Ifølge Nettavisen har Jonas Gahr Støre gjort noe veldig uvanlig. Han har klaget på en regning han har fått fra Oslo kommune.

Det som er uvanlig med dette, er at det er en topp-politiker som gjør det. Jeg er klar over at mediebildet og spesielt sosiale medier av og til kan etterlate inntrykk av at politikere er mennesker som jukser og lyver og forsøker å skaffe seg selv egne fordeler. Men sannheten er at de aller fleste politikere er alminnelige, hederlige og hardt arbeidende mennesker. Som Hanne Skartveit skrev forleden: Politikere flest er bra folk.

Politikere er så bra folk at mange av dem unnlater å klage, selv om det er berettiget – eller unnlater å gjør bruk av goder som de vitterlig har betalt for. Trygve Slagsvold Vedum har gjort det til en dyd og fortalt det til allverden, men også andre politikere er svært forsiktige. Det er rett og slett dristig å klage på servicen på en restaurant, klage på skatten eller være med i en protestaksjon, for eksempel mot utbygging i nabolaget. Alt som kan oppfattes som “egoistisk”; som noe man bare er opptatt av for å fremme sin egen person, posisjon, økonomi eller velvære, blir oppfattet som negativt. Man skal tross alt ikke tro at man er noe i Norge. Og risikoen for at noe blir slått opp i VG eller Nettavisen, ligger alltid i bakhodet hos slike personer.

Det kan selvsagt være noe godt i dette. Vi skal prise oss lykkelige over at vi ikke har politikere som forlanger å bli særbehandlet og få urimelige fordeler og fortrinnsrett overalt.

Men er det egentlig et gode at det er omvendt? At ikke politikere, som også er borgere, tør å klage på noe av det de oppfatter som uforståelig eller urimelig?

Jeg tror ikke det.

Forleden skrev jeg et blogginnlegg om hvordan trygde- og skatteskandalen kan komme til å ramme tilliten i Norge. Men jeg skrev også at det kan komme noe godt ut av disse skandalene: Kanskje vi kan utvise litt mindre blind tillit og lære oss å stille spørsmål, også til myndighetene, når vi opplever noe som virker uforståelig eller urimelig?

At en politiker av Jonas Gahr Støres kaliber undrer seg over et gebyr han får fra Oslo kommune og gidder å gjøre noe med det, er faktisk viktig. Han er, mer enn mange andre, i stand til å vurdere og reflektere over om det er rimelig at han skal betale 6000 kroner for å ha fått tillatelse til selv å betale for å få felt et dødt tre som også representerte en sikkerhetsrisiko. Det virker jo i utgangspunktet helt urimelig, men det fine er at Støre neppe har handlet i affekt, og at han også har tenkt over “risikoen” ved å klage: Han risikerte å bli hengt ut i mediene som en rik mann fra Oslo vest som syter og ber om spesialbehandling. Mange politikere ville, bare ved å tenke tanken, droppet å klage.

Det Støre gjør her, er å gå foran og vise oss at vi som borgere er i vår fulle rett til å stille spørsmål ved de vedtak og krav vi møtes med fra offentlige myndigheter. Det er forståelig at det kan bli vanskelig for forvaltningen, dersom “alle” klager, maser og spør. Men det er mer skadelig at alle bare “bøyer hodet” og unnlater å spørre om det de lurer på. Da kan det bli feil på feil, slik vi nå ser i den såkalte trygdeskandalen.

Jeg skal gi ett annet eksempel:

Min søster lever i partnerskap.

Hun skjønner seg, mer enn vanlig, på selvangivelser og denslags, fordi hun er regnskapsfører.

Folk som lever i partnerskap, skal lignes på samme måte som folk som lever i ekteskap. Det vil blant annet si at formuen skal utlignes mellom dem.

For ligningsåret 2018 oppdaget min søster at dette ikke hadde skjedd i hennes tilfelle, noe som betød at min søster og hennes partner hadde betalt for mye i skatt.

Hun klaget på selvangivelsen på ordinært vis, men fikk ingen respons.

Gradvis får hun mistanke om at dette kan gjelde flere enn dem. Hun fikk mistanke om at det for eksempel kunne ha skjedd en datateknisk feil i forbindelse med ligningsåret 2018, da skatteklasse 2 forsvant. Feilen kunne for eksempel bestå i at folk i partnerskap etter dette ikke ble behandlet som ektefolk, men som enslige.

Hun ringer gjentatte ganger til skatteetaten, men blir ikke tatt på alvor. Flere ganger sier hun at hun har mistanke om at dette kan være en systemfeil, men hun får ingen respons.

Etter hvert sjekker hun ligningen til en klient som også lever i partnerskap og finner ut at den samme feilen har rammet dem.

Da har det gått cirka et halvt år og hun tar kontakt igjen, men nå som regskapsfører – på en egen linje for regnskapsførere og revisorer.

Det førte frem: Ligningen ble rettet, både for min søster og hennes klient.

Men hun vet fortsatt ikke hva som har skjedd med alle de andre som lever i partnerskap i Norge.

Så moralen er:

Det er viktig og riktig at man sier fra.

Støre fikk ikke rett, men han viste at det er mulig å sette søkelyset på det som for svært mange vil virke både uforståelig og urimelig – selv om han er kjent og har råd til å betale.

Min søster hadde rett og fikk også til slutt rett, og viste hvor viktig det er at man spør om det som virker uforståelig og urimelig.

Fortsatt er det ikke sikkert at alle andre som lever i partnerskap, har fått rett.

Men hvis skatteetaten leser dette blogginnlegget, kan den jo sjekke.

Og hvis noen i Oslo kommune leser det, kan de jo vurdere om 6000 kroner er et rimelig gebyr for den tjenesten de gjorde Støre.