Uklart om arveavgift i Politisk kvarter

SV vil gjeninnføre arveavgiften som Solberg-regjeringen fjernet i 2014.

SV ønsker ikke å innføre nøyaktig den samme avgiften, men vil utrede alternative måter å gjøre det på. Såvidt jeg har forstått, har SV fremmet flere ulike forslag i Stortinget, og det siste forslaget, som ble fremmet sammen med Rødt, hadde følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en progressiv arveskatt med høyt bunnfradrag kan utformes. Resultatene av utredningen skal presenteres sammen med forslaget til statsbudsjett for 2021.»  (Forslaget ble nedstemt.)

Ifølge Kari Elisabeth Kaski (SV) har SV vurdert bunnfradrag på alt fra fem til 50 millioner kroner.

Arbeiderpartiet har så langt avvist at partiet har planer om å gjeninnføre arveavgiften. Men avvisningen skurrer litt. Det virker som at Arbeiderpartiet er mest opptatt av å kritisere SVs forslag, og at partiet ikke kan garantere at det selv ikke kommer med et forslag, for eksempel i forbindelse med programprosessen foran 2021. Arbeiderpartiet vurderte å gjeninnføre arveavgift før 2017, men droppet det.

Saken ble diskutert i Politisk kvarter forleden – uten at vi kom noe nærmere en konklusjon om hva de rødgrønne partiene vil gå til valg på i 2021. Det eneste vi vet, er at SV og Rødt vil gjeninnføre en arveavgift, mens Arbeiderpartiet foreløpig ikke har noen planer om det. Hva Arbeiderpartiet til slutt vedtar som sitt program for 2021 – 25, får vi vite først våren 2021.

Dermed var ikke Politisk kvarter så veldig opplysende for de lytterne som måtte være interessert i å vite – eller i det minste få noen signaler om – hva som vil skje etter valget i 2021, dersom det blir et regjeringsskifte.

Men det var også andre grunner til at Politisk kvarter kunne virke villedende:

For det første ble det etterlatt et inntrykk av at regjeringen kun fjernet arveavgiften uten å gjøre noe annet. Men det stemmer ikke. For samtidig med at arveavgiften ble fjernet, innførte regjeringen et nytt skatteprinsipp, nemlig kontinuitetsprinsippet, som også sikrer skatt på arv. For dem som ikke er eksperter på skatt (hvilket inkluderer meg selv), er det litt komplisert, men jeg skal forsøke å illustrere det enkelt:

Hvis man før arvet en liten familiebedrift, måtte man umiddelbart betale avgift på denne arven. For noen kunne det være så vanskelig at de ble tvunget til å selge hele eller deler av bedriften – eller legge den ned – for å få råd til å betale avgift. I praksis var det nok mer vanlig at systemet førte til “konstruerte” generasjonsskifter der man planla seg ut av problemet ved å overføre verdiene til barna mens verdiene fremdeles var lave.

Dersom de som arvet, valgte å selge hele eller deler av bedriften, måtte de også betale skatt på gevinsten, det vil si den verdiøkningen som hadde skjedd fra arvetidspunktet til salgstidspunktet.

Hvis man i dag arver en slik familiebedrift, kan det skje på et mer naturlig tidspunkt, og man behøver ikke å betale noe idet man mottar arven. Bedriften kan altså drives videre uten at det skaper store likviditetsutfordringer for den som mottar arven. Men når eller hvis bedriften likevel selges helt eller delvis og verdier tas ut til privat forbruk, for eksempel fordi den som har mottatt arven, heller vil ha frie midler enn å drive bedriften videre, må gevinsten beskattes. Det nye er at gevinsten, og dermed skatten, nå normalt vil bli (mye) høyere enn under det gamle regimet – fordi det som beskattes, er verdiøkningen fra “tidenes morgen”, altså fra bedriften ble kjøpt eller etablert av arvelater, til salgstidspunktet.

Mange mener at det nye prinsippet over tid vil gi (mye) større skatteinntekter til staten enn det gamle systemet. Den gamle arveavgiften ga bare et lite proveny til staten.

Jon Hustad har skrevet mer utførlig om det nye skatteprinsippet her.

Regjeringen selv forklarer det her.

Og som sagt: Denne omleggingen av skattesystemet, som viderefører beskatning av arv på en annen måte, ble overhodet ikke nevnt i Politisk kvarter.

For det andre ble det sagt at OECD har anbefalt Norge å gjeninnføre en arveavgift. Det er riktig, men det er en opplysning som må sees i sammenheng med at OECD er skeptisk til formuesskatt og klart i favør av å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Det er for øvrig interessant at Kari Elisabeth Kaski argumenterer for en gjeninnføring av arveavgift fordi Norge ikke bør være eneste land (eller egentlig et av få land) som ikke har det – mens hun også argumenterer for å opprettholde og øke formuesskatten, selv om Norge er nesten eneste land som har formuesskatt.

For det tredje ble det argumentert med at arveavgift bør gjeninnføres fordi det såkalte Arveavgiftsutvalget har anbefalt det. Men det ble ikke nevnt at utvalget var delt, og at mindretallet blant annet advarte mot kontinuitetsprinsippet, fordi det kunne føre til en skatteskjerpelse. Det ble heller ikke nevnt at utvalget ikke hadde til oppgave å vurdere formuesskatten, men likevel uttalte at det ut fra fordelingshensyn var bedre å beskatte arv enn formue. Men viktigere enn dette er at utvalgsinnstillingen er fra 2000, hvilket gjør den lite relevant: Den gangen betød formuesskatten lite, og utbytteskatten som vi har i dag, var knapt påtenkt. Dagens utbytteskatt ble innført i 2005/06 – samtidig som det ble lovet at formuesskatten skulle trappes ned og fases ut. Det siste skjedde ikke, og dermed har den samlede eierbeskatningen økt kraftig i årene siden. Eierbeskatningen (det vil formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten) er omlag 15-doblet siden 2005/06 og utgjør i dag over 30 milliarder kroner.

Og for det fjerde: I programmet ble det hevdet at professor Jarle Møen mener at det er “uten rot i forskning” når noen påstår at en gjeninnføring av arveavgiften vil være problematisk for norske eiere. Men det er ikke dette Møen har sagt. Det han har sagt, er at det er “uten rot i forskning” å mene at en gjeninnføring av arveavgiften – samtidig som det nye skatteprinsippet og formuesskatten blir opprettholdt – vil være svært skadelig for norske bedrifter. Møen har rett i at det ikke fins forskning som beviser at en slik “skattecoctail” vil være et problem. Men han har heller ingen forskning som dokumenterer det motsatte. Det mangler rett og slett mye forskning, særlig empirisk forskning, på formuesskatten.

Jeg tror alle partier (kanskje unntatt Rødt) er enige om at den gamle arveavgiften hadde uheldige utslag for helt vanlige mennesker som arvet hus og hytter. Ingen vil derfor ha tilbake arveavgiften akkurat slik den var.

Nå snakkes det derfor mer om “de rike” og “de rikeste”, det vil si næringsformue.

Og nettopp her er vi ved poenget: Dersom det skal innføres en ny arveavgift, må denne sees i sammenheng med 1) det nye skatteprinsippet som ble innført da den gamle arveavgiften ble fjernet, 2) formuesskatten, som norske eiere er temmelig alene om å betale og 3) den kraftige økningen i eierbeskatningen som har funnet sted de senere år. Jeg tror nesten ingen land har både arveavgift og formuesskatt. Sverige, for eksempel, har ingen av delene.

Det norske politikere må spørre seg om, er hvor mye ekstra skatt norskeide bedrifter, lokale eiere og familiebedrifter kan tåle i forhold til sine offentlige og utenlandske konkurrenter. En slik særnorsk skattemiks vil ha en kostnad i form av tapte investeringer, spesielt i nye bedrifter og i små og mellomstore bedrifter, som er helt avhengig av privat norsk risikokapital for å bli etablert og vokse.

Det finnes argumenter både for og mot gjeninnføring av en arveavgift. Men dette kan ikke diskuteres isolert – uten å se all bedrifts- og eierbeskatning i sammenheng.

Det vi snakker om, er tross alt bedrifter og arbeidsplasser landet rundt.

Vil en blank seier felle firepartiregjeringen?

