordi det på overflaten og isolert sett ser ganske nøytralt ut, eller fordi man ikke selv har kunnskap nok til å gjennomskue det.

Et eksempel på det siste kan hentes fra dagens Klassekampen.

Der får vi vite at “økonomar kritiserer ulikskapsskrytet til regjeringa”. Økonomene det siktes til, er tre forskere: Eric Nævdal fra Frisch-senteret, Rolf Aaberge fra SSB og Kalle Moene fra UiO.

Kalle Moene er åpen om sitt politiske ståsted på venstresiden, og at han har stemt eller stemmer SV. Eric Nævdal er medlem av Rødt. Hva Aaberge stemmer vet ikke jeg, men la meg si det slik: Sannsynligheten for at han stemmer det samme som hun de kritiserer, nemlig Siv Jensen, må betraktes som noe nær null. Og sannsynligheten for at han stemmer på et parti på venstresiden, er altså ganske stor.

Det påfallende med dette oppslaget er ikke det som sies, for nesten alt som står der, er i grunnen riktig: Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med tilbakeholdte overskudd i holdingselskap, og tar vi med det, blir ulikheten større. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel se på Moenes “gnier-indeks”, som viser hvor gjerrig blant andre Norge er overfor de fattige i verden.

Grunnen til at jeg sier at dette bare “nesten” er ok, er at veldig mye av det som sies, kan problematiseres, både faglig og politisk. Det er for eksempel rart, som Nævdal påpeker, at enhver økning i Gini viser at ulikheten går opp, mens en nedgang ikke viser at den går ned. Og det er unyansert av Aaberge ikke å nevne om en eventuell inkludering av tilbakeholdte overskudd (og tap, antar jeg) endrer Norges relative posisjon i ulikhetsstatistikken, siden det er helt uklart for oss lesere om andre land regner med dette. Og: Det er selvsagt mange ulike og helt legitime syn på hvordan rike land best kan bidra til å redusere fattigdommen i fattige land, og som “gnier-indeksen” til Moene ikke forteller noen ting om. At den sier noe om gjerrighet er dessuten høyst tvilsomt.

Og hvorfor er ingen av dem interessert i forhold som kan trekke i retning av mindre ulikhet, slik The Economist skrev om forleden?

Men når dette er sagt, så mener jeg altså likevel at disse tre forskerne kommer med helt greie advarsler til regjeringen når den og andre skryter av at ulikheten – målt ved Gini-koeffisienten – gikk ned siste år.

Det som gjør oppslaget påfallende og politisk, er at det virker utenkelig at disse tre forskerne ville kommet den borgerlige regjeringen til unnsetning ved å nyansere bildet, dersom tallene hadde pekt en annen vei.

La oss tenke oss at Gini-koeffisienten hadde vist at ulikheten gikk litt opp siste år, og at det var regjeringen som forsøkte å nyansere bildet ved å fortelle oss at Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med gratis offentlige tjenester, og tar vi med det, blir ulikheten lavere. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel legge vekt på at Norge er et av verdens mest vellykkede land med verdens største offentlige sektor og verdens mest sjenerøse velferdsstat – og med verdens største bistandsbudsjett.

Hva hadde de tre forskerne sagt da?

Hadde de sluttet seg til regjeringens vurdering – eller hadde de kalt det “ulikhetsskryt”?

 

 

 

Veldig bra av Støre og min søster

Ifølge Nettavisen har Jonas Gahr Støre gjort noe veldig uvanlig. Han har klaget på en regning han har fått fra Oslo kommune.

Det som er uvanlig med dette, er at det er en topp-politiker som gjør det. Jeg er klar over at mediebildet og spesielt sosiale medier av og til kan etterlate inntrykk av at politikere er mennesker som jukser og lyver og forsøker å skaffe seg selv egne fordeler. Men sannheten er at de aller fleste politikere er alminnelige, hederlige og hardt arbeidende mennesker. Som Hanne Skartveit skrev forleden: Politikere flest er bra folk.

Politikere er så bra folk at mange av dem unnlater å klage, selv om det er berettiget – eller unnlater å gjør bruk av goder som de vitterlig har betalt for. Trygve Slagsvold Vedum har gjort det til en dyd og fortalt det til allverden, men også andre politikere er svært forsiktige. Det er rett og slett dristig å klage på servicen på en restaurant, klage på skatten eller være med i en protestaksjon, for eksempel mot utbygging i nabolaget. Alt som kan oppfattes som “egoistisk”; som noe man bare er opptatt av for å fremme sin egen person, posisjon, økonomi eller velvære, blir oppfattet som negativt. Man skal tross alt ikke tro at man er noe i Norge. Og risikoen for at noe blir slått opp i VG eller Nettavisen, ligger alltid i bakhodet hos slike personer.