I skrivende stund er det svært mye som tyder på at firepartiregjeringens dager er talte. Dermed er også den borgerlige flertallsregjeringens dager talte.

Det varte i cirka ett år.

Et spørsmål som kan reises nå, er hva fremtidige koalisjonsregjeringer kan lære av det som nå har skjedd. Var det dømt til å ende slik, eller kunne Solbergs flertallsregjering ha overlevd til 2021 og kanskje til og med vunnet valget?

Jeg føler meg nokså overbevist om at planen var å forsøke å greie dette da regjeringen møttes til strategikonferanse rett etter nyttår. Der var det nok ingen som forutså eller planla for at firepartiregjeringen skulle gå i oppløsning tre uker ut i det nye året.

Når det nå likevel ser ut til å skje, må man selvfølgelig spørre seg om hvorfor.

La meg se på noen av de forklaringene som nå verserer.

1. For stort sprik: Det var i utgangspunktet for stort sprik, eller for store (kulturelle og politiske) forskjeller, mellom de fire partiene. Det er det selvsagt noe i, men det gir dessverre ikke så mye veiledning for fremtidige statsministere. Faktum er at de tradisjonelt store partiene har mistet styrke, og at partibildet fragmenteres. Det blir bare enda mer nødvendig at partiene samarbeider, og at mange ulike partier er i stand til å samarbeide. Vi ser det i flere kommuner nå, og det kan bli mer vanlig og nødvendig også på nasjonalt nivå. Likevel vil det alltids kunne reises spørsmål om hvorvidt samarbeidet må skje i regjering – eller mellom en regjering og partier, som man eventuelt har en avtale med, på Stortinget.

Erna Solberg og Høyre gikk til valg på å samarbeide med alle partier på borgerlig side som ville samarbeide med dem, aller helst i regjering. Mette Frederiksen og Socialdemokratiet i Danmark gikk til valg på å danne en ren sosialdemokratisk regjering, som samarbeider med alle partier i Folketinget. De samarbeider mest med partiene på venstresiden, som de har en forståelsesavtale med, men de samarbeider også med borgerlige partier og Dansk Folkeparti. Kanskje vil dette bli noe vi ser også i Norge, dersom det blir for vanskelig å holde brede koalisjonsregjeringer samlet.

2. Blanke seire: Stortingsrepresentant Jon Helgheim fra Frp sa på Politisk kvarter i dag at grunnen til at det nå har oppstått en så vanskelig situasjon er at det var “gjort en beslutning i regjeringen som ikke alle partiene var enig i, og det er jo ikke sånn man jobber i en regjering, etter vårt syn. Man gjør de handlingene som alle kan stille seg bak.”  Men dette rimer jo veldig dårlig med det som hele tiden har vært Fremskrittspartiets og Siv Jensens mantra: Det må inngås færre grå kompromisser, og det må være mindre felles politikk til fordel for det de kaller “blanke seire”. Hensikten med slike blanke seire har vært å vise at partiene er til å kjenne igjen, og at de får noe tydelig å skryte av. Men en slik arbeidsform innebærer jo også at man må ta noen “blanke tap”, for Siv Jensen har vel neppe ment at det bare er Frp som skal ha “blanke seire”.

I dette tilfellet kan vi derfor gjerne si det helt motsatte av hva Helgheim sa: Regjeringen har fulgt Frp’s oppskrift. Denne gangen fikk Venstre og KrF en “blank seier”, og andre ganger vil det være Frp som får det. Men en slik strategi kan selvsagt bare fungere dersom partiene er i stand til å bære “blanke tap” og unne de andre partiene “blanke seire”.

3. Alt kan ikke avtales: Helgheim sa også at det en regjering skal gjennomføre, er “det man har inngått kompromisser om”, og han viste i den forbindelse til Granavolden-plattformen. Han sa også helt riktig, i motsetning til sin partifelle, Tone Ims Larssen fra Oslo Frp, at det ikke står noe om hjemhenting av IS-kvinner eller barn i denne plattformen. Dermed er det ikke slik Tone Ims Larssen påsto til NRK forleden, at de andre partiene (eller egentlig statsrådene fra de andre partiene) har brutt en avtale.

Men Helgheim tar  feil når han tror at alt en regjering skal gjøre, skal eller kan være avtalt på forhånd. Det kommer en strøm av saker – store som små – som må håndteres løpende uten at regjeringen kan finne veiledning i den plattformen man er blitt enig om. Det var for eksempel neppe noen som hadde forutsett finanskrisen, oljekrisen eller flyktningkrisen da de satt og forhandlet på Soria Moria eller i Nydalen. Men disse krisene måtte håndteres likevel. En lærdom for fremtidige koalisjonsregjeringer kan derfor kanskje være at dette må være helt klart for partiene og stortingsgruppene som står bak dem: Det kommer saker som håndteres, og som ofte er ekstremt vanskelige, og der man ikke kan utsette eller la være å ta en beslutning fordi ikke alle greier å bli enige eller få igjennom sin foretrukne løsning.

4. Samarbeid fungerer best hvis man tolker hverandre i beste mening: Alle som har fulgt Solberg-regjeringen fra 2013, vet at den har vært satt på mange prøvelser på grunn av kontroversielle utsagn fra enkelte regjeringsmedlemmer eller fra andre i regjeringspartiene. Sylvi Listhaug er det mest åpenbare eksempelet, og hun har, etter min mening, fått mye fortjent kritikk – samtidig som hun har hatt en “sjef” med en engels tålmodighet. Men Sylvi Listhaug har også fått mye ufortjent kritikk, som blant andre min kollega Lars Kolbeinstveit har skrevet mye om, fordi hun så ofte har blitt tolket i verste mening. Mange av hennes politiske motstandere og mediene har vært mer opptatt av hvem som uttalte seg enn hva hun sa.

Men i den situasjonen regjeringen er i nå, gjør mange i Frp det samme: Fordi Erna Solberg i Debatten på NRK sa at de øvrige statsrådene fra Høyre, KrF og Venstre måtte ta stilling i et veldig vanskelig moralsk spørsmål, blir hun beskyldt for å ha sagt at Frp-statsrådene ikke har moral. Men det sa hun ikke. Det Solberg sa var følgende: «Det er en sak hvor det er vanskelig å ta et annet valg som vi alle andre måtte stå ansvarlig for i forhold til vårt moralske kompass og vår ryggrad i disse sakene.» Det hun sier, er altså at det var vanskelig å ta en annen beslutning for henne ut fra hennes moralske kompass – hun har ikke sagt ett ord om at ikke Frp’ere har et moralsk kompass. Moralen leder oss ikke til fasitsvar som er riktige for alle, men til det svaret som er riktig for den enkelte.

5. Skilsmisser er viktige: Skilsmisser er ofte viktige på to måter. For det første er historien om årsaken til skilsmissen viktig. For det andre er det viktig å finne ut hvordan man vil leve som skilte, og om man overhodet skal holde åpent at man kan komme til å bli sammen igjen.

Etter min vurdering er IS-saken en reelt sett vanskelig sak, som selvsagt er særlig vanskelig for Frp, siden det var Frp-statsrådene som denne gangen kom i mindretall i regjeringen – men det er ikke en sak som i seg selv burde lede til en regjeringskrise. Når det nå skjer, skyldes det nok at saken kom ut av kontroll, og at den ble mye større og vanskeligere for Frp enn noen hadde sett for seg. Men slik er politikken: Saker kan, av mange grunner, lettere komme ut av kontroll enn de gjør i andre, mer “normale” organisasjoner, som for eksempel en bedrift. Det er sikkert mange grunner, som hver for seg kan være små, til at den kom ut av kontroll, og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her.

Akkurat nå fremstilles saken som om det først og fremst er opp til Frp om partiet ønsker å forsette i regjering, og de fleste mener vel at partiet har malt seg inn i et hjørne som det ikke er så lett å komme ut av. Selv er jeg i tvil om hvorvidt Frp lenger kan bestemme dette selv. For Erna Solberg er dette, som vi nå har sett demonstrert, en håpløs arbeidsform som bare bidrar til å svekke henne og regjeringen. Skal Frp fortsette i regjering, må det derfor også, eller kanskje først og fremst, stilles krav til dem: Enten er de grå kompromissene og de blanke seirene (og tapene) til å leve med i regjering – eller så er de det ikke.

Hvis Frp nå går ut av regjering, og Erna Solberg forsetter med en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, er det også viktig hvordan regjeringen og Frp skal forholde seg til hverandre som skilte. Det vil, etter min oppfatning, være veldig uklokt av Frp å ødelegge det som må betraktes som et av Siv Jensens livsverk, nemlig den gradvise omdanningen av Frp fra et rent protestparti til et ansvarlig regjeringsparti. Frp bør derfor innta en opposisjonsrolle som gjør det mulig å komme tilbake i regjering på et senere tidspunkt.

En løsning kan være at alle de fire partiene går til valg i 2021 på å skaffe et borgerlig flertall, og at de etter valget, dersom de vinner, lover å forhandle frem en ny plattform ut fra partienes styrke. Hvilke partier som deretter går inn i regjering, vil tiden kunne vise – slik det gjorde etter Nydalen-forhandlingene i 2013.

Hvor enkle eller vanskelige slike forhandlinger vil bli, og om de i det hele tatt blir mulige, vil selvsagt avhenge av hva slags Frp vi ser konturene av i 2021, som igjen kan være avhengig av hvem som da leder partiet og av hvordan opposisjonen på venstresiden håndterer en ny politisk situasjon. Og det vil selvsagt også avhenge av hvor mye hensyn en eventuell trepartiregjering tar til sin tidligere regjeringspartner i Stortinget.

Vi går spennende tider i møte.

 

 

 

Har skolereformer i Singapore noen relevans for den norske skolen?

Forleden skrev Gudmund Hernes en twittermelding der det sto:

Wow! Nå sier også Singapore at @kristinclemet linje ikke er den man bør følge… @Hoyre

Hernes hadde lenket til en twittermelding fra World Economic Forum som lød:
#Education is about progress, not exam results. Read more: wef.ch/2NAXqNz
Artikkelen som WEF lenket til, er fra WEFs egen hjemmeside og handler om en reform av skolesystemet i Singapore.
Jeg leste artikkelen, som jeg rent innholdsmessig hadde lest før. Saken var nemlig omtalt mange steder høsten 2018, også i norske aviser – og den stammet fra en pressemelding som kom fra Utdanningsdepartementet i Singapore i september 2018.
Innholdet i reformen i Singapore er av en art som gjør påstanden til Hernes – om at Singapore ikke lenger vil følge “Kristin Clemets linje” – så absurd at det fremstår som rent tøv. Jeg tillot meg derfor å svare med følgende twittermelding:
Det er hyggelig at du twitrer så mye om meg, @gudmundh, men du twitrer mye tull. Dette har ingen relevans overhodet, hverken til norske forhold eller til den skolepolitikken jeg førte. @Hoyre
Og la meg legge til: Gudmund Hernes og jeg kjenner hverandre godt og har et både utmerket og hyggelig forhold. Vi er enige om mye og uenige om noe i skolepolitikken, og vi har – når vi har møttes til debatt – alltid hatt seriøse og respektfulle diskusjoner. Men av og til skriver han ting som jeg ikke forstår at han skriver, og som jeg derfor må svare på.
Mange retwitret Hernes, men mer enn det: Enkelte mente at jeg, med mitt svar, tok mannen i stedet for ballen, og at det var “hersketeknikk” fra min side ikke å argumentere skikkelig.
Jeg syns det er å snu ting fullstendig på hodet. Det må være den som starter en debatt, som må argumentere. Men Hernes har ikke argumentert. Han har bare kommet med en påstand. Og det kan jo tross alt ikke være slik at hvem som helst skal kunne slenge ut de påstandene de vil om andre – hvoretter det blir denne eller de andres plikt å dokumentere at det ikke er riktig. Det er vel å innføre en slags omvendt bevisbyrde i den offentlige debatten?
Min påstand var uansett at innholdet i den reformen Singapore er i ferd med å gjennomføre, ikke har noen relevans  for norske forhold eller for den skolepolitikken jeg førte – annet enn at man kanskje kan si det motsatte av hva Hernes påsto: Singapore velger å ta et lite skritt i europeisk eller nordisk retning i skolepolitikken.
Skolesystemet og skolefilosofien i Singapore (og en del andre asiatiske land) er svært forskjellig fra det systemet og den filosofien vi har i Norge. De legger ekstremt stor vekt på det faglige og bruker i stor grad “pisk” (og ikke gulrot) for å fremme prestasjoner. De har, sammenlignet med Norge og mange andre land i Europa, vært lite opptatt av livslang læring, av at elevene skal bli “gangs mennesker”, at elevene skal trives på skolen, og at det er en positiv sammenheng mellom trivsel og læring – for å nevne noe. I noen land går det så langt at det får katastrofale konsekvenser.
Dette betyr ikke at vi ikke har noe å lære av Singapore eller andre lignende land. Alle kan ha noe å lære av hverandre, slik to norske forskere er inne på i denne artikkelen. Men dermed er det også motsatt: Singapore kan ha noe å lære av oss.
Til syvende og sist er det likevel slik at nasjonale skolesystemer nettopp er nasjonale, det vil si at de også er produkter av egen nasjonal historie og kultur, – ja, av hele samfunnsmodellen – som ikke er den samme i Norge og Singapore.
Så hva handlet reformen i Singapore om?
Det er alltid vanskelig å “oversette” slike reformer på en helt presis måte, men kort oppsummert ønsker utdanningsmyndighetene i Singapore å legge større vekt på livslang læring og på betydningen av indre motivasjon for elevenes læring.
Helt konkret skal Singapore slutte med eksamen og karakterer på 1. og 2. trinn og i stedet gå over til at lærerne gir mer kvalitative tilbakemeldinger til elever og foreldre, blant annet basert på tester, presentasjoner og prosjektarbeid.
Og fra og med 3. trinn skal det ikke lenger være to eksamener i året – kun én.
Elevene skal fortsatt få karakterer fra 3. trinn, men man skal slutte med desimaler. Karakterene skal heretter bare gis med hele tall. I tillegg skal skolene og klassene i mindre grad rangere individuelle elever i det de kaller en “report book”.
Spørsmålet er: Hvilken relevans har dette for Norge eller for den skolepolitikken jeg gikk inn for å føre? Stemmer det at Singapore med dette gir uttrykk for at de ikke vil følge “Kristin Clemets linje”?
Jeg mener fortsatt at en slik påstand ikke kan karakteriseres som annet enn tull.
I Norge gis det ikke karakterer til noen elever før de begynner i ungdomsskolen, altså 8. klasse. Jeg foreslo ingen endring i dette.
Når det ikke gis karakterer, ligger det i sakens natur at man heller ikke kan lage noen liste som rangerer elevene i klassen i en “report book”. Det ville antagelig også være i strid med norske personvernregler.
I Norge har elevene sin første eksamen i 10. klasse. Da har de én skriftlig og én muntlig eksamen. Hvis de trekkes ut til skriftlig eksamen i norsk, blir det to skriftlige eksamener, fordi man må ta eksamen i både bokmål og sidemål. Jeg foreslo at det bare skulle være én eksamen også i norsk.
I forbindelse med Kunnskapsløftet foreslo jeg også at man gradvis burde se på muligheten for avvikle eksamen (avgangsprøve) i 10. klasse, ettersom de nasjonale prøvene – som kunne fungere mer læringsstøttende – ble utviklet videre.
Jeg foreslo også forsøk med mappevurdering som alternativ til vanlig eksamen.
Trivsel og motivasjon har alltid stått svært høyt på dagsorden i norsk skole sammenlignet med mange andre land. Det gjaldt selvsagt også da jeg var utdanningsminister.
Og når det gjelder livslang læring var Norge den gangen helt i front internasjonalt (jeg vet ikke så mye om denne situasjonen i dag). Det er ikke noen quick fix å etablere gode systemer for å sikre livslang læring, men Norge hadde i hvert fall ingenting å skamme seg over tidlig på 2000-tallet. Begrepet “realkompetanse”, som den gangen ble brukt stadig mer internasjonalt, stammet i mangt og mye fra Norge og norske forsøk med å utvikle gode systemer for livslang læring, blant annet i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.
Så for å oppsummere:
Hvis reformen i Singapore har noen relevans for Norge eller meg, må det eventuelt være fordi Singapore nå endrer systemet sitt til å bli litt likere det norske systemet – slik det var og er både før og etter Kunnskapsløftet.