Det kan selvsagt være noe godt i dette. Vi skal prise oss lykkelige over at vi ikke har politikere som forlanger å bli særbehandlet og få urimelige fordeler og fortrinnsrett overalt.

Men er det egentlig et gode at det er omvendt? At ikke politikere, som også er borgere, tør å klage på noe av det de oppfatter som uforståelig eller urimelig?

Jeg tror ikke det.

Forleden skrev jeg et blogginnlegg om hvordan trygde- og skatteskandalen kan komme til å ramme tilliten i Norge. Men jeg skrev også at det kan komme noe godt ut av disse skandalene: Kanskje vi kan utvise litt mindre blind tillit og lære oss å stille spørsmål, også til myndighetene, når vi opplever noe som virker uforståelig eller urimelig?

At en politiker av Jonas Gahr Støres kaliber undrer seg over et gebyr han får fra Oslo kommune og gidder å gjøre noe med det, er faktisk viktig. Han er, mer enn mange andre, i stand til å vurdere og reflektere over om det er rimelig at han skal betale 6000 kroner for å ha fått tillatelse til selv å betale for å få felt et dødt tre som også representerte en sikkerhetsrisiko. Det virker jo i utgangspunktet helt urimelig, men det fine er at Støre neppe har handlet i affekt, og at han også har tenkt over “risikoen” ved å klage: Han risikerte å bli hengt ut i mediene som en rik mann fra Oslo vest som syter og ber om spesialbehandling. Mange politikere ville, bare ved å tenke tanken, droppet å klage.

Det Støre gjør her, er å gå foran og vise oss at vi som borgere er i vår fulle rett til å stille spørsmål ved de vedtak og krav vi møtes med fra offentlige myndigheter. Det er forståelig at det kan bli vanskelig for forvaltningen, dersom “alle” klager, maser og spør. Men det er mer skadelig at alle bare “bøyer hodet” og unnlater å spørre om det de lurer på. Da kan det bli feil på feil, slik vi nå ser i den såkalte trygdeskandalen.

Jeg skal gi ett annet eksempel:

Min søster lever i partnerskap.

Hun skjønner seg, mer enn vanlig, på selvangivelser og denslags, fordi hun er regnskapsfører.

Folk som lever i partnerskap, skal lignes på samme måte som folk som lever i ekteskap. Det vil blant annet si at formuen skal utlignes mellom dem.

For ligningsåret 2018 oppdaget min søster at dette ikke hadde skjedd i hennes tilfelle, noe som betød at min søster og hennes partner hadde betalt for mye i skatt.

Hun klaget på selvangivelsen på ordinært vis, men fikk ingen respons.

Gradvis får hun mistanke om at dette kan gjelde flere enn dem. Hun fikk mistanke om at det for eksempel kunne ha skjedd en datateknisk feil i forbindelse med ligningsåret 2018, da skatteklasse 2 forsvant. Feilen kunne for eksempel bestå i at folk i partnerskap etter dette ikke ble behandlet som ektefolk, men som enslige.

Hun ringer gjentatte ganger til skatteetaten, men blir ikke tatt på alvor. Flere ganger sier hun at hun har mistanke om at dette kan være en systemfeil, men hun får ingen respons.

Etter hvert sjekker hun ligningen til en klient som også lever i partnerskap og finner ut at den samme feilen har rammet dem.

Da har det gått cirka et halvt år og hun tar kontakt igjen, men nå som regskapsfører – på en egen linje for regnskapsførere og revisorer.

Det førte frem: Ligningen ble rettet, både for min søster og hennes klient.

Men hun vet fortsatt ikke hva som har skjedd med alle de andre som lever i partnerskap i Norge.

Så moralen er:

Det er viktig og riktig at man sier fra.

Støre fikk ikke rett, men han viste at det er mulig å sette søkelyset på det som for svært mange vil virke både uforståelig og urimelig – selv om han er kjent og har råd til å betale.

Min søster hadde rett og fikk også til slutt rett, og viste hvor viktig det er at man spør om det som virker uforståelig og urimelig.

Fortsatt er det ikke sikkert at alle andre som lever i partnerskap, har fått rett.

Men hvis skatteetaten leser dette blogginnlegget, kan den jo sjekke.

Og hvis noen i Oslo kommune leser det, kan de jo vurdere om 6000 kroner er et rimelig gebyr for den tjenesten de gjorde Støre.