Svar til Klassekampen om forskning og politikk

I går sendte jeg dette innlegget til Klassekampen. Det var for langt, så da publiseres det som blogginnlegg i stedet. God jul!

I Klassekampens leder 21. desember skriver Mari Skurdal at jeg «går langt i å diskreditere» forskere, fordi forskere har politiske holdninger og verdier.

Det er feil.

Hun kan umulig ha lest det blogginnlegget hun kommenterer, skikkelig, for der skriver jeg tvert om: Det er helt uproblematisk at forskere har politiske holdninger og meninger.

Det jeg skriver om, er at det er viktig å være klar over at også forskere har meninger som de påvirkes av, at det ikke finnes noen normfrie rom, og at dette kan være et problem. Det kan for eksempel være et problem hvis det som åpenbart er politisk, blir forsøkt fremstilt som nøytralt, eller det kan være et problem, hvis hele forskningsfelt er for ensidig, fordi forskerne på feltet stort sett deler de samme politiske holdningene.

Dette betyr ikke at jeg stiller spørsmål ved kvaliteten på forskningen. Den er selvsagt variabel, uansett hvilke politiske holdninger forskerne har, men det er et annet spørsmål, som jeg ikke har berørt.

Det jeg har berørt, er hvordan forskeres holdninger og verdier kan påvirke dem. Det kan for eksempel påvirke hvilke spørsmål de stiller, hvilke temaer de forsker på, hvordan de tolker forskningsresultater, hvordan de velger å delta i den offentlige debatten osv.

For å ta et overtydelig eksempel: Da kronprinsparet for en tid tilbake valgte en privatskole og en friskole for sine barn, vakte det oppsikt og debatt. En forsker som skulle kommentere en undersøkelse vedrørende dette skolevalget, la samtidig til at han selv var «sterkt kritisk» til valget de hadde gjort, fordi de valgte «bort det som skaper et likere Norge». Dette er et politisk utsagn, som det ikke kan gis noe forskningsmessig belegg for, men det gjør ikke nødvendigvis forskningen til vedkommende forsker uinteressant.

Et mindre tydelig eksempel så vi over to sider i Dagens Næringsliv 21. desember, der mitt poeng blir veldig godt illustrert.

DN tar utgangspunkt i det faktum at Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, gikk ned i 2018, ifølge SSB. Dette har Siv Jensen brukt til å skryte av regjeringens politikk.

Både Rolf Aaberge, som er en av Norges fremste ulikhetsforskere, og Siv Jensen uttaler seg om dette i DN. Aaberge legger vekt på flere forhold som taler for at ulikheten i realiteten er større enn statistikken viser, mens Siv Jensen også legger vekt på forhold som taler for at ulikheten i realiteten er mindre enn statistikken viser. Og poenget er: Begge har rett, og derfor er det ingen som vet hva ulikheten ville ha vært, dersom alle de forholdene som de nevner, hadde vært tatt med. Og hadde vi visst det, ville vi fortsatt ikke visst hvordan ulikheten i Norge da hadde vært i forhold til ulikheten i andre land, siden vi ikke vet om våre tall da ville vært sammenlignbare med ulikhetstall fra andre land.

Aaberge og Jensen velger begge hvilke momenter de vil trekke frem, og slik skapes en debatt som går rett inn i den politiske debatten, noe Aaberge selvsagt vet. Men dette har ingenting med kvaliteten på Aaberges forskning å gjøre.

Det samme skjedde i Klassekampens oppslag. Tre forskere uttalte seg, og alle valgte å kommentere den lille nedgangen i ulikhet med argumenter som kom «fra venstre», enda bildet selvsagt også kunne vært nyansert «fra høyre». Og dette er, når sant skal sies, det mest vanlige i Norge, selv om det finnes unntak: Rolf Aaberge har for eksempel, i likhet med Civita, slått ned på sterkt overdrevne advarsler fra blant andre tankesmien Agenda, om at Norge kan være på full fart mot et Downton Abbey-samfunn.

Ingen mennesker er nøytrale, men vi kan, når vi mener det er riktig og viktig, forsøke å se og drøfte ting objektivt. Det gjør gode forskere når de forsker.

I en debatt kan det være vanskeligere. Skurdal skriver for eksempel at de tre forskerne alle pekte på «at Gini-koeffisienten er et internasjonalt og anerkjent mål på ulikhet, men at det er mye den ikke fanger opp. Dessuten påpeker de (altså forskerne – min anm.) at selv ved bruk av Gini-koeffisienten, så har ulikheten steget fra 23,1 til 25,1 de siste ti årene».

Og det har de tre forskerne rett i. I 2009 var Gini 23,1, mens den altså var 25,1 i 2018. Men hadde de vært Siv Jensen, så hadde de kanskje i stedet tatt utgangspunkt i 2008, som vel også kan sies å være ti år før 2018. Da var nemlig Gini 24,0.

Klassekampen skriver at jeg i mitt blogginnlegg ikke går inn på hva som er unøyaktig eller feil i oppslaget til avisen. Men det gjør jeg, og poenget mitt er helt klart: Det er lite eller ingenting som er feil. Men det er et valg av argumenter og momenter som til sammen gjør oppslaget lite nyansert.

Og slik kan det altså bli, selv om det er forskere som deltar i debatten. Å si det trodde jeg ærlig talt var å slå inn åpne dører.

Røde forskere er et problem, også i ulikhetsdebatten

Norske forskere er, i likhet med journalister, langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Forskerforbundet undersøker med jevne mellomrom hva forbundets medlemmer har stemt eller vil stemme, og bildet som tegnes, er veldig tydelig: Både i 2009, i 2013 og i 2017 var Forskerforbundets medlemmer langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Jeg vet ikke hvor representative Forskerforbundets medlemmer er for forskerne i Norge. Men det er antagelig liten grunn til å tro at bildet ville sett veldig annerledes ut, dersom man hadde gjennomført en undersøkelse blant alle forskere.

Da Forskerforbundet gjennomførte den siste medlemsundersøkelsen sin – i januar 2017 – svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet – mot i underkant av 36 prosent i befolkningen som helhet som stemte på disse tre partiene i selve valget. Hvis vi tar med Senterpartiet og MDG, blir tallene i overkant av 68 og 49 prosent.

Nå kan det jo tenkes at Forskerforbundets medlemmer stemte annerledes ved selve valget – det får vi vite mer om neste gang forbundet lager en slik undersøkelse og spør hva de faktisk stemte. Men sannsynligheten er liten. Når vi ser på faktisk stemmegivning i både 2009 og 2013 ser vi det samme mønsteret: Både de røde partiene Rødt, SV og Ap, og de rødgrønne partiene Rødt, SV, Ap, Sp og MDG, ligger 15 – 20 prosentpoeng høyere blant forskerne enn de gjør i befolkningen generelt.

At forskere har politiske holdninger og meninger er selvsagt helt uproblematisk. Alle mennesker har det.

Men det kan være problematisk, dersom disse holdningene og meningene holdes eller forsøkes holdt skjult, samtidig som man er uvillig til å erkjenne og diskutere hvordan de, på ulike måter, påvirker forskernes arbeid.

Det finnes ingen normfrie rom. Vi påvirkes alle av vår overbevisning, våre holdninger og meninger. Derfor er det viktig å være seg dette bevisst, for eksempel når man deltar i offentlig debatt. Prøver han eller hun, etter beste evne, å være objektiv? Hadde det, for god ordens skyld, likevel vært riktig å redegjøre for eget politisk ståsted?

I Norge vil vi gjerne føre kunnskapsbasert politikk, og mye ligger til rette for at vi kan gjøre det. Samtidig er ikke forholdet mellom fag og politikk uproblematisk. For akkurat som forskningen og forskerne kan være politiserte, har mange politikere en tendens til å velge den forskningen som passer deres politiske syn best. Begge deler er lite fruktbart.

Dette behøvde heller ikke å være noe problem, hvis det var et stort og balansert mangfold av politiske holdninger blant forskere. Men det er altså ikke tilfellet. Hele fagfelt domineres av forskere med nokså like politiske holdninger.

Politiske holdninger blant forskere kan komme til uttrykk på mange måter – for eksempel i hvilke spørsmål som blir stilt, hva det forskes på, hvordan forskningsresultatene blir brukt og tolket og hvilket bidrag de gir til den offentlige debatt.

Innenfor velferds- og skoleforskningen, for eksempel, er det svært mye ideologisk forskning. Ofte er den  lett å få øye på for den som kan noe om disse feltene. Andre ganger er det politiske elementet ikke like lett å se, fordi det på overflaten og isolert sett ser ganske nøytralt ut, eller fordi man ikke selv har kunnskap nok til å gjennomskue det.

Et eksempel på det siste kan hentes fra dagens Klassekampen.

Der får vi vite at “økonomar kritiserer ulikskapsskrytet til regjeringa”. Økonomene det siktes til, er tre forskere: Eric Nævdal fra Frisch-senteret, Rolf Aaberge fra SSB og Kalle Moene fra UiO.

Kalle Moene er åpen om sitt politiske ståsted på venstresiden, og at han har stemt eller stemmer SV. Eric Nævdal er medlem av Rødt. Hva Aaberge stemmer vet ikke jeg, men la meg si det slik: Sannsynligheten for at han stemmer det samme som hun de kritiserer, nemlig Siv Jensen, må betraktes som noe nær null. Og sannsynligheten for at han stemmer på et parti på venstresiden, er altså ganske stor.

Det påfallende med dette oppslaget er ikke det som sies, for nesten alt som står der, er i grunnen riktig: Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med tilbakeholdte overskudd i holdingselskap, og tar vi med det, blir ulikheten større. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel se på Moenes “gnier-indeks”, som viser hvor gjerrig blant andre Norge er overfor de fattige i verden.

Grunnen til at jeg sier at dette bare “nesten” er ok, er at veldig mye av det som sies, kan problematiseres, både faglig og politisk. Det er for eksempel rart, som Nævdal påpeker, at enhver økning i Gini viser at ulikheten går opp, mens en nedgang ikke viser at den går ned. Og det er unyansert av Aaberge ikke å nevne om en eventuell inkludering av tilbakeholdte overskudd (og tap, antar jeg) endrer Norges relative posisjon i ulikhetsstatistikken, siden det er helt uklart for oss lesere om andre land regner med dette. Og: Det er selvsagt mange ulike og helt legitime syn på hvordan rike land best kan bidra til å redusere fattigdommen i fattige land, og som “gnier-indeksen” til Moene ikke forteller noen ting om. At den sier noe om gjerrighet er dessuten høyst tvilsomt.

Og hvorfor er ingen av dem interessert i forhold som kan trekke i retning av mindre ulikhet, slik The Economist skrev om forleden?

Men når dette er sagt, så mener jeg altså likevel at disse tre forskerne kommer med helt greie advarsler til regjeringen når den og andre skryter av at ulikheten – målt ved Gini-koeffisienten – gikk ned siste år.

Det som gjør oppslaget påfallende og politisk, er at det virker utenkelig at disse tre forskerne ville kommet den borgerlige regjeringen til unnsetning ved å nyansere bildet, dersom tallene hadde pekt en annen vei.

La oss tenke oss at Gini-koeffisienten hadde vist at ulikheten gikk litt opp siste år, og at det var regjeringen som forsøkte å nyansere bildet ved å fortelle oss at Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med gratis offentlige tjenester, og tar vi med det, blir ulikheten lavere. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel legge vekt på at Norge er et av verdens mest vellykkede land med verdens største offentlige sektor og verdens mest sjenerøse velferdsstat – og med verdens største bistandsbudsjett.

Hva hadde de tre forskerne sagt da?

Hadde de sluttet seg til regjeringens vurdering – eller hadde de kalt det “ulikhetsskryt”?

 

 

 

Veldig bra av Støre og min søster

Ifølge Nettavisen har Jonas Gahr Støre gjort noe veldig uvanlig. Han har klaget på en regning han har fått fra Oslo kommune.

Det som er uvanlig med dette, er at det er en topp-politiker som gjør det. Jeg er klar over at mediebildet og spesielt sosiale medier av og til kan etterlate inntrykk av at politikere er mennesker som jukser og lyver og forsøker å skaffe seg selv egne fordeler. Men sannheten er at de aller fleste politikere er alminnelige, hederlige og hardt arbeidende mennesker. Som Hanne Skartveit skrev forleden: Politikere flest er bra folk.

Politikere er så bra folk at mange av dem unnlater å klage, selv om det er berettiget – eller unnlater å gjør bruk av goder som de vitterlig har betalt for. Trygve Slagsvold Vedum har gjort det til en dyd og fortalt det til allverden, men også andre politikere er svært forsiktige. Det er rett og slett dristig å klage på servicen på en restaurant, klage på skatten eller være med i en protestaksjon, for eksempel mot utbygging i nabolaget. Alt som kan oppfattes som “egoistisk”; som noe man bare er opptatt av for å fremme sin egen person, posisjon, økonomi eller velvære, blir oppfattet som negativt. Man skal tross alt ikke tro at man er noe i Norge. Og risikoen for at noe blir slått opp i VG eller Nettavisen, ligger alltid i bakhodet hos slike personer.

Det kan selvsagt være noe godt i dette. Vi skal prise oss lykkelige over at vi ikke har politikere som forlanger å bli særbehandlet og få urimelige fordeler og fortrinnsrett overalt.

Men er det egentlig et gode at det er omvendt? At ikke politikere, som også er borgere, tør å klage på noe av det de oppfatter som uforståelig eller urimelig?

Jeg tror ikke det.

Forleden skrev jeg et blogginnlegg om hvordan trygde- og skatteskandalen kan komme til å ramme tilliten i Norge. Men jeg skrev også at det kan komme noe godt ut av disse skandalene: Kanskje vi kan utvise litt mindre blind tillit og lære oss å stille spørsmål, også til myndighetene, når vi opplever noe som virker uforståelig eller urimelig?

At en politiker av Jonas Gahr Støres kaliber undrer seg over et gebyr han får fra Oslo kommune og gidder å gjøre noe med det, er faktisk viktig. Han er, mer enn mange andre, i stand til å vurdere og reflektere over om det er rimelig at han skal betale 6000 kroner for å ha fått tillatelse til selv å betale for å få felt et dødt tre som også representerte en sikkerhetsrisiko. Det virker jo i utgangspunktet helt urimelig, men det fine er at Støre neppe har handlet i affekt, og at han også har tenkt over “risikoen” ved å klage: Han risikerte å bli hengt ut i mediene som en rik mann fra Oslo vest som syter og ber om spesialbehandling. Mange politikere ville, bare ved å tenke tanken, droppet å klage.

Det Støre gjør her, er å gå foran og vise oss at vi som borgere er i vår fulle rett til å stille spørsmål ved de vedtak og krav vi møtes med fra offentlige myndigheter. Det er forståelig at det kan bli vanskelig for forvaltningen, dersom “alle” klager, maser og spør. Men det er mer skadelig at alle bare “bøyer hodet” og unnlater å spørre om det de lurer på. Da kan det bli feil på feil, slik vi nå ser i den såkalte trygdeskandalen.

Jeg skal gi ett annet eksempel:

Min søster lever i partnerskap.

Hun skjønner seg, mer enn vanlig, på selvangivelser og denslags, fordi hun er regnskapsfører.

Folk som lever i partnerskap, skal lignes på samme måte som folk som lever i ekteskap. Det vil blant annet si at formuen skal utlignes mellom dem.

For ligningsåret 2018 oppdaget min søster at dette ikke hadde skjedd i hennes tilfelle, noe som betød at min søster og hennes partner hadde betalt for mye i skatt.

Hun klaget på selvangivelsen på ordinært vis, men fikk ingen respons.

Gradvis får hun mistanke om at dette kan gjelde flere enn dem. Hun fikk mistanke om at det for eksempel kunne ha skjedd en datateknisk feil i forbindelse med ligningsåret 2018, da skatteklasse 2 forsvant. Feilen kunne for eksempel bestå i at folk i partnerskap etter dette ikke ble behandlet som ektefolk, men som enslige.

Hun ringer gjentatte ganger til skatteetaten, men blir ikke tatt på alvor. Flere ganger sier hun at hun har mistanke om at dette kan være en systemfeil, men hun får ingen respons.

Etter hvert sjekker hun ligningen til en klient som også lever i partnerskap og finner ut at den samme feilen har rammet dem.

Da har det gått cirka et halvt år og hun tar kontakt igjen, men nå som regskapsfører – på en egen linje for regnskapsførere og revisorer.

Det førte frem: Ligningen ble rettet, både for min søster og hennes klient.

Men hun vet fortsatt ikke hva som har skjedd med alle de andre som lever i partnerskap i Norge.

Så moralen er:

Det er viktig og riktig at man sier fra.

Støre fikk ikke rett, men han viste at det er mulig å sette søkelyset på det som for svært mange vil virke både uforståelig og urimelig – selv om han er kjent og har råd til å betale.

Min søster hadde rett og fikk også til slutt rett, og viste hvor viktig det er at man spør om det som virker uforståelig og urimelig.

Fortsatt er det ikke sikkert at alle andre som lever i partnerskap, har fått rett.

Men hvis skatteetaten leser dette blogginnlegget, kan den jo sjekke.

Og hvis noen i Oslo kommune leser det, kan de jo vurdere om 6000 kroner er et rimelig gebyr for den tjenesten de gjorde Støre.

Venstre til venstre?

Det var nok en del som satte kaffen i halsen da de hørte Politisk kvarter i dag. For andre må det ha vært som musikk i ørene.

Lederen i Unge Venstre, Sondre Hansmark, vil gjeninnføre en form for arveavgift og skjerpe formuesskatten.

Forslagene kommer som ledd i Venstres programarbeid, der Hansmark har ledet et bolig- og finansutvalg. Jeg finner ikke akkurat dette utvalget på Venstres hjemmeside, men det kan være én av mange arbeidsgrupper som nå er i arbeid under programkomiteen.

Det er nesten halvannet år til Venstre skal vedta sitt program og eventuelt slutte seg til Hansmarks forslag, og det vil helt sikkert ikke passere uten diskusjon, hverken i eller utenfor Venstre. En av dem som tok til motmæle i Politisk kvarter i dag, var Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson Sivert Bjørnstad.

Selv er jeg svært positivt innstilt til at det tenkes nytt og dristig når partiene skal lage programmer, og jeg syns også det er fint at diskusjonene foregår i åpenhet.

Men jeg ble forbauset over argumentasjonen som Hansmark brukte i dag, ettersom den bare fremsto som en kopi av venstresidens argumentasjon. Hvis dette blir Venstres nye posisjon, må vi regne med at det presser Arbeiderpartiet og de øvrige venstresidepartiene enda lenger til venstre.

Det er mye som burde vært nyansert i Hansmarks budskap i dag. Her er noe av det:

  • Det er riktig at både Høyre, Frp og Venstre har lovet å fjerne formuesskatten helt på sikt. Men i Granavolden-plattformen har de fire partiene bare lovet å “fortsette nedtrapping i formuesskatten for arbeidende kapital”. Og fjernes formuesskatten bare på arbeidende kapital, er det ingenting i veien for at øvrig formue, for eksempel knyttet til spesielt luksuriøse hytter og hus, kan beskattes hardere.
  • Det er riktig at selskapsskatten er redusert for at vi skal kunne tiltrekke oss utenlandske investeringer til Norge. Det har altså vært viktig for norske myndigheter at utenlandske investorer ikke blir diskriminert skattemessig, dersom de velger Norge  fremfor et annet land som investeringsland. Men poenget med å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital er igrunnen det samme, bare med motsatt fortegn: Vi bør unngå å diskriminere norske eiere i Norge, ved gi utenlandske eiere, som ikke betaler formuesskatt, et  konkurransefortrinn.
  • Det er riktig at de rikeste ville blitt mindre rike, dersom formuesskatten ble skjerpet. Men de aller rikeste bruker nesten 100 prosent av formuen sin på bedrifter og arbeidsplasser. De litt mindre rike, har 80 – 95 prosent av formuen sin i næringskapital. Grunnen til at den omfordelende virkningen av å fjerne formuesskatten, slik SSB har beregnet det, er så liten at den er neglisjerbar, er at den betales av mennesker i alle inntektsklasser.  Programlederen i Politisk kvarter i dag hadde derfor rett i at redusert selskapsskatt skaper mer ulikhet enn redusert formuesskatt.
  • Det er riktig at det er mulig å bli nullskatteyter i Norge, hvis vi fjerner formuesskatten, selv hvis man i utgangspunktet ikke er fattig – hvis bedriften man eier, går med tap, og  hvis man samtidig er uten noen inntekter. Men det er svært vanskelig over tid. Dette er godt dokumentert i denne rapporten, som kollega Mathilde Fasting har skrevet. Den viser at det samlede skattebidraget fra de som er i formuesskatteposisjon, er betydelig.
  • Det er riktig at formuesskatten ikke er et problem for alle som betaler den. Men den er uomtvistelig et problem for mange. 11 næringsorganisasjoner har i årevis bedt om at formuesskatten på arbeidende kapital blir fjernet, fordi den skader bedriftene. Man må nesten kunne si at de har vært holdt for narr av flere partier, men de har ikke gitt opp. Da de besøkte finanskomiteen tidligere i høst, ga de beskjed om at “formuesskatten på arbeidende kapital rammer omstilling og investeringer i næringslivet og stiller norsk eierskap i en svakere konkurranseposisjon enn utenlandsk. Regjeringen har siden 2016 redusert formuesskatt på arbeidende kapital ved å innføre en verdsettelsesrabatt på aksjer og driftsmidler, som i 2019 er satt til 25 prosent. Dette innebærer en skattelette på 3,2 milliarder kroner for norske eiere. Likevel betaler norske private eiere i 2019 mer formuesskatt på sine investeringer i næringsvirksomhet enn noensinne. Dette har flere årsaker, bl.a. skjerpet verdsetting av næringseiendom, økte børsverdier og det lave rentenivået, som gir økte verdier på realaktiva. Virke og Alliansen for privat norsk eierskap anslår at norske eiere i 2019 betaler ca. 9,5 mrd. kr i formuesskatt på sin arbeidende kapital, en økning på 1,5 mrd kroner fra 2018.” Og de kunne lagt til: Norske eiere betaler også milliarder av kroner i utbytteskatt, blant annet fordi de må ta ut utbytte for å betale formuesskatten. Mange betaler derfor en betydelig ekstraskatt. Den som vil se hvor absurd denne skatten kan virke, bør ta seg tid til å se denne lille filmen.
  • Det er riktig at regjeringen har fjernet arveavgiften. Men man kan ikke vurdere å gjeninnføre en arveavgift uten å ta i betraktning at det fortsatt er skatt på arv.  Skatt på arv ble nemlig ikke avskaffet, men lagt om til en gevinstbeskatning. Skal man gjeninnføre en arveavgift, så må man altså vurdere å reversere også den nye måten å beskatte arv på – en måte som på sikt antagelig kan gi et høyere proveny til staten.
  • Det er riktig at det fins land som har arveavgift, og det fins land som har (en meget lav) formuesskatt, som f.eks. Sveits. Men jeg vet ikke om noe land som har begge deler, og våre nærmeste naboland, som for eksempel Sverige, har ingen av delene.
  • Det er riktig at vi har et skattesystem i Norge som ikke er perfekt. Men det er ganske godt, fordi vi har hatt gode politikere som hele tre ganger siden tidlig på 1990-tallet har greid å bli enige om viktige skattereformer. Men fortsatt er det uenighet om formuesskatten, som utgjør ca én prosent av statsbudsjettet eller ca. en halv prosent, hvis vi bare regner med skatten på arbeidende kapital. Venstresiden vil øke den, mens de borgerlige partiene av flere grunner har lovet  å trappe den ned. Det er argumenter som fortsatt holder, og som faktisk er blitt mer gyldige med tiden:
    • Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere i Norge og ikke av norske eiere i utlandet eller av utenlandske og offentlige eiere i Norge.
    • Formuesskatten er en skatt som også må betales når bedriftene går med tap eller før den begynner å tjene penger.
    • Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale formuesskatt. Og de må ta ut mye mer enn de skal betale i formuesskatt, fordi også utbyttet skal beskattes.
    • Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital prioriteres svært høyt av bedriftene selv.
    • Formuesskatten svekker tilgangen på kapital til nye prosjekter og bedrifter.
    • Norske eiere flytter ut for å unngå formuesskatt.

Skal man tenke nytt og dristig om skattesystemet i Norge, bør det først og fremst dreie seg om å dempe incentivene til å overinvestere i eiendom på bekostning av næringsvirksomhet.

Det kan være ulike måter å gjøre det på.

Min tidligere kollega Villeman Vinje la frem forslag til dristige grep i en Civitarapport fra 2016.

Den kan fortsatt anbefales, også til Venstres bolig- og finansutvalg!

 

Resetts og Lurås’ arbeidsmetoder

Resetts hjemmeside står det at Resett “følger Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten”.

Selv har jeg dessverre liten tillit til at Resett virkelig gjør det, og derfor er jeg heller ingen fast leser av denne mediekanalen.

De siste dagene har imidlertid navnet mitt dukket opp på Resetts hjemmeside i forbindelse med at redaktøren, Helge Lurås, har skrevet en bok.

I noe som minner om en slags omtale av høydepunktene i  boken, skriver Lars Akerhaug i går følgende:

«I Grande-saken – det som etter hvert ble omtalt som Åker-saken – var det oppstått en slags brytekamp mellom Resett og de andre mediene, og en annen mellom Resett, Erna Solberg og Trine Skei Grande. Solberg så åpenbart lite positivt på Resetts skriverier fordi det kunne velte regjeringsutvidelsen. Hun trengte Grande,» skriver Lurås.

Og Resett ble satt under press fra øverste hold. Ifølge Lurås tok Kristin Clemet, Solbergs nære fortrolige og rådgiver, kontakt med daværende styreleder Mikkel Dobloug med det han beskriver som «dårlig skjult forsøk på å få ham til å påvirke meg som redaktør».

Dobloug skal ha svart Clemet tilbake at styret «ikke kunne blande seg i redaksjonelle avgjørelser.»

Her gjøres det altså en slags kobling mellom noe som foregir å være et behov eller ønske fra Erna Solberg til at jeg, som visstnok kommer fra “øverste hold”, setter Resett “under press”. Jeg, som aldri har snakket med Erna Solberg om denne saken, blir fremstilt som noe jeg ikke er, nemlig hennes “nære og fortrolige rådgiver” – hvoretter det påstås at jeg tok kontakt med Lurås sin styreleder, Mikkel Dobloug, for å påvirke og presse Lurås.

Her er sannheten:

Jeg kjenner Mikkel Dobloug. Han er en hyggelig fyr, som tidligere var en aktiv Venstre-mann, som også deltok på Civita-arrangementer. En periode var han også en økonomisk støttespiller for Civita.

Jeg har gjennom mediene fått med meg at han både var involvert i det som ble fremstilt som et forsøk på å danne et nytt parti og i oppstarten av Resett. Jeg visste ikke før i dag at han er eller har vært styreleder i Resett.

Kontakten min med Dobloug er ytterst sporadisk, det vil si at vi veksler noen ord hvis vi tilfeldigvis treffer hverandre. Vi har også hatt kontakt i forbindelse med at han har vært aktiv for å få etablert Gunnar Sønstebys minnepris, som han har invitert meg til utdelingen av.

Kontakten vi hadde om Grande-saken, som er grunnlaget for Lurås’ og Akerhaugs påstander, foregikk på SMS og forløp sånn:

4. januar 2018:

Kristin til Mikkel: Hei Mikkel! Hva mener du/dere egentlig med at det kommer “mer” om Trine? Syns saken er ytterst spesiell, så jeg spør av nysgjerrighet. Hilsen Kristin

Mikkel til Kristin: I følge Lurås så jobbes med md mer. Jeg holdes i mørket men ble orientert 15 min før saken ble sluppet. Det er etter det jeg er orientert om flere kilder og etter det jeg skjønner gjort et grundig arbeid over lengre tid.

Kristin til Mikkel: Det er jo presseetisk helt vanvittig.

Mikkel til Kristin: Er det det?

Kristin til Mikkel: Absolutt. Det er nok en god grunn til at ikke andre medier plukker det opp.

23. januar 2018:

Kristin til Mikkel: Jeg vet ikke om du støtter Resett. Jeg håper ikke det. Ser Lurås på VGTV. Sjeldent lite tillitvekkende og ekstremt lite etisk. Hilsen Kristin

Mikkel til Kristin: Ja, hva syns du jeg bør gjøre?

Kristin til Mikkel: Er i Bangkok. Langt på natt. Kan ta en prat hjemme, hvis du vil.

Mikkel til Kristin: Ok, det er fint, bare si ifra når du er tilbake i Norge. Sov godt.

Denne praten ble aldri noe av. Hverken Mikkel Dobloug eller jeg tok noe initiativ til det.

Neste gang vi hadde kontakt, var sent i mars 2018, da Dobloug tok kontakt på SMS om noe helt annet. Etter dette har det ikke vært noen kontakt som jeg kan erindre, annet enn at vi nok kan ha hilst på hverandre på arrangementer som begge har vært på.

Jeg syns som sagt at Mikkel Dobloug er en hyggelig fyr, og jeg har vært veldig forundret over at han har valgt å støtte Resett. Men det er selvfølgelig opp til han selv.

Jeg kommer til å fortsette å hilse hyggelig på han, og jeg føler ikke at jeg har noen plikt til ikke å si det jeg mener om Resett, hvis jeg skulle føle behov for det.

Men når Lurås og Akerhaug – formodentlig med Doblougs hjelp, dessverre – lager en konspiratorisk og feilaktig historie ut av det jeg har ytret til Dobloug, for øvrig uten å kontakte meg – og formidler den videre både i bokform og på Resetts hjemmeside, viser det med all tydelighet at Resett hverken følger Vær Varsom-plakaten eller Redaktørplakaten.

Bud én for enhver journalist og redaktør bør være at man bestreber seg på å formidle sannheten og ikke lyver eller etterlater et løgnaktig inntrykk.

Den prøven består ikke Lurås og Resett i denne saken.

 

 

En wake up-call for tillitssamfunnet

Jeg tror jeg har holdt noen hundre foredrag om den norske og nordiske samfunnsmodellen; om hvordan den kan beskrives og hva som er årsakene til at vi er et av de rikeste, likeste, frieste, tryggeste og lykkeligste landene i verden.

I alle foredrag står tilliten helt sentralt.

I likhet med mange andre mener jeg at de høye tillitsnivåene i Norge har vært en viktig forutsetning og betingelse for at vi har kunnet bygge opp et så godt og velfungerende samfunn.

Jeg pleier å peke på tre samfunnskontrakter, som er avhengig av høy tillit, og som derfor fungerer mye bedre i samfunn med høy tillit enn i samfunn med lav tillit, nemlig markedsøkonomien, velferdsstaten og trepartssamarbeidet.

Markedsøkonomien er i grunnen bare en enorm mengde kontrakter, som fungerer mye mer behagelig, effektivt og godt, dersom de som handler med hverandre, har tillit til hverandre.

Velferdsstaten fungerer også best, hvis vi har tillit til at staten forvalter den store fellesformuen og skattepengene våre godt og til at vi får de tjenestene som vi er lovet, når vi har krav på dem eller trenger dem.

Det samme gjelder for trepartssamarbeidet, som heller ikke kan fungere uten at partene i arbeidslivet og myndighetene har høy grad av tillit til hverandre.

Når vi snakker om høye tillitsnivåer i et samfunn, tenker vi gjerne på to ting – nemlig at vi har høy tillit til institusjonene og høy tillit til mennesker vi ikke kjenner. Vi stoler på at staten, SSB, regjeringen og Oljefondet stort sett oppfører seg ordentlig, og vi stoler på at de fremmede menneskene som vi møter på trikken, er ordentlige folk. Og jo mer vi får bekreftet at det faktisk også er slik, jo mer vil tilliten bevares og styrkes.

De senere år er det mange, særlig politikere, som har fryktet eller truet med at tilliten i Norge er under press.

Fra venstresiden hører vi typisk at tilliten vil svekkes fordi den økonomiske ulikheten øker.

Fra deler av høyresiden får vi høre at tilliten svekkes på grunn av høy innvandring fra land der kulturen er annerledes og tilliten, for eksempel til myndighetene, er svært lav. Vi vil med andre ord påvirkes av at innvandrere fra land med svake og korrupte statsinstitusjoner tar med seg de lave tillitsnivåene til Norge.

Begge sider har et poeng, men når det gjelder Norge, er det så langt mest av prinsipiell interesse.

Den økonomiske ulikheten har ikke økt så mye, og den er ikke så høy, at det har påvirket tilliten i Norge. Det har tvert om vært slik de siste cirka 30 årene at tilliten har økt samtidig som ulikheten har økt litt.

På nasjonalt nivå har heller ikke innvandringen påvirket tilliten. Men det er samtidig riktig å si at enkelte lokalsamfunn med en høy andel innvandrere, kanskje opplever litt lavere lokal tillit. God integrering er altså viktig. Det dreier seg om utdanning, arbeid og språk og om integrering i de verdiene vi forbinder med det liberale demokratiet.

Jeg har alltid ment at det er én ting som er farligere for tilliten i Norge enn litt økt økonomisk eller litt kulturell og sosial ulikhet – og det er at staten og myndighetene svikter.

Hvis vi ikke kan stole på staten, kan alt rakne.

Det så vi i de gamle kommunistiske landene, der staten ble en fiende og var overalt. Tilliten sank til et lavmål, og den er fortsatt lav. Da hjalp det ikke med null innvandrere og høy grad av økonomisk likhet. Svikter staten, ødelegges også samfunnet.

Vi fikk en liten indikasjon på det samme i Norge i forbindelse med 22. juli-tragedien.

Rett etter terrorhandlingen steg tilliten til politiet. Vi hadde og ønsket å ha tillit til dem som skal redde oss når noen er utsatt for stor fare.

Rett etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport, derimot, sank tilliten til politiet kraftig. Da det ble avslørt at de ikke hadde gjort jobben så godt som vi burde kunne forvente, fikk det altså betydning for tilliten til denne viktige institusjonen.

Det er dette som bør skremme oss litt når vi nå er vitne til både en trygdeskandale og en skatteskandale. Vi har ikke den endelige konklusjonen ennå, men alt tyder på at staten har sviktet kapitalt.

I verste fall fører dette til at den tilliten vi er så glad i i Norge, svekkes eller forvitrer.

I beste fall kan det kanskje få oss til å diskutere tillit på en ny og mer realistisk måte. Tillit er bra, men blind tillit er ikke så bra, for det sløver oss ned – enten vi bare er borgere eller også arbeider i staten. I samfunn og systemer med mye tillit, trengs det også en sunn skepsis og kontroll. Vi trenger dessuten nå diskutere om vi har en god nok ansvarskultur i offentlig sektor.

For en stund siden ble det slått stort opp at Difi’s innbyggerundersøkelse viste redusert tillit til politikerne og de politiske institusjonene.

Jeg tror vi skal være varsomme med å trekke altfor bastante konklusjoner.

En annen undersøkelse som gjennomføres jevnlig i svært mange land, viser et annet bilde. Riktig nok er det en meget svak reduksjon i tilliten fra 2016 til 2018, men det litt større bildet viser at tilliten går opp. For å ta ett eksempel: Mens det, ifølge denne undersøkelsen, var 40 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2002, var det hele 60 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2018.

Mye tyder altså på at tilliten i Norge fortsatt er svært høy.

Måten myndighetene, regjeringen og Stortinget håndterer trygde- og skatteskandalen på nå, kan bli avgjørende for om vi fortsatt kan ha det sånn.

 

Dagsavisen omskriver skolehistorien

I dag skrev jeg et lite innlegg til Dagsavisen. Men siden avisen ikke har plass til å trykke det, kommer innlegget her som en liten blogg i stedet:

Fagfornyelsen, som regjeringen nylig har lansert, bygger videre på reformen Kunnskapsløftet som kom i 2006. Den ble, som Dagsavisen skriver 19.11., utviklet og vedtatt da jeg var utdanningsminister.

Det ville være merkelig om det ikke var behov for justeringer etter nesten 15 år med de samme læreplanene. De kan bli bedre ved at det innføres færre kompetansemål, og de kan bli mer tilpasset vår tid. Som kunnskapsministeren selv har påpekt: Hverken Facebook eller smart-telefoner fantes da Kunnskapsløftet ble innført. Jeg mener derfor at deler av den fornyelsen som nå skal skje, er fornuftig.

Dagsavisens fremstilling av historien mener jeg er direkte feil.

Avisen mener at Kunnskapsløftet var starten på en betent og svært politisert periode, og at det gjorde skolen til et «ideologisk slagfelt». Avisen viser i den forbindelse til det såkalte kvalitetsutvalget som ble ledet av tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet og senere skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen.

Men her er det åpenbart mye som er glemt. Skolen og den skolepolitiske debatten har i lange perioder vært sterkt politisert. For å sitere fra et essay av professor Kaare Skagen:

Det var en «bølge av skolekritikk i 70- og 80-årene rettet mot den akademiske læringstradisjonen og særlig gymnasene. Reiulf Steen støttet (Einar) Førde i kampen for å avvikle karaktersystemet. Eva Nordland ville ha mer satsning på «sosiale ferdigheter» og regnet med at det kunne føre til «noe mindre innsats på det teoretiske […] felt». I 1984 gikk Kirsti Grøndahl fra Arbeiderpartiet sterkt ut mot det hun kalte «tvangstrøyen i skolen», nemlig «sterke faggrenser, sentralgitt kjernestoff, skriftlig eksamen basert på kjernestoffet, kompetansegivende valgfag og målrelaterte karakterer. (…)  Når skolepolitiske talspersoner fra Arbeiderpartiet og Norsk Lærerlag tok ordet i 1980-årene, var det i realiteten én og samme stemme som hørtes: venstresidens stemme fra den politiske og profesjonelle eliten i fagforeningen.

Sosialpedagogikken var ikke utgangspunktet for fagpersonen Gudmund Hernes da han tok kontroll over skolepolitikken i 90-årene, men da tok SV over rollen som megafon for korstoget mot den klassiske skolen og alt dens vesen.»

På 1990-tallet var det stor strid om sider ved Reform 94 og Reform 97, og de to skolepartiene SV og Høyre var nesten kontinuerlig i klinsj med hverandre. Noen karikerte dem til å være for henholdsvis «fotformskolen» og «puggeskolen».

Også på begynnelsen av 2000-tallet var uenigheten stor, blant annet da den første PISA-undersøkelsen kom.

Men utover på 2000-tallet ble det gradvis godt dokumentert at norsk skole ikke var så god som vi hadde trodd og håpet, og det ble etter hvert bred enighet om at noe måtte gjøres.

Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt frem våren 2004, fikk den meget positiv mottakelse, både av lærerorganisasjonene og i mediene. Så vidt jeg husker, skrev også Dagsavisen rosende ord om meldingen.

Selv om det var en mindretallsregjering som la frem meldingen, fikk den bred oppslutning i Stortinget. Og selv om SV før valget i 2005 truet med å ville skrote reformen, gikk det ikke slik. Mine tre etterfølgere, som alle var fra SV, kom til at SV hadde tatt feil, og at reformen skulle gjennomføres.

Kvalitetsutvalget, ledet av Astrid Søgnen, var bare ett av mange innspill som kom i arbeidet med reformen. Det er derfor urimelig å etterlate inntrykk av at Søgnen, fordi hun senere, av noen, har vært betraktet som en omstridt skoledirektør i Oslo, bidro til å gjøre norsk skole til et «ideologisk slagfelt». Medlemmene i utvalget var stort sett enige om forslagene de fremmet og i hvilken retning norsk skole burde gå. En av dem som var enig med Søgnen i nesten alt, var Arbeiderpartiets tidligere skolepolitiske talsperson, Anniken Huitfeldt.

I dag oppnår norske elever bedre resultater på svært mange områder: De leser bedre, de har bedre matematikkferdigheter, de opplever å ha et bedre læringsmiljø, og de gjennomfører i større grad videregående opplæring. Det skyldes en formidabel innsats fra alle som arbeider i og virker for norsk skole. Men forhåpentligvis har de også hatt hjelp av den reformen som kom i 2006.

Det er ikke bra, hvis skolen er en ideologisk slagmark.

Men man må ikke forveksle tidvise ordkriger i Dagsavisens spalter med det som skjer ute på landets over 3000 skoler.

Politisk uenighet om skolepolitikken er dessuten også sunt i et demokrati og for utviklingen av skolen